Etter nok en fotballfri arbeidsuke valgte jeg å dra en klassisk Oslo-trippel på fredagen. Dro derfor rett fra kontoret til trikken, og kom meg gjennom Grünerløkka og Torshov til jeg hoppet av på Disen og ruslet de få meterne bort til Nordre Åsen, hvor det skulle spilles en tidlig andredivisjonskamp mellom Skeid og Stjørdals-Blink.
Ved ankomst var jeg ganske utsultet så jeg sørget raskt for å skaffe meg en pølse mens jeg ventet på at hamburgerne skulle være ferdige. Straks de var gjennomvarme ble så en burger fortært, og jeg kjente at livskraften kom tilbake mens jeg ventet på kampstart. Flere kjente dukket også opp, med Miriam som kom sammen med sin far og sin datter på det som var sistnevntes første fotballkamp som et lite høydepunkt. Grunnen til at de hadde tatt turen viste seg å være at faren er nabo med familien til bortelagets reservekeeper! Jeg hilste også på Daniel, Robert, Jonny og flere andre Skeid-folk.
Da lagene entret banen hadde som vanlig Skeidoksene plassert seg i den ene enden av hovedtribunen, mens de noe yngre «Kalvene» sto i motsatt ende. Fra de yngstes ende ble det sluppet ut rød røyk som ville fått eldre ranværinger til å få flasback til Mo i Rana på sekstitallet, og så var det klart for avspark.
Innledningsvis så hjemmelaget, som ved å vinne denne hengekampen ville ta tilbake tabelltoppen i avdelinga si, friske ut. De sendte framover angrepsbølge etter angrepsbølge, men det ble ikke noe sluttresultat av det, og det var nok derfor en solid kalddusj for både rødtrøyene og deres supportere da dommeren rett før kvarteret var spilt pekte på straffemerket. Trøndernes straffeskytter gjorde jobben som han skulle, og det sto 0-1 til stor fortvilelse for hjemmefansen.
Utover i omgangen hørtes tilropene fra tribuneplass sintere og sintere ut, uten at det lot til å påvirke dommeren noe. Heller ikke Skeids spillere lyktes i å kanalisere supporternes sinne til en bedre prestasjon på banen, og det sto fortsatt 0-1 da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten pust i bakken, og også supporterne fikk hvilt stemmene litt.
Etter pause hadde hjemmelagets trener byttet inn den afrikanskætta finnmarkingen «Bamba», noe som ga vertskapet en sårt tiltrengt energiinnsprøyting. Likevel så nå Blink skumlere ut enn de hadde gjort hele førsteomgangen, men det ville seg ikke for de for anledningen gulkledde. Jeg sto faktisk og trodde at mål nummer to for stjørdalingene var rett rundt hjørnet, da plutselig Skeid i det 58. minutt vartet opp med et kremangrep som endte med 1-1, og nye røykutslipp fra supporterne.
Blink virket sant å si fornøyde også med ett poeng, og det gjensto fortsatt nesten et kvarter da målvakten pådro seg gult kort for drøying av tida. Det så ut som om strategien deres skulle virke da vi gikk inn i noen svært hektiske overtidsminutter, men så, et lite minutt inn i overtida slo «Bamba» til. Etter å ha herjet med Blink-forsvaret plasserte han ballen i nettet til 2-1, og vi fikk se noen ville jubelscener!
Da jubelen la seg fikk en Skeid-spiller som nettopp var byttet ut sitt andre gule kort for å ha stormet over banen for å delta i jubelen, Stjørdals-Blink klarte aldri å komme tilbake igjen i de få minuttene som gjensto, og dermed kunne okser, kalver og andre med hjertet i Skeid etter dommeren blåste av juble som gale for tre viktige poeng i jakten på en retur til OBOS-ligaen.
Selv fant jeg Terje og Ray, fikk etterhvert tak i sekken min som hadde blitt innelåst i billettbua, og kom meg sammen med de andre to videre til nok en kamp, litt lenger vest i byen.
Etter å ha hentet bilen fra EU-kontroll (Eneste nevneverdige feil var at skiltplata var ødelagt, så jeg var i ferd med å miste skiltet foran) fant jeg ut at jeg skulle avspasere et par timer når jeg først var på farten, så jeg dro til LSK-hallen for å se treningskamp mellom Skeid og HamKam.
Etter å ha parkert hastet jeg det korte stykket bort til hallen, og møtte på veien haugevis av LSK-spillere, hvorav sjokkerende mange hilste på meg. Vel inne i hallen møtte jeg Lars, Tom og Ray, og tok sammen med dem plass ganske nær midten av banen. Herfra fikk vi se ryggen på dommerne mens de tok myntkast, og så ble det foretatt avspark.
Det ble ganske raskt tydelig at det ene laget skal spille nok en sesong i Eliteserien i 2024, mens det andre forbereder seg på å være tilbake på nivå tre etter to år på det nest øverste nivået. HamKam virket absolutt kvassest, men likevel ble ikke Skeid på noen måte overkjørt, selv om det var osloenserne som først måtte gi tapt og notere et baklengsmål i protokollen da de hvitgrønne satte inn 0-1 på et hjørnespark etter syv minutters spill.
Skeid kom fortsatt til noen halvsjanser, men virkelig farlig ble det aldri, og etter en drøy halvtime oppdaget jeg plutselig mens jeg sto og snakket med Futbology-Lars Erik at «Kamma» hadde fått straffespark, og jeg rakk bare såvidt å filme at det ble 0-2 med 32:30 på klokka.
0-3 kom bare halvanna minutt senere, og nå tok nok eliteseriespillerne foten litt av gasspedalen. Jeg slo av en liten prat med Robert som også hadde inntatt hallen for å se på Skeid, og så at begge lag planla å gjøre haugevis av bytter i pausen, for det var ekstremt mange som hadde begynt å varme opp nå. 0-3 sto seg til pause, og som ventet var det helt nye mannskap på banen da andre omgang ble sparket i gang. Jeg slo meg igjen ned sammen med banehoppings-mannskapet, som mens jeg sirklet rundt banen også var blitt supplert med Terje, som prøver å klare å se 300 kamper i år!
Etter pause var det fortsatt hamarsingene som hadde et lite overtak, men knapt ti minutter inn i omgangen raknet det litt i forsvaret deres. Skeid kom seg til et par hjørnespark, og da det andre ble tatt kort overrumplet man både den ene og den andre, og et litt merkelig skudd passerte alle og endte til slutt i mål til 1-3.
HamKam hadde likevel ikke tenkt å gjøre kampen for spennende for de omlag sytti fremmøtte (hvorav 14 var innregistrert i Futbology-appen), og klarte i en situasjon hvor ballen først var i stolpen og like etter i tverra til slutt å presse fram at keeper slo den i stolpen og inn til 1-4.
Skeid hadde likevel fått ferten av blod, og kjempet i det 73. minutt inn 2-4, og prøvde heroisk å komme enda nærmere, men på overtid var det likevel laget fra Hamar som lo sist, da de satte inn 2-5 som også ble sluttresultatet i det som vel tross sju mål må kunne sies å ha vært en relativt lite minneverdig kamp.
Etter at muligheten for en fredagskamp ble stoppet av et sofasalg var jeg lørdag ettermiddag etter en lang dag med korpsøving klar for en tur ut i kulden. Jeg dro på meg ørten lag med ulllklær og satte kursen mot parkeringsplassen mellom Vallhall og Intility Arena. Etter å ha deponert bilen her gikk jeg og ventet litt i foajeen i Vallhall (Inne i hallen var det for øvrig et svensk rugbylag som drev og trente eller spilte kamp), før jeg satte kursen mot Valle Hovin KG 2 hvor det skulle spilles treningskamp mellom Skeid og Frigg.
Mens lagene varmet opp fikk jeg forvisset meg om at det faktisk var 2x45 det skulle spilles her (Man finner jo alskens varianter i treningskamper tidlig på vinteren), og like før avspark dukket også brødrene Lippert og Terje opp. Vi var flere som hadde trosset vinterkulda for å få krysset av en ny bane i Futbology-appen. Ja, for jeg oppdaget ved ankomst at Valle Hovin KG 2 ikke var samme bane som den litt lenger inn på området jeg hadde vært på for noen år siden, og at de nå lå som separate anlegg i appen, så ved å få flyttet den gamle kampen over til riktig bane ble dagens kamp på nytt stadion. Da jeg sjekket inn merket jeg at ikke bare var dette nytt stadion, det var også min tiende kamp med dagens «hjemmelag», Skeid.
Myntkast ble tatt, kampen startet, og Skeid var først ute med å få ballen i mål. Dessverre for dem hadde dommeren blåst for et eller annet, og målet var annullert. Ikke lenge etter fikk Frigg et frispark litt utenfor hjørnet av sekstenmeteren. Innlegget her ble aldri klarert, og til slutt ble ballen lobbet over keeer og i mål til en noe uventet ledelse for tredjedivisjonslaget. 0-1 før det var spilt sju minutter.
I det trettende minutt rullet så blåtrøyene opp et kremangrep som endte med 0-2, og Torshov-gutta var virkelig rystet. Foran knapt tretti tilskuere som hadde trosset et tosifret antall kuldegrader kjempet de rødkledte seg inn i kampen igjen, og jeg fikk en følelse av at min posisjon bak Skeid-keeperens mål kunne vise seg å være ugunstig. Jeg begynte derfor å bevege meg mot motsatt ende av banen, noe som skulle vise seg å være et klokt valg. Først fikk Skeid frispark like utenfor sekstenmeteren, og når dette ble stoppet på ulovlig vis pekte dommeren på straffemerket. Straffeeksekutøren gjorde ingen feil, og det sto 1-2 i det klokka passerte 17 spilte minutter.
I det 24. minutt utlignet så Skeid, og nå kunne man kanskje tro at favorittene var i rute til et resultat som var mer i tråd med forventningene. Frigg, som i fjor endte helt sist i sin andredivisjonsavdeling var dog ikke helt enige, og like etter at halvtimen var spilt vartet de opp med et mål jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg detaljene i fordi jeg sto og snakket med tyskeren Jan som også hadde dukket opp i Oslo-kulda.
Flere scoringer fikk vi ikke før dommeren et par minutter før det var spilt 45 minutter blåste til pause, og mens lagene rømte mot garderobebygget var vi flere fra publikum som trakk mot inngangen til Vallhall for å prøve å få hevet kroppstemperaturen en grad eller to før det braket løs igjen. Selv valgte jeg å stå over, men flere av mine medsammensvorne benyttet seg av muligheten til å kjøpe varm drikke før vi igjen tuslet ut.
Etter hvert ble andre omgang startet, og til «oksenes» frustrasjon var det første som skjedde at Frigg etter ti minutters spill økte sin ledelse til 2-4. Skulle vi få se en liten «bombe» her i januarkulda?
Etter 62 minutter fikk Skeid igjen straffespark, og nok en gang ble det ikke gjort noen feil. 3-4, og igjen var det kontakt mellom lagene på dommerkortet.
I det 69. minutt kom så 4-4, og nå hadde Skeid virkelig fått ferten av blod. De fikk litt etterpå nok et straffespark, men denne gangen kom det med en bismak, i det Jakob Napoleon Romsaas måtte bæres av banen med skade. Som om ikke dette var ille nok ble også straffen reddet! Skulle Frigg klare å ødelegge snuoperasjonen?
Spoiler alert: Det skulle de ikke! Skeid, som nå hadde et klart sterkere mannskap på banen enn i første omgang fortsatte å male på, og i det klokka passerte 82 minutter kom 5-4 etter en ball som Friggs keeper og forsvarere grunnløst hevdet aldri var over streken. Ett minutt før full tid kom så også 6-4, og det hele var definitivt avgjort.
Kampen endte dermed 6-4, og da dommeren hadde blåst for siste gang satte vi som hadde sett kampen ny rekord i å komme oss vekk med håp om å få varmen i oss igjen. For min egen del ble ikke dette oppnådd før etter jeg hadde kommet hjem og fått i meg en deilig middag.
På sommeren er det lite bredde å finne, så dermed ble uka avsluttet på samme måte som den starta, med en kamp i OBOS-ligaen. Denne gangen gikk turen med T-bane ned Groruddalen, og deretter en liten spasertur i høljende regn fra Storo og opp til Nordre Åsen, hvor alt var klart for bunnkamp og byderby mellom Skeid og Grorud.
Litt før avspark ga regnet seg, så jeg våget meg til å lure av meg regnjakka, og etter å ha snakka med veldig nervøse folk med hjertet i begge leire tok jeg plass for å se kampen fra fotoplass på kortsida. Fikk herfra se at på anlegget som har utviklet seg veldig siden første gang jeg var her i 2015 var det gjestene, for anledningen iført hvitt, som kom klart best i gang, før de fikk en real kalddusj da Skeid fikk en scoring i det åttende minutt.
Det var en solid kontingent bortefans som hadde tatt samme turen som meg, men hjemmesupporterne «Oksene» leverte grundig fra sine plasser på langsida. Jeg må likevel si at bortesupporterne leverte bedre enn forventet her. Etter en situasjon hvor Nikolai Hristov ble felt foran Skeid-målet ble han skyteskive for hjemmefansens syrlige kommentarer, og usaklighetsnivået ble etterhvert skyhøyt.
Etter scoringen hadde Skeid tatt mer over ute på det flunke nye kunstgresset sitt, og om 1-0 føltes litt ufortjent var det ikke den samme følelsen da hjemmelaget ganske nøyaktig en halv time etter forrige mål igjen kunne juble for mål.
2-0 sto seg til pause, og jeg prøvde å få tak i en av de berømte pølsene fra Strøm-Larsen.
Køen viste seg å være helt grusom, så da jeg hørte fløyta gikk måtte jeg bare starte stoppeklokka, mens jeg sikret meg en pølse og et kakestykke. Da jeg kom meg på plass ved banen igjen hadde det ikke skjedd noe, men det var tydelig at Grorud nå pressa voldsomt på for å prøve å få noe med seg hjemover.
Så, i det 54. minutt ble et Grorud angrep avsluttet med at en spiller fikk stå alene og stange ballen i mål. Hvem spilleren var? Såklart Oksenes hakkekylling Hristov, som ikke lot hjemmefansen unnlate å få vite hvem som hadde scora. 2-1, og ny spenning i kampen.
Grorud hadde nå en svært god periode, og anført av sine mange fans bak motstanderens mål kriget de videre med poeng i sikte. Litt før timen var spilt hoppet en av de hvitkledde opp i duell med Skeids keeper på et innlegg, og vant kampen om ballen. Kampen om å foreta en solid kroppstakling uten å være i nærheten av ballen ble derimot vunnet av målvakten, og det ble dømt straffespark. Dette ble satt inn til 2-2, og alt var duket for en real gyser av en siste halvtime.
Dessverre for oss med sympatier for Grorud, så klarte de ikke å opprettholde det flotte initiativet de hadde hatt innledningsvis i omgangen. Heller ikke en rekke bytter klarte å gi dem dette tilbake, og da vi nærmet oss overtiden var det Skeid som helt klart presset mest på i håp om å ta tilbake ledelsen de hadde rotet bort.
Det var varslet fem minutters overtid, så kampen var absolutt ikke avgjort. Jeg sto og fotograferte med noen bange anelser, og i det femte overtidsminuttet ble min frykt realitet. Grorud-spillerne klarte aldri å få klarert ballen fra et Skeid-angrep, og til slutt endte ballen i nettet til 3-2! Enorme jubelscener, og tross litt tillegg i tilleggstiden ble aldri ledelsen truet så oksene og spillerne sammen kunne feire tre poeng.
For Grorud-spillerne ble nok den korte turen hjem lengre enn man hadde håpet, men jeg må innrømme at blant kidsa på T-banen fra Sinsen til Grorud lot det ikke til at det sure tapet hadde lagt noen alvorlig demper på stemninga.
Etter å ha fått høre at det neppe ble noe åpent billettsalg til den strengt tatt betydningsløse kampen mellom kvalikklare Skeid og opprykksklare Fredrikstad hadde jeg egentlig gitt opp å få sett den, men plutselig kom jeg over en mulighet. Takk til André som ga meg billetten sin, så jeg kom meg på kamp! Tok banen fra Grorud til Sinsen, og tuslet forbi Muselunden opp til Nordre Åsen hvor jeg fikk se et helt annet anlegg enn sist jeg var der, med både en permanent tribune med tak og nye stillastribuner!
Før avspark fikk Johnny Buduson utdelt prisen årets supporterspiller fra Skeidoksene, noe han virket svært glad for. De fleste på stadion i dag var naturlig nok hjemmefans, men jeg så noen få med FFK-jakker, og disse kunne etter avspark glede seg over at det var de tilreisende som kom klart best i gang. Hjemmelaget klarte dog å ri av stormen, og kom etter hvert selv til flere gode sjanser.
På et lite stadion som dette, og med begrensning på 200 tilskuere, så blir det selvsagt lett for aktørene på banen å høre kommentarer fra tribunene, og dem ble det etter hvert mange av. Spesielt dommeren fikk etter hvert høre både det ene og det andre, og når sant skal sies fortjente han nok mye av kritikken som kom. Om noe skal sies til hans forsvar så må det være at han ikke favoriserte noen av lagene. En annen som etter hvert kom i skuddlinjen for hjemmefansen var Fredrikstads danske midtstopper Mads Nielsen. Dansken klarte til slutt ikke å holde seg mer, og kom med noen frekke svar, noe som selvsagt gledet de fremmøtte stort, da de visste at det betød at de var i ferd med å komme inn i hodet på ham.
Det var også flere som ytret misnøye, og litt før pause måtte dommer ta en joggetur bort til FFKs benk for å tildele gult kort til en i trenerteamet som hadde latt seg rive med. Det var tydelig at her var det litt temperatur selv om man ikke hadde noen plasseringer å spille om. Skeid fikk med seg et stolpetreff inn mot pause, og ingen av lagene var nok veldig fornøyde med det offensive spillet sitt da de gikk i garderoben.
På det miserable kunstgresset var det igjen gjestene som kom best ut fra startblokkene etter pause. Nok en gang klarte hjemmelaget å stå imot presset, og arbeide seg inn i kampen igjen. Dommeren hadde etter hvert innsett at dersom han skulle holde kontroll på kampen måtte han dele ut noen gule kort, men innimellom fikk jeg litt inntrykk av at han kanskje lot seg påvirke noe av hjemmesupporterne når han delte ut kort til gjestenes spillere.
Fra supporterfeltet kom det en strøm av meldinger av ymse kvalitet, men en av de beste var nok da noen høylytt påpekte at Skeid slo Fredrikstad i cupfinalen 1963, og det skulle de gjøre flere ganger! FFK-spiss Henrik Kjelsrud Johansen måtte også etterhvert henvende seg til de frammøtte og påpeke at de kunne godt hetse ham for å være dansk, men det var han altså ikke.
Ute på banen var det stadig livlig, selv om de etterhvert ganske mange gule kortene medførte at temperaturen var noe lavere enn den hadde vært i første omgang. Begge lag kom til sjanser, men ingen av dem klarte å konvertere dem til mål. Hjemmesupporterne øynet nok derfor et håp da de noen minutter før full tid fikk overtalt dommeren til å dele ut gult kort til en spiller som hadde gult fra før, og FFK derfor måtte fullføre kampen med ti mann.
Etter at dommeren i overtiden hadde tatt opp konkurransen med en ung ballhenter som høylytt prøvde å stoppe ham fra å reise opp et veltet cornerflagg ble kampen etter drøyt fem minutters tilleggstid blåst av uten at noen hadde scoret, men som flere påpekte: Dette hadde vært en unormalt underholdende 0-0-kamp! Hjemmesupporterne så nå fram til en spennende opprykkskvalik!
Ny helg, nye treningskamper! Først ut var Skeid som skulle gi Gjelleråsen noe å bryne seg på. Jeg ankom LSK-hallen i siste liten før avspark, og fikk se de grønnkledde fra rasrammede Li komme til de første sjansene, før «oksene» fra Torshov kjempet seg mer inn i kampen.
Knapt nitti personer utenom de som var direkte involvert hadde tatt turen til hallen denne kvelden, og noe av det første vi fikk se var en diskusjon om reglene for hva som skulle skje når ballen treffer taket. Man ble etterhvert enige, og spillet kom i gang igjen.
Det var til treningskamp å være voldsomt trøkk i kampen, uten at det på noen måte ble ufint, men tross trøkk, scoringer fikk vi ikke. Det ble etter hvert tydelig at de spillerne Skeid hadde på banen nok hadde et høyere både ferdighets- og fysisk nivå enn motstanderne som sist sesong spilte to divisjoner lavere enn dem, uten at de klarte å profitere på dette. Lagene tok dermed pause med 0-0 i protokollen.
Etter et kvarters hvile, hvor de som ikke hadde med egen kopp ble uten kaffe, fikk vi se hovedstadslaget bytte så godt som samtlige spillere før andre omgang ble blåst i gang. Gjelleråsen-trener Heiberg valgte på sin side å fordele sitt lags bytter utover i omgangen.
Etter byttene var ikke nivåforskjellen på lagene så synlig som den hadde vært før pausen, og etter knappe 68 minutters spill kunne Gjelleråsens spillere, lagledere og ikke minst medbrakte publikum juble for scoring, da et frispark endte med å bli kjempet inn i kassa.
Jubelen stilnet dog fort. Ganske nøyaktig ett minutt etter den første scoringen skjedde det et eller annet på motsatt side av banen fra der jeg sto. Iflg bloggens korrespondent på motsatt banehalvdel var det et selvmål og vips sto det 1-1.
Med et kvarter igjen av kampen kom så det som var det absolutt fineste angrepet i dag. Alt klaffet for Skeid-spillerne, og de hadde snudd fra 0-1 til 2-1! Stor jubel.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, og begge lag hadde noen muligheter til å sette kampens fjerde mål, men tross noen muligens velbegrunnete rop om straffespark fra Gjelleråsen-benken, så ble det verken straffe eller noen flere mål, og det endte med Skeid-seier 2-1.
I min søken etter kamper å se nå på tampen av sesongen ble jeg tipset om at i påvente av at opprykkskvaliken skulle starte hadde KFUM invitert Skeid til treningskamp på sin hjemmebane. Jeg brukte derfor sjefens kontor som garderobe før jeg forlot jobb, fikk på meg noen ekstra lag klær, og tok bussen til det som skulle vise seg å være et tåkelagt Ekeberg.
Spaserte inn på stadion, og oppdaget til min store glede at pressetribunen var ledig, så for å holde meg nogenlunde tørr i det fuktige været rømte jeg inn der. Litt før avspark fikk jeg selskap av Norlink86 som i likhet med meg hadde tilbragt helga i Tyskland, så det var nok av historier å utveksle mens vi så på at banemannskapet febrilsk prøvde å fjerne vann fra banen med en traktor.
Da kampen ble sparka i gang var det første som skjedde at tåka tetna så vi nesten ikke så over banen. Det letna likevel litt da 0-1 kom etter seks og et halvt minutt, så KFUM-forsvaret kan definitivt ikke skylde på sikten for baklengsmålet. Skeid hadde til da vært det kvasseste laget, så det var absolutt ikke ufortjent med ledelse for de sortkledde.
Også resten av omgangen syntes jeg Skeid taklet de mildt sagt utfordrende forholdene best. KFUM sluttet ikke å prøve å spille langs bakken, men det var faktisk helt umulig å få til. Enhver ball som skulle trille mer enn en halvmeter var dømt til å stoppe i en vanndam på veien, og det burde hjemmelaget definitivt klart å tilpasse seg. Det ble ikke flere scoringer før pause, og traktoren tok en ny runde med å brøyte vekk vann for å prøve å bedre forholdene noe.
Etter pause hadde KFUM sin beste periode i kampen, og nå lettet også tåka noe. Til gjengjeld økte det på med regn, så jeg var glad jeg hadde paraply med da jeg forlot pressetribunen i et forsøk på å få noen bilder også fra andre vinkler. Mens jeg sirklet rundt banen på jakt etter blinkskudd prøvde spillerne på det samme inne på matta, men de lot vente på seg. I det jeg hadde passert begge lags trenerbenker og sagt hei til Tom Nordlie kom det en massiv tåkesky rullende inn over banen.
Det ble så tett tåke at jeg begynte å lure på om det faktisk var en fotballkamp her, eller om det bare var noe jeg hadde drømt. Heldigvis hørte jeg smått noen lyder ute fra kunstgresset, men jeg var litt bekymret for om vi ville oppleve det samme som da jeg var på Manstad og dommeren ville avbryte kampen.
Dagens dommer må ha hatt en radar eller noe, for han lot til å synes det var uproblematisk å spille videre i den tette tåka. Det kom heldigvis få klager fra spillerne også, og med et lite kvarter igjen av kampen entret jeg igjen pressetribunen for å se slutten av kampen.
Drøyt ti minutter før slutt gikk Skeid opp til 0-2, før hjemmelaget muligens ble snytt for straffe (Skeidsupporter Malak SJ som ikke var til stede mente selvsagt at dommeren gjorde rett). Rett før klokka viste 86 minutter kom også 0-3, og det ble veldig klart at KFUM har en del å jobbe med siste uka (samt håpe at dreneringa på Intility Arena der kampen skal spilles er bedre enn den på KFUM Arena)før de møter vinneren av helgas kamp mellom Kongsvinger og Sogndal.
Kampen endte 0-3, og jeg fikk min groundhopperkollega til å svippe meg til Lambertseter hvorfra jeg tok bussen hjem.
Klokka 1210 lå jeg på rygg i senga og lurte på hva jeg skulle gjøre med dagen. Klokka 1300 satt jeg på tribuna på Nordre Åsen for å se Skeid og Skedsmo spille treningskamp!
Etter først å ha inntatt en kebab fra sjappa ved inngangen til stadion som brønsj kunne jeg ca ti minutter ut i kampen endelig gi det som skjedde på banen all oppmerksomhet. Før dette hadde jeg fått se Skeids kaptein helt upresset plutselig ta seg til lysken og sette seg ned og ta av kapteinsbåndet. Håper for Skeids del at han ikke blir lenge ute.
Andredivisjonslaget Skeid var klar favoritt mot tredjedivisjonslaget Skedsmo, men i første omgang var det lite som tydet på dette. «Oksene» fikk til mindre og mindre ute på banen, og trener Tom Nordlie ble sintere og sintere på egne spillere, og et drøyt kvarter før pause forsvant han rett og slett fra benken!
Før dette hadde vi først fått se gjestene fra Skedsmo ta ledelsen etter 20 minutter, før de doblet den etter halvtimen. Nordlie gikk deretter glipp av at Skedsmos keeper reddet et straffespark, men til de fremmøtte hjemmesupporternes store glede ble den påfølgende corneren satt i mål, og lagene gikk til pause med 1-2 i dommerens bok (men ikke på scoringstavla, som var avslått i dag.)
Etter pause ble det en helt annen kamp, divisjonsforskjellen mellom lagene ble mye tydeligere, og etter ca 65 minutter kom den etterlengtete utligninga. Knappe ti minutter senere kom nok en Skeid-scoring, og det sto 3-2 som også ble sluttresultatet.
En fin dag nord i Oslo, men Skeids trenerteam har nok lite positivt å ta med seg fra kampen annet enn et resultat som på papiret ser bra ut, mens gjestene fra Romerike især i første omgang viste at de kan spille jevnt mot bedre lag.
EM-pause i Tippeligaen, så da får reservelaget til Tromsø litt velfortjent oppmerksomhet.
Lot EM være EM og tok banen til Storo og tusla opp til Nordre Åsen for å se Skeid ta imot «Gutan»s nest beste menn en søndag ettermiddag.
Skeid, som er et av lagene i andredivisjon som faktisk har litt supporteraktivitet å snakke om hadde selvsagt supportersjappe rett innafor porten, og som «tilreisende» (Hadde jo tatt banen i 20 minutter) bortesupporter fikk jeg faktisk et gratis eksemplar av fanzinen «Okseblod». Morsomt blad, og jeg støtter fullt og helt kampanjen de hadde på baksida for å få butikker i «Skeidland» til å ikke selge VIF-brød.
Selve kampen er det vel ikke stort å fortelle om. Ettersom Tippeliga-spillerne til Tromsø hadde ferie var det et rent juniorlag som entret kunstgresset ikledd sine blå bortetrøyer, og det var aldri noe spørsmål om hvor seieren skulle gå, bare hvor stor den skulle bli.
Til pause sto det 2-0 etter scoringer av Skeids gode spiller David Tavakoli, den første på straffe etter at TILs keeper meide ned en angripende spiller og heldigvis bare fikk gult kort.
I andre omgang meldte TIL seg mer på, men Skeid fikk gå opp i 3-0 før Jakob Lillestjerna innså at når ikke de store stjernene var der, så var det han som måtte skinne. Like etter scoret dog Skeid igjen, og sluttresultatet ble også 4-1. Slo av en liten prat med trener Sigurd Rushfeldt etter kampen, og han sa han gledet seg til å kunne bruke også a-lagsspillere igjen.
På vei ut fra stadionmøtte jeg hjemmelagets mest hårete supporter, og bare måtte forevige ham (eller henne?) i full mundur!
