Moss - Brattvåg 2-1

Etter gårdagens eventyr nordpå sto jeg søndag opp til en usedvanlig fuktig høstdag. Jeg plukket opp en noe sliten Martin, og sammen satte vi kursen sørover. På plass på Melløs fant jeg en noe nervøs Christian som viste meg hvor jeg kunne få utdelt fotoakkrediteringen, og så tok jeg meg inn på et regnvått stadion for å se kvalifiseringskampen mellom Moss og Brattvåg.

Jeg hadde jo for et par uker siden sett Brattvågs seier over Grorud der de kvalifiserte seg til å nå møte Moss om retten til å spille på nivå to i norsk fotball i 2026, og var spent på hvordan dette oppgjøret mot en forventet noe bedre motstander enn de blågule fra Groruddalen ville bli. Vi fikk så en fin innsats fra Kråkevingen under innmarsjen.

Da kampen startet kom sunnmøringene i hundre ut av startblokkene, og før minuttet var spilt lå ballen i mål! 0-1, og moralen hos deler av hjemmepublikummet var svært lav. De gule kjempet seg tilbake i kampen, og før ti minutter var spilt kunne de juble for å ha fått straffespark. Han som skulle ta straffen nølte litt, skjøt, og måtte se ballen bli reddet. Var dette en av DE dagene for mossekråkene?

Moss ga tross dette ikke opp, og like før kvarteret var spilt fikk en spiller ballen, tok den med seg et par skritt mot mål, og fyrte løs fra drøyt tjue meter. Skuddet snek seg inn ved stolpen, og med 1-1 var vi igjen like langt.

Mens vi ventet på pause fortærte jeg en vaffel, og med nye krefter gikk jeg bort og snakket litt med Brattvåg-supporterne mens vi ventet på at dommeren skulle sende spillerne i garderoben. Det var fortsatt uavgjort da dette skjedde, og etter femten minutter inne i varmen måtte de igjen ut og pines i det ufyselige været.

Kråkevingen viste en imponerende innsats fra den takløse ståtribuna utover i kampen, og de kan kanskje få litt av æren for at MFK tok mer og mer over ute på banen. Brattvåg på sin side virket mest interesserte i å drøye tida. At ikke målvakten til de for anledningen hvitkledte fikk gult kort var nesten et mirakel!

Med fem minutter igjen av ordinær tid kom en av kampens morsomste situasjoner da en klarering gikk ut over sidelinja omtrent på midtbanen. Dette i seg selv var ikke særlig morsomt, men det som så skjedde var at ballen traff en Brattvåg-innbytter som sto klar til å entre banen der der gjør mest vondt. Den uheldige sank umiddelbart sammen, men kom seg heldigvis raskt på beina igjen til stor jubel fra hjemmefansen.

Mot slutten av kampen kom Moss til fler og fler sjanser, men det så lenge ut til at det skulle ebbe ut med ett mål til hvert av lagene. Vi hadde alt passert slutten på de fem tillagte minuttene da det plutselig lyktes. 2-1, og ville jubelscener.

Da kampen ble blåst i gang igjen tok det bare sekunder før dommeren blåste av, og glade mossinger kunne juble for det som kan ha vært en svært viktig seier foran returoppgjøret i Brattvåg neste kamp. Selv tok jeg med meg Martin og et par av Brattvåg-supporterne og satte kursen mot Fredrikstad hvor det skulle spilles en annen kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud - Brattvåg 0-2

Da jeg fant ut at det lot seg gjøre å kombinere to kamper denne søndagen hadde jeg fortsatt ikke blitt billøs, men heldigvis fant jeg en ledig Getaround-bil i nabolaget, og la dermed en intrikat plan for å få med meg begge de planlagte oppgjørene. Etter en svært lett frokost (Jeg var fortsatt stappmett etter gårdagens bifforgie da jeg våkna) henta jeg bilen, dro hjemom og henta kamera og diverse greier, og satte så kursen rett borti gata for å se obosligakvalikoppgjøret mellom Grorud og Brattvåg.

Selv om jeg var tidlig ute var det alt kommet bra med folk, og ingen ringere enn Per Ravn Omdal hadde også tatt turen. Han tok plass på hovedtribuna langs langsida, mens Sören og hans bedre halvdel tok plass på kortsidetribuna hvor taket gjorde det litt lunere på denne friske høstdagen. Før lagene marsjerte inn på kunstgressmatta hadde begge tribunene blitt ganske fulle, og i tillegg var det noen som hadde valgt å stå andre steder på stadion.

Da kampen kom i gang så hjemmelaget innledningsvis ganske friske ut. Det første oppgjøret mellom de to avdelingstoerne fra andredivisjon hadde endt 2-1 i favør Brattvåg, så sunnmøringene hadde nok et ørlite favorittstempel. Det var lenge ikke så veldig mye som viste dette, og når de for anledningen hvitkledde stadig fikk «juling» i dueller og taklinger ble det snart mye engasjement fra bortefeltet.

Det noe negative engasjementet gikk over i pur glede da vi halvveis ut i første omgang fikk se en Brattvåg-spiller fyre av et skudd fra 25 meter som snek seg forbi alt og alle og i mål inne ved stolperota. 0-1, og mens bortelagets fans og spillere feiret så veien tilbake til OBOS-ligaen for «Grorud Underdogs» nå veldig lang ut.

Resten av omgangen var det eneste bemerkelsesverdige jeg noterte meg at Brattvåg måtte gjøre et bytte etter et lite sammenstøt, uten at dette forandret kampbildet. Grorud hadde sett kvassest ut før scoringa, men etter målet så gjestene ut til å ha full kontroll. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat.

Fem minutter etter hvilen fikk så bortelaget et hjørnespark, og da returen etter at ballen ble bokset ut ble skutt i mål til 0-2 var kampen i praksis ferdig.

De siste drøye førti minuttene ble et rent pliktløp, og det vi offisielt 1145 som var til stede fikk se var på ingen måte noen festfotball fra noen av lagene. Jeg dristet meg etterhvert til å snike meg under tribuna så jeg kom meg i kiosken, og fikk der tak i en god bőrek og en vaffel som var helt ekstraordinært god. Jeg inntok deretter kortsida og fortærte dette mens jeg pratet med kjente der.

I sluttminuttene strømmet folk ut fra stadion, og da kampen litt etter at en av hjemmelagets menn hadde fått to gule kort i løpet av ca 7 sekunder ble blåst av var det ikke annet å gjøre enn å gratulere Brattvåg med å ha vunnet 4-1 sammenlagt over to kamper, og ønske dem lykke til i dobbeloppgjøret som ventet mot Moss som ville avgjøre endelig hvem av lagene som skulle spille i hvilken divisjon for neste år. For Grorud var det uansett klart at andredivisjon ventet også i 2026.

Jeg hastet mot den innleide bilen, og satte kursen sørvestover med håp om å unngå hindringer på veien, så jeg fint ville rekke neste kamp for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Brattvåg - Vålerenga 2 (3-2)

Etter at det ble klart at eliteseriekampen mellom Molde og Tromsø skulle gå på det utradisjonelle tidspunktet mandag klokken 2100 hadde jeg booket meg en tur til nordvestlandet, men kvelden før kampen gikk det plutselig opp for meg at med så sent avspark kunne det være muligheter for kombinasjoner! Jeg fikk dermed lånt bilen til Martin da jeg kom fram til Rosenes by, og satte kursen over fjorden og litt vestover mot nordenden av Sunnmøre for å se andredivisjonskampen mellom Brattvåg og andrelaget til Vålerenga.

Da jeg etter en liten times kjøretur fra fergekaiet i Vestnes kom fram til Brattvåg hadde kampen nettopp startet, men jeg hadde ikke gått glipp av noen scoringer. Det virket for meg som om det var hjemmelaget som var i ferd med å feste et grep om det som skjedde ute på kunstgresset, og når stadionuret viste 16 spilte minutter lyktes de endelig med å få ballen i mål til 1-0 på et hjørnespark!

Jeg hadde ikke fått spist noe særlig denne mandagen, så jeg valgte å feire å ha fullført 2. divisjon avdeling 1 med en fremragende «grillmør» fra kiosken. Dette kan sunnmøringene! Mens pølsa ble spist kom de gulblå i et nytt angrep, og når VIF-rekruttenes forsvar virket å være sterkt påvirket av a-lagets prestasjoner endte det med 2-0 etter 27 minutter av kampen.

Foran nær 200 tilskuere, samt noen «bilskuere» på parkeringsplassen bak det ene målet virket nå hjemmelaget å ha full kontroll under skinnet av fullmånen, og det var høyst fortjent at det fortsatt sto 2-0 da lagene tok pause.

I pausen slo jeg av en prat med et par karer som hadde hørt Heia Fotball-episoden jeg var med i og syntes det var stor stas at jeg plutselig dukket opp i Brattvåg. Jeg fikk snakket litt om banehopping, og misjonert litt for Futbology-appen, og så var det plutselig tid for fotball igjen.

Vålerenga gjorde et bytte i pausen, men innledningsvis virket det som om hjemmelaget fortsatte å ha et solid tak om det som foregikk her. Ledelsen økte likevel ikke, og da en i Brattvåg-forsvaret gjorde en stygg glipp i det 57. minutt ble de umiddelbart straffet da Vålerenga 2 reduserte til 2-1.

Vertskapet var nå litt rystet, men for meg framsto de fortsatt best. De unge osloenserne kjempet seg likevel mer og mer inn i kampen, og med 76:45 på min stoppeklokke smalt et frispark i nettet til 2-2. Stor fortvilelse blant hjemmefansen!

Hjemmelagets spillere var likevel ikke slått ut, bare minutter senere fikk de et hjørnespark som etter litt kaos på mållinja endte med at ballen passerte linja. Tilbake i ledelse, og drøyt 11 minutter igjen av ordinær tid.

Resten av kampen var ulidelig spennende. Vålerengas spillere prøvde desperat å få nok en scoring, mens Brattvåg fornuftig nok virket mer opptatt av å ri inn ledelsen de hadde. Jeg savnet kanskje litt kynisme når det gjaldt å holde på ballen, men etter drøyt fire minutters overtid kunne hjemmelagets fans og spillere juble for tre dødsviktige poeng i bunnstriden da dommeren endelig blåste av kampen.

Jeg stormet tilbake til parkeringa, og fikk satt kursen tilbake mot Molde, hvor jeg skulle bivåne kveldens hovedkamp, og jeg hadde et håp om endelig for første gang å få se «Gutan» vinne på Aker stadion.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.