Tvååkers IF - Oskarshamns AIK 3-3

Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut Tvååker utenfor Varberg som destinasjon, og satte tidlig på morgenen kursen sørover i en leid Volvo. Etter en liten pitstop i Uddevalla og en matbit i Ljungskile fortsatte ferden gjennom Göteborg, og til slutt kunne jeg parkere ved stadionanlegget hvor det skulle spilles kvalik til nivå 3 mellom Tvååkers IF og Oskarshamns AIK.

Bortelaget hadde jeg jo sett to ganger før i år i Ettan, mens hjemmelaget som hadde kjempet i toppen av Division 2 var et nytt bekjentskap. Jeg klarte ved ankomst å få tildelt en fotovest, og slo av en prat med flere av de frivillige på anlegget som var veldig spente på om det skulle lykkes for dem å rykke opp. Dagens kamp gikk på grunn av høsten på kunstgressbanen, og selv om det var et helt nydelig vær tilsa mengden rim på gressbanen at dette nok var et fornuftig valg. Det var faktisk en liten tribune også her ved kunstgresset, men en betydelig andel av de ankomne valgte å bli stående andre steder ved langsidene.

I en ganske lav ettermiddagssol ble kampen sparket i gang, og innledningsvis handlet det aller aller meste om gjestene fra østkysten. De sortkledde hadde et solid grep om det som skjedde på banen, og til stor frustrasjon for de syngende supporterne misbrukte de flere målsjanser, men rett før det var spilt et kvarter kunne det endelig jubles. Etter en corner ble ballen hamret i nettet og det sto 0-1.

Bare halvannet minutt senere vartet bortelaget opp med et nytt angrep hvor en retur endte hos en spiller som fikk tid til å lade, sikte, og skyte. Mål, og med 0-2 trodde jeg når sant skal sies at dette var avgjort. Det trodde nok også OAIKs spillere, for de slapp nå noe uventet hjemmelaget inn i kampen igjen, og halvveis inn i omgangen var det rødtrøyenes tur til å score på corner, og dermed redusere til 1-2.

Så, i det 26. spilleminutt fikk hjemmelagets nummer 22 ballen servert på foten, og han måket til. Et vanvittig bra skudd passerte alt og alle, og det jeg er overbevist om at ingen hadde trodd skulle skje bare ti minutter tidligere hadde skjedd: Det var 2-2 og balanse i regnskapet igjen!

2-2 sto seg til pause, og tross Oskarshamns dominans innledningsvis var dette et nokså rettferdig resultat omgangen sett under ett. Det var som sagt store folkemengder på plass, men kiosken var ikke tilsvarende oppbemannet, så etter å ha kasta et blikk på køen der konkluderte jeg med at det nok ikke ble noen bevertning på meg i dag. Etter et kvarter kom så lagene traskende tilbake til banen, og det som senere ble opplyst å ha vært 541 tilskuere kunne forberede seg på Hallands siste 45 minutter med fotball i 2025.

Andre omgang var det igjen bortelaget som kom best i gang, men overtaket var på ingen måte så påfallende som det hadde vært da kampen startet. Det var likevel ikke ufortjent da Oskarshamn i det 62. spilleminutt igjen fikk ballen i mål. 3-2, og nytt overtak foran returkampen lørdag om en uke.

Tvååker som var litt underdogs skjønte selvsagt at det å reise østover med ett mål å ta igjen ville være uheldig, og mobiliserte umiddelbart i et forsøk på å utligne. De malte på, og i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter gikk ballen i mål! Stor jubel, og med 3-3 var vi igjen like langt.

Siste del av kampen ble preget av litt dårlig stemning mellom spillerne, flere misbrukte sjanser begge veier, og ikke akkurat det beste jeg har sett av fotball. Da kampen var over sto det uansett fortsatt 3-3, og selv om Oskarshamn nok fortsatt er favoritter foran returkampen tror jeg Tvååker i dag fikk en mental boost gjennom at de så at de helt fint kan gi det andre laget seriøs motstand. Som en av kampvertene sa: Dersom laget vinner bare én av de fire omgangene holder det med uavgjort i de tre andre.

Jeg tok meg tilbake til bilen, forserte trafikken ut fra stadionanlegget (Praktisk nok var loppemarkedet klubben arrangerte på nabotomta til stadion også ferdig klokka fire, noe som ikke akkurat hjalp med trafikkavviklinga) og satte igjen kursen nordover. Etter drøye fire timer var jeg hjemme, fikk gjort noen ærender, og leverte så tilbake bilen før jeg dro hjem og grillet meg en strålende biff som var kjøpt inn på Svinesund.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Kumla - Sävedalens IF 2-0

Etter at kampen jeg hadde tenkt å se denne lørdagen ble flytta til en bane jeg hadde fra før, så jeg i stedet tok den banen på tirsdag, så hadde det åpnet seg en mulighet for å få nok en ny bane i Sverige i dag. Jeg sto derfor tidlig opp, satte kursen østover, og etter en pitstop i Charlottenberg kom jeg til slutt fram til småbyen Kumla rett sør for Örebro, og fant fram til fotballbanen hvor det var klart for kvalifiseringskamp til neste års division 2 mellom IFK Kumla og Sävedalens IF.

Sävedalen hadde endt på andreplass i sin avdeling i division 3, og deretter slått ut Säffle fra naboavdelinga i første kvalikrunde, mens IFK Kumla hadde kommet tredje sist i sin division 2-avdeling, og attpåtil hadde laget fra Göteborg-forstaden vunnet første oppgjør mellom de to 1-0. I et forsøk på å friste flest mulig på kamp for å støtte laget i jakten på de to målene som trengtes ble det derfor i dag fristet med gratis inngang, noe som så ut til å ha en viss effekt, da det strømmet til godt med folk.

Etter en liten sistelitenreparasjon av det ene målnettet var det klart for avspark, og hjemmelaget tok snart tak i kampen. Det aller meste skjedde foran de tilreisendes målvakt, men lenge var det eneste de blåhvite fikk ut av dette overtaket ett og annet hjørnespark. Jeg gjorde et forsøk på å telle publikummet, og kom fram til at det var et sted mellom 250 og 300 frammøtte, hvorav en solid kontingent bortefans.

Vi hadde akkurat passert en halvtime av kampen da det endelig løsnet for IFK-erne fra Närke. Et angrep endte slik det skulle, og plutselig sto det 1-0, altså 1-1 sammenlagt, og alt var vidåpent!

Noen minutter senere ble det litt dramatisk da Kumla-keeperen plutselig lå nede og måtte ha behandling, og da han endelig kom seg på bena igjen haltet han stygt, noe som bare ble verre og verre utover i kampen. Tross skaden ble det ikke flere mål i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.

Etter et lite kvarter kom kampens aktører igjen ut fra kjelleren under den fancy tribuna her i idrettsparken i Kumla, og da di igjen inntok kunstgresset merket jeg meg at gjestene nå gjorde et par bytter. Om det var byttene som gjorde utfallet skal være usagt, men nå syntes jeg rødtrøyene så mye farligere ut enn de hadde gjort i første omgang. Scoringer ble det likevel ikke noen av, og da ballen et lite kvarter ut i omgangen endelig gikk i nettet bak mannen i grønt etter en corner hadde dommeren blåst frispark utover.

Dette skremmeskuddet var tydeligvis det hjemmelaget trengte for å våkne opp igjen, og de arbeidet seg nå inn i kampen igjen, men tross flere store sjanser ville visst ikke ballen i mål flere ganger denne lørdagsettermiddagen. Jeg hadde mentalt begynt å forberede meg på ekstraomganger, og til og med begynt å tenke på hvordan jeg skulle filme en eventuell straffekonk da en Kumla-spiller ble revet overende i feltet og alle forventet at det skulle bli straffespark til hjemmelaget med ti minutter igjen å spille.

Alle forventet som sagt straffe, men det viste seg at «alle» i dette tilfellet betød alle unntatt de tre svartkledde. Ingen av dem mente det hadde skjedd noen ulovligheter, og dermed ble tenningsnivået hos vertskapet enda et lite hakk høyere. I det vi passerte 87 spilte minutter kulminerte dette i at ballen etter et fint angrep ble hamret i mål til 2-0! Vanvittig jubel hos vertskapet, mens Sävedalen nå innså at det så meget dårlig ut for opprykksdrømmen deres.

Da vi gikk inn i overtiden ble det varslet seks minutter tillegg, og med en keeper som knapt var gangfør kunne dette bli en tøff storm å ri av for IFK Kumla. Likevel ble det mest dramatiske som skjedde på overtid at en spiller som hadde blitt byttet ut klarte å pådra seg rødt kort, og da klokken passerte 97 minutter ble hjemmelaget stoppet fra å ta et frispark på midtbanen av at dommeren blåste av kampen. Det sto fortsatt 2-0, nedrykket var avverget og glade kumlinger (jeg håper virkelig at dette ikke er demonymet for personer fra Kumla) gikk rundt og gratulerte hverandre, mens helt utslåtte sambygdinger av Björn Rosenström lå strødd utover banen!

For bortelaget ventet drøye tre timer i buss hjemover, tre timer som nok kom til å føles betydelig lengre enn de fire timene som ventet meg på veien tilbake til Oslo. På veien la jeg for øvrig inn litt shopping, og fikk dermed en bedre biffmiddag da jeg kom hjem etter en strålende fotballdag i et helt greit novembervær.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ytterhogdals IK - FC Gute 2-0

Etter en god natts søvn i Dalarna spratt jeg opp og satte kursen videre nordover mot det som virkelig var hoveddestinasjonen min for denne turen. Gjennom grundig terminlistelesing hadde jeg oppdaget at det var mulig å få tatt tre kamper på rekke og rad, så etter et par timers kjøring parkerte jeg i god tid før avspark utenfor stadionet hvor den første av dem skulle spilles, division 2-kampen (altså nivå 4) mellom Ytterhogdals IK og FC Gute.

Jeg var som sagt tidlig ute, så først sto jeg utenfor og ventet et par minutter, før jeg fikk betalt meg inn og etter å ha passert gjennom en flott portal av den typen så mange svenske valler har i inngangspartiet tatt anlegget i nærmere øyensyn. Det jeg så var et litt slitt garderobebygg, en idyllisk bukt av elva som renner gjennom bygda, og en helt utrolig lekker tribune. Jeg slo meg ned øverst på tribuna for å få litt ly mot vinden som blåste inn over området, og da avspark nærmet seg begynte det også å regne så dette var definitivt et bra sted å oppholde seg.

Ytterhogdal er kanskje ikke verdens navle, men faktisk er det et av stedene som kjemper om tittelen «Sveriges geografiske midtpunkt». Ellers er nok bygdas største claim to fame at den gamle fotballtrenerlegenden Tord Grip slet ut sine aldersbestemte fotballsko her, noe han som solgte meg lodd var rask å trekke fram da han skjønte at jeg var langveisfarende. For øvrig var jeg selv om jeg hadde kjørt et godt stykke for å komme meg hit til Svedjevallen ikke den som hadde reist lengst denne helga. FC Gute kommer fra Visby på Gotland, dit det i tillegg til en omtrent like lang kjøretur som den jeg hadde vært gjennom også er en solid fergetur. Det var nok for at denne gjengen skulle rekke å komme hjem i løpet av lørdagskvelden at kampen var lagt såpass tidlig som halv tolv, men fra et banehoppingsperspektiv var dette absolutt ikke noe å klage over.

YIK har hatt en svært seig sesongstart, mens gjestenes sesong hadde vært et lite hakk bedre. Det var nok derfor en solid opptur for de sortkledde da de like før kvarteret var spilt gikk opp i 1-0, litt etter at jeg hadde trukket ned fra tribuna fordi det hadde sluttet å regne.

Resten av første omgang forløp ganske udramatisk. Vi rundt 80 frammøtte fikk se et hjemmelag som prøvde så godt de kunne å nøytralisere gjestenes angrep, og det så slett ikke umulig ut at de kunne klare det. Ellers var kanskje et av høydepunktene hvor rask dommeren var med å få opp det gule kortet i en situasjon med en helt ekstrem trøyeholding.

Flere mål fikk vi altså ikke før hvilen, så da aktørene trakk mot garderoben sto det fortsatt 1-0. Jeg hadde spist brønsj ikke så lenge før jeg kom, så jeg sto over noen hamburger nå, men tuslet litt rundt og kikket på anlegget. Jeg hørte forresten flere språk blant mine medtilskuere, noe jeg tror tildels kan skyldes at det også var flere språk i bruk blant hjemmelagets spillere og trenere.

Etter pause handlet veldig mye av det oppbyggende spillet om FC Gute, mens det Ytterhogdal drev med kanskje kan kalles nedbrytende spill? Vertskapet grov iallfall innimellom dypt i shithousery-læreboka for å klare å trekke ut tida, og her kan nevnes en situasjon hvor han som skulle ta et innkast så konsekvent nektet å ta imot ballen at til slutt var det like før han fikk den kastet i ansiktet på seg. Great success! (For øvrig vil jeg bemerke at jeg hyller dette. Kynisme er en undervurdert del av fotballen.)

Etter som kampen gikk mot slutten ble laget med de orange trøyene mer og mer desperate, og nesten to minutter inn i overtiden gikk det som det ofte gjør når et lag jager scoring: Det åpner seg et kontringsrom bakover, og plutselig sto det 2-0. Ville jubelscener mellom hele Ytterhogdals lag og en guttegjeng som hadde tatt plass nær enden av banen.

Dommeren hadde etter jubelen et svare strev med å få ryddet alle de jublende ungguttene av banen så kampen kunne spilles ferdig. Vi kom heldigvis snart i gang igjen, og så kunne kampen blåses av så vi fikk en ny banestorming fra de unge.

Selv fant jeg tilbake til bilen, og satte kursen sørvestover langs elva Ljusnan, til jeg kom fram til åstedet for dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen på Svedjevallen kan du se på Google photos.

Falu BS - Korsnäs IF 1-0

Etter å ha forlatt kampen i Blötberget forløp ferden nordover gjennom Dalarna helt problemfritt, og etter å ha tatt en pitstop utenfor Borlänge for litt mat parkerte jeg i god tid før avspark utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 4-byderby i Falun mellom Falu BS FK og Korsnäs IF FK.

Da jeg kjøpte billett fikk jeg utlevert en «goodiebag» sponset av den lokale coopen, så jeg returnerte kjapt til bilen for å legge den fra meg. Da jeg kom meg inn på stadionområdet kjøpte jeg så et 50/50-lodd og holdt på å betale alt for mye fordi jeg ikke vet hvordan svenske penger ser ut, men takket være en ærlig selger gikk det bra. Jeg slo meg deretter ned under taket på tribuna, og fikk plutselig selskap av Filip og hans morbror som også var på plass.

Det kom etterhvert ganske mange på kamp, og jeg så en hel del med gulsvarte skjerf, så det var tydelig at begge lagene hadde sine tilhengere. Å sitte sammen med en lokalkjent var for øvrig gull verdt, da han både kunne fortelle meg om spillere fra hans hjemtrakter, og om da Falu BS møtte Brage i 2008 med over 2000 tilskuere på plass.

Det var nok ikke riktig så mange her da kampen i dag ble sparket i gang, men de som var her fikk iallfall se hjemmelaget opparbeide seg et tidlig overtak. Jeg tok første omgang fra tribuna, og la herfra plutselig merke til at gjestene var redusert til ti mann. Det viste seg at den ellevte etter en smell i ansiktet blødde neseblod, og etter en stund kom det også en henvendelse fra speaker som lurte på om det befant seg noen legekyndige på tribunen som kunne bistå litt. Ikke lenge etter så jeg en fyr som kom bort til den uheldige, og like etter ble det foretatt et bytte så det var tydeligvis ikke håp om å få ham spillbar igjen.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi kom til å gå målløse gjennom første omgang, men i det 40 minutt klarte hjemmelaget å få et hjørnespark til å smyge seg forbi alt og alle og i mål. 1-0, og jeg fikk høre at scoringsmusikken her i Falun, det var intet mindre enn «Sweet Caroline»!

Like etter kom de mørkeblå til noen helt vanvittige muligheter til å doble ledelsen, men på mirakuløst vis gikk ingenting inn. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg endelig kunne reise meg fra den harde trebenken jeg hadde sittet på i snart en time.

Jeg hadde i løpet av omgangen funnet ut at det var mulig å stå bak det ene målet, så jeg forlot nå Filip og etter å ha bivånet det myldrende folkelivet ved dokøene, kioskkøene og hamburgerkøene (ved merch-boden var det ikke fullt så mye kø) ruslet jeg ned bakken og tok plass ved gjerdet på kortsida.

Herfra fikk jeg i tillegg til alle angrepene til hjemmelaget se hvor fullt det faktisk var på den sjarmerende hovedtribuna på Kopparvallen (Som ikke må forveksles med stadion i Åtvidaberg som den deler navn med).

Det som like før kampen var over ble kunngjort å være 1228 tilskuere fikk nå se en noe jevnere omgang enn før hvilen, men likevel virket det stort sett som om vi var litt nærmere 2-0 enn hva Korsnäs var utligning. Gjestene klarte riktignok helt på tampen av kampen å karre seg til et par svært gode sjanser, men da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 1-0.

Glade Falu-spillere jublet som gale, mens flere av bortelagets menn lå helt utslått på gressmatta. Et derbytap svir alltid litt ekstra, og jeg tipper flere av dem kjente litt på det nå.

Jeg fant igjen Filip og takket for selskapet i første omgang, før vi igjen skilte lag og jeg kunne sette kursen sørover mot et nytt overnattingssted før noen fler svenske breddefotballkamper søndag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Syrianska FC - IK Sleipner 1-1

Etter å ha dratt fra kampen i Norrviken havnet jeg i en grusom kø på E4 inn mot Stockholm, men da jeg kom ut på andre sida var det heldigvis nesten ingen biler i min retning. (Inn mot byen var det derimot enda verre trafikk på veien sørfra enn det hadde vært nordfra). Jeg rakk derfor med god margin å komme meg inn på stadion i Södertälje for å se kamp i division 2 mellom Syrianska og Sleipner.

Stadionet var virkelig lekkert, med en svær sittetribune på den ene sida, og godt med ståplasser motsatt. Det var bare sittetribunen som var åpen i dag, og selv om vi som var der hadde spredt oss godt utover virket det rimelig tomt på en tribune med kapasitet til nesten 3500 mennesker når vi bare var ca en prosent av dette på plass.

Syrianska, som så sent som i 2013 spilte i Allsvenskan og var de syriansk-svenske fotballklubbenes flaggskip, har de senere år både hatt sportslig og økonomisk motgang og siden 2020 vært henvist til å spille på det fjerde nivået i svensk fotball. Det var nok dette som gjenspeilet seg i det manglende publikumsoppmøtet, men det at det var påske virket nok også noe inn.

Da kampen kom i gang gikk spillet litt fram og tilbake, men etter ti minutter fikk gjestene satt ballen i mål etter et hjørnespark. 0-1, og mye frustrasjon blant de mest engasjerte på tribuna.

Resten av første omgang syntes jeg Sleipner så sterkest ut, men det eneste nevneverdige som skjedde var at en due bæsjet på meg.

Det sto derfor 0-1 både ute på banen og mellom duene og meg da det ble pause. Jeg så at kiosken nå var åpen, men fant ut at jeg skulle heller prioritere en ordentlig middag på vei tilbake til Bålsta etter kampen.

Etter pause virket Syrianska langt mer påslått enn de hadde vært i første omgang, mens jeg begynte å mistenke laget fra Norrköping for å prøve å safe inn seieren, og eventuelt øke ledelsen hvis en anledning bød seg gjennom en kontring. Denne anledningen kom aldri, og da 1-1 ble skutt i mål fra langt hold i det 79. minutt fikk jeg høre at speaker ikke bare var entusiastisk da han presenterte lagoppstillingen!

I sluttminuttene prøvde begge lag hardt å få seg et vinnermål, men tross at en Syrianska-spiller pådro seg direkte rødt kort etter en horribel takling på midtbanen fikk vi ikke flere mål, og begge lag kunne sånn mellomfornøyd takke for kampen med 1-1 på tavla.

Jeg satte som tenkt kursen tilbake via et spisested, og holdt på å bli kraftig forsinka da bommen over Hjulstabron gikk ned rett foran bilen min, men heldigvis bestemte båten seg for å vente litt til, så bommen åpna seg igjen og jeg kunne returnere relativt etter tidsskjemaet.

Flere mobilbilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skara FC - Vänersborgs IF 1-2

Etter å ha sett ferdig formiddagskampen i Vartofta ventet en relativt kort kjøretur til Skara, hvor jeg etterhvert fikk parkert og skrevet bloggpost om kampen jeg hadde sett. På stadionområdet skjedde det veldig lite, så etter litt leting i kart og denslags fant jeg ut at for å komme til riktig bane måtte jeg under hovedveien. Jeg spaserte bort, betalte meg inn, og tok plass for å se division 2-kamp (altså nivå 4) mellom Skara FC og Vänersborgs IF.

Som sagt var dette en sidebane på anlegget hvor det på andre sida av E20 lå en nydelig gressbane med stor tribune. Her hvor kampen skulle spilles var det en knøttliten asymmetrisk plassert tribune, og en kunstgressmatte som i henhold til flyfotoene jeg hadde sett måtte være ganske ny.

Innmarsj skjedde til tonene av Van Halens «Jump», og så kunne kampen komme i gang. Vi hadde knapt passert halvminuttet da en av hjemmelagets spillere satte inn en totalt hodeløs takling som holdt på å gjøre en motstander hodeløs. Vänersborg-spilleren i mottakende ende fikk knottene til Skara-spilleren i skallen, gikk i bakken, og det strømmet ut blod. Etter litt innledende forvirring ble det raskt klart at syndebukken ville få rødt kort, så Skaras trener ropte i full fart til seg sine spillere for et kort taktikkmøte for å planlegge 89 minutter og 20 sekunder med en mann mindre enn først tenkt. Det røde kortet ble som ventet delt ut, og så fortsatte spillet.

Umiddelbart virket ikke de hvite og blå fra Västgötaslätten særlig svekket. De var helt klart det førende laget, og det var på ingen måte ufortjent da en av dem smatt forbi Vänersborg-forsvaret og kunne sette inn 1-0 i det 26. minutt.

Samtidig som målet kom dukket Oddvar, Sören og Lars opp, etter at de hadde blitt litt forsinket fra en kamp tidligere på dagen. Jeg slo meg til sammen med dem, og vi kunne se at overtaket til Skara stadig minket, selv om det fortsatt sto 1-0 da dommertrioen gikk i sin lille garderobe for en liten hvil, mens lagene i mangel av garderober tok sine samlinger rundt innbytterbenkene.

Etter et lite kvarter var det igjen kamp, og det ble raskt klart at VIF ikke hadde tenkt å tape mot ti mann. Etter at omgangen var sparket i gang tok det rundt to og et halvt minutt før ballen lå i nettet bak Skara-keeperen, og vi med 1-1 var like langt som da kampen startet.

I det min stoppeklokke passerte 53 spilte minutter (Dette var nok noe upresist da avspark i 2. omgang måtte tas på nytt) fikk vi så en liten glipp fra hjemmelagets målvakt, og dermed ble ballen igjen satt i mål, nå til 1-2.

Utover i kampen virket nå gjestene fra Vänerns utløp å ha ganske god kontroll. Det meste skjedde på Skaras banehalvdel, og de få besøkene i motsatt ende av banen endte resultatløse. Da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det altså fortsatt 1-2, og gjestene kunne jublende pakke tre poeng i bagasjerommet på bussen, mens fortvilte Skara-spillere lå utslått over hele kunstgressmatta.

Selv hoppet jeg i bilen for nok en kamp, før en lengre kjøretur til nattens overnattingssted ventet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Landvetter IS - Sävedalens IF 3-1

Etter å ha vært hjemme i nord forrige helg og spilt trombone så jeg fram til å få tatt en dobbel i Sverige igjen denne lørdagen. Da jeg våknet tidlig på morgenen gikk jeg inn på SvFFs nettsider, og oppdaget der at kampen jeg hadde tenkt å se i Dalsland klokka fire på ettermiddagen var avlyst. Nå var gode råd dyre! Jeg hev meg rundt og la en ny plan, spratt ut i bilen og satte kursen sørover i stedet for østover, og kom etter noen timer fram til nabolaget til Göteborgs flyplass hvor det skulle spilles treningskamp mellom Landvetter IS og Sävedalens IF.

Etter å ha parkert fikk jeg sett meg litt rundt på det flotte anlegget hvor to kunstgressbaner lå badet i vårsol, og det selv om kiosken på klubbhuset så veldig stengt ut ble rigget til en liten adhoc-kiosk på den helt nydelige tretribuna. Dersom klubben din planlegger å bygge tribune, dra til Landvetter og studér hvordan den de har der ser ut!

De to lagene som møttes holder til vanlig til i hver sin divisjon, og det ble raskt klart at det var vertskapet som ikke bare på papiret så sterkest ut her. Selv om den første nettkjenningen til de grønnkledte ble helt riktig annulert for det som i håndball ville blitt kategorisert som «brøyt», så tok det ikke veldig lang tid før vi fikk en tellende scoring. Det måtte riktignok et lite volleyballslag etter en corner til så det ble dømt straffespark, men straffeskytteren gjorde ingen feil og vi fikk 1-0 rett før kvarteret var spilt.

Foran de omlag trekvart hundre som var på plass fortsatte hjemmelagets dominans, og i det 24. minutt kom 2-0. Det begynte nå å bre seg en del frustrasjon hos gjestene fra den andre sida av Knipeflågsbergen, og dommeren måtte ved en anledning si klart fra til en spiller at det var bare en persons meninger som var relevante her, og det var hans egne. Spillerne måtte bare finne seg i å akseptere det som ble dømt!

Landvetter fortsatte å ha kontroll, og på overtid før pause ble også 3-0 satt inn, denne gang som følge av et hjørnespark som ble stusset i nettet.

3-0 ble dermed pausestillinga, og jeg kunne inspisere den tidligere nevnte kiosken. Det viste seg at hun som bemannet (for ikke å si bekvinnet) den opprinnelig var norsk, og da hun så Forza Tromsø-logoen på hettegenseren min kunne hun røpe at hun var på cupfinalen i 1986! Siden jeg ikke kunne swishe fikk jeg påspandert en Trocadero og en sjokolade, fordi det var så mye styr hvis jeg betalte med kontanter. Service på høyt nivå!

Da andre omgang ble sparket i gang hadde Sävedalen byttet nesten hele laget sitt, og jeg var virkelig spent på hvordan dette ville påvirke det som foregikk ute på kunstgresset. Det viste seg at enten hadde de virkelig byttet seg opp, eller så hadde vertskapet sluppet foten kraftig av gasspedalen, for rødtrøyene var nå betydelig mer med på notene enn de hadde vært før hvilen. Det ble likevel ikke særlig skummelt for hjemmelaget, men etter nesten 80 minutter av kampen raknet det litt bak. En Sävedøl (Heter det det på svensk?) ble revet overende i feltet, og dommeren skrittet på ny opp 11 meter fra mållinja. Heller ikke denne gangen ble det gjort noen feil, og vips sto det 3-1.

De siste drøye ti minuttene av kampen besto stort sett av at gjestene sto og stanget mot en grønn vegg, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-1, og mens hjemmelagets spillere jublet hastet jeg mot bilen for å fortsette mot dagens andre kamp litt lenger nordøst.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.