Lech Poznan - Aarhus GF 0-3 (1-4 e.e.o.) (3-4 i straffekonk)

Etter en god natts søvn rett bak den mye utskjelte flyplassen i Berlin satte jeg kursen videre østover på «Autobahn der Freiheit». Etter å ha kryssa elven Oder ble det ny farge på veiskiltene, og jeg valgte en litt alternativ rute på noen utrolig humpete småveier fram til jeg kunne sjekke inn på hotell i byen Leszno og finne meg litt mat der før jeg dro nordover. Etter hvert kom jeg til Poznan, og klarte på mystisk vis å få plass på parkeringa utafor stadion, og snart var jeg inne, klar for å se CL-kvalikkamp mellom Lech Poznan og danske Aarhus GF, eller AGF som de er minst like kjente som.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å oppholde meg på bortefeltet på stadion, men hadde på veien fått litt panikk fordi det var så mye styr knyttet til dette. (Oppmøte på gitt sted for transport med buss til stadion, venting inne på stadion etter kamp, etc.), så jeg hadde plutselig satt meg ned for å kjøpe VIP light-billetter til kampen. Mens jeg ventet på avspark fikk jeg dermed trøkt i meg litt mat av ymse slag, og jeg kunne så gå ut og finne plassen min, som viste seg å være overraskende nær hjemmeultraenes kortside.

Nevnte hjemmeultras hadde helt klart noe i gjære, for da innmarsj nærmet seg ble det hengt opp et banner med teksten «WE DON'T CARE ABOUT YOUR RULES» nederst på feltet, samtidig som det kom opp et blåhvitt OH-banner hvor det helt klart pågikk omkledning av de som skulle i aksjon etterpå. Banneret kom bort, og en gjeng maskerte karer forsvant opp på øverste nivå på tribuna og stilte seg opp der, og i det spillerne marsjerte inn ble det rullet ut en enorm tifo med en innledende tekst til banneret som alt var kommet: «The first rule of our club is:», og i det kampen startet ble som ventet en hel rekke med bluss fyrt opp på balkongen.

Det må nå sies at også bortefansen imponerte på tifofronten. Flagging og et svært banner på en bane man aldri har besøkt før er ikke lett å organisere! Ute på banen så innledningsvis hjemmelaget ut til å ha ganske god kontroll, og når man tok med i beregningen at de hadde vunnet kampen i Danmark (Den gikk for øvrig på Randers' stadion, som jeg besøkte mandag) så det hele ganske håpløst ut for danskene (Og for de tre nordmennene som spilte fra start for AGF).

Situasjonen gikk fra vondt til verre da dommeren litt før det var spilt tjue minutter markerte for straffespark til de blåhvite. AGF-kapteinen protesterte som en gal, og i det ballen var lagt til rette og alt var klart for at straffen skulle tas løp plutselig dommeren ut til VAR-skjermen. Joda, det hadde ikke vært noen straffbar hands, og dermed ble både straffen og det gule kortet som var delt ut omgjort.

Dette var selvsagt en liten vitamininnsprøytning for bortelaget, og vi hadde såvidt passert halvtimen spilt da bortesvingen kunne eksplodere i glede. 0-1, og plutselig var ikke comebacket så usannsynlig som det hadde vært da kampen startet!

0-1 sto seg til pause, og jeg tuslet igjen inn i serveringsområdet for å skaffe meg en pølse samt å besøke sanitærfasilitetene. Begge delene var upåklagelige (Men av hensyn til alle legger jeg bare ut bilde av en av delene), og akkurat i det andre omgang startet var jeg igjen ute på tribuna.

Knappe ti minutter ut i andreomgangen var det så tid til det som kanskje har gjort hjemmefansen her i Poznan mest kjent. «The Poznan», som Manchester City-supporterne døpte dansen med ryggen til banen da lagene møttes for noen år siden. Absolutt mektige greier!

Hoppingen stilnet dog raskt da en ny VAR-situasjon fikk motsatt utfall av den forrige. Denne gangen hadde dommeren opprinnelig ment at det ikke var straffespark, men etter en titt på skjermen ombestemte han seg, og til en øredøvende pipekonsert økte de danske drenge til 0-2!

Dette hadde virkelig gitt de hvitkledde ferten av noe, og de trykket nå voldsomt på for å få det tredje målet de trengte skulle de i det minste få ekstraomganger, og i det 75. minutt lyktes de med å stange inn en corner til 0-3!

0-3 sto seg til det var spilt fire minutter overtid, og dermed var det duket for ekstraomganger. Full valuta for pengene med andre ord! I ekstraomgangene fikk vi to scoringer, først var det vertskapet som kunne juble for å ha redusert igjen, men så økte Aarhus igjen til 1-4, og dermed var det duket for straffekonk når dommeren etter 120 minutter pluss tillegg blåste av.

Straffekonken (som jeg var veldig glad jeg ikke var emosjonelt investert i på noen av lagenes vegne) har jeg klipt sammen til en samlet video her (Den andre straffa til hvert av lagene mangler):

Det var altså AGF som trakk det lengste strået, og mens hjemmefansen ganske raskt forlot åstedet var det nok ingen dansker på stadion som syntes det var noe problem å måtte vente minst 45 minutter før de fikk gå ut.

Selv gikk jeg tilbake til parkeringa, klarte på mirakuløst vis å finne igjen bilen, og så var det bare å stille seg i kø for å komme ut. Og vente. Og vente og vente. Og vente enda litt. Det tok faktisk til slutt 52 minutter fra jeg startet bilen til jeg hadde fått asfalt under hjulene, og da ventet enda litt kjøring i kø før jeg endelig var ute av trafikken. Dette var faktisk enda verre enn da jeg var i Lens på kamp i fjor!

Jeg kom heldigvis til slutt tilbake til hotellet, og kunne ta kveld, veldig spent på hva morgendagen vil bringe.

Randers - Silkeborg 1-1

Sommerens fotball-høydepunkt er såklart Europa League-kvalifiseringa til Tromsø, og jeg hadde nøye planlagt hele uka da de skulle til Tsjekkia for at jeg også skulle komme meg dit. Første etappe startet grytidlig mandag morgen med en kjøretur til Larvik, ferge videre til Hirtshals, og så litt virring rundt omkring i Nordjylland før jeg parkerte utenfor dagens fotballdestinasjon for en liten blund før jeg tuslet opp til stadion hvor det var klart for kamp i den danske superligaen mellom Randers FC og Silkeborg IF.

Kampen, som tidvis har vært omtalt som Gudenå-derbyet (Oppkalt etter Danmarks lengste elv, som forbinder de to byene), var siste kamp i første runde av den danske fotballsesongen, og etter å ha blippet billetten min kunne jeg se nærmere på Randers' stadion mens jeg ventet på at vi slapp videre inn fra prematch-serverings-området og inn på tribunene. På hovedtribunen var det bare én høyde med seter, og glassdekkete VIP-områder bak disse, mens på de to kortsidene og den langsida som synes på TV var det to etasjer. Jeg hadde kjøpt meg plass på øvre del, og en time før kamp kunne jeg innta plassen min og vente på avspark.

Sommerens hetebølge hadde tatt en liten pause akkurat i dag, så det var ganske hustrig oppunder taket, noe som kanskje ga bortesupporterne ekstra motivasjon til å trå til, for det var uten tvil de som leverte best innledningsvis i kampen. Også ute på banen var det de tilreisende som så sterkest ut, så det var nok en solid kalddusj for dem da hjemmelaget etter knappe ti minutter gikk opp i 1-0 etter et helt nydelig angrep.

Etter scoringen jevnet kampen seg noe mer ut, men da vi nærmet oss pause syntes jeg nok at Silkeborg med sin norske kaptein kunne føle seg litt snytt da de fortsatt lå under. Fjerdedommeren hadde akkurat rukket å signalisere at det skulle legges til ett minutt da de rødhvite bestemte seg for å gjøre noe med det, og ti sekunder inn i overtiden ble det utlignet til 1-1.

Vi var dermed like langt da lagene gikk til pause, mens mange av de fremmøtte benyttet anledningen til en tur i kiosken eller den motsatte fasiliteten i etasjen under oss. Ute på banen ble det gjennomført en «Spark ballen nærmest midten»-konkurranse, mens maskothesten MC Anders showet litt i den lavere og lavere kveldssola som hadde tittet fram.

Andre omgang ble en ganske sjansefattig affære. Jeg syntes fortsatt det var bortelaget som så kvassest ut, men Randers forsvarte seg godt, og spesielt mot slutten kom de lyseblå til en rekke muligheter, men ballen ville ikke i nettet flere ganger, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-1 og begge lag hadde startet sesongen med ett poeng.

Det deles dessverre ikke ut poeng for tribuneinnsats, men her må jeg si at det ble en helt klart borteseier. Med unntak av noen få minutter rett etter ledermålet, så var det bortefeltet som dominerte lydbildet på stadion, så her må Randers-supporterne «uppe gamet» sitt. (Denne videoen yter dessverre ikke lyden rettferdighet)

Jeg fant raskt tilbake til bilen, fikk sitte noen minutter og irritere meg over treg trafikkavvikling ut fra parkeringa, og satte så kursen mot den lille landsbyen Røgen hvor jeg hadde booket meg overnatting før tirsdagens lange etappe på ferden.

Tromsø - Örgryte 3-1/4-1

Da det ble kjent at Tromsø skulle spille en treningskamp i Danmark før Eliteserien starter opp igjen fikk jeg straks en idé om å dra nedover for å se på. Arne Jonny, Martin og Jørgen ble med på et opplegg, og etter å ha starta grytidlig på morran kom vi etter en liten pitstop i Helsingborg med ferga over Øresund, og etter litt råning i Helsingør kunne vi parkere utenfor det danske landslagets treningsbane hvor det altså var klart for treningskamp mellom Tromsø og Örgryte.

Ut fra tabellsituasjonen i de to lagenes respektive ligaer var det nok et visst favorittstempel på de for anledningen mørkeblåkledde fra det høye nord, og etter at kampen var satt i gang med oss som var kommet for å se på stuet inn i en container i et hjørne av banen (Vi seg etterhvert litt utover herfra) ble det raskt klart at dette nok kom til å bli en ganske enveiskjørt affære.

Tross overtaket, det viste seg ganske vanskelig for «Gutan» å få ballen i mål. Tross comeback fra en Ieltsin Camões som så svært frisk og tent ut etter den mislykkede turen til Egypt, så ville det seg ikke. Enten gikk ballen utenfor, eller så leverte ÖIS' målvakt noen svært gode redninger.

Med kun ett minutt igjen av ordinær tid åpnet det seg dog en stor mulighet for TIL. Warneryd ble sparket overende av en av sine landsmenn, og dermed fikk Jens Hjertø-Dahl muligheten fra straffemerket. Dagens kaptein gjorde ingen feil, og ballen satt i nettet til 1-0!

Det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten prat (og kanskje å kjøle seg ned, det var latterlig varmt denne junidagen), og jeg innså at jeg nå kunne trekke ut fra skyggen i containeren og sette meg i ly av skyggen fra DBU-bannerne på gjerdet rundt banen.

Herfra fikk jeg etter en times spill se det som gjorde den lange kjøreturen mer enn verdt det. David Edvardsson leverte et flott innlegg i form av et hjørnespark, og Lars Olden Larsen fyrte løs på mesterlig vis. 2-0, og kanskje et av de fineste målene vi får se i 2026!

Bare to-tre minutter senere økte den hjemvendte angolsk-portugiseren ledelsen til 3-0 etter et angrep som kanskje egentlig var offside. AD2 hadde nok ikke den beste dagen i sin karriere på linja i dag, men tross at det bare var treningskamp takker og bukker vi.

Vi hadde litt under et kvarter igjen da Sveriges eldste fotballklubb som fortsatt er i drift kom til en redusering, og det ble 3-1. Dette ble også sluttresultatet etter to omganger, og sammen med mine medsammensvorne valgte jeg nå å gå mot utgangen.

Ute på hybridgresset fortsatte etter en haug med bytter kampen med en tredje omgang, nå med et langt mer juniorpreget mannskap enn hva resten av kampen hadde inneholdt. Dette var grunnen til at jeg prioriterte å tyvlytte til Nordlys' intervjuer med spillerne fra de to første omgangene, og sammen med Arne også tok en prat med dem selv. (Det ble i den tredje omgangen scoret nok ett TIL-mål, og dermed endte kampen på én måte 3-1, og på en annen måte 4-1)

Etterhvert kom vi oss avgårde, og etter et fremragende måltid i Helsingborg gikk turen nordover helt smertefritt, før jeg ganske nøyaktig 23 timer etter jeg sto opp kunne gå ut av bilen og inn i heisen i blokka hjemme.

Danmark - Spania 1-2

Etter å ha brukt arbeidsdagen fredag til et par demonstrasjoner satte jeg etter jobb kursen ut til Gardermoen, hvor jeg fulgte oppfordringen om å sjekke inn håndbagasjen min, boardet et fullt fly, og fløy sørover til København. Her kom jeg meg på metroen, fikk dumpet bagasjen i et skap på jernbanestasjonen, og tok på nytt metroen til jeg kom til stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Danmark og Spania.

Før jeg stilte meg i kø for å komme inn på arenaen skaffet jeg meg en pølse i brød og en boks Faxe Kondi,  og dermed hadde jeg krefter til å forsere de mange trappene opp til plassen min da dørene åpnet. Jeg hadde kjøpt billetter på aller bakerste rad, så jeg innså at jeg ikke kom til å orke å ta trappene flere ganger. Jeg tok derfor en visitt i kiosken og skaffet meg nok en pølse, samt en pose potetgull og nok en brus, denne gang Carlsbergs variant av druesukker-brusen. Tilbudet om 50 shots for 1000 kroner valgte jeg å stå over.

Jeg kjempet meg opp de siste trappene, og skuet ut over stadion. Bortsett fra strukturene i hjørnene som gjorde at man fra min plassering ikke så kortsida med de syngende supporterne så godt som jeg skulle ønske, så må jeg si jeg likte stadionet ganske godt. Kveldens kamp var utsolgt, og da vi nærmet oss avspark var nok de fleste på plass til å få med seg lys- og musikkshowet som runget ut i den københavnske kvelden.

Etter nasjonalsangene ble det holdt et minutts stillhet for flomofrene i Valencia, og så ble kampen blåst i gang. Spanjolene var selvsagt favoritter, men innledningsvis så det danske laget slettes ikke så verst ut. Jeg har likevel sett mange nok fotballkamper til at jeg visste at når en «underdog» starter bra men ikke klarer å utnytte det til å score, så blir det gjerne mål andre veien, og i det femtende minutt raknet det for hjemmelagets forsvar. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne.

Der jeg satt var det en sur trekk, og jeg var glad jeg hadde på meg den varme fleece-buffen jeg hadde fått hos Varhaug forrige helg, men jeg var enda mer glad at jeg hadde tak over hodet. Forbi lyskastere og ymse bygningsstrukturer så jeg nemlig at det var et ganske så ufyselig vær utenfor stadion. Været stoppet ikke danskene på tribunen fra å synge for sine helter på banen, og disse leverte stadig høyst anstendige sjanser på cornere og andre dødballer, uten at de klarte å sørge for at stillinga til pause var noe anna enn 0-1.

Utover i andre omgang ble det mer og mer misnøye med den slovenske dommeren, og klagingen ble heller ikke mindre etter at Spania etter 57 minutters spill leverte et angrep som gikk som en varm kniv i smør og endte med 0-2.

Det var som sagt utsolgt denne kvelden i Parken, og ikke lenge etter at speaker hadde annonsert at det var seksogtrædve tusend femhundre og nioghalvfems tilskuere til stede gikk det et stort gisp gjennom flesteparten av dem. Et skudd traff innsida av stolpen, men ikke langt nok på innsida. Ballen spratt ut og ble klarert!

Med ti minutter igjen av kampen begynte de første å sige ut av stadion, men det skulle de absolutt ikke ha gjort. Nøyaktig i det min klokke (Jeg satt så høyt at jeg nesten ikke så stadionuret på storskjermen) viste 83 spilte minutter fikk Gustav Isaksen en mulighet han ikke misbrukte, og visp sto det 1-2. Alt var dukket for en ekstremt spennende sluttspurt.

Mindre spennende ble det ikke da fjerdedommeren holdt opp tavla som viste fem minutters tilleggstid, men da denne gikk mot slutten og de nesten brunrøde (Hva skjedde med de klassiske røde danske trøyene?) ikke hadde klart å skape noe på de mange dødballene de hadde fått, og hvor keeper Schmeichel slo noen av dem inn i feltet, og selv var med oppe i feltet på en av dem, så begynte jeg å sige ned trappene med perfekt timing så jeg akkurat var ved utgangen fra tribuna da dommeren blåste av med 1-2 som sluttresultat.

Jeg hastet ned trappene, forbi gjerdet hvor det sto ufattelig mange og tisset, og kom meg tilbake på metroen. Det var ufattelig fullt her, men jeg klaget ikke. Jeg hadde kommet meg på første bane, og jeg tror dette er det raskeste jeg har kommet meg vekk fra et 25000 pluss-stadion noensinne.

Tilbake på jernbanestasjonen kunne jeg så kjøpe litt brus og snacks til nattens lange togreise, som neppe ville inneholde spesielt mye søvn ettersom den besto av tre separate togreiser med to skift på veien mot Hamburg.

Tårnby - Hørsholm-Usserød 4-2

Denne helga skulle tilbringes på korpstur til København, men jeg hadde lenge sett meg ut muligheten for å klemme inn en kamp underveis også. Etter å ha gjennomført et spilleoppdrag ved Ørestad metrostasjon som var ferdig 1340 prakket jeg derfor basstrombonen og de andre tingene mine på noen andre, mens jeg stormet over veien og praiet en taxi. Etter en kort svipptur kom jeg så akkurat i tide til å komme meg inn for å se sluttspillkampen i Danmarksserien mellom Tårnby og Hørsholm-Usserød.

I et øsende regn ble kampen blåst i gang, og siden jeg ikke hadde spist siden frokost fant jeg ut at jeg skulle skaffe meg en pølse og en Faxe Kondi med en gang, og mens disse ble fortært scoret hjemmelaget. Det var ifølge stadionuret som ble startet for sent spilt omlag 6 minutter, men ifølge min presise klokke nærmet vi oss 8 minutter da det ble 1-0.

Oppildnet av en ung og ivrig supportergjeng fortsatte gulltrøyene å ha overtaket ute på gresset, mens regnet fortsatte å bøtte ned. Utenom de trommende og syngende var det bare noen få som våget seg ut fra taket ved kiosken i hjørnet, men jeg anslo at det nok var 60-70 personer tilsammen tilstede.

Jeg hadde etter en drøy halvtime konkludert med at det nok var ganske fortjent at hjemmelaget ledet, og like etterpå blåste dommeren straffe etter et sammenstøt mellom gjestenes keeper og en angripende Tårnby-spiller. Det var kanskje strengt å dømme straffe her, men definitivt ikke galt. Det ble dermed 2-0, med vel 33 minutter spilt.

På overtid før pause kom så 3-0, og glade TFF-spillere kunne feire ved å legge seg ned og ta noen svømmetak på den klissvåte matta før de fikk ta en tur i garderoben for å varme seg litt.

Jeg oppdaget i pausen at strømsituasjonen på mobiltelefonen min var ganske prekær, og sendte lengtende tanker i retning powerbanken som lå på hotellrommet. Etter å ha slått på spareblussmodus og redusert lysstyrken på skjermen var jeg klar for det jeg håpet ville bli en like morsom andreomgang som det første hadde vært.

Da spillet fortsatte, røykla supporterfeltet den banehalvdelen hvor hjemmelaget skulle angripe, men dette virket ikke å plage spesielt mange, for hjemmelaget hadde nå lagt seg ganske bakpå. Andreomgangen ble derfor en nokså kjedelig affære hvor rødtrøyene fra Nordsjælland sto og stanget mot veggen, helt til vi i det 82. minutt fikk et mål i motsatt ende av banen og 4-0.

Etter dette våknet faktisk kampen litt til liv igjen, og i det 86. minutt kom endelig trøstemålet 4-1.

Litt etter at overtiden startet hørte jeg en av bortelagets fans erklære at det burde legges til minst 11 minutter, og da vi rett før to overtidsminutter var spilt fikk 4-2, ble det på en måte igjen en slags spenning i kampen.

Helt på tampen fikk vi faktisk flere muligheter til ytterligere reduseringer, men da dommeren etter 4-5 minutter blåste av sto det fortsatt 4-2, og hjemmelagets spillere kunne juble sammen med sine supportere for en godt gjennomført 2023-24-sesong.

Selv trasket jeg avgårde i retning nærmeste busstopp, hvor man til min store glede kunne kjøpe billett med kontanter på bussen, så det ikke gjorde noe at jeg på det nærmeste var tom for strøm på mobilen. Etter å ha byttet over til metroen kom jeg meg så tilbake til hotellet, og fikk plugga mobilen på lading etter en tross alt vellykket groundhoppingutflukt.

Handelsstandens BK - Rønne IK 4-1

Etter en kort busstur fra dagens første kamp kom jeg til Fælledparken, og vandret litt rundt i nabolaget på jakt etter noe mat før neste kamp. Fant etter hvert en erketypisk dansk pølsevogn utenfor Østerbro stadion, og kjøpte her en fransk hotdog med baconsurret frankfurter. Suverent! Gikk så videre inn i det flotte parkanlegget, og fant kunstgressbanen hvor det skulle spilles kamp.

Like før kampstart kom det noen regndråper, men sammenlignet med hva som hadde vært meldt noen dager i forveien var været likevel helt fantastisk. Rundt banen var det noen herlige lysmaster, som det heldigvis kom lys i de fleste av lyskasterne i til avspark. I bakgrunnen så man også lysmastene fra Østerbro, og i tillegg også nordvestveggen på FCK og det danske landslagets hjemmebane, Parken.

Nok en gang måtte jeg ergre meg over at dommeren stilte opp spillerne for hilseseremoni med ryggen til publikum og kameraer, men kampen kom da i gang likevel. Spillet bølget fram og tilbake, og det tok ikke mer enn drøyt ti minutter før vi fikk den første scoringen, da en slags mellomting av en lobbb og et skudd fra ganske langt hold gikk i mål! 1-0.

Gjestene fra den øde øya i øst lot seg dog ikke vippe av pinnen, og kom bare 8 minutter senere tilbake med et utligningsmål. Også resten av omgangen ble en fartsfylt affære, men flere scoringer ble det ikke. Like før pause fikk vi så en latterkule uten sidestykke fra hjemmelagets trenerbenk da det ble ropt etter straffe i en situasjon som var svært langt unna å være straffe.

Uten garderober i det triste været ble det en svært kort pause, og igjen tok det kort tid før vi fikk en scoring. En av hjemmelagets spillere fikk kanontreff på et innlegg, og ballen føk utagbart inn ved stolperota.

Jeg har etter kampen sjekket tabellen, og selv om ingen av lagene hadde noe annet enn heder og ære å spille for, så var dette definitivt en kamp begge ville vinne. Tross det kjipe været ble temperaturen på banen etter hvert svært høy, og både tøffe taklinger og tøff munnbruk var svært utbredt.

Mot slutten av kampen måtte Rønne ta litt større sjanser skulle de klare å få med seg noen poeng, og da gikk det som det så ofte gjør, det raknet bakover. 5 minutter før slutt kom 3-1 som resultat av en lobb som keeper akkurat fikk fingertuppene på, men ikke nok av dem, og så under halvanna minutt før kampen var ferdig smalt også 4-1 inn.

4-1 ble sluttresultatet, og mens jeg tuslet bort til metroen for å komme meg til Kastrup for å dra hjem igjen hørte jeg sang og jubel fra hjemmelagets spillere, mens gjestene fra «Børnhølm» deppet over tapet.

Flere bilder (Noen av dem tydelig preget av regn på objektivene) fra kampen kan du se på facebook.

B.93 - Hellerup 1-1

Etter gårdagens visitt i Husum var det området rundt Østerbro som var lørdagens første destinasjon. Litt skuffende var det da å oppdage at kommunen hadde stengt gressmatta på Østerbro stadion, vegg i vegg med FCKs Parken, så kampen mellom B.93 og Hellerup skulle spilles på kunstgresset på Svanemølleanlægget/Gasværkgrunden. Jeg tok S-toget til Svanemøllen, og rotet meg rundt et byggefelt og en skøytehall før jeg endelig fant riktig fotballbane.

Etter å ha irritert meg over at dommeren kjørte lineup før avspark med ryggen til publikum, så det ikke ble noe myntkastbilde fikk jeg se gjestene komme best i gang, og det ble snart klart for meg at de nok var det beste laget.

De helt store målsjansene lot lenge vente på seg, og lenge kom de største halvsjansene hver gang hjemmelagets keeper var ute på 20-25 meter og foretok livsfarlige klarereringer. Utrolig nok slapp han ustraffet unna hver gang.

Hjemmelaget fikk ballen i mål etter ca 38 minutter, men dette ble umiddelbart annullert for offside. Det kom få protester, så det var nok en riktig avgjørelse.

Etter 41 minutters spill sviktet det så i hjemmelagets forsvar. Et fint angrep ble avsluttet med scoring, og det sto 0-1 da lagene tok pause. I mangel av garderober ble pausen relativt kort, og vi kom snart i gang med fotballen igjen.

Andre omgang startet i stor grad slik første hadde vært, med en dominans av de rødkledde gjestene, men etter hvert begynte det å virke som om de var mer opptatt av å forsvare ledelsen enn av å beholde den, så hjemmelaget kom mer og mer med i kampen.

De oppimot hundre som hadde tatt turen fikk en hustrig formiddag ved Nordhavnen, og det var egentlig ikke så mye som varmet av det man fikk se på banen heller. Mange hadde alt forlatt banen da hjemmelaget endelig fikk pasningene til å sitte i et angrep, og ett minutt på overtid utlignet til 1-1, som også ble sluttresultatet.

Jeg hadde funnet ut at neste kamp jeg skulle se ble ikke langt unna, så jeg tok turen til Fælledparken via en pølsebod, og sørget også for å skifte på meg ullsokker i et forsøk på å ikke fryse fullt så mye.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Husum - Fremad Amager 2 (5-1)

Etter forrige helgs dansketur fikk jeg mersmak, så plutselig hadde jeg booka meg en liten københavnsferie for å se litt mer fotball. Denne gang ble det fly rett etter jobb fredag, og etter å ha landet på Kastrup entret jeg metroen og deretter en buss fra Vanløse til Husum hvor jeg etter en kort spasertur fant Husumparken. Her var det duket for siste runde i høst-serien mellom Husum og Fremad Amager 2.

Husum-supporterne hadde på forhånd varslet en innmarsj i særklasse, og det fikk vi jammen!

Hjemmelaget lot seg tydeligvis oppildne av pyroen og sangen fra supporterne, og kom klart best i gang. Etter fem minutter gikk de så opp i ledelsen da gjestenes keeper brukte et lite kvartsekund for mye på en klarering så en av de blåhvites spisser rakk fram for å blokkere. Ballen spratt i en bue tilbake, og gikk via tverra i mål.

Eiffel 65s gamle hit «Blue (Da ba dee)» ble selvsagt spilt som scoringsmusikk, og det viste seg raskt at kveldens DJ hadde et bredt repertoar. På cornere ble det spilt Zorba, på supre redninger kom «Simply the best», og til stadighet kom «Who let the dogs out» rungende ut over sletta.

Hjemmelaget fortsatte å dominere, og i det 17. minutt kom en meget velfortjent 2-0-scoring på en corner.

Drøyt fem minutter senere kom så også 3-0 etter ganske labert forsvarsspill hos de grønnkledde. Etter dette fortsatte hjemmelaget å kontrollere alt som skjedde, så jeg tok en tur i kiosken og testet ut de lokale pølsene og en boks med Danmarks klart beste produkt: Faxe Kondi!

Lagene entret etter pause igjen banen, nå akkompagnert av Vengaboys, og bare etter noen få minutter kunne hjemmelagets spillere igjen juble for scoring. Jeg stusset dog litt, hadde ikke dommeren blåst i fløyta før ballen gikk i mål? Etter noen øyeblikks forvirring ble det klart at det hadde han, uten at jeg er helt sikker på for hva. Spillet ble uansett satt i gang igjen ved en dropp, og det sto fortsatt 3-0.

Antagelig hadde Husum senket nivået sitt noe fra første omgang, for Fremad Amager 2 fikk være mer med i spillet etter hvilen. Scoringer ble det dog ikke, og etter 70 minutter av kampen kom 4-0. Var det ikke avgjort før var det det nå.

Nå ble Husum direkte skjødesløse, og under ti minutter senere kom både en scoring for gjestene og flere store sjanser. Hjemmelagets keeper ble faktisk så hissig et øyeblikk at jeg ble bekymret for om han ville selvantenne. Dette hjalp tydeligvis, for nå kom også 5-1.

Flere scoringer ble det ikke, og de blåhvite kunne feire sammen med supporterne sine, mens jeg gikk for å ta bussen til Glostrup, og på veien dumpa innom en kinesisk buffetrestaurant.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.