Grorud - Skeid 1-0

Hadde planlagt å ha ei ganske rolig helg, så i stedet for noen lang utflukt fredag ble det en høyst kortreist ferd opp nordhellinga av Groruddalen. På uteserveringa hos Tatie fant jeg Jonny som satt og gruet seg til kamp, og etter å ha prata litt med ham inntok jeg for 25. gang stadionet hvor det var klart for derby i andredivisjon mellom Grorud og Skeid.

Da jeg kom inn så jeg raskt at det var noe spesielt på gang. En ung supportergjeng hadde tatt plass på kortsidetribuna, og foruten tromme var det også flere bannere på gang, deriblant et med den fyndige teksten «Elsker Grorud Jævla Skeid». Etter som kampstart nærma seg strømma det til flere og flere unge supportere der, som var mer enn klare for å ta opp kampen med de mer kjente Skeidoksene bortest på langsidetribuna, og da innmarsjen startet kom jaggu gule og blå røykbomber fram!

Da kampen kom i gang var det ganske livlig, og etter bare fire minutter fikk vi den første av kveldens to store snakkiser. En Grorud-spiller på vei mot mål gikk i bakken, og dommeren var raskt oppe med det røde kortet. Dette må kunne sies å være en mildt sagt tvilsom avgjørelse, men mannen med fløyta var fast bestemt på at han hadde dømt riktig, og dermed lå alt til rette for en svært tung kveld for gjestene fra Nordre Åsen som ville måtte spille nesten hele kampen med en mann mindre på banen.

Etter utvisninga fikk vi en lang periode som var så godt som enveiskjørt fra gultrøyene. Det aller meste skjedde foran Skeids danske keeper, men når sant skal sies lyktes de ikke med å sette ham på de helt store prøvene. Utover i omgangen ble overtaket noe mindre, og også de for anledningen sortkledde kom på noen besøk i motsatt ende av banen.

Det sto uansett 0-0 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk, mens jeg tok plass for å dokumentere at Grorud IL tildelte Per Ravn Omdal den største æren de kunne, et æresmedlemskap. Velfortjent!

Da kampens hovedaktører kom tilbake på banen ga bortesupporterne dommeren klar beskjed før avspark om at de ikke hadde glemt ham og det han gjorde i starten av kampen. De fikk så se et Skeid-lag som var langt mer med på notene enn de hadde vært etter utvisninga i første omgang, men fortsatt var det Grorud som var det førende laget. Bortelaget kom likevel til det som utvilsomt var den største sjansen da en avslutning gikk i stolpen og ut!

Grorud fortsatte å trykke på, men fortsatt ble det overraskende lite sluttprodukt ut av det. De avslutningene som kom var stort sett ufarlige, og jeg tror nok at de syngende supporterne til Skeid nå mot slutten av kampen hadde et lite håp om at tross at de var tallmessig underlegne på banen skulle de greie å få med seg noe. 

Så, med rundt 7 minutter igjen av ordinær tid ble dette håpet knust. Igjen var det dommeren som kom i fokus, denne gangen fordi han dømte straffespark til de gulblå fra Groruddalen. Straffesparket ble sikkert satt i mål, og med 83:45 på stadionuret sto det 1-0.

Resten av kampen handlet det meste om at Skeid prøvde panisk å få en utligning, mens Grorud kom på noen overganger som ga dem kurante muligheter. Litt inn i overtida fikk en av ballhenterne litt ufrivillig heltestatus blant hjemmefansen da han var litt treg med å gi Skeids keeper ballen (Jeg tror faktisk dette skyldtes minst like mye mangel på konsentrasjon om oppgaven som vond vilje, men det var nok uansett verdt skjenneprekenen han fikk fra ei av kampvertene etterpå). Nevnte keeper ble for øvrig med opp på et hjørnespark langt inn i overtiden, men det ville seg ikke for gjestene denne nydelige fredagskvelden, og dermed endte kampen 1-0, og vi kunne bevitne ville jubelscener.

Jeg fant ut at jeg ikke gidda en kamp til slik jeg hadde vurdert tidligere på kvelden, og dro i stedet hjem for å nyte de nye vinduene borettslaget hadde montert i leiligheta mi, før jeg tok kveld for å samle krefter til lørdagens fotballutflukt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skeid - Odd 5-2

Mens «alle» andre hadde sett seg ut muligheten til å se om Start klarte å rykke opp fra OBOS-ligaen etter flere år på nivå to, hadde jeg valgt noe helt annet. Etter en liten tur med t-banen var jeg på plass på Vålerengas faste hjemmebane, hvor det i dag var klart for kamp i det vi purister liker å kalle 1. divisjon, mellom Skeid og Odd.

Skeid hadde alt for noen uker siden rykka ned, mens Odd etter en helt forferdelig sesong i det minste kunne gå denne siste serierunden trygt i møte uten noen risiko for nedrykk. Etter å ha slått av en prat med Jonny og havnet i vloggen hans gjorde jeg meg klar for fotografering nede ved banen, og fikk etter en liten markering for Fredrik Flo som skulle legge opp se hjemmelaget ta avspark ikke bare en, men to ganger, fordi det første forsøket var litt for tidlig. (Ettersom dette var siste serierunde skulle alle kampene starte samtidig).

De seks-sju syngende Skeid-oksene som hadde plassert seg omtrent midt på den ene banehalvdelen fikk innledningsvis litt konkurranse fra Odd Linus, Alexander, Roy Martin og andre mer eller mindre obskure Odd-supportere som hadde tatt turen til hovedstaden, men i tråd med lagets manglende uttelling på banen dabbet bortefeltet noe av. Etter 6-7 minutter skjedde det endelig noe interessant ute på kunstgresset da assistentdommerens flagg plutselig gikk i oppløsning, og det ble et stopp i spillet for å få fikset dette så kampen kunne fortsette.

Vi hadde på min stoppeklokke, som ble startet da kampen først ble forsøkt startet, og altså var litt feil akkurat spilt ti minutter da de røde og blå fra Torshov som ikke akkurat hadde jublet så innmari mye i 2025 endelig fikk noe å juble for. Ballen ble satt i mål og det sto 1-0! Noen Odd-supportere jeg snakket med i pausen mente spillet burde vært stoppet for hodeskade, men det ble det altså ikke, så målet ble tellende.

Odd prøvde desperat å slå tilbake, og hadde en svært god periode der de blant annet vartet opp med et stolpetreff. Flere scoringer fikk derimot vi ca 175 som var til stede ikke se før litt etter at halvtimen var spilt, og igjen var det Skeid som scoret! 2-0, og alt lå til rette for en vakker avskjed med OBOS-ligaen.

Etter overraskende lite tilleggstid sto det fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderobene, og jeg inntok tribuna for å snakke litt med kjentfolk fra begge leire. Ettersom ingenting sto på spill i denne kampen fant jeg ut at det strenge regimet hvor alle andreomgangene i serierunden skulle starte samtidig ikke gjaldt her, så etter et kvarters tid var vi igjen i gang.

Det var en del spenning blant Skeid-supporterne på hvordan Odd kom til å svare på den fæle førsteomgangen, men det viste seg at det var ingen grunn til bekymring. Det var spilt såvidt over seks minutter etter hvilen da hjemmelaget vartet opp med et nydelig angrep som ga 3-0, og bare halvanna minutt senere lå ballen igjen i nettet. 4-0, og tid for krisemøte blant de hvitsvarte.

Rett før det var spilt 70-minutter ble den tidligere Odd-spilleren Filip Delaveris byttet inn, og umiddelbart scoret han. 5-0, og hjemmelagets fans trodde knapt det de så!

Telemarkingene innså heldigvis at slik som dette kunne de ikke behandle sine reisende supportere, så de strammet seg opp litt, vant en corner, og endelig var det bortefansens tur til å juble da denne ble stanget inn i det vi gikk inn i det 79. spilleminutt.

Fire minutter før ordinær tid var over fikk Odd pynta enda litt mer på resultatet, og vi gikk inn i overtiden med 5-2 på scoringstavla. Dette ble også sluttresultatet, og mens Skeid kunne feire sesongfinalen med en liten opptur var det for Odd liten grunn til å feire annet enn de supporterne som hadde vært på alle 30 kampene i år!

Jeg forlot raskt stadion, kom meg ned til sentrum hvor jeg møtte fire av mine TIL-medsupportere, og vi sammen inntok vanvittige mengder mat på Brasilia for å samle krefter til søndagens oppgjør i Vestfold.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skeid - Stjørdals-Blink 2-1

Etter nok en fotballfri arbeidsuke valgte jeg å dra en klassisk Oslo-trippel på fredagen. Dro derfor rett fra kontoret til trikken, og kom meg gjennom Grünerløkka og Torshov til jeg hoppet av på Disen og ruslet de få meterne bort til Nordre Åsen, hvor det skulle spilles en tidlig andredivisjonskamp mellom Skeid og Stjørdals-Blink.

Ved ankomst var jeg ganske utsultet så jeg sørget raskt for å skaffe meg en pølse mens jeg ventet på at hamburgerne skulle være ferdige. Straks de var gjennomvarme ble så en burger fortært, og jeg kjente at livskraften kom tilbake mens jeg ventet på kampstart. Flere kjente dukket også opp, med Miriam som kom sammen med sin far og sin datter på det som var sistnevntes første fotballkamp som et lite høydepunkt. Grunnen til at de hadde tatt turen viste seg å være at faren er nabo med familien til bortelagets reservekeeper! Jeg hilste også på Daniel, Robert, Jonny og flere andre Skeid-folk.

Da lagene entret banen hadde som vanlig Skeidoksene plassert seg i den ene enden av hovedtribunen, mens de noe yngre «Kalvene» sto i motsatt ende. Fra de yngstes ende ble det sluppet ut rød røyk som ville fått eldre ranværinger til å få flasback til Mo i Rana på sekstitallet, og så var det klart for avspark.

Innledningsvis så hjemmelaget, som ved å vinne denne hengekampen ville ta tilbake tabelltoppen i avdelinga si, friske ut. De sendte framover angrepsbølge etter angrepsbølge, men det ble ikke noe sluttresultat av det, og det var nok derfor en solid kalddusj for både rødtrøyene og deres supportere da dommeren rett før kvarteret var spilt pekte på straffemerket. Trøndernes straffeskytter gjorde jobben som han skulle, og det sto 0-1 til stor fortvilelse for hjemmefansen.

Utover i omgangen hørtes tilropene fra tribuneplass sintere og sintere ut, uten at det lot til å påvirke dommeren noe. Heller ikke Skeids spillere lyktes i å kanalisere supporternes sinne til en bedre prestasjon på banen, og det sto fortsatt 0-1 da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten pust i bakken, og også supporterne fikk hvilt stemmene litt.

Etter pause hadde hjemmelagets trener byttet inn den afrikanskætta finnmarkingen «Bamba», noe som ga vertskapet en sårt tiltrengt energiinnsprøyting. Likevel så nå Blink skumlere ut enn de hadde gjort hele førsteomgangen, men det ville seg ikke for de for anledningen gulkledde. Jeg sto faktisk og trodde at mål nummer to for stjørdalingene var rett rundt hjørnet, da plutselig Skeid i det 58. minutt vartet opp med et kremangrep som endte med 1-1, og nye røykutslipp fra supporterne.

Blink virket sant å si fornøyde også med ett poeng, og det gjensto fortsatt nesten et kvarter da målvakten pådro seg gult kort for drøying av tida. Det så ut som om strategien deres skulle virke da vi gikk inn i noen svært hektiske overtidsminutter, men så, et lite minutt inn i overtida slo «Bamba» til. Etter å ha herjet med Blink-forsvaret plasserte han ballen i nettet til 2-1, og vi fikk se noen ville jubelscener!

Da jubelen la seg fikk en Skeid-spiller som nettopp var byttet ut sitt andre gule kort for å ha stormet over banen for å delta i jubelen, Stjørdals-Blink klarte aldri å komme tilbake igjen i de få minuttene som gjensto, og dermed kunne okser, kalver og andre med hjertet i Skeid etter dommeren blåste av juble som gale for tre viktige poeng i jakten på en retur til OBOS-ligaen.

Selv fant jeg Terje og Ray, fikk etterhvert tak i sekken min som hadde blitt innelåst i billettbua, og kom meg sammen med de andre to videre til nok en kamp, litt lenger vest i byen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skeid - HamKam 2-5

Etter å ha hentet bilen fra EU-kontroll (Eneste nevneverdige feil var at skiltplata var ødelagt, så jeg var i ferd med å miste skiltet foran) fant jeg ut at jeg skulle avspasere et par timer når jeg først var på farten, så jeg dro til LSK-hallen for å se treningskamp mellom Skeid og HamKam.

Etter å ha parkert hastet jeg det korte stykket bort til hallen, og møtte på veien haugevis av LSK-spillere, hvorav sjokkerende mange hilste på meg. Vel inne i hallen møtte jeg Lars, Tom og Ray, og tok sammen med dem plass ganske nær midten av banen. Herfra fikk vi se ryggen på dommerne mens de tok myntkast, og så ble det foretatt avspark.

Det ble ganske raskt tydelig at det ene laget skal spille nok en sesong i Eliteserien i 2024, mens det andre forbereder seg på å være tilbake på nivå tre etter to år på det nest øverste nivået. HamKam virket absolutt kvassest, men likevel ble ikke Skeid på noen måte overkjørt, selv om det var osloenserne som først måtte gi tapt og notere et baklengsmål i protokollen da de hvitgrønne satte inn 0-1 på et hjørnespark etter syv minutters spill.

Skeid kom fortsatt til noen halvsjanser, men virkelig farlig ble det aldri, og etter en drøy halvtime oppdaget jeg plutselig mens jeg sto og snakket med Futbology-Lars Erik at «Kamma» hadde fått straffespark, og jeg rakk bare såvidt å filme at det ble 0-2 med 32:30 på klokka.

0-3 kom bare halvanna minutt senere, og nå tok nok eliteseriespillerne foten litt av gasspedalen. Jeg slo av en liten prat med Robert som også hadde inntatt hallen for å se på Skeid, og så at begge lag planla å gjøre haugevis av bytter i pausen, for det var ekstremt mange som hadde begynt å varme opp nå. 0-3 sto seg til pause, og som ventet var det helt nye mannskap på banen da andre omgang ble sparket i gang. Jeg slo meg igjen ned sammen med banehoppings-mannskapet, som mens jeg sirklet rundt banen også var blitt supplert med Terje, som prøver å klare å se 300 kamper i år!

Etter pause var det fortsatt hamarsingene som hadde et lite overtak, men knapt ti minutter inn i omgangen raknet det litt i forsvaret deres. Skeid kom seg til et par hjørnespark, og da det andre ble tatt kort overrumplet man både den ene og den andre, og et litt merkelig skudd passerte alle og endte til slutt i mål til 1-3.

HamKam hadde likevel ikke tenkt å gjøre kampen for spennende for de omlag sytti fremmøtte (hvorav 14 var innregistrert i Futbology-appen), og klarte i en situasjon hvor ballen først var i stolpen og like etter i tverra til slutt å presse fram at keeper slo den i stolpen og inn til 1-4.

Skeid hadde likevel fått ferten av blod, og kjempet i det 73. minutt inn 2-4, og prøvde heroisk å komme enda nærmere, men på overtid var det likevel laget fra Hamar som lo sist, da de satte inn 2-5 som også ble sluttresultatet i det som vel tross sju mål må kunne sies å ha vært en relativt lite minneverdig kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skeid - Frigg 6-4

Etter at muligheten for en fredagskamp ble stoppet av et sofasalg var jeg lørdag ettermiddag etter en lang dag med korpsøving klar for en tur ut i kulden. Jeg dro på meg ørten lag med ulllklær og satte kursen mot parkeringsplassen mellom Vallhall og Intility Arena. Etter å ha deponert bilen her gikk jeg og ventet litt i foajeen i Vallhall (Inne i hallen var det for øvrig et svensk rugbylag som drev og trente eller spilte kamp), før jeg satte kursen mot Valle Hovin KG 2 hvor det skulle spilles treningskamp mellom Skeid og Frigg.

Mens lagene varmet opp fikk jeg forvisset meg om at det faktisk var 2x45 det skulle spilles her (Man finner jo alskens varianter i treningskamper tidlig på vinteren), og like før avspark dukket også brødrene Lippert og Terje opp. Vi var flere som hadde trosset vinterkulda for å få krysset av en ny bane i Futbology-appen. Ja, for jeg oppdaget ved ankomst at Valle Hovin KG 2 ikke var samme bane som den litt lenger inn på området jeg hadde vært på for noen år siden, og at de nå lå som separate anlegg i appen, så ved å få flyttet den gamle kampen over til riktig bane ble dagens kamp på nytt stadion. Da jeg sjekket inn merket jeg at ikke bare var dette nytt stadion, det var også min tiende kamp med dagens «hjemmelag», Skeid.

Myntkast ble tatt, kampen startet, og Skeid var først ute med å få ballen i mål. Dessverre for dem hadde dommeren blåst for et eller annet, og målet var annullert. Ikke lenge etter fikk Frigg et frispark litt utenfor hjørnet av sekstenmeteren. Innlegget her ble aldri klarert, og til slutt ble ballen lobbet over keeer og i mål til en noe uventet ledelse for tredjedivisjonslaget. 0-1 før det var spilt sju minutter.

I det trettende minutt rullet så blåtrøyene opp et kremangrep som endte med 0-2, og Torshov-gutta var virkelig rystet. Foran knapt tretti tilskuere som hadde trosset et tosifret antall kuldegrader kjempet de rødkledte seg inn i kampen igjen, og jeg fikk en følelse av at min posisjon bak Skeid-keeperens mål kunne vise seg å være ugunstig. Jeg begynte derfor å bevege meg mot motsatt ende av banen, noe som skulle vise seg å være et klokt valg. Først fikk Skeid frispark like utenfor sekstenmeteren, og når dette ble stoppet på ulovlig vis pekte dommeren på straffemerket. Straffeeksekutøren gjorde ingen feil, og det sto 1-2 i det klokka passerte 17 spilte minutter.

I det 24. minutt utlignet så Skeid, og nå kunne man kanskje tro at favorittene var i rute til et resultat som var mer i tråd med forventningene. Frigg, som i fjor endte helt sist i sin andredivisjonsavdeling var dog ikke helt enige, og like etter at halvtimen var spilt vartet de opp med et mål jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg detaljene i fordi jeg sto og snakket med tyskeren Jan som også hadde dukket opp i Oslo-kulda.

Flere scoringer fikk vi ikke før dommeren et par minutter før det var spilt 45 minutter blåste til pause, og mens lagene rømte mot garderobebygget var vi flere fra publikum som trakk mot inngangen til Vallhall for å prøve å få hevet kroppstemperaturen en grad eller to før det braket løs igjen. Selv valgte jeg å stå over, men flere av mine medsammensvorne benyttet seg av muligheten til å kjøpe varm drikke før vi igjen tuslet ut.

Etter hvert ble andre omgang startet, og til «oksenes» frustrasjon var det første som skjedde at Frigg etter ti minutters spill økte sin ledelse til 2-4. Skulle vi få se en liten «bombe» her i januarkulda?

Etter 62 minutter fikk Skeid igjen straffespark, og nok en gang ble det ikke gjort noen feil. 3-4, og igjen var det kontakt mellom lagene på dommerkortet.

I det 69. minutt kom så 4-4, og nå hadde Skeid virkelig fått ferten av blod. De fikk litt etterpå nok et straffespark, men denne gangen kom det med en bismak, i det Jakob Napoleon Romsaas måtte bæres av banen med skade. Som om ikke dette var ille nok ble også straffen reddet! Skulle Frigg klare å ødelegge snuoperasjonen?

Spoiler alert: Det skulle de ikke! Skeid, som nå hadde et klart sterkere mannskap på banen enn i første omgang fortsatte å male på, og i det klokka passerte 82 minutter kom 5-4 etter en ball som Friggs keeper og forsvarere grunnløst hevdet aldri var over streken. Ett minutt før full tid kom så også 6-4, og det hele var definitivt avgjort.

Kampen endte dermed 6-4, og da dommeren hadde blåst for siste gang satte vi som hadde sett kampen ny rekord i å komme oss vekk med håp om å få varmen i oss igjen. For min egen del ble ikke dette oppnådd før etter jeg hadde kommet hjem og fått i meg en deilig middag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skeid - Grorud 3-2

På sommeren er det lite bredde å finne, så dermed ble uka avsluttet på samme måte som den starta, med en kamp i OBOS-ligaen. Denne gangen gikk turen med T-bane ned Groruddalen, og deretter en liten spasertur i høljende regn fra Storo og opp til Nordre Åsen, hvor alt var klart for bunnkamp og byderby mellom Skeid og Grorud.

Litt før avspark ga regnet seg, så jeg våget meg til å lure av meg regnjakka, og etter å ha snakka med veldig nervøse folk med hjertet i begge leire tok jeg plass for å se kampen fra fotoplass på kortsida. Fikk herfra se at på anlegget som har utviklet seg veldig siden første gang jeg var her i 2015 var det gjestene, for anledningen iført hvitt, som kom klart best i gang, før de fikk en real kalddusj da Skeid fikk en scoring i det åttende minutt.

Det var en solid kontingent bortefans som hadde tatt samme turen som meg, men hjemmesupporterne «Oksene» leverte grundig fra sine plasser på langsida. Jeg må likevel si at bortesupporterne leverte bedre enn forventet her. Etter en situasjon hvor Nikolai Hristov ble felt foran Skeid-målet ble han skyteskive for hjemmefansens syrlige kommentarer, og usaklighetsnivået ble etterhvert skyhøyt.

Etter scoringen hadde Skeid tatt mer over ute på det flunke nye kunstgresset sitt, og om 1-0 føltes litt ufortjent var det ikke den samme følelsen da hjemmelaget ganske nøyaktig en halv time etter forrige mål igjen kunne juble for mål.

2-0 sto seg til pause, og jeg prøvde å få tak i en av de berømte pølsene fra Strøm-Larsen.

Køen viste seg å være helt grusom, så da jeg hørte fløyta gikk måtte jeg bare starte stoppeklokka, mens jeg sikret meg en pølse og et kakestykke. Da jeg kom meg på plass ved banen igjen hadde det ikke skjedd noe, men det var tydelig at Grorud nå pressa voldsomt på for å prøve å få noe med seg hjemover.

Så, i det 54. minutt ble et Grorud angrep avsluttet med at en spiller fikk stå alene og stange ballen i mål. Hvem spilleren var? Såklart Oksenes hakkekylling Hristov, som ikke lot hjemmefansen unnlate å få vite hvem som hadde scora. 2-1, og ny spenning i kampen.

Grorud hadde nå en svært god periode, og anført av sine mange fans bak motstanderens mål kriget de videre med poeng i sikte. Litt før timen var spilt hoppet en av de hvitkledde opp i duell med Skeids keeper på et innlegg, og vant kampen om ballen. Kampen om å foreta en solid kroppstakling uten å være i nærheten av ballen ble derimot vunnet av målvakten, og det ble dømt straffespark. Dette ble satt inn til 2-2, og alt var duket for en real gyser av en siste halvtime.

Dessverre for oss med sympatier for Grorud, så klarte de ikke å opprettholde det flotte initiativet de hadde hatt innledningsvis i omgangen. Heller ikke en rekke bytter klarte å gi dem dette tilbake, og da vi nærmet oss overtiden var det Skeid som helt klart presset mest på i håp om å ta tilbake ledelsen de hadde rotet bort.

Det var varslet fem minutters overtid, så kampen var absolutt ikke avgjort. Jeg sto og fotograferte med noen bange anelser, og i det femte overtidsminuttet ble min frykt realitet. Grorud-spillerne klarte aldri å få klarert ballen fra et Skeid-angrep, og til slutt endte ballen i nettet til 3-2! Enorme jubelscener, og tross litt tillegg i tilleggstiden ble aldri ledelsen truet så oksene og spillerne sammen kunne feire tre poeng.

For Grorud-spillerne ble nok den korte turen hjem lengre enn man hadde håpet, men jeg må innrømme at blant kidsa på T-banen fra Sinsen til Grorud lot det ikke til at det sure tapet hadde lagt noen alvorlig demper på stemninga.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skeid - Fredrikstad 0-0

Etter å ha fått høre at det neppe ble noe åpent billettsalg til den strengt tatt betydningsløse kampen mellom kvalikklare Skeid og opprykksklare Fredrikstad hadde jeg egentlig gitt opp å få sett den, men plutselig kom jeg over en mulighet. Takk til André som ga meg billetten sin, så jeg kom meg på kamp! Tok banen fra Grorud til Sinsen, og tuslet forbi Muselunden opp til Nordre Åsen hvor jeg fikk se et helt annet anlegg enn sist jeg var der, med både en permanent tribune med tak og nye stillastribuner!

Før avspark fikk Johnny Buduson utdelt prisen årets supporterspiller fra Skeidoksene, noe han virket svært glad for. De fleste på stadion i dag var naturlig nok hjemmefans, men jeg så noen få med FFK-jakker, og disse kunne etter avspark glede seg over at det var de tilreisende som kom klart best i gang. Hjemmelaget klarte dog å ri av stormen, og kom etter hvert selv til flere gode sjanser.

På et lite stadion som dette, og med begrensning på 200 tilskuere, så blir det selvsagt lett for aktørene på banen å høre kommentarer fra tribunene, og dem ble det etter hvert mange av. Spesielt dommeren fikk etter hvert høre både det ene og det andre, og når sant skal sies fortjente han nok mye av kritikken som kom. Om noe skal sies til hans forsvar så må det være at han ikke favoriserte noen av lagene. En annen som etter hvert kom i skuddlinjen for hjemmefansen var Fredrikstads danske midtstopper Mads Nielsen. Dansken klarte til slutt ikke å holde seg mer, og kom med noen frekke svar, noe som selvsagt gledet de fremmøtte stort, da de visste at det betød at de var i ferd med å komme inn i hodet på ham.

Det var også flere som ytret misnøye, og litt før pause måtte dommer ta en joggetur bort til FFKs benk for å tildele gult kort til en i trenerteamet som hadde latt seg rive med. Det var tydelig at her var det litt temperatur selv om man ikke hadde noen plasseringer å spille om. Skeid fikk med seg et stolpetreff inn mot pause, og ingen av lagene var nok veldig fornøyde med det offensive spillet sitt da de gikk i garderoben.

På det miserable kunstgresset var det igjen gjestene som kom best ut fra startblokkene etter pause. Nok en gang klarte hjemmelaget å stå imot presset, og arbeide seg inn i kampen igjen. Dommeren hadde etter hvert innsett at dersom han skulle holde kontroll på kampen måtte han dele ut noen gule kort, men innimellom fikk jeg litt inntrykk av at han kanskje lot seg påvirke noe av hjemmesupporterne når han delte ut kort til gjestenes spillere.

Fra supporterfeltet kom det en strøm av meldinger av ymse kvalitet, men en av de beste var nok da noen høylytt påpekte at Skeid slo Fredrikstad i cupfinalen 1963, og det skulle de gjøre flere ganger! FFK-spiss Henrik Kjelsrud Johansen måtte også etterhvert henvende seg til de frammøtte og påpeke at de kunne godt hetse ham for å være dansk, men det var han altså ikke.

Ute på banen var det stadig livlig, selv om de etterhvert ganske mange gule kortene medførte at temperaturen var noe lavere enn den hadde vært i første omgang. Begge lag kom til sjanser, men ingen av dem klarte å konvertere dem til mål. Hjemmesupporterne øynet nok derfor et håp da de noen minutter før full tid fikk overtalt dommeren til å dele ut gult kort til en spiller som hadde gult fra før, og FFK derfor måtte fullføre kampen med ti mann.

Etter at dommeren i overtiden hadde tatt opp konkurransen med en ung ballhenter som høylytt prøvde å stoppe ham fra å reise opp et veltet cornerflagg ble kampen etter drøyt fem minutters tilleggstid blåst av uten at noen hadde scoret, men som flere påpekte: Dette hadde vært en unormalt underholdende 0-0-kamp! Hjemmesupporterne så nå fram til en spennende opprykkskvalik!