Etter å ha starta tirsdagen med å se at i dag var det bare to fotballkamper (menn, senior) i hele kongeriket fant jeg ut at jeg mest på tull skulle se hva det ville koste å reise til Rogaland for å se den kampen som ble spilt der. Resultatet var alt annet enn avskrekkende, og før jeg visste ordet av det hadde jeg booket meg en reise, så jeg snek meg etterhvert litt tidlig fra kontoret, dro til Gardermoen, og entret et fly som ble litt forsinket pga hjulskift. Etter ankomst Sola ble det først en liten podkastinnspilling, før jeg tok bussen til Sandnes, fant litt mat, og så ble plukket opp av Håvard og Ingunn som kjørte meg til åstedet for kretsmesterskapssluttspillkampen i den rogalandske sjuendedivisjon mellom Orstad og Rennesøy.
Det var litt utrygt vær, men en optimistisk Håvard fant ut at det nok ville holde seg opphold, så paraplyene ble liggende igjen i bilen. Spoiler alert: Han måtte gå tilbake og hente dem alt før kampen var blåst i gang! Inn mot kampstart dukket også flere andre fra groundhopping-Rogaland opp, ikke fordi banen var spesielt spennende, men fordi dette som sagt var omtrent den eneste muligheten til å se fotball denne kvelden.
Da kampen kom i gang var det gjestene fra Rennesøy som kom til den første store sjansen da et hardt skudd traff tverrliggeren, men det var absolutt ikke enveiskjørt innledningsvis. De svartkledte ble likevel de første som kunne juble da de i det fjortende spilleminutt endelig fikk satt ballen i mål til 0-1 bak Jærens svar på Oliver Kahn.
Orstad kjempet seg inn i kampen igjen, og vi rundt 35 som var til stede fikk tjue minutter etter at gjestene hadde tatt ledelsen se hvittrøyene utligne til 1-1 på corner.
Resten av omgangen bølget spillet fram og tilbake, mens regnet stort sett holdt seg unna. Tross en gigasjanse til hjemmelaget rett før pause sto det fortsatt 1-1 da lagene stakk i garderoben for å varme seg litt.
Da andre omgang tok til hadde regnet slått til for fullt igjen, Det tidvis pisket rundt ørene på spillere, dommere og publikum, noe som ikke hindret Rennesøy fra å ta ledelsen 1-2 rett før det var spilt ti minutter etter pause. Gjestene etablerte nå et lite grep om det som skjedde, og i det 59. minutt kom også 1-3.
Laget fra stedet uten eget postnummer, noe som ifølge Nils Henrik Smith er et evig traume for folk derfra som må skrive i adressefeltene at de er fra Klepp stasjon, prøvde å slå tilbake, men da gjestene fikk to raske scoringer i det 71. og 73. minutt så det sto 1-5 så alt beksvart ut foran returoppgjøret i KM-sluttspillet.
Theodor Dahls sambygdinger skal ha all ære for at de ikke falt helt sammen, men faktisk kjempet videre etter å ha havnet så håpløst under. Dette betalte seg også litt over ti minutter før ordinær tid var over, da 2-5 ble satt inn. Tross den heroiske innsatsen, og tross at dommeren la til overraskende mye tid på slutten, så ble det ikke flere mål, og jeg kunne takke de lokale for selskapet før Bryne-supporter Tomas overtok ansvaret for transporten av meg og fikk levert meg på togstasjonen i Bryne.
Etter en liten halvtimes venting dukket toget opp, og jeg fikk humpet meg gjennom natten tilbake til Østlandet etter en av de galeste groundhoppingturene jeg har gjennomført så langt!
Etter å ha dratt fra kampen på Grorud gikk kjøreturen mot Vestfold svært begivenhetsløst. Det ble etter hvert litt tåke, og da jeg nærmet meg så jeg flomlysene lyse trolsk mot meg, før jeg fikk parkert på motsatt side av bortefeltet. Jeg rundet stadion til fots, kom meg inn, og inntok bortefeltet for å se eliteseriekamp mellom Tromsø og Sandefjord.
Jeg tok en runde og hilste på folk som hadde kommet seg hit på annet vis, og var litt sjalu på de som hadde hatt tid å ta supporterbussen nedover i dag. Etter en solid runde med pyro ved innmarsj fra både hjemme- og bortesupportere tok så kampen til.
Jeg må innrømme at jeg ikke aner hvor bra hjemmefansen leverte utover i kampen, for det vi leverte fra «busskuret» i sørvestenden av banen var såpass bra at jeg hørte lite annet enn den nye Jens Hjertø-Dahl-sangen. (Svært gledelig at det endelig begynner å dukke opp noen spillersanger igjen, selv om jeg må innrømme at det var veldig rart å synge noe anna enn Eleganterna-sangen på akkurat den melodien.)
Sandefjords kaptein hadde akkurat måttet forlate banen med en skade da dagens telemarkske dommer fant ut han måtte markere seg. En Sandefjord-spiller gikk på uforståelig vis i bakken, og det ble pekt på straffemerket. Etter en VAR-sjekk ble forseelsen flyttet utenfor streken, men jeg fikk meldinger fra kompetent og nøytralt hold som mente dette på ingen måte skulle vært noe frispark i det hele tatt. Det som så fulgte var selvsagt at keeper Haugaard akkurat ikke nådde fram dit skuddet kom, og det sto 1-0.
1-0 sto seg til pause, og etter en tur inn i kioskbua for å varme oss litt var det tilbake til tribuna for å bruke sangstemmen. TIL kontrollerte det meste, men alle avslutninger gikk over eller utenfor. Dette var virkelig en sånn dag!
Sandefjord fikk på et hjørnespark igjen ballen i mål, men dette ble avblåst for et angivelig angrep på keeper, så vi slapp unna med skrekken denne gangen, og like etter var det TILs tur til å bryte ut i jubel. Etter blussing, synging og roping holdt dommeren seg til øret, og det jeg hadde mistenkt da jeg så det skje ble bekreftet. Det hadde vært offside i forkant av avslutningen, og det sto dermed fortsatt 1-0.
Resten av kampen handlet stort sett om TIL, men da keeper var sendt opp på en dødball på overtid fikk Sandefjord anledning til å varte opp med en klassekontring. Kontringen var finfin, helt til ballen ble satt i stolpen og ut i stedet for i det tomme målet!
Jeg sa til mine sidemenn at hadde det stått uavgjort her hadde nok den kontringa endt i nettet, men siden den ikke var avgjørende for noe endte det hele 1-0. Vi var en skuffet gjeng som måtte innse at vi hadde blitt utsatt for et aldri så lite ran, og at denne muligheten til å gå forbi Brann hadde gått i vasken.
På vei hjemover stakk jeg innom en gårdsbutikk og kjøpte masse lammekjøtt, før jeg kunne deponere bilen og endelig komme meg hjem til å se oppsummeringen fra dramatikken i de andre eliteseriekampene på TV.
Da jeg fant ut at det lot seg gjøre å kombinere to kamper denne søndagen hadde jeg fortsatt ikke blitt billøs, men heldigvis fant jeg en ledig Getaround-bil i nabolaget, og la dermed en intrikat plan for å få med meg begge de planlagte oppgjørene. Etter en svært lett frokost (Jeg var fortsatt stappmett etter gårdagens bifforgie da jeg våkna) henta jeg bilen, dro hjemom og henta kamera og diverse greier, og satte så kursen rett borti gata for å se obosligakvalikoppgjøret mellom Grorud og Brattvåg.
Selv om jeg var tidlig ute var det alt kommet bra med folk, og ingen ringere enn Per Ravn Omdal hadde også tatt turen. Han tok plass på hovedtribuna langs langsida, mens Sören og hans bedre halvdel tok plass på kortsidetribuna hvor taket gjorde det litt lunere på denne friske høstdagen. Før lagene marsjerte inn på kunstgressmatta hadde begge tribunene blitt ganske fulle, og i tillegg var det noen som hadde valgt å stå andre steder på stadion.
Da kampen kom i gang så hjemmelaget innledningsvis ganske friske ut. Det første oppgjøret mellom de to avdelingstoerne fra andredivisjon hadde endt 2-1 i favør Brattvåg, så sunnmøringene hadde nok et ørlite favorittstempel. Det var lenge ikke så veldig mye som viste dette, og når de for anledningen hvitkledde stadig fikk «juling» i dueller og taklinger ble det snart mye engasjement fra bortefeltet.
Det noe negative engasjementet gikk over i pur glede da vi halvveis ut i første omgang fikk se en Brattvåg-spiller fyre av et skudd fra 25 meter som snek seg forbi alt og alle og i mål inne ved stolperota. 0-1, og mens bortelagets fans og spillere feiret så veien tilbake til OBOS-ligaen for «Grorud Underdogs» nå veldig lang ut.
Resten av omgangen var det eneste bemerkelsesverdige jeg noterte meg at Brattvåg måtte gjøre et bytte etter et lite sammenstøt, uten at dette forandret kampbildet. Grorud hadde sett kvassest ut før scoringa, men etter målet så gjestene ut til å ha full kontroll. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat.
Fem minutter etter hvilen fikk så bortelaget et hjørnespark, og da returen etter at ballen ble bokset ut ble skutt i mål til 0-2 var kampen i praksis ferdig.
De siste drøye førti minuttene ble et rent pliktløp, og det vi offisielt 1145 som var til stede fikk se var på ingen måte noen festfotball fra noen av lagene. Jeg dristet meg etterhvert til å snike meg under tribuna så jeg kom meg i kiosken, og fikk der tak i en god bőrek og en vaffel som var helt ekstraordinært god. Jeg inntok deretter kortsida og fortærte dette mens jeg pratet med kjente der.
I sluttminuttene strømmet folk ut fra stadion, og da kampen litt etter at en av hjemmelagets menn hadde fått to gule kort i løpet av ca 7 sekunder ble blåst av var det ikke annet å gjøre enn å gratulere Brattvåg med å ha vunnet 4-1 sammenlagt over to kamper, og ønske dem lykke til i dobbeloppgjøret som ventet mot Moss som ville avgjøre endelig hvem av lagene som skulle spille i hvilken divisjon for neste år. For Grorud var det uansett klart at andredivisjon ventet også i 2026.
Jeg hastet mot den innleide bilen, og satte kursen sørvestover med håp om å unngå hindringer på veien, så jeg fint ville rekke neste kamp for dagen.
Mens «alle» andre hadde sett seg ut muligheten til å se om Start klarte å rykke opp fra OBOS-ligaen etter flere år på nivå to, hadde jeg valgt noe helt annet. Etter en liten tur med t-banen var jeg på plass på Vålerengas faste hjemmebane, hvor det i dag var klart for kamp i det vi purister liker å kalle 1. divisjon, mellom Skeid og Odd.
Skeid hadde alt for noen uker siden rykka ned, mens Odd etter en helt forferdelig sesong i det minste kunne gå denne siste serierunden trygt i møte uten noen risiko for nedrykk. Etter å ha slått av en prat med Jonny og havnet i vloggen hans gjorde jeg meg klar for fotografering nede ved banen, og fikk etter en liten markering for Fredrik Flo som skulle legge opp se hjemmelaget ta avspark ikke bare en, men to ganger, fordi det første forsøket var litt for tidlig. (Ettersom dette var siste serierunde skulle alle kampene starte samtidig).
De seks-sju syngende Skeid-oksene som hadde plassert seg omtrent midt på den ene banehalvdelen fikk innledningsvis litt konkurranse fra Odd Linus, Alexander, Roy Martin og andre mer eller mindre obskure Odd-supportere som hadde tatt turen til hovedstaden, men i tråd med lagets manglende uttelling på banen dabbet bortefeltet noe av. Etter 6-7 minutter skjedde det endelig noe interessant ute på kunstgresset da assistentdommerens flagg plutselig gikk i oppløsning, og det ble et stopp i spillet for å få fikset dette så kampen kunne fortsette.
Vi hadde på min stoppeklokke, som ble startet da kampen først ble forsøkt startet, og altså var litt feil akkurat spilt ti minutter da de røde og blå fra Torshov som ikke akkurat hadde jublet så innmari mye i 2025 endelig fikk noe å juble for. Ballen ble satt i mål og det sto 1-0! Noen Odd-supportere jeg snakket med i pausen mente spillet burde vært stoppet for hodeskade, men det ble det altså ikke, så målet ble tellende.
Odd prøvde desperat å slå tilbake, og hadde en svært god periode der de blant annet vartet opp med et stolpetreff. Flere scoringer fikk derimot vi ca 175 som var til stede ikke se før litt etter at halvtimen var spilt, og igjen var det Skeid som scoret! 2-0, og alt lå til rette for en vakker avskjed med OBOS-ligaen.
Etter overraskende lite tilleggstid sto det fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderobene, og jeg inntok tribuna for å snakke litt med kjentfolk fra begge leire. Ettersom ingenting sto på spill i denne kampen fant jeg ut at det strenge regimet hvor alle andreomgangene i serierunden skulle starte samtidig ikke gjaldt her, så etter et kvarters tid var vi igjen i gang.
Det var en del spenning blant Skeid-supporterne på hvordan Odd kom til å svare på den fæle førsteomgangen, men det viste seg at det var ingen grunn til bekymring. Det var spilt såvidt over seks minutter etter hvilen da hjemmelaget vartet opp med et nydelig angrep som ga 3-0, og bare halvanna minutt senere lå ballen igjen i nettet. 4-0, og tid for krisemøte blant de hvitsvarte.
Rett før det var spilt 70-minutter ble den tidligere Odd-spilleren Filip Delaveris byttet inn, og umiddelbart scoret han. 5-0, og hjemmelagets fans trodde knapt det de så!
Telemarkingene innså heldigvis at slik som dette kunne de ikke behandle sine reisende supportere, så de strammet seg opp litt, vant en corner, og endelig var det bortefansens tur til å juble da denne ble stanget inn i det vi gikk inn i det 79. spilleminutt.
Fire minutter før ordinær tid var over fikk Odd pynta enda litt mer på resultatet, og vi gikk inn i overtiden med 5-2 på scoringstavla. Dette ble også sluttresultatet, og mens Skeid kunne feire sesongfinalen med en liten opptur var det for Odd liten grunn til å feire annet enn de supporterne som hadde vært på alle 30 kampene i år!
Jeg forlot raskt stadion, kom meg ned til sentrum hvor jeg møtte fire av mine TIL-medsupportere, og vi sammen inntok vanvittige mengder mat på Brasilia for å samle krefter til søndagens oppgjør i Vestfold.
Ettersom bilen min sitter fast i Uddevalla etter søndagens utflukt klarte jeg tirsdag å overtale Sören til å komme og plukke meg opp for en så kortreist kamp at det strengt tatt hadde vært uproblematisk å løse den også uten bil. Etter en kort kjøretur fant vi parkering, og ruslet de få meterne bort til banen hvor det skulle spilles kretsmesterskapskamp mellom de to avdelingsvinnerne i Oslos fjerdedivisjon, Union Carl Berner og Heming.
(Glemte å ta panoramabilde ved ankomst, så dette er tatt i andre omgang!)
Noe av det første jeg merket meg ved ankomst var at siden sist besøk her på Kalbakken hadde det dukket opp et garderobebygg med kiosk, så jeg kunne straks begynne å glede meg til pause. Det strømmet til med andre kampsugne breddefotballtilskuere, og da kampen ble blåst i gang var det litt over femti tilskuere til stede.
De fire-fem syngende Union-supporterne fikk se laget sitt starte kampen klart best, og i det niende spilleminutt kunne de sammen med spillerne de heiet på juble for en velfortjent 1-0-ledelse.
Overtaket UCB hadde hatt i starten av kampen dabbet etter hvert litt av, og etter 32 minutter fikk Heming et frispark litt utenfor hjørnet av sekstenmeteren. Dette ble slått flott inn og ballen ble stanget inn til 1-1 med 32:40 på min stoppeklokke.
Med totalt 22 Futbology-brukere sjekket inn gikk praten om banehopping og fotball på alle nivåer livlig på sidelinja, og tross litt sviktende konsentrasjon hos tilskuerne innimellom gikk vi ikke glipp av flere scoringer før pausen, så det var fortsatt ett mål til hvert av lagene da de kunne gå i garderoben for å planlegge andre omgang. Selv benyttet jeg anledningen til å inspisere kiosken, og fikk meg en deilig nystekt vaffel fra SF Grei som driftet kiosken.
Etter hvilen var det laget fra bunnen av Holmenkollåsen som kom best i gang, og alt etter halvanna minutt vartet lillebror Lehne Olsen opp med et nydelig skudd som gikk forbi alt og alle og i nettet til 1-2.
Fem minutter senere fikk Union igjen juble litt, men denne gangen ble det en kortvarig glede, da det hadde vært en offside før ballen gikk i nettet.
Bare et par minutter senere kom det så en offsidescoring i motsatt ende av banen, men med pokalen og medaljene klare på sidelinja fortsatte Heming å se sterkest ut, og i det 73. minutt kom 1-3.
Laget fra Carl Berners plass prøvde nå å gire opp et hakk, men Heming virket relativt kontrollerte, selv om hvittrøyene kom meget nær en scoring en halvtime ut i omgangen. Dette ga dem tydeligvis ferten av blod, og bare et par minutter senere lyktes de med å overliste de mørkeblås forsvar etter et frispark som til slutt endte med 2-3 og ny spenning i kampen.
Like etterpå kom det så en ny dødball foran Hemings mål, og denne gangen ville bortelaget ha hands og straffe, men uten å få medhold hos dommeren. Videoen min viser ganske klart at ballen ble headet ned i hånda til en spiller, men jeg har latt meg fortelle at dette ikke var en straffbar hands.
Etter drøyt fire minutters overtid blåste så dommer Løvheim i fløyta for siste gang denne kvelden. Heming hadde vunnet 2-3, og det skulle deles ut medaljer til alle involverte, før man fikk en klassisk «bøtteløfting» akkompagnert av We are the champions spilt av fra undertegnedes mobiltelefon.
En finfin fotballkveld med bare litt regn var over, og vi som hadde vært der takket hverandre for selskapet, før vi alle satte kursen hjemover. Sören ekspederte meg hjem, og jeg kunne sette meg og skrive blogg akkompagnert av fine fotballoppdateringer fra Nordland.
Lettere optimistisk sto jeg søndag morgen opp, satte kursen sørover, og fortsatte etter å ha plukket opp Mads på ferjekaia i Moss mot Sverige. Etter noen timer kom vi fram til landets mest regnfylte by, ventet litt i bilen så jeg fikk publisert bloggpost fra kampen jeg så i går, og gikk deretter inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og AIK.
Dette var ikke en hvilken som helst kamp, dette var kampen der lagkaptein Johan Larsson skulle takkes av for lang og tro tjeneste i gult, ettersom det var sesongens siste hjemmekamp. Vi på tribuna håpet på at han skulle få med seg en liten sportslig opptur etter en forferdelig seig fotballhøst for IFE. Det ble derfor dratt opp en imponerende tifo da kampen skulle starte, og siden Mads hadde plassert seg et annet sted på stadion enn meg fikk jeg noen bilder fra ham.
I det 13. minutt ble det klart at veien til en sportslig opptur kunne bli lang. AIK fikk lurt inn et mål, og det sto 0-1. Som om det ikke var ille nok at gjestene hadde tatt ledelsen fikk vi også følelsen av at dagens dommer hadde en eller annen lidelse som gjorde at han bare var i stand til å peke bortelagets vei når han dømte.
Smått supplert av noen andre sanger eller rop runget «Åååååh, Johan Larsson kapten» om og om og om igjen ut over Viskans bredder, men dessverre hjalp det ikke. Det sto derfor fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg overhørte den ene capoen komme med knallhard kritikk av sanginnsatsen på deler av det feltet han hadde ansvar for.
Da andre omgang startet var det første som skjedde at et svært Johan Larsson kapten-banner ble vist fram, samtidig som det ble futtet av så mye pyro at kampen ble stoppet i drøyt fem minutter før spillet igjen kunne starte.
Dessverre hadde ikke pausen medført stort til bedring. At ikke gjestenes målvakt fikk gult kort for drøying var en skandale, og det var det også at AIK i det 77. minutt gikk opp i 0-2.
Drøye fem minutter før ordinær tid var omme ble så kapteinen byttet ut, så han kunne forberede seg på det som ventet etter kampen. Han slapp dermed å bevitne at et lite minutt inn i overtiden fikk gjestene straffe, og kunne dermed gå opp i 0-3.
Da ti lange tilleggsminutter var over og kampen hadde endt 0-3 var det nesten ingen som forlot stadion. Her skulle Johan Larsson hylles, tap eller ikke tap. Det som ventet var en riktig så fin seremoni, som selv ikke en gjeng AIK-supportere som gjorde sitt beste for å sabotere den klarte å ødelegge, og vi fikk til slutt en liten tale direkte til Elfsborgsläktaren før han dro i gang en solid runde med «Här på läktaren så sjunger vi!»
Jeg takket de rundt meg for i år, et år som endte med sju Elfsborg-kamper, og fant tilbake til bilen hvor Mads alt sto klar. Etter et par timers kjøring fikk turen en brå slutt da min trofaste Subaru midt på Uddevallabron bestemte seg for å slutte å virke. Motoren gikk, men når jeg tråkka inn gassen bare økte turtallet, mens farta minket. I skrivende stund sitter jeg derfor på McDonalds på Torp i Uddevalla og venter på nattbussen tilbake til Norge. En skuffende slutt på en skuffende svensk fotballdag. (Men heldigvis er Tromsø klare for Europa i 2026!)
Etter at kampen jeg hadde tenkt å se denne lørdagen ble flytta til en bane jeg hadde fra før, så jeg i stedet tok den banen på tirsdag, så hadde det åpnet seg en mulighet for å få nok en ny bane i Sverige i dag. Jeg sto derfor tidlig opp, satte kursen østover, og etter en pitstop i Charlottenberg kom jeg til slutt fram til småbyen Kumla rett sør for Örebro, og fant fram til fotballbanen hvor det var klart for kvalifiseringskamp til neste års division 2 mellom IFK Kumla og Sävedalens IF.
Sävedalen hadde endt på andreplass i sin avdeling i division 3, og deretter slått ut Säffle fra naboavdelinga i første kvalikrunde, mens IFK Kumla hadde kommet tredje sist i sin division 2-avdeling, og attpåtil hadde laget fra Göteborg-forstaden vunnet første oppgjør mellom de to 1-0. I et forsøk på å friste flest mulig på kamp for å støtte laget i jakten på de to målene som trengtes ble det derfor i dag fristet med gratis inngang, noe som så ut til å ha en viss effekt, da det strømmet til godt med folk.
Etter en liten sistelitenreparasjon av det ene målnettet var det klart for avspark, og hjemmelaget tok snart tak i kampen. Det aller meste skjedde foran de tilreisendes målvakt, men lenge var det eneste de blåhvite fikk ut av dette overtaket ett og annet hjørnespark. Jeg gjorde et forsøk på å telle publikummet, og kom fram til at det var et sted mellom 250 og 300 frammøtte, hvorav en solid kontingent bortefans.
Vi hadde akkurat passert en halvtime av kampen da det endelig løsnet for IFK-erne fra Närke. Et angrep endte slik det skulle, og plutselig sto det 1-0, altså 1-1 sammenlagt, og alt var vidåpent!
Noen minutter senere ble det litt dramatisk da Kumla-keeperen plutselig lå nede og måtte ha behandling, og da han endelig kom seg på bena igjen haltet han stygt, noe som bare ble verre og verre utover i kampen. Tross skaden ble det ikke flere mål i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.
Etter et lite kvarter kom kampens aktører igjen ut fra kjelleren under den fancy tribuna her i idrettsparken i Kumla, og da di igjen inntok kunstgresset merket jeg meg at gjestene nå gjorde et par bytter. Om det var byttene som gjorde utfallet skal være usagt, men nå syntes jeg rødtrøyene så mye farligere ut enn de hadde gjort i første omgang. Scoringer ble det likevel ikke noen av, og da ballen et lite kvarter ut i omgangen endelig gikk i nettet bak mannen i grønt etter en corner hadde dommeren blåst frispark utover.
Dette skremmeskuddet var tydeligvis det hjemmelaget trengte for å våkne opp igjen, og de arbeidet seg nå inn i kampen igjen, men tross flere store sjanser ville visst ikke ballen i mål flere ganger denne lørdagsettermiddagen. Jeg hadde mentalt begynt å forberede meg på ekstraomganger, og til og med begynt å tenke på hvordan jeg skulle filme en eventuell straffekonk da en Kumla-spiller ble revet overende i feltet og alle forventet at det skulle bli straffespark til hjemmelaget med ti minutter igjen å spille.
Alle forventet som sagt straffe, men det viste seg at «alle» i dette tilfellet betød alle unntatt de tre svartkledde. Ingen av dem mente det hadde skjedd noen ulovligheter, og dermed ble tenningsnivået hos vertskapet enda et lite hakk høyere. I det vi passerte 87 spilte minutter kulminerte dette i at ballen etter et fint angrep ble hamret i mål til 2-0! Vanvittig jubel hos vertskapet, mens Sävedalen nå innså at det så meget dårlig ut for opprykksdrømmen deres.
Da vi gikk inn i overtiden ble det varslet seks minutter tillegg, og med en keeper som knapt var gangfør kunne dette bli en tøff storm å ri av for IFK Kumla. Likevel ble det mest dramatiske som skjedde på overtid at en spiller som hadde blitt byttet ut klarte å pådra seg rødt kort, og da klokken passerte 97 minutter ble hjemmelaget stoppet fra å ta et frispark på midtbanen av at dommeren blåste av kampen. Det sto fortsatt 2-0, nedrykket var avverget og glade kumlinger (jeg håper virkelig at dette ikke er demonymet for personer fra Kumla) gikk rundt og gratulerte hverandre, mens helt utslåtte sambygdinger av Björn Rosenström lå strødd utover banen!
For bortelaget ventet drøye tre timer i buss hjemover, tre timer som nok kom til å føles betydelig lengre enn de fire timene som ventet meg på veien tilbake til Oslo. På veien la jeg for øvrig inn litt shopping, og fikk dermed en bedre biffmiddag da jeg kom hjem etter en strålende fotballdag i et helt greit novembervær.
