Da jeg for noen uker siden var og så Gjerdrum 2 spille bortekamp på Fenstad, så hadde jeg lansert ideen for dem at de måtte ta en kamp på gressbanen på Torshov like ved Gjerdrum kirke. Ikke lenge etter fikk jeg høre at de hadde tatt meg på ordet, og kom til å faktisk gjøre dette. Skuffelsen min var derfor stor da jeg så at kamptidspunktet kolliderte med generalprøve foran konsert med USO. Da prøveplanen kom så jeg derimot at det kunne være håp for å rekke det likevel, og joda: Ca kvart over sju var jeg ferdig med dagens spilling og kunne storme ut av kirka og sette kursen nordøstover. I god tid før avspark fikk jeg parkert og inntatt banen hvor det altså var duket for niendedivisjonskamp mellom Gjerdrums andrelag og Varpe.
I luftlinje er dette et ganske kortreist oppgjør, men siden det ikke er så mange krysningspunkter over Romeriksåsene var det ganske imponerende å se at gjestene hadde med seg et ganske solid følge bortefans. I tillegg til en del hjemmesupportere, så var det også et svært solid banehopper-oppmøte, ettersom denne banen ikke har vært brukt til seniorfotball på årevis. Det endte faktisk med 19 registrerte besøk i Futbology.
Da kampen kom i gang ute på gressmatta var det ikke veldig mye å rapportere hjem om i store deler av første omgang. Det kom noen regndråper, og noen feilpasninger, og så, 7-8 minutter før pause vartet lagene opp med ett mål hver, først ett til bortelaget og så ett til de gulsvarte.
Gjerdrum 2 fikk også et stolpetreff rett før dommeren ga lagene en hvil, men det sto fortsatt 1-1 da spillerne tuslet mot hver sin benk for en peptalk med laglederne sine. Etter oppholdet i spillet var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var bare såvidt spilt to minutter av andre omgang da gjerdrumsokningene kunne juble for å ha snudd kampen til 2-1!
Drøyt fire minutter senere kom også 3-1, og nå trodde jeg alt var avgjort. Varpe fikk riktignok en hjelpende hånd da litt knuffing ti minutter senere endte med at en av de gulkledde fikk rødt kort og måtte forlate banen. Skulle blåtrøyene klare å komme tilbake i kampen nå som de hadde en mann mer?
Lenge holdt hjemmelaget stand, men knappe fem minutter før slutt kom 3-2, og alt var duket for en høyst spennende avslutning på matchen. Mindre spennende ble det ikke da nok en Gjerdrum-spiller fikk rødt kort litt inn i overtiden, men dessverre for gjestene ble det for sent for dem. Dommeren blåste av like etterpå, og det var vertskapet som i skumringen kunne juble for tre poeng.
Jeg takket de andre banehopperne for i dag, og satte kursen tilbake til Groruddalen, hvor jeg sovnet på sofaen og ikke kom meg i seng før langt på natt.
Da terminlistene for 2026 dukket opp i vinter var det stor glede over at et nytt lag med egen bane hadde dukket opp på Romerike. Jeg plukket derfor denne kristihimmelfartsadagen opp Martin og André i rask rekkefølge, og sammen satte vi kursen mot Vormas østbredd. Samtidig som vi kom fram begynte det å pissregne, men vi var iallfall klare for å se niendedivisjonskamp mellom Fenstad FK og andrelaget til Gjerdrum.
Fenstad FK (som ikke må forveksles med Fenstad SK som jeg så på andre sida av elva for noen år siden) hadde altså etter mange års pause bestemt seg for å begynne med seniorfotball igjen, og det var flere kjente banehoppere på plass i denne andre hjemmekampen deres for sesongen. På den første hadde det vært en veritabel folkefest med 4-500 tilskuere, korpsmusikk og utsolgt kiosk i et strålende vær, mens det denne torsdagskvelden var mer moderat tilstrømming. Det skulle likevel bli 80-90 frammøtte, noe som slett ikke var så verst ruskeværet tatt i betraktning.
Ute på gressmatta var det gjestene som kom best i gang, og alt etter seks minutter kunne de for anledningen orangekledde juble for å ha fått tildelt et straffespark. Dette ble kontant hamret i mål, og det sto 0-1 i det vi passerte 7 minutter på klokka.
Gjerdrum 2 fortsatte å se sterkest ut, men Fenstad kriget seg etter hvert mer og mer inn i kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da de fikk en utligning til 1-1 rett før omgangen var halvspilt. Gjerdrumsokningene fortsatte dog å produsere store sjanser, men en kombinasjon av ferdighet og flaks hos vertskapets målvakt sørget for at neste mål lot vente på seg. Det var faktisk bare så vidt over fem minutter igjen til pause da ballen ble vippet over ham i en frekk chip som gikk i nettet til 1-2.
Lagkameratene hans hadde likevel ikke tenkt å gi opp, og under to minutter senere lå ballen på ny i nettet i motsatt ende av banen. 2-2, og dette ble også stillinga da dommeren sendte lagene i garderoben.
Selv gikk jeg i samme retning som spillerne med håp om å skaffe meg en vaffel, noe som også lyktes. Svært god, og samtidig deilig å få varmet fingrene litt på den. (Enkelte vurderte faktisk å spørre om å få leie vaffeljernet for å varme fingrene direkte i det, det var nemlig tidvis ganske ufyselig på Øvre Romerike i kveld.
I pausen hadde hjemmelaget byttet ut keeperen sin (Kanskje de fryktet at han hadde brukt opp flaksen), og den nye mannen mellom stengene fikk ikke noen god start på sin omgang da gjestene gikk opp i 2-3 alt etter tre minutters spill (Uten at jeg skal hevde at dette på noen måte var hans skyld).
Etter 61 minutters av kampen økte Gjerdrum 2 ledelsen til to mål da de gikk opp i 2-4, og nå trodde jeg egentlig kampen var avgjort. Det viste seg at Fenstad hadde litt til på lager da de i det 84. spilleminutt reduserte til 3-4.
Denne gangen var det derimot bortelaget som brukte under to minutter på å score på nytt, og dermed på ny drepe spenninga ved å gå opp i 3-5. Flere scoringer ble det ikke, og da dommeren blåste av var vi rimelig kjappe med å komme oss tilbake i bilen og få fyrt i gang setevarme, rattvarme og andre bekvemmelighetstiltak i håp om å få varmen i oss igjen. Det hadde vært en svært hyggelig kveld, men akk, så ufyselig vær!
PS: Dere jeg snakka med på Gjerdrum-benken om det å få en kamp på gressbanen på Torshov: Jeg mente det jeg sa om at det kommer til å strømme til med folk dersom dere gjennomfører dette!
Den tyske groundhopperen «Ciabatta Infantile» tilbringer noen dager i Norge, så da jeg fant ut at han etter å ha vært i Fredrikstad og sett eliteseriekamp tenkte å avslutte helga på Lillestrøm satte også jeg kursen dit. Da jeg ankom kunstgressbanen utenfor LSK-hallen pågikk det trening der, og jeg lot meg fortelle at kampen jeg skulle se var flytta inn. Jeg gikk inn, og fikk vite at det sto 0-1 i niendedivisjonskampen mellom Lillestrøms fjerdelag og Hvams andrelag.
At kampen var flyttet inn var isolert sett gode nyheter, men for den tyske banehopperen var det ikke så godt nytt, ettersom han hadde hallen fra før, og hadde sett fram til å få krysset av en ny bane nå på kvelden. Jeg valgte å ikke fokusere så veldig på kampen, men mer på trivelig groundhoppingprat, og vi fikk diskutert rikelig om både tysk og norsk fotball mens vi så laget fra Hvam ha et ganske klart overtak i kampen.
De for anledningen rødkledde gikk opp i 0-2, før LSK 4 reduserte til 1-2. De gulsvarte misbrukte også en del sjanser, før gjestene økte til 1-3 og rett før pause også satte inn 1-4.
Etter en kort hvil tok kampen igjen til, og etter en gigatabbe fra gjestenes keeper i det 53. spilleminutt fikk hjemmelaget ny kontakt med toppen da 2-4 kom. Hvam hadde likevel ikke tenkt å slippe motstanderne inn i oppgjøret, og sørget rett før timen var spilt for å gå opp i 2-5.
Ett minutt på overtid kom så en chip over keeper som var fullt på høyde med den Daniel Braut hadde levert dagen før, og dermed ble sluttresultatet 2-6.
Jeg og tyskeren takket hverandre for selskapet, og dro hver til vårt etter en svært hyggelig, men ellers ikke spesielt minneverdig fotballkveld.
I vinter begynte det å gå rykter om at det på indre Romerike skulle startes opp et lag som skulle spille en del kamper på banene i Setskog og Rømskog, og gleden var stor da terminlistene kom og det viste seg at Bjørkelangen hadde fått i gang et tredjelag som skulle gjøre nettopp dette. Selv hadde jeg allerede banen på Rømskog, men den på Setskog hadde det lenge irritert meg at jeg mangla, så en småhustrig maikveld ble Jon-Are og Christian stappa inn i Subaruen før kursen ble satt østover til vi var framme ved åstedet for niendedivisjonskampen mellom Bjørkelangen 3 og Hvam 2.
Til vår store glede var det ved ankomst åpent inne på klubbhuset hvor det var panoramavinduer mot banen, så vi gikk inn dit for å holde varmen, og fikk snart selskap av André som også hadde tatt turen hit i kveld. Da tidspunktet for avspark nærmet seg gikk vi ut, men lenge glimret spillerne som vi jo hadde sett varme opp med sitt fravær. Da de kom var det fortsatt én nøkkelperson som manglet: Dommeren. Det viste seg at han hadde sett at det var et Bjørkelangen-lag han skulle dømme, så han hadde møtt opp der, uten å finne noen. Kampen ble derfor et lite kvarter forsinka, men så var endelig alt klart for kamp!
Det var ganske bra med folk tilstede, på det som ifølge speaker var første kamp her siden 2017 (men iflg en tweet fra Jørgen Knutsen ble det spilt kamp her også i 2019). Jeg talte totalt rundt 75 som var her, og som fikk se hjemmelaget komme best i gang. Det tok likevel over et kvarter før første scoring kom og det sto 1-0, men så kom 2-0 i det 24. minutt, 3-0 knappe fem minutter senere, før det etter 33 og et halvt spilte minutter sto 4-0 til Bjørkelangen-laget, og jeg mistenkte at kampen i praksis var avgjort.
Jeg snek meg litt før pause inn i klubbhuset igjen for å varme meg litt og kjøpe en vaffel, og gikk ikke glipp av noe, så det sto dermed fortsatt 4-0 da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten omgruppering.
Da kampen igjen startet varslet speaker at nå kunne gjestenes opphenting starte, og det tok bare fem minutter før det gikk troll i ord. En redusering ble satt i mål, og det var 4-1. I det 57. minutt kom det så et frispark jeg var for opptatt med å snakke med de andre groundhopperne til å filme, og dermed gikk det selvsagt i mål til 4-2.
Rødtrøyene fra grensetraktene var selvsagt ikke spesielt fornøyde med at laget som hadde tapt alle sine kamper til nå i år var i ferd med å slippe inn i kampen igjen, men når 5-2 kom i det 63. minutt og 6-2 fem minutter senere så det straks lysere ut igjen.
Med et kvarter igjen av kampen fikk så Bjørkelangen 3 et frispark ute på kanten. Nøyaktig hva som skjedde i etterdønningene etter dette vet jeg ikke, men plutselig trakk dommeren det røde kortet opp av baklomma og viste til en av hjemmelagets spillere, så enten må det ha vært noe knuffing jeg ikke så, eller så ble det sagt noe som burde vært usagt. Vertskapet var uansett redusert til ti mann, men kompenserte for det med å øke til 7-2 på det nevnte frisparket.
Bare halvanna minutt senere kom også 8-2, før vi helt på tampen av ordinær tid fikk 9-2, igjen etter et frispark.
Tross at de lå sju mål bak etter 90 minutter hadde ikke de gulkledde fra Neskollen gitt opp, og ett minutt inn i overtiden ble et langskudd fra distanse, som speaker omtalte det som, fyrt av. Keeper så ut til å ha fyll kontroll, men klarte på uforståelig vis å glippe ballen mellom fingrene og mellom sine egne ben. 9-3, og neppe noe målvakten vil huske med glede.
Med 93:15 på min stoppeklokke gikk nok et skudd inn, denne gangen godt plassert ved stolperota, og vips sto det 9-4.
Dommeren valgte etter dette å fortsatt la det spilles en god del tid, men til slutt ble kampen endelig blåst av, etter at været hadde blitt kjipere og kjipere utover i andreomgangen. De fleste i publikum (med unntak for enkelte som nok ikke hadde full råderett over egen leggetid) hadde likevel holdt ut, og kunne hylle spillerne mens «Seier'n er vår» ble spilt over lydanlegget.
Selv fikk jeg med meg passasjerene igjen, og med full fres på varmeanlegget i bilen ble kursen satt tilbake til hovedstaden etter en svært så hyggelig torsdagskveld.
Etter å ha forlatt studentenes hjemmebane tok Terje, Ray og jeg den korte turen ned til Bjølsen, hvor bilen igjen ble parkert, før vi entret gressvollen ved en av banene i Oslo med dårligst flomlys. Her var det nok en niendedivisjonskamp som var i gang, denne gang oppgjøret mellom Oslo Internasjonale FK og Forward Sportsklubb (Som altså ikke må forveksles med Örebro-klubben BK Forward)
Igjen fant jeg noen å spørre om stillinga og tida, og fikk høre at kampen hadde kommet i gang litt forsinka så vi ikke hadde mista noe særlig, og det var fortsatt målløst. Kampen var virkelig topp mot bunn, med bortelaget som store favoritter, og de kunne faktisk sikre opprykk hvis de vant i kveld. Spørsmålet var bare om noen ville få det med seg, for flomlysene var som sagt mildt sagt dårlige!
(Ok, dette bildet overdriver kanskje lysforholdene litt!)
Som forventet festet gjestene raskt et grep rundt kampen, og da det var spilt ca fem minutter satt 0-1 i mål til stor jubel fra en betydelig andel av de nærmere 30 fremmøtte rundt banen. Rødtrøyene fortsatte å dominere, men lenge uten at det ble flere mål, i stor grad takket være heroisk innsats fra vertskapets forsvar.
Etter 25 minutter raknet det riktignok bak hos de svartkledde, og 0-2 var et faktum, før også 0-3 kom bare noen få minutter senere. Dette luktet opprykksfeiring!
Jeg hadde nesten forventet å måtte finne fram ei kuleramme for å fortsette å holde tellinga, men faktum var at OIFK nå tok seg sammen og faktisk leverte noen anstendige angrepsforsøk. Mål ble det derimot ikke flere av i første omgang, og det sto fortsatt 0-3 da lagene tok pause.
Etter en kort hvil fortsatte kampen uten at noe særlig hadde endret seg. I det 64. minutt økte det nå i praksis opprykksklare Forward-laget til 0-4, før også 0-5 kom etter 78 minutter. Like etter dette fikk så hjemmelaget sin største sjanse i kampen da et langskudd smalt i stolpen, men dessverre for dem på feil side av stanga.
Med drøye fem minutter igjen av kampen var så en Oslo Internasjonal-spiller uheldig og kom alt for sent i en takling hvor han klipte ned en motspiller. Selv om dette helt klart ikke var med vilje fikk den angrende synder et høyst fortjent rødt kort, og for virkelig å toppe det hele ble det påfølgende frisparket satt i mål til 0-6.
Da dommeren blåste av fikk vi så bivåne enorme gledesscener fra rødtrøyene.
Jeg ordnet deretter et opprykks-lagbilde i mørket før jeg forlot stadion og fikk lurt Terje til å skysse meg hjem etter en uvanlig hektisk ettermiddag og kveld i hovedstaden.
Etter en kort kjøretur fra kampen på Nordre Åsen fant Terje en parkeringsplass under ei bru, og sammen med Ray trasket vi det lille stykket ned til studentsamskipnadens treningsanlegg Domus Athletica. Etter å ha kommet oss gjennom resepsjonen fant vi døra ut til banen hvor niendedivisjonskampen mellom OSIs fjerdelag og Bøler 2 alt var i gang.
Jeg fant noen å spørre, og fikk bekreftet at kampen hadde startet ganske presis halv sju, men at det fortsatt sto 0-0. Innledningsvis bølget spillet litt fram og tilbake, men ganske mye skjedde foran Bøler-keeperen, så det var absolutt ikke ufortjent da vi etter ca en halvtimes spill fikk se studentlaget ta ledelsen 1-0.
Mens jeg tuslet en runde rundt banen fant jeg en tennisball, men det hadde nok ikke vært VAR-protester her, hun som drev og trente tennis på banen ved siden av ble nemlig svært glad da jeg lempet ballen over gjerdet til henne. Ute på kunstgresset skjedde det samtidig ikke stort, annet enn at en av OSI-spillerne stadig hisset på seg motstanderne sine med sene taklinger, uten at dette fikk dagens dommer til å komme med noen nevneverdige reaksjoner. Uansett sto det fortsatt 1-0 da lagene tok pause.
Etter en liten svipptur inn i korridoren for å varme oss litt tok kampen igjen til, og nå syntes jeg Bøler 2 virket som det skumleste av de to lagene, men likevel var det neste av betydning som skjedde at OSI 4 økte sin ledelse til 2-0 i det 57. minutt.
Blåtrøyene fra kanten av Østmarka ga likevel ikke opp, og knappe ti minutter senere fyrte en av dem av et skudd som tråklet seg gjennom feltet og passerte keeper. 2-1, og fortsatt vidåpen kamp!
Det var ikke så lett å fastslå hvem som var tilskuere og hvem som var tilknytta lagene, men jeg talte meg fram til at vi var ca 10 publikummere på denne kampen. Minst én av dem var bortesupporter, og han fikk igjen noe å juble for da gjestene litt over ti minutter før full tid utlignet til 2-2.
Mot slutten av kampen snek vi oss igjen inn i korridoren og så sluttminuttene gjennom vinduene der, uten at det medførte at vi gikk glipp av å være nært på noen jubelscener. Kampen endte dermed uavgjort, og vi hastet avgårde mot kveldens siste kamp.
Som nevnt i min egen bloggpost var det en rekke andre banehoppere til stede på kampen mellom Nordre Eidsvoll og Nittedal 2. Blant de frammøtte var Per og hans kone Lilly, og hun skrev noen ord om kampen som jeg har fått lov å publisere som gjesteblogg her:
Banehopping: En fotballopplevelse på Minnesund kunstgressbane
Som nybegynner i banehoppingens verden gikk jeg inn i denne opplevelsen med åpne øyne og en god dose nysgjerrighet. Spørsmålet var: Skulle jeg være mer opptatt av fasilitetene eller selve kampen? Det var ikke før jeg sto på Minnesund kunstgressbane at spenningen virkelig begynte å bygge seg opp.
Den overraskende velholdte banen og tribunene var mer enn jeg forventet i en 9. divisjonskamp. Selv kiosken, hvor vi selv måtte stå for kaffebryggingen, tilførte en sjarmerende touch til hele opplevelsen. Her møtte jeg andre banehoppere, mer opptatt av å dele historier fra tidligere kamper enn selve spillet foran oss.
Kampen mellom Norde Eidsvoll og Nittedal ga blandede følelser. Fra det første målet, som gikk ubemerket hen på grunn av en distraksjon av kaffekannen, til det uventede klimakset, var dette en kamp som hadde det meste.
Norde Eidsvoll og Nittedal viste et spill av varierende kvalitet. Fra forsvarsspillere som kolliderte til spillernes draktnumre som nesten ble usynlige i sine hvite tall på gule drakter – det var tydelig at lagene hadde rom for forbedringer. Ole Jensen fra Norde Eidsvoll skilte seg ut med et langskudd som resulterte i en 2-0-ledelse, mens Nittedals Even, med nummer 18, viste seg som en stjerne på banen tross et gult kort for et heller mislykket forsøk på å treffe ballen.
Etter pausen snudde kampen helt. Norde Eidsvoll virket slitne, og Nittedal utnyttet dette til fulle ved å jevne ut til 3-3 før de til slutt tok ledelsen 5-3. Men Eidsvoll var ikke klare til å gi opp. Med en herlig langpasning og påfølgende scoring var plutselig stillingen 5-4. Kampens mest dramatiske øyeblikk kom i overtiden da en Eidsvoll-spiller ble felt, og dommeren, etter noen minutters forvirring, tilkjente straffe. Straffen ble satt i mål, og kampen endte 5-5.
Kampen hadde alt fra morsomme feilpasninger til imponerende solo-prestasjoner, og selv om jeg fortsatt ikke er overbevist om å laste ned en app for å følge med på slike kamper, er jeg sikker på at dette ikke blir min siste tur. Fotball på dette nivået har en sjarm som er vanskelig å finne andre steder.
Da terminlistene kom i vinter var gleden stor da jeg oppdaget at Nordre Eidsvoll skulle stille seniorlag, så det ville være mulig å få tatt fotballbanen på Minnesund. Denne junitirsdagen hadde for en god stund siden pekt seg ut som en aktuell kveld, og det hadde blitt mobilisert litt, så vi var etterhvert ganske mange som satte kursen mot Mjøsas sørende for å se niendedivisjonskamp mellom Nordre Eidsvoll og andrelaget til Nittedal.
Da jeg og Christian parkerte ved banen ble vi umiddelbart litt skeptiske, da alle de som varmet opp var kledd i gult, men heldigvis tok det ikke veldig mange minuttene før det også begynte å dukke opp folk i bortelagets farger. André og Stefan dukket også opp, før Ole og en haug bekjente av ham også svingte inn på parkeringsplassen. Stian fra Hamar kom også, og det første som skjedde var at alle gikk for å inspisere kiosken. Det viste seg å ikke være noen bemanning der, men etter å ha fått beskjed om at det var bare å hjelpe seg selv ble kaffetrakteren fyrt i gang, og så kunne kampen starte.
Like etterpå dukket også Robert opp, og jeg kom nå fram til at av de omlag tjue fremmøtte tilskuerne var omtrent halvparten enten banehoppere eller kompiser som var med noen banehoppere. Tiden var nå inne for at André kunne komme med kaffekanna, så nå ble det virkelig god stemning på den lille tribuna.
Ute på kunstgresset var det som man kan vente i niendedivisjon ikke noen stor fotballkunst som ble servert. Gjestene fra Nittedal så skarpe ut, men i det tiende minutt var det hjemmelaget som fikk litt hjelp av medvinden og satte inn 1-0.
Ganske nøyaktig tre minutter etter det første målet skjedde det samme nok en gang, og jeg begynte å lure på om vi skulle få se en veritabel overkjøring her. Etter at 2-0 hadde kommet roet set seg derimot noe ned, og hyppige scoringer ble avløst av tøffe taklinger og antydning til dårlig stemning.
Etter 35 minutter av kampen scoret gultrøyene enda en gang, og med 3-0 følte jeg at dette fort kunne være avgjort. Fire minutter før pause sørget dog gjestene for at håpet levde inn mot hvilen da de vartet opp med en kremscoring som ga 3-1.
Med 3-1 til pause tuslet André på ny bort mot kiosken for å fylle kaffekanna, mens vi andre fortsatte praten på tribuna. Med nye forsyninger for kaffedrikkerne var det så klart for nye tre kvarter med fotball under et svært truende skydekke.
Etter hvilen tok det sju minutter før nittedølene igjen reduserte, nå til 3-2. Som om dette ikke var ille nok for vertskapet, så kom det også en utligning i det 64. minutt da et frispark ga 3-3.
Tre minutter senere pekte så kveldens dommer på straffemerket foran Nordre Eidsvolls mål. Da returen etter straffen ble hamret inn til 3-4 var snuoperasjonen komplett og Nittedal 2 ledet for første gang i kveld kampen.
Som om ikke dette var ille nok tok det bare omlag ett minutt til før ballen igjen lå i nettet, nå til 3-5. Etter dette så hjemmelaget helt ferdige ut, så jeg så virkelig ikke for meg at det som trengtes for å komme tilbake i kampen var tilstede.
Så feil kan man ta! Like etter at klokka bikket nitti spilte minutter fikk de lokale et frispark fra så lang avstand at jeg lot vær å filme det. Da gikk det selvsagt som det måtte. Ballen havnet i mål, og det sto 4-5.
Kampen var fortsatt ikke ferdig, og i det 93. spilleminutt pekte dommeren på ny på straffemerket, men denne gangen i motsatt ende av banen. Under et voldsomt press gjorde straffeskytteren ingen feil, og dermed sto det 5-5!
Det ble spilt et par minutter til, men flere mål fikk vi ikke, og det endte dermed med ett poeng til hvert av lagene. Mens spillerne takket hverandre for kampen takket jeg de andre for selskapet, før jeg igjen returnerte til hovedstaden.
