Da kamptidspunktene for slutten av sesongen 2025 ble lagt ut fant jeg ut at jeg for artig skulle sjekke hva det ville koste meg å komme meg nordover til siste hjemmekamp. Da prisen var SVÆRT hyggelig, og jeg attpåtil kunne få til en dagstur befant jeg meg plutselig lørdag formiddag på Alfheim stadion (Nei, Martin, det heter ikke Romssa Arena powered by Tromskraft), klar for å se eliteseriekampen mellom Tromsø og Rosenborg.
Da kampen ble satt opp så det ut som om dette kunne bli en avgjørende kamp om Europa-spill, men siden da hadde Tromsø sikret seg Europa, mens RBK forlengst var hektet av. Likevel var det en solid kontingent trøndere som hadde stilt seg opp på sørtribuna, mens vi var veldig bra med hjemmesupportere som etter et besøk på Store stå pub for litt næring av ymse slag tok plass på tribuna for å heie Gutan fram til en mulighet til å avansere enda en plass på tabellen.
Da kampen kom i gang så de rødhvite umiddelbart svært gode ut, og som Gøran skrev på Bluesky: En ledelse etter fire minutters spill har sjelden vært mer fortjent enn den var da Ruben Yttergård Jenssen satte inn 1-0! Stor jubel, og håp om en regelrett storseier.
«Troillan» hadde etter scoringa sin beste periode i kampen, men da TIL hadde ridd av denne stormen kunne vi igjen prøve å synge våre rødhvite helter framover. Jeg fikk plutselig tilsendt et bilde fra en som så kampen på TV som må ha vært tatt enten rett etter en misbrukt Tromsø-sjanse, eller en avverget RBK-sjanse.
1-0 sto seg uansett til pause, og etter et lite kvarter nede i tunnelen under tribuna var det igjen klart for innsats med strupe og flagg. Det ble sunget og sunget og sunget, men Rosenborg klarte på mystisk vis å stå imot, og offensivt sto de definitivt ikke for «artig og angrepsvillig fotball», men tvert imot opplevde jeg at de gang på gang prøvde å dra ut tida selv om de lå under.
TIL fortsatte å være best på banen, og etter at hele 13 nervepirrende overtidsminutter hvor det var flere nydelige krangler mellom brødrene Yttergård Jenssen hadde blitt spilt sto det fortsatt 1-0. Fra tribuneplass var det tid for hyllest av Vegard Erlien, Simon Thomas, Anders Jenssen og Ruben Kristiansen som var bekreftet at ikke blir med videre neste år.
Deretter kunne jeg sammen med Ole-Kristian og Arne med risiko for liv og lemmer ta meg ned til byen for å få en matbit før turen gikk sørover igjen.
Ah, Marius har dratt tidlig til Trondheim for å varme opp til RBK - TIL på søndag tenker du kanskje når du ser denne bloggposten, men nei, den kampen går jeg faktisk glipp av i år. Jeg skal tilbringe ti dager på orkesterkurs på Nordfjordeid (Kom gjerne på konsert om du er i nærheten lørdag 2.8.), men da passet det heldigvis fint å legge inn et pitstop på veien dit etter en drøy uke med slåssing mot klegg, blinding og andre ulumskheter hjemme på Helgeland. Siden jeg kom til å være framme i Trondheim ikke lenge før kampen booket jeg meg inn på «folke-VIP»-en hvor det var buffet inkludert i billetten, og tok meg så etter ankomst inn på stadion hvor det altså var klart for Conference League-kvalikkamp mellom Rosenborg BK og litauiske FK Banga.
Som sagt hadde jeg booket meg inn på buffeten, men først var jeg innom do hvor jeg noe overraskende fant en velkjent sticker på veggen! Etter et høyt antall runder med servering i buffeten (For øvrig burde de hatt litt mer enn tre typer av de friterte greiene fra menyen, samt vært litt flittigere med påfyllet) fant jeg plassen min ute på motsatt kortside av der de ivrigste hjemmesupporterne holder til.
Herfra fulgte jeg slutten av dagens Tour de France-etappe på radioen, før øreklokkene ble tatt av og jeg kunne nyte Tsunami og andre innslag jeg kjenner godt fra tidligere besøk på dette stadionet, da som bortesupporter. Apropos bortesupport, så var jeg på forhånd spent på hvordan oppmøtet ville være i dag, da jeg vet at lag fra de baltiske statene ikke akkurat er kjent for solid fotballkultur. Da kampstart nærmet seg så jeg at jeg kunne la meg imponere, det må ha vært nærmere 70 stk på feltet, og ledet av en tromme og enkelte som var ivrigere enn andre ble de fleste med på synging og klapping. (Videoen her er filmet litt før alle var på plass).
Det var ellers en intens aktivitet på snapchat, messenger og andre steder for å prøve å lokalisere kjente som var på kamp, og jeg fant gjennom Futbology ut at jeg ikke var den eneste ikke-RBK-eren som hadde tatt turen hit i dag, samt at også den obligatoriske tyske banehopperen var på plass, denne gangen en som holder med 1. FC Magdeburg (Det kan godt hende også noen fler var der).
Foto: Emil Almås
Etter at myntkast var tatt kom kampen i gang, og det ble raskt klart at dette ville være rått parti både på tribunen og ute på det trønderske gresset. Bortefansen skal ha all ære for at de prøvde, men mot Øvre Øst ble det for spinkelt.
Bortelagets spillere skal også ha all ære, for lenge gjorde de livet svært surt for Rosenborgs angrepsspillere, men når man har sett en del fotball vet man at når et lag knapt kommer halvveis til midtstreken før de mister ballen, da blir det tungt. Vi nærmet oss 20 minutter da de litauiske spillerne på mystisk vis klarte å avverge scoring på denne måten.
Jeg begynte nesten å lure på om dette skulle være en sånn dag der RBK ikke klarte å score tross en vanvittig dominans, men på et nytt hjørnespark like etter lyktes det endelig for Islamovic å sette inn 1-0, rett før omgangen var halvspilt.
1-0 var definitivt ikke noe å skjemmes over for gjestene fra Gargždai, og de fortsatte å forsvare seg heroisk. Dette medførte at da ett minutts tilleggstid var over vel 23 minutter etter scoringen lå de fortsatt bare ett mål under, mens målscorer Islamovic og flere av lagkameratene hans kunne gremmes over forspilte sjanser.
RBK gjorde i pausen et par bytter, og hadde ikke Banga kjempet i oppoverbakke fra før så ble det ikke noe bedre av at lagets kaptein i løpet av omtrent 60 sekunder vel fem minutter etter hvilen klarte å få gult kort først for å drøye tiden, og deretter for en hodeløs takling. Marsj i garderoben og 11 mot 10 resten av kampen.
Rett før timen var spilt gjorde vertskapet nok et dobelbytte, og denne gangen fikk de umiddelbar uttelling. 2-0, og stor jubel.
Like etter dette hørte jeg plutselig et dumpt smell, og da jeg så opp stusset jeg litt på om ikke flomlysene var på nettoppp. Fikk etterhvert bekreftet i sosiale medier at strømmen virket å ha gått, og i tillegg til lysene rundt takkanten på stadion manglet vi nå også storskjermer, elektriske reklameskilt, og skulle det vise seg da RBK gikk opp i 3-0 etter 63 og et halvt minutt var også speakertjenesten slått ut etter det som kan ha vært relatert til tordenvær i området.
Heldigvis var det fortsatt en lys sommerkveld, så kampen kunne fortsette selv om lysene var slått ut, og det tikket også inn rapporter om at VG som streamet kampen hadde fått opp en nødløsning basert på mobilkamera, så de som ikke var en av oss 11822 (11828 iflg speaker) frammøtte fortsatt kunne se kampen på nett.
Da RBK satte inn 4-0 etter 81:15 var alle elektroniske systemer på plass igjen, og speaker kunne nå også hylle mannen som sto bak 3-0, før han fikk en siste runde med jubel i det vi gikk inn i det 87. spilleminutt og hvittrøyene gikk opp i 5-0.
Etter 5 minutters tilleggstid blåste dommeren av kampen, og mens jeg slo av en prat med lokalavisa for å fortelle om min opplevelse av strømstansen kunne jeg se RBK-spillerne feire med fansen, mens de tilreisende supporterne ble takket av sine spillere for støtten.
Etter kampslutt møtte jeg kjapt Emil som tok meg med på en liten omvisning i Rotsekks nye (og usannsynlig varme) studio før de skulle starte kveldens sending, og fant deretter tilbake til bilen hvor jeg mens jeg satt og ventet på at det skulle bli mulig å kjøre ut fikk se fotballmamma og Haiti-vennIngvill Konradsen spasere rett forbi. Kursen ble deretter satt til min søsters bopel hvor natten skulle tilbringes før avreise til Nordfjord.
Etter å ha overrasket mamma med å dukke opp lørdag kveld hjemme hos søstra mi i Trondheim hvor også hun og pappa var på besøk ble søndagen i stor grad tilbragt horisontalt før jeg etter middag satte kursen mot Lerkendal. Fant en litt sketchy parkeringsplass jeg anslo ville gjøre det enkelt for meg å komme meg sørover etter kamp, og tuslet det lille stykket bort til stadion hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Rosenborg og Tromsø.
På veien bort ble jeg gjenkjent av faren til RBK-spiller Sverre Nypan som Emil hadde introdusert meg for da vi var på kamp mandag, og jeg hilste også på hans håndballspillende datter. Jeg fant fram til bortesupporterinngangen, og mens vaktene gransket innholdet i bagen med supporterutstyr drakk jeg opp min medbragte brus før jeg entret bortefeltet og hilste på Sindre som alt var på plass etter å ha fløyet ned fra Nordens Paris.
Etter å ha hengt opp de medbragte bannerne og gjort klar flaggene så jeg meg rundt, og konkluderte med at man måtte ha sådd ganske nylig ute på gresset, det krydde iallfall av fugler som gikk og gomlet frø. Ellers så matta som vanlig upåklagelig ut, så her lå alt til rette for en fremragende fotballkamp mellom to denne sesongen underpresterende fotballag.
Inn mot avspark dukket Martin, Arne, Leif og alle the usual suspects opp, og i tillegg kunne jeg stolt konstatere at foruten meg var Mo Hornmusikk representert med hele to andre medlemmer på bortefeltet. Også Chris Erik hadde tatt turen fra vakre Helgeland, så som vanlig i Trondheim var det godt med kjentfolk på plass, men blant de 170-180 frammøtte var det også celebriteter som skihopper Johann Forfang!
Før avspark kom vaktene med en dunk med blankt innhold og deponerte på feltet vårt. Som avholdsmann blir man automatisk litt skeptisk når dette finner sted i Trøndelag, men trønderne vokter nok godt om sine kjellerproduserte kjemikalier: Dunken inneholdt vann som skulle avverge at noen av oss svimte av i varmen som fortsatt holdt taket om stadion selv om det hadde skyet litt til og det var noen regnbuer å se av og til.
Ute på banen ble første omgang en seig affære. RBK virket et lite hakk kvassere, men TIL så ut til å holde fullt følge, og jeg begynte allerede nå å lure på om jeg skulle få bivåne nok en 0-0-kamp. Det sto iallfall fortsatt 0-0 da vi etter 45 minutter med synging fikk en pust i bakken.
Etter pause hadde trønderne koblet inn et helt annet gir, og jeg skjønte raskt at veien mot poeng her i dag kom til å bli veldig lang. En nær utenomjordisk god keeper Haugaard holdt lenge TIL inne i kampen, men rett før det var spilt tjue minutter av omgangen raknet det bak, og en hvitkledd fikk uforstyrret hamre ballen i mål til 1-0.
Knappe fem minutter senere byttet «Gutan» begge vingbackene sine, og nå ble det mer fart i raketten. Det kan selvsagt være at RBK nå ble mer opptatt av å forsvare ledelsen enn å øke den, men anført av nyervervelsen Leo Cornic, som jeg jo kjente godt til fra hans fortid i Grorud ble det siste kvarteret faktisk litt spennende. RBK hadde riktignok et par sjanser til å øke ledelsen, men nå fikk vi faktisk litt spill foran trøndernes mål, og helt på tampen var det et mirakel at vi ikke fikk tildelt et straffespark da noen prøvde å rive av Lasse Nordås shortsen!
Poeng i dag hadde nok kampen sett under ett vært et lite ran, men vi på bortefeltet var likevel litt skuffa da dommeren blåste av og det fortsatt sto 1-0. Det var bare å minne spillerne på at nå må det nullstilles før vi skal til Skottland, og så pakke sammen og komme seg hjemover.
Jeg tok med meg Martin og fant tilbake til bilen, og det viste seg at planen min om enkel exit sørover holdt stikk. Etter noen seige timer gjennom en bekmørk Østerdal med varierende grad av selskap fra min sidemann tok vi i grålysningen igjen LSK-supporternes buss akkurat i det de svingte av E6 på Skedsmovollen, så jeg og André vedtok uavgjort som et greit resultat i vår «førstemann hjem»-dyst.
Etter å ha forlatt kampen på Hansnes ble jeg dumpa ved hotellet mitt hvor jeg satte fra meg kameraene og sånt og deretter travet avgårde oppover mot Alfheim (Eller Romssa Arena, om du foretrekker sponsornavn på stadioner). Her var jeg innom Store stå pub og hilste på kjentfolk, før jeg inntok felt L, klar for å se eliteseriekamp mellom Tromsø og Rosenborg.
Spenningen på hele stadion var stor, skulle TIL klare å reise seg igjen etter nedturen 16. mai, og en generelt elendig sesongstart? Forza Tromsø hadde på forhånd bedt flest mulig være på plass alt fra ca 1830 for å vise støtte til laget gjennom oppvarminga. Jeg hadde varmet opp med en liten prematch-Mydland, og var tildelt ett av de store flaggene på feltet, og det var om jeg skal si det selv slettes ikke så verst trøkk mens spillerne klargjorde muskulaturen og hodene.
Skjønt klargjorde hodene? Da kampen kom i gang 1915 lurte vi på om noen hadde satt ut et rykte i garderoben om at avspark ikke var før 1930? Det tok ca 25 sekunder før ballen lå i nettet bak TILs danske keeper, og akkurat der og da så det virkelig ut som om elendigheten ingen ende ville ta for de rødhvite!
Det begynte deretter å snø ganske så tett, og jeg fikk noen rapporter om tv-bilder som ga assosiasjoner til justering av tv-antenner på åttitallet (de som er gamle nok, de vet hva jeg snakker om). På supporterfeltet fortsatte vi likevel å synge, hoppe, flagge, klappe og rope, men foreløpig uten allverdens respons ute på kunstgressmatta.
Vi begynte å nærme oss pause da en RBK-spiller ble felt innenfor sekstenmeteren til Tromsø, og dermed gikk vi fra vondt til verre. Straffen ble satt i mål, og det sto 0-2.
Med 2-0 på tavla da lagene gikk i garderoben ble det et lite krisemøte blant noen av aktørene på tribuna. Hvordan skulle vi agere dersom andre omgang viste seg å bli like elendig som den første hadde vært? En plan ble lagt, men samtidig viste det seg at spillerne hadde hatt sitt eget lille krisemøte i garderoben, og heldigvis skjedde det ting som følge av det!
Det hadde blitt gjort et par bytter i pausen, men når man så på laget nå skulle man nesten tro alle 11 hadde blitt byttet ut. Etter tre minutter vant man et frispark i farlig posisjon, og vi kunne nesten ikke tro det da et presist innlegg fra Runar Norheim ble ekspedert videre i mål til 1-2 av Vegard Erlien.
Jubelen hadde knapt lagt seg før vi på ny fikk frispark nesten på samme sted, og under over alle undre: Denne gangen traff innlegget fra samme mann hodet til Vetle Skjærvik, og igjen gikk ballen i mål! 2-2, og vi lurte på om det faktisk skulle lykkes å få noe ut av en kamp hvor førsteomgangen hadde vært så krise?
Spillet jevnet seg igjen noe ut, men nå så TIL faktisk ut som et fotballag, og oppildnet av vår energiske support øynet vi stadig håp. I det 78. minutt kom så gledeseksplosjonen! Igen var det Runar Norheim som sto bak, men denne gangen i åpent spill og ikke som resultat av en dødball. Ballen ble slått inn, traff Jens Hjertø-Dahl som fyrte av, og vi fikk se et PERFEKT treff i krysset! 3-2!
Tromsø-gutten Jens Hjertø-Dahl (født 2005) scorer det viktigste TIL-målet siden Arne Vidar Moens ikoniske mål i 2003 og jubler selvsagt sammen med den 12. mann @ForzaTromso ! pic.twitter.com/tDNo18QQC3
— Magnus Joki Arild (@MagnusJokiArild) May 20, 2024
Gledesscenene etterpå var enorme, men nå ventet et lite kvarter med nervøsitet. Skulle RBK klare å slå tilbake og frarøve oss sesongens andre trepoenger? Det var bare en ting for oss på tribuna å gjøre for å motvirke dette: Syng, syng, syng! Dette lot til å virke, etter tre lange overtidsminutter ble det klart at sluttstillinga var 3-2, og ingen trengte å ta stilling til om noen av kriseplanene som ble lagt i pausen måtte iverksettes.
Etter litt jubling og nedpakking av utstyr tok jeg deler av FT13 Senior med meg på kebabsjappe, før jeg inntok hotellet og sovnet før jeg hadde kledd av meg sokkene, men heldigvis våknet klokka 0230 så jeg fikk satt på vekking klokka 4 med mål om å komme meg på et fly sørover igjen etter en svært vellykket Tromsø-tur!
Etter å ha tilbragt helga med NM Janitsjar i Trondheim (Begge korpsene mine var fornøyde, OPO kom på øvre halvdel i 4. div, Mo Hornmusikk beholdt plassen i elitediv.), var det med stor glede jeg oppdaget at det var satt opp en tidlig kamp søndag på en bane jeg manglet! Etter å ha spist en deilig frokost og fylt bilen med musikkinstrumenter dro jeg derfor til Lerkendal, fant kunstgressbanen der, og gjorde meg klar for å se treningskamp mellom Rosenborg og Nardo.
Rosenborg hadde på forhånd varslet at det kom til å være et lag uten de største profilene som spilte denne kampen, og utgangspunktet var derfor ikke så rått parti som man ellers kunne vente når et eliteserielag møter motstand fra tredjedivisjon. Da jeg kom møtte jeg Rotsekk-Kent, og jeg hilste også på John Tore Krogstad og noen andre trønderske RBK-twitrere, mens Emil Almås dessverre glimret med sitt fravær. Fra speakertårnet ble etterhvert musikken byttet ut med stemmen til Gøran Sørloth, og vi var nok flere som lurte på hvilken tidssone han forholdt seg til da han ønsket velkommen til «kveldens kamp» for et oppgjør som skulle sparkes i gang 1130.
Da kampen kom i gang var det innledningsvis ikke veldig stor forskjell på lagene. Rosenborg virket kanskje et lite hakk bedre, men noen overkjøring var det absolutt ikke mulig å kalle dette. Begge lag hadde en del halvsjanser, før hjemmelaget like før pause misbrukte noen helt enorme muligheter, en som traff stolpen og trillet på tvers foran målet, og en som ble blåst over mål fra kort hold.
Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg snek meg opp til bilen med noen plantelys jeg hadde fått levert fra en bekjent som jeg skulle levere til ei felles venninne i Oslo. Sørget samtidig for å få i meg litt vaniljecola, før jeg returnerte ned til banen, hvor det ikke kan ha vært langt unna 200 frammøtte som ville se kampen. Jeg har for øvrig en mistanke om at de aller fleste av disse heiet på hjemmelaget.
Andre omgang startet med at det ble gjennomført haugevis av bytter, og herfra og inn var det ingen tvil om at kampen ville ende med RBK-seier til slutt, selv om Nardo sto imponerende godt imot lenge. Jeg hadde flyttet meg til motsatt banehalvdel av der jeg sto før hvilen, og fikk herfra sammen med Kent og Marius Dahl på nært hold se den gamle Grorud-helten Leo Cornic slå inn en ball som Edvard Tagseth på vakkert vis hamret i mål til 1-0 i det 75. minutt.
I det 83. minutt kom så også 2-0, men da befant jeg meg et annet sted rundt banen, så jeg så ikke spesielt godt hva som skjedde. En annen som ikke så godt var tidligere nevnte speaker Sørloth, som i det klokka passerte 90 spilte minutter kunne melde at det var lagt til minimum tre eller fire minutter, og beklaget at han ikke hadde klart å se tydelig hva dommeren signaliserte.
Hvor mye tid som ble lagt til var uansett uvesentlig. Det ble ikke flere scoringer, og kampen endte dermed med en fortjent 2-0-seier til de hvitkledde. Jeg forlot kunstgresset, og satte kursen sørover etter en finfin helg i Trånhjæm.
Etter en god, men kort, natts søvn i min egen seng for første gang på over en uke, sto jeg tidlig opp søndag, plukket opp Martin, og sammen satte vi kursen nordover. Etter en begivenhetsløs kjøretur (Bortsett fra et uant antall pissepauser da blæra til sidemannen må ha vært på størrelse med en drue) til det nordenfjeldske dumpet jeg min passasjer ved Three Lions, før jeg dro og kvittet meg med bilen. Det var deretter klart for å se eliteseriekamp mellom Rosenborg og Tromsø.
Vel framme på stadion tok jeg som vanlig plass på bortefeltet. Lerkendal har ofte vært et sted med godt TIL-oppmøte, men fellesferien hadde nok gjort sitt, så vi var noe glisnere enn vanlig i dag. Vi var likevel en fin liten gjeng som dro i gang synging og applaus for «Gutan», men selvsagt håpløst i mindretall sett mot hjemmepublikummet (som heller ikke var spesielt tallrike i dag).
Etter det jeg syntes hadde vært en stort sett grei førsteomgang der vi hadde hatt ballen mye, var det superfrustrerende å se at de hvitkledde tok ledelsen like før pause. Tross at vi var få på bortefeltet hadde vi tydeligvis gjort inntrykk på hjemmelagets spillere, som fant ut at det var en god idé å løpe bort og feire rett foran oss. At dette ikke medførte gult kort til noen av dem er en regelrett skandale.
Det sto altså 1-0 til pause, men vi var fortsatt forsiktige optimister for at dette kunne snus i andre omgang. Optimismen min ble dessverre noe mindre da jeg et kvarters tid etter hvilen fikk se Mai Traore svi en kjempesjanse. Det var tydeligvis en sånn dag i dag…
Ti minutter senere fikk TIL et frispark litt ute på kanten. Mens Kent-Are gjorde seg klar til å slå inn ballen så jeg at RBKs trener valgte å begå den klassiske synden «bytte på defensiv dødball». Jeg filmer ikke veldig mange dødballer når jeg er på TIL-kamp, men nå valgte jeg å vippe opp telefonen, og joda: 1-1!
Med nytt håp, men også litt irritert fordi VÅR målscorer selvsagt fikk gult kort for feiringen sin, fortsatte vi å bivåne det som skjedde ute på banen med fornyet håp om i det minste å få ett poeng med oss inn i den grå trønderske sommerkvelden.
Spoiler alert: Slik skulle det ikke gå. Målscorer Diouf klarte å pådra seg nok et gult kort, og vi måtte fullføre kampen med ti spillere mot hjemmelagets fjorten, og da ble det vanskelig. Litt inn i overtiden var det hjemmelagets tur å score på dødball, og kampen endte dermed 2-1.
Vi var flere som var enige om at dette ikke hadde vært en kamp RBK vant, men derimot en kamp TIL tapte. Jeg sa takk for nå til mine medsupportere og trasket opp bakkene mot Singsaker for å hente en gressklipper som skulle fraktes til Mo i Rana.
Etter å ha sett ferdig dagens første kamp tok jeg bussen fra Strindheim til Lerkendal, og tok plass på bortefeltet klar for å se eliteseriekampen mellom Rosenborg og Tromsø fra bortefeltet som vanlig.
Enkelte fotballkamper er enklere å oppsummere enn andre, og denne gangen velger jeg å symbolisere kampen som endte 3-0 med et par svært betegnende bilder. Måker og dritt.
Needless to say ble det tungt både på banen og på tribunen, men vi ga iallfall klar beskjed om at det er «Tromsø tell æ dør» som gjelder da tapet var et faktum.
Jeg tok etter kampen en svært rolig aften med en altfor sterk pizza sammen med to av mine medsupportere.
