Ettersom bilen min sitter fast i Uddevalla etter søndagens utflukt klarte jeg tirsdag å overtale Sören til å komme og plukke meg opp for en så kortreist kamp at det strengt tatt hadde vært uproblematisk å løse den også uten bil. Etter en kort kjøretur fant vi parkering, og ruslet de få meterne bort til banen hvor det skulle spilles kretsmesterskapskamp mellom de to avdelingsvinnerne i Oslos fjerdedivisjon, Union Carl Berner og Heming.
(Glemte å ta panoramabilde ved ankomst, så dette er tatt i andre omgang!)
Noe av det første jeg merket meg ved ankomst var at siden sist besøk her på Kalbakken hadde det dukket opp et garderobebygg med kiosk, så jeg kunne straks begynne å glede meg til pause. Det strømmet til med andre kampsugne breddefotballtilskuere, og da kampen ble blåst i gang var det litt over femti tilskuere til stede.
De fire-fem syngende Union-supporterne fikk se laget sitt starte kampen klart best, og i det niende spilleminutt kunne de sammen med spillerne de heiet på juble for en velfortjent 1-0-ledelse.
Overtaket UCB hadde hatt i starten av kampen dabbet etter hvert litt av, og etter 32 minutter fikk Heming et frispark litt utenfor hjørnet av sekstenmeteren. Dette ble slått flott inn og ballen ble stanget inn til 1-1 med 32:40 på min stoppeklokke.
Med totalt 22 Futbology-brukere sjekket inn gikk praten om banehopping og fotball på alle nivåer livlig på sidelinja, og tross litt sviktende konsentrasjon hos tilskuerne innimellom gikk vi ikke glipp av flere scoringer før pausen, så det var fortsatt ett mål til hvert av lagene da de kunne gå i garderoben for å planlegge andre omgang. Selv benyttet jeg anledningen til å inspisere kiosken, og fikk meg en deilig nystekt vaffel fra SF Grei som driftet kiosken.
Etter hvilen var det laget fra bunnen av Holmenkollåsen som kom best i gang, og alt etter halvanna minutt vartet lillebror Lehne Olsen opp med et nydelig skudd som gikk forbi alt og alle og i nettet til 1-2.
Fem minutter senere fikk Union igjen juble litt, men denne gangen ble det en kortvarig glede, da det hadde vært en offside før ballen gikk i nettet.
Bare et par minutter senere kom det så en offsidescoring i motsatt ende av banen, men med pokalen og medaljene klare på sidelinja fortsatte Heming å se sterkest ut, og i det 73. minutt kom 1-3.
Laget fra Carl Berners plass prøvde nå å gire opp et hakk, men Heming virket relativt kontrollerte, selv om hvittrøyene kom meget nær en scoring en halvtime ut i omgangen. Dette ga dem tydeligvis ferten av blod, og bare et par minutter senere lyktes de med å overliste de mørkeblås forsvar etter et frispark som til slutt endte med 2-3 og ny spenning i kampen.
Like etterpå kom det så en ny dødball foran Hemings mål, og denne gangen ville bortelaget ha hands og straffe, men uten å få medhold hos dommeren. Videoen min viser ganske klart at ballen ble headet ned i hånda til en spiller, men jeg har latt meg fortelle at dette ikke var en straffbar hands.
Etter drøyt fire minutters overtid blåste så dommer Løvheim i fløyta for siste gang denne kvelden. Heming hadde vunnet 2-3, og det skulle deles ut medaljer til alle involverte, før man fikk en klassisk «bøtteløfting» akkompagnert av We are the champions spilt av fra undertegnedes mobiltelefon.
En finfin fotballkveld med bare litt regn var over, og vi som hadde vært der takket hverandre for selskapet, før vi alle satte kursen hjemover. Sören ekspederte meg hjem, og jeg kunne sette meg og skrive blogg akkompagnert av fine fotballoppdateringer fra Nordland.
På en kveld der de nærmeste mulighetene for nye baner var i Åmål eller Kristiansand, så valgte jeg heller å sette kursen til sørenden av Groruddalen. På plass utenfor Bryn kunstgress var det første jeg så Frode Lia som løp rundt på banen med høye kneløft, så her var alt klart for fjerdedivisjonskamp mellom hans hjertebarn Christiania BK og Union Carl Berner.
Jeg møtte deretter den gamle Stålkam.-keeperen Erik, som faktisk var spilleberettiget for UCB, men var skadet nå. Det ble også slått av en liten prat med tidligere nevnte Frode, før lagene tok en svipptur i garderoben. Pga Ramadan var det flere av spillerne på hjemmelaget som fastet, og da klokka nærmet seg kvart over og de ennå ikke hadde kommet ut av garderoben må jeg innrømme at jeg mistenkte at her prøvde man å skaffe seg så kort tid uten næring som mulig før det var avtalt en kort spise- og drikkepause etter en drøy halvtime.
Kampen kom i gang et par minutter forsinket, og innledningsvis vekslet lagene litt på å ha gode perioder, før jeg syntes de sortkledde fra gamlebyen begynte å feste et lite grep rundt det som skjedde ute på kunstgresset. De tre syngende Union-supporterne prøvde å få sine hvitkledde helter gira opp, men da det annonserte fastebruddet kom sto det fortsatt 0-0.
Om det var maten som gjorde utslaget vet jeg ikke, men bare noen få minutter etterpå fikk CBK et frispark som var svært nær å bli til mål, og så fikk de i det 37. minutt et hjørnespark som ble stusset i mål til 1-0.
Om angrepet hadde våknet kunne det virke som om forsvaret hadde sovnet, for fra den første scoringen tok det ganske nøyaktig 90 sekunder før det sto 1-1 etter et fint angrep fra gutta fra Carl Berner. Vi var like langt, tross at hjemmelagets spillere og støtteapparat var i harnisk fordi de mente det skulle vært dømt offside.
1-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarter ble ballen på ny satt i spill. Etter utligningen i første omgang hadde det vært bortelaget som virket farligst, og dette kampbildet fortsatte i høy grad inn i andre halvdel av kampen. Unionistene klarte likevel ikke å utnytte overtaket til å score, samtidig som heller ikke vertskapet lyktes på sine muligheter.
I det 73. minutt kom det så endelig et mål igjen, og denne gangen var det gjestene som kunne juble for å ha tatt ledelsen 1-2. Ikke lenge etter ble ballen etter et hjørnespark fra CBK kriget inn i målet, og plutselig var det uavgjort igjen, denne gangen 2-2.
Jeg syntes inn mot sluttminuttene at det var UCB som virket farligst, men de så ikke ut til å være i stand til å overrumple de bakre rekker hos Christiania. Samtidig så jeg med forskrekkelse på at det stadig ble tatt sjanser av et kaliber jeg definitivt ville prøvd å unngå i samme situasjon. Det må da være bedre å safe inn ett poeng enn å tape alle tre?
Rett før full tid kom så en kontroversiell situasjon. Etter en kort corner ble han som prøvde å spille seg innover mot mål felt, og alle Christiania-spillerne og alle på benken ropte ut i sinne. Dette måtte da være straffespark? Dommeren var klinkende klar på at det var det ikke, og jeg må innrømme at mine videobilder fra situasjonen ser ut til å støtte denne avgjørelsen.
Om hoveddommer var upopulær hos hjemmelaget, så sto ikke assistenten hans noe særlig høyere i kurs hos gjestene. De hvitkledde klarte å få ballen i mål, men flagget var hevet, og dommeren var enig. Målet ble annullert, og Christiania prøvde febrilsk å sette i gang tidlig og utnytte at Union-spillerne var mer opptatt av å kjefte/klage enn å spille fotball. Dommeren tillot ikke dette, og spillet ble satt i gang med begge lag i balanse.
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at kampen skulle ende 2-2, men plutselig, godt inn i overtiden lyktes Union Carl Berner med å få ballen i mål uten at det ble vinket verken for offside eller noe annet. 2-3, og da dommeren blåste av like etter måtte hjemmelagets karer skuffet innse at det ikke ble noen poeng i kveld, mens gjestene kunne feire som gale.
Etter å ha avsluttet et flott korpsseminar dro jeg hjemom og fikk på meg litt ull før jeg satte kursen nedover mot Jordal. Neida, jeg skulle ikke se hockey, men på den nyrenoverte kunstgressbanen utenfor hockeyhallen var det satt opp en treningskamp denne siste februarsøndagen. Jeg fant etterhvert fram til banen, hvor det var en herlig tribune (for anledningen ganske nedsnødd) med et integrert servicebygg, litt som på gamle Dælenenga. Ute på kunstgresset, som primært var merket opp for amerikansk fotball, drev Union Carl Berner og Manglerud Star på og gjorde seg klare for kamp
Jeg ble raskt glad jeg hadde møtt opp i god tid, for siden man bare hadde banen tilgjengelig fram til klokka sju lå det an til litt tidlig avspark. Det var derfor ennå fem-ti minutter igjen til annonsert tidspunkt da dommeren blåste i fløyta og ballen begynte å rulle. Dagens bortelag kom godt i gang, men tross et slags spillemessig overtak var det vertskapet som først kunne juble for scoring, da de etter vel åtte minutter klarte å overliste grønntrøyenes forsvar.
Omtrent samtidig som dette målet kom oppdaget jeg at Ole Jakob også var på kamp, og avtalte å møte ham. Vi bevegde oss i hver vår retning, og møttes nederst på langsida, hvor vi ble stående og prate om løst og fast som hadde skjedd siden sist (sist var nemlig under Football in Heaven i 2019).
Vi sto egentlig ikke veldig godt plassert, for Union Carl Berner hadde nå en svært god periode, og veldig mye av spillet foregikk motsatt fra der vi sto, så der 1-0 kanskje hadde vært litt overraskende, så var det ikke på noen måte ufortjent da ledelsen ble doblet i det 21. minutt.
Etter dette bølget spillet fram og tilbake, og like før pause var det endelig M/S' tur å juble. Etter scoringen ble spillet knapt satt i gang før dommeren blåste til pause, og lagene kunne gjøre klar for pauseprat med 2-1 på blokka.
Legg merke til UCB-trenerens Drillo-inspirerte fottøy
Etter pause var det hjemmelagets tur til å komme best i gang, og som i første omgang kom første scoring noe mot spillets gang. Det var altså Manglerud-karene som nå kunne juble for utligning i det 52. minutt. Resten av omgangen ble ganske lik det andre del av første omgang hadde vært. Spillet bølget fram og tilbake, og innimellom kom begge lag til noen mer enn kurante sjanser, men lenge lyktes ingen av de involverte med å få ballen i mål.
Tross vinterkulda som hadde slått kraftig inn da sola gikk ned like før avspark var det flere av de involverte ute på banen som begynte å bli litt hete i hodet utover i omgangen, men dommeren klarte å sørge for at det ikke utartet på noe vis. Da kampen nærmet seg full tid begynte jeg å tro det skulle bli med de fire målene vi så langt hadde fått, men i det 89. minutt ble UCB-keeperen som sto voldsomt langt ute overlistet. Han som var forbi gjorde ingen feil, og vips sto det 2-3.
Tross voldsom skuffelse etter baklengsmålet ga ikke vertene opp, men Manglerud Star så ut til å skulle ri av stormen og ta med seg en fin seier hjem, men så, et drøyt minutt på overtid ble det gitt et hjørnespark. Ballen ble slått inn, traff et hode, og endte i mål bak en mildt sagt misfornøyd MS-keeper.
Da spillet igjen ble satt i gang etter scoringen blåste dommeren av kampen omtrent med det samme, og dermed endte kampen 3-3, et resultat jeg alt i alt synes gir et ganske riktig bilde av kampen som helhet. Begge lag hadde sine gode og mindre gode perioder, og begge lag hadde en scoring som kom i en god periode for motstanderne.
Mens jeg takket Ole Jakob for selskapet under kampen dukket også min gamle kollega Kari og hennes samboer opp, så da fikk jeg hilst på dem også før jeg igjen dro oppover Groruddalen for å få i meg noe mat.
Jeg hadde i flere dager sett fram til denne tirsdagkvelden, og satte spent kursen nedover dalen i retning Grünerløkka. På ærverdige Dælenenga stadion var det duket for treningskamp, og ikke hvilken som helst treningskamp. Hjemmelaget Grüner hadde på forhånd hausset dette oppgjøret voldsomt opp, da motstanderen var ganske så kortreist. Etter fjorårssesongen la Fremad Famagusta inn årene, og klubbens plass i seriesystemet var overtatt av nyskapningen FK Union Carl Berner, og det var nettopp denne gjengen fra litt lenger opp i bydelen som skulle måle krefter mot de lilla denne kvelden.
Ved ankomst så jeg raskt at det staselige klubbhuset (som jeg hadde benyttet flittig sist jeg var på kamp her) var revet. Trist, men forståelig at noe måtte velges bort for å skaffe barn og unge i bydelen en flerbrukshall til alskens aktiviteter. Barn og unge var det for øvrig i rikelig monn ute på kunstgresset da jeg kom. Med kun minutter igjen til planlagt kampstart innså jeg at det var helt utenkelig at kampen ville være i gang til 20.15, men til min store overraskelse klarte faktisk aktørene å rydde banen så kjapt at dommeren kunne blåse i fløyta under fem minutter forsinket.
Foran i underkant av 30 tilskuere (Deriblant et ukjent antall (sannsynligvis to) politifolk som satt i bilen og så på) var det hjemmelaget som kom best i gang. Etter drøyt fem minutters spill kom de til den første store sjansen, men uten å få uttelling. Faktisk måtte vi vente til omgangen var over halvspilt før ballen endelig lå i nettet, og det var absolutt fortjent at det var vertskapet som nå ledet 1-0.
Tross at dette var et derby, og siden lagene skal spille i hver sin avdeling i årets femtedivisjon sannsynligvis årets eneste, var det lenge ikke så innmari mye derbystemning ute på banen. Dette forandret seg ganske mye da en av hjemmelagets karer noen minutter før pause ble taklet stygt ut av banen rett foran egen trenerbenk. Det ble voldsomt med kjefting før gemyttene til slutt roet seg noe igjen. Inn mot pause satte så Union inn en voldsom sluttspurt uten at de klarte å skaffe annet enn en hel haug med hjørnespark. Det sto derfor fortsatt 1-0 da dommeren blåste til en kort pause.
Sammen med Mattis og Jan (tyskeren jeg møtte søndag) fikk jeg etter pause se gjestene komme langt bedre i gang enn de hadde gjort da kampen starta en knapp time tidligere, og det var igjen en fortjent scoring vi fikk se da et hjørnespark etter litt klabb og babb endte med utligning til 1-1 rett før klokka mi viste 50 spilte minutter.
Gjestene fortsatte å male på, og i det 64. minutt lyktes de endelig på nytt med å overliste hjemmelagets forsvar og keeper. Kampen var snudd til 1-2! Denne ledelsen skulle dog vise seg å vare i under fem minutter før hjemmelaget vartet opp med et direkte vakkert angrep. I siste trekk ble det ikke gjort noen feil, og med 2-2 vi var like langt når det gjaldt å avgjøre hvem som var kongene av Løkka.
En ting som aldri er godt å se på fotballbanen er skader, uavhengig av alvorlighetsgrad. I det det var spilt litt over 70 minutter løp en av Unions spillere mot sidelinja for å prøve å stoppe en ball fra å gå til innkast. Underveis skiftet han plutselig totalt gangart, skar noen grimaser og tok seg til baksida av låret. Her var det noe kluss med hamstringen, og den uheldige forlot straks banen. Krysser fingre og tær for at fotballoppholdet blir kortvarig!
Som sagt var det fortsatt uavklart hvem som var bydelens beste lag, men med et lite kvarter igjen av kampen bestemte hjemmelaget seg for at de ikke ville la oppkomlingene yppe seg mer enn nødvendig. Igjen vartet de opp med et godt angrep, og igjen endte det med scoring. 3-2, var det nå avgjort?
Begge lag kom til flere sjanser de siste minuttene, og i likhet med i første omgang kom gjestene som nå desperat jaget scoring til en haug med cornere, men igjen i liket med i første omgang: Ingen scoringer. Kampen ebbet derfor ut med hjemmeseier, og mens Grüner kunne omtale seg selv som kongene av Løkka var ikke gutta fra Carl Berner mer skuffet enn at de utropte seg selv som hertugene av Rosenhoff.
