Etter jobb fredag satte jeg igjen kursen mot svenskegrensa, denne gang med et mål om å returnere igjen samme kveld. Etter noen timer og litt omkjøring kom jeg til småbyen Grums, fant meg noe å spise, og satte kursen mot bydelen hvor det skulle spilles derby i division 6 mellom Slottsbrons IF og Grums IK 2.
Det som møtte meg da jeg svingte inn mot Strandvallen (Som ikke må forveksles med stadionet til Mjällby) var et flott område med flere gressbaner, og det var i tillegg tydelig at hjertet i anlegget her var en bandybane. Jeg lot meg litt senere fortelle at klubben faktisk har fire SM-gull i bandy, noe som jo er rimelig imponerende selv om det begynner å bli noen år siden. Ellers er nok stedets største «claim to fame» at flere av de sentrale medlemmene i dansebandet Sven-Ingvars kom herfra! Det var for øvrig herlig pittoreskt å se at der stadionuret ble plassert var det ikke tilgjengelig strømforsyning, så etter en stund ble det båret ut et bilbatteri som ble kobla til.
Ute på gressbanen hvor det skulle spilles i kveld forsvant etterhvert spillerne i garderoben, før de kom tilbake og det ble gjort klart til avspark. Dommeren hadde knapt rukket å ta fløyta ut av munnen før hjemmelaget stormet i angrep og satte ballen i mål. 1-0, og Grums-spillerne kunne ikke annet enn å lure på hva som hadde truffet dem!
Gjestene fra sentrum gjenvant etterhvert fatningen, og det må være lov å si at de etterhvert begynte å dominere kampen. Lenge var de likevel målløse, men i det stadionuret bikket over til 28 spilte minutter kom en av de hvitkledde seg forbi Slottsbro-keeperen og satte ballen i mål til 1-1.
Utover i kampen fikk vi litt over 100 frammøtte se et bortelag som fortsatte å prøve å score, men vertskapet red stormen fint av. Innimellom fikk vi også noen dueller som ga litt derbystemning, det var tydelig at mange av spillerne på begge lag kjente hverandre godt, og at det helt sikkert fantes noen gamle regnskap som kunne gjøres opp i kveld. Flere scoringer ble det derimot ikke før pause, så da lagene gikk over veien og inn på klubbhuset sto det fortsatt 1-1.
Da spillet igjen ble satt i gang ble jeg gjort oppmerksom på at bortelagets målvakt var sønn av Slottsbrons assistenttrener, og attpåtil var hans bror angrepsspiller på Slottsbron. Dette var definitivt en liten kamp i kampen å følge med på utover. Jeg vet ikke om angreps-broren var involvert, men det var hans lag som tok første stikk i duellen, da de et kvarter ut i omgangen igjen kunne juble for å ha tatt ledelsen. 2-1 kom etter at nevnte målvakt tilsynelatende hadde kontroll på ballen, men på mystisk vis glapp den så den ble satt i nettet. Den uheldige keeperen var for å si det mildt ikke spesielt blid.
Litt etterpå kom blåtrøyene til en stor mulighet til å doble ledelsen, men i stedet fikk vi i det klokka passerte 71 minutter se et frispark bli tatt på en smart måte som førte til at ballen ble skutt i mål til 2-2.
De siste tjue minuttene av kampen ble preget av mange stopp i spillet, mye klaging på dommeren, og et ganske klart overtak til Grums 2. Tross overtaket, Slottsbron klarte å stå imot, og etter 7 lange overtidsminutter som både hadde gitt oss litt drittkasting mellom de to brødrene Wiik, et tverrliggertreff til bortelaget og ikke minst et ganske velbegrunnet krav om straffespark til vertskapet …
… som dommeren ikke hørte på, endte kampen med 2-2 da den ble blåst av. Hvilket av lagene som var minst fornøyd med utfallet er jeg ikke sikker på, men jeg er ganske sikker på dersom noen av lagene skulle hevde seg bortdømt måtte det vært hjemmelaget som burde fått straffesparket.
Jeg satte kursen vestover igjen, og etter å ha forsert et regnvær av bibelske proporsjoner som heldigvis ikke kom før kampen var over ble det litt shopping i Töcksfors før jeg igjen krysset grensa og kom meg hjem.
Etter noen dagers båttur sammen med blant annet store mengde berlinske hockeysupportere på vei til Hamar var det igjen tid for litt fotball. Litt forsinket hoppet jeg i bilen og kjørte til Nordstrand, hvor jeg fant Øystein, og sammen fortsatte vi vestover gjennom en fæl rushtrafikk. Etter å ha passert Bærum løste det verste seg opp, og i god tid før kampstart kunne vi svinge inn til banen hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Tjølling og Halsen.
Halsen har jeg jo flere ganger sett på et betydelig høyere nivå enn dette, men alt en måned før sesongstart ble det klart at de ikke ville klare å stille lag i årets fjerdedivisjon. Det var derfor det som hadde vært Halsen 2 som nå var oppgradert til førstelag, og til nå i sesongen hadde vunnet alle sine kamper! Ikke overraskende var det derfor med et visst favorittstempel de nå entret kunstgressmatta til Tjølling.
Da kampen kom i gang foran knapt tjue tilskuere gikk det bare såvidt over minuttet før ballen første gang smalt i stolpen bak Tjøllings målvakt, men denne gangen slapp hvittrøyene med skrekken. Innledningsvis småregnet det litt, noe som nok gjorde at det ikke var veldig trangt på den fine lille tribuna de hadde bygd i forkant av kioskbygget her. Ute på banen fortsatte gjestene å dominere, men lenge uten å få noen uttelling for strevet.
Tross manglende scoringer, og heller ikke noen enorm strøm av store målsjanser, jeg var aldri i tvil om at det ville komme noen mål før eller senere, og etter ganske nøyaktig en halvtime av kampen gikk ballen til slutt endelig i mål. 0-1, og Halsens spillere skjønte nok at dette kunne gå mot den ventede favorittseieren.
Flere mål ble det likevel ikke i første omgang, så det sto fortsatt 0-1 da spillerne gikk i garderoben. Selv gikk jeg og inspiserte den lille kiosken, hvor de serverte noen helt fremragende vafler!
Etter pause fortsatte Halsen å male på, og nå gikk det bare vel to minutter fra avspark til ballen lå i mål. 0-2, signert en spiller med 53 eliteseriekamper og 123 kamper på nivå to i norsk fotball! Samme mann satte også inn 0-3 vel fem minutter senere, og herfra og inn var det aldri spenning rundt noe annet enn hvor stor seieren skulle bli.
I det 55. og 56. spilleminutt fikk vi nye scoringer, som ga 0-4 og 0-5, og etter dette følte jeg at bortelaget tok foten noe av gasspedalen. Dette var nok medvirkende at det ble over ti minutter måltørke, før vi med 68:50 på min stoppeklokke fikk 0-6.
Tjølling skal ha all ære for at tross at de var håpløst utspilt, så ga de aldri opp. Lagets keeper fortjener for øvrig også skryt for å ha sørget for at ikke sluttresultatet ble verre enn det ble, og da de hvitsvarte attpåtil fikk seg et trøstemål vel ti minutter før full tid ble det stor jubel. Skulle vi få en opphenting som ville fortjene tittelen «Mirakelet i Løveskogen»?
Spoiler alert: Noe mirakel skjedde ikke. Rett etter at vi gikk inn i overtiden blåste dommeren av, og det sto fortsatt 1-6. Reisefølget og jeg gikk mot bilen mens glade Halsenspillere jublet, og etter en kjapp pitstop på den lokale coopen ble kursen igjen satt mot Oslo på en E18 som for en gangs skyld var stengt motsatt retning av hva jeg kjørte.
Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. (Dessverre litt ymse kvalitet pga dårlige lysforhold)
Etter å ha sett ferdig division 6-kampen og kvittet meg med kameraet var det å stime rett avgårde til køen bak Elfsborgläktaren for å komme seg inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og Halmstad.
Etter flere dårlige prestasjoner og ditto resultater var det stor spenning knyttet til om di gule endelig skulle klare å slå tilbake og vinne en kamp i Allsvenskan igjen. Halmstad hadde på sin side rota seg grundig ned i bunnstriden, og var nok rimelig desperate etter å få med seg noe fra denne kampen. Nettopp derfor var det litt underlig å se hvor tynt med folk det var på bortefeltet, spesielt når man tenker på at avstanden fra Halmstad til Borås burde være høyst overkommelig en søndag ettermiddag.
Da kampen kom i gang ute på kunstgresset ble det snart klart at Halmstads primære mål her var å unngå at Elfsborg fikk gjort noe. De blåkledde ble til stadighet liggende nede etter den minste kontakt, og jeg mistenkte en stund at lagets medisinmann måtte være den som hadde løpt mest.
Det var likevel ikke bare mot gjestene at frustrasjonen fra ståfeltet på kortsida ble rettet. Elfsborg-laget virket på ingen måte å være i stand til å skape noe, så da fjerdedommeren signaliserte at det gjensto minst 6 minutter til pause håpet vi bare at det fortsatt ville være målløst når lagene gikk i garderoben. Slik skulle det ikke bli, etter en strøm av uheldige hendelser der jeg fortsatt mener at Elfsborg burde hatt frispark i det hele TRE HBK-ere kom seg gjennom mot keeper endte det hele med gult kort til vår målvakt og straffespark til Halmstad. Straffen gikk i mål, og det sto 0-1.
0-1 var dermed pausestillinga, og det var tydelig at misnøyen var stor på supporterfeltet. Da lagene kom tilbake på banen skjønte vi at det måtte ha vært noe misnøye i garderoben også. Trener Hiljemark gjorde ikke ett, ikke to, ikke tre, men hele FIRE bytter! Dessverre, etter åtte minutter med konstant synging av Per Frick-sangen, så måtte nevnte Frick forlate banen igjen, og med Johan Larsson inn for ham var alle byttemulighetene brukt opp!
Da det ble pause i Eliteserie-kampen mellom Bryne og Strømsgodset fikk jeg en telefon fra NRK som ville ha en liten rapport på lufta, og jeg var akkurat i ferd med å avslutte samtalen der da tribunen eksploderte i glede rundt meg. Den tidligere Fredrikstad-kapteinen Julius Magnusson hadde etter vel tjue minutter av andre omgang satt inn utligningen til 1-1!
Elfsborg hadde nå en ganske god periode, men da vi gikk inn i det siste kvarteret fikk Halmstad fylt på med friske krefter fra benken, mens våre gutter nå hadde løpt en god stund allerede. Det ble derfor skumlere og skumlere å se på det som skjedde ute på banen, og fem minutter før full tid skjedde det: Halmstad gikk opp i 1-2…
Jeg er prinsipielt imot at man skal gå før kampen er ferdig om man ikke har en svært god grunn knyttet til ferge-, buss- eller flytider, men jeg kan nesten forstå de som forlot tribunene nå. På tribunen prøvde vi som var igjen etter beste evne å få Eleganterna til å visa hjärta og göra oss stolta, men ingenting nyttet. Da kampen ble blåst av etter fem minutters overtidsspill sto det fortsatt 1-2, og det som ventet spillerne nå var på ingen måte noen hyllest.
Reaksjonene da trener Hiljemark bare som snarest klappet litt mot tribunen før han forsvant, mens de fleste spillerne ble stående og ta imot litt kjeft før de gikk var ikke spesielt hyggelige å høre på. Jeg må si at jeg aner ikke om han er i ferd med å miste garderoben, men at han er i ferd med å miste supporterne, det er jeg sikker på. (Jeg kan for øvrig anbefale å høre episoden av podcasten nummer8.se som ble spilt inn etter kampen, og der det problematiseres mye rundt den manglende røde tråden under Hiljemarks ledelse (Samt snakkes mye om behovet for klemmer)).
Jeg måtte skuffet forlate Borås, og satte kursen hjemover mot Oslo igjen. Som om det ikke var nok med et surt tap i kampen jeg hadde sett fikk jeg på veien høre også TIL tape sin kamp som punktum for en fæl fotballhelg.
Søndag morgen forlot jeg overnattingsstedet i Halland, og satte kursen innover i landet. Etter en kort pitstop på Gekås i Ullared (Jeg tror ikke jeg så verken Morgan eller Ola-Conny) fortsatte jeg mot Borås, hvor jeg parkerte på min etterhvert nesten faste plass utenfor stadion. Jeg tok så med meg kameraet, og tuslet forbi campingen og over elva Viskan til idrettsplassen hvor det skulle spilles division 6-match mellom Somali AIF og Viskafors IF.
Det somaliskdominerte hjemmelaget hadde jeg jo faktisk også sett tidligere i år, da de slo det som nå er det eneste laget som ligger under dem på tabellen, mens gjestene var et nytt bekjentskap for meg. Kampen skulle spilles på en av de tre gressbanene utenfor fotballhallen i byen, og det var ikke før bortelaget kom og begynte å varme opp jeg var helt sikker på hvilken bane som skulle brukes. Apropos oppvarming, så ble det tidlig klart for meg at de to lagene hadde en ganske forskjellig tilnærming til dette. Mens Viskafors kjørte et veldig stramt opplegg med jogging, småspill og de vanlige øvelsene man ser på baner overalt på alle nivåer, så kom ikke Somali AIF ned fra garderoben før det var under ti minutter igjen til kampen skulle starte. Selv brukte jeg tida mens det ble varmet opp til å nyte det faktum at Elfsborgs Jenter 13-lag som varmet opp på nabobanen spilte Elfsborg-låter som «Här är du aldrig ensam» og «Di gule är vårt lag» til sin oppvarming.
Ganske presis klokken to ble kampen blåst i gang, og jeg skjønte raskt at de fleste av de nærmere femti tilskuerne var bortefans som hadde kommet til byen fra tettstedet ved fossen litt lenger ned langs elva som renner gjennom byen. Ut fra tabellsituasjonen var bortelaget store favoritter, men det var faktisk hjemmelaget som først kunne juble, da de etter vel 7 minutter fikk satt inn 1-0!
VIF kjempet som besatt for å slå tilbake, men vi ble nødt å vente helt til omgangen var halvspilt før et frispark ble nikkket over keeper og i mål til 1-1.
Hjemmelaget ga ikke opp selv om de hadde mistet ledelsen, og etter at begge lag hadde misbrukt en del ville sjanser, hvorav et stolpetreff til rødtrøyene fra Borås nok var det største, så kom faktisk 2-1 da det var bare drøyt to minutter igjen til pause. Definitivt ikke en typisk topp-mot-bunn-kamp!
Rett før klokka passerte 45 spilte minutter klarte de for anledningen blåsvartstripete å slå tilbake nok en gang, og dermed sto det 2-2 da lagene gikk til pause.
Etter hvilen ble to ting tydelige: Det var ikke tilfeldig at Somali AIF ligger der de ligger på tabellen, og Viskafors hadde bestemt seg for at denne kampen skulle de vinne. Gjestene satte et voldsomt trøkk mot et hjemmelag som begynte å bære preg av å være slitne, og etter to kjappe scoringer i 53. og 56. minutt var kampen med 2-4 i praksis avgjort.
Mot slutten ble det igjen litt liv i kampen etter at det midterste kvarteret av andre omgang hadde vært ganske dødt. Med 73:30 på min stoppeklokke kom 2-5, før vi halvanna minutt før slutten av ordinær tid også fikk 2-6 etter det jeg våger meg til å kategorisere som litt laber innsats av hjemmelagets målvakt.
Nevnte keeper byttet etter dette trøye med en utespiller så han fikk løpe litt i overtidsminuttene som det faktisk ble noen av etter at begge lag hadde brukt voldsomt lang tid på flere stopp i spillet underveis i omgangen. Dette førte dessverre for vertskapet ikke til annet enn at Viskafors halvanna minutt på overtid gikk opp i 2-7.
Da dommeren til slutt blåste av var det fortsatt 2-7 som var stillinga, og mens lagene takket hverandre for kampen og gjestene også takket tilskuerne for støtten labbet jeg avgårde samme vei som jeg hadde kommet for å deponere kameraet i bilen og tømme i meg en boks brus før jeg kunne entre stadion for dagens allsvenskan-kamp.
Etter en kort kjøretur fra kampen på Lindängen ankom jeg Stadionområdet i Malmö. Her parkerte jeg i et nesten tomt P-hus, spaserte langs det moderne stadionet med sponsornavn (Hvor jeg var i 2023) og fant fram til det gamle stadionet hvor man nå har så vidt startet prosessen med å rive det, noe som var hovedgrunnen til at jeg hadde dratt til Skåne i dag for å se nivå 3-match mellom Ariana FC og Oskarshamns AIK.
Ariana har nylig vedtatt å skifte navn til AFC Malmö, men så lenge både terminlister, klubbtøy, klubbhjemmesider, klubbsosialemedier og store deler av publikum fortsatt bruker det gamle navnet, så gjør jeg også det i denne bloggposten. Laget spiller som dere kanskje har skjønt på gamle Malmö stadion, som med en publikumsrekord på nesten 31 000 fra VM 1958 framsto en smule overdimensjonert med godt under 200 på plass i dag.
Da kampen kom i gang fant jeg ut at det var en form for hjemmesupportere her også. Ved siden av ei tromme ingen brukte satt en fyr og ropte ting til spillerne gjennom en megafon, noe som var ganske slitsomt for oss andre å høre på. En liten halvtime uti kampen kom så trommisen, og da ble det faktisk litt synging også.
Om det var trommingen og syngingen som gjorde utslaget skal være usagt, men i det 36. spilleminutt klarte endelig hjemmelaget å gå opp i 1-0. Gjestene tok umiddelbart et lite krisemøte ute på gresset før avspark igjen ble tatt.
Selv valgte jeg nå å flytte meg til svingen lengst øst på tribunen, fordi selv om man satt dritlangt unna banen fikk man iallfall litt varme fra sola. I skyggeområdene var det nemlig fryktelig kaldt som følge av en grusom vind som sveipet over anlegget. Da det ble pause sto det fortsatt 1-0, og jeg holdt meg her gjennom hvilen også.
Litt uti andre omgang flyttet jeg meg tilbake til skyggen, og så derfra at noen på motsatt side av stadion hadde hengt opp et chilensk flagg, antagelig for å hylle en Arianas chilenske nr 77.
Ellers skjedde det lenge lite å skrive hjem om utover i kampen nå. Jeg trakk mot slutten av kampen opp i øvre etasje på tribuna, som egentlig var stengt for andre enn bæsjende duer. Herfra fikk jeg se hjemmelaget komme til flere store sjanser, hvor denne kanskje var den aller største.
Inn i overtiden tenkte jeg at så mange muligheter som rødtrøyene hadde hatt til å avgjøre dette hadde det vært typisk om Oskarshamn ut av ingenting utlignet, men de røde klarte å ro det inn, og da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-0. Mens hjemmefansen jublet forlot jeg raskt stadion, og satte kursen tilbake mot mitt overnattingssted mellom Varberg og Falkenberg, via et kort pitstop for en deilig asiatisk buffetmiddag i Falkenberg.
Lørdagen våknet jeg ganske tidlig, men slo raskt fra meg idéen om å hive meg i bilen med en gang for å se en grytidlig match i Motionsligaen i Skåne. Jeg tok heller en ganske rolig morgen, før jeg litt før ti satte kursen sørover på E6. Etter et par timer kunne jeg så parkere, og gå det lille stykket forbi kunstgressbanen og inn til gressbanen hvor det skulle spilles kamp i Ettan södra (Altså den sørligste av de to avdelingene på svensk nivå 3) mellom BK Olympic og Husqvarna FF.
Anført av en speaker som hørtes akkurat ut som Zlatan Ibrahimovic når han snakket inntok lagene etterhvert banen, og sammen med Husqvarna-supporter og med-groundhopper Elwin (som jeg sist møtte på Svenshögen) og de fleste andre som var til stede hadde jeg tatt plass på solsida av banen. På motsatt side var det ei flott ståtribune (med sitteplasser til pressen), men her måtte man være masochist om man skulle oppholde seg i dag, for det var en sur vind som gjorde at om du befant deg i skyggen ble det raskt bikkjekaldt.
Ute på gressmatta var det hjemmelaget som så sterkest ut innledningsvis, og dette toppet seg i det 8. spilleminutt da et hjørnespark ble ekspedert i mål til 1-0 forbi et noe passivt HFF-forsvar.
Jeg hadde ikke spist så mye frokost, så mens kampen fortsatte fikk jeg kjøpt meg en hamburger (Kudos til klubben for å akseptere kontanter i kiosken). En av de absolutt beste stadionburgerne jeg har fått i Sverige, så dette var snadder!
Vi rundt trekvart hundre som var på plass fikk se hjemmelaget fortsette å styre kampen resten av omgangen, men noen fler scoringer så det lenge ut til at det ikke skulle bli. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.
Etter hvilen flyttet jeg meg litt for å få litt ulike vinkler på bildene mine, og fant ut at de to som hadde satt seg på pressetribunen drev med liveoppdateringer for en eller annen tjeneste. Samtidig fikk jeg et kvarter ut i omgangen se noe jeg først trodde var en klar straffe, men som jeg ser av videoen min at dommeren gjorde helt rett i å ikke blåse på. (Om han skulle blåst noe skulle det vært gult kort for filming)
Vertskapet hadde fortsatt et visst overtak i kampen, men etter å ha gjort noen bytter begynte gjestene fra Småland å yppe seg, men fortsatt ville det seg ikke foran Olympic-målet. De kom til en virkelig stor sjanse, men da de ikke klarte å utnytte verken denne eller noen av de mindre mulighetene fikk de en real kalddusj da det som så ut til å skulle bli en enkel klarering foran eget mål i stedet ble et helt episk selvmål der ballen ble stanget inn til 2-0.
Sluttspurten ble med to måls forsprang til hjemmelaget litt halvhjertet, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-0, og skåningene kunne juble for tre nye poeng. Gjestene på sin side går en tung høst i møte helt i bånn av tabellen.
Jeg takket Elwin for selskapet, og satte kursen videre mot neste kamp, som var hovedgrunnen til at jeg hadde tatt turen til Malmö og Skåne i dag.
Denne sene augusthelga hadde jeg lenge planlagt å ta meg en sørsvensk helg med en Elfsborg-kamp på søndagen som høydepunkt, så etter å ha gjort dagens dont på kontoret hoppet jeg i bilen og satte kursen sørover. Etter en relativt begivenhetsløs kjøretur svingte jeg litt sør for Kungsbacka av fra E6, og kom etter litt fram til et flott lite fotballanlegg hvor det skulle være lokaloppgjør i division 5 Norra Halland mellom Löftadalens IF og Frillesås FF.
Det jeg etter å ha betalt meg inn og kjøpt to halvapotten-lodd (Som jeg i skrivende stund kommer på at jeg glemte å sjekke om jeg vant på) fikk se var en flott gressbane med et par benkerader langs det meste av den ene langsida, samt et gjerde å lene seg på for de som heller ville stå. I tillegg var her en liten kiosk, og et bygg med garderober og muligens også noe forsamlingslokale. Parkeringsplassen hadde flomlys, så jeg tipper at her var det mulighet for å spille bandy kalde vinterkvelder.
Mens jeg ventet på avspark benyttet jeg anledningen til å besøke kiosken og skaffe meg en Piggelin, og da denne var fortært var spillerne klare ute på banen. Hadde noen skrevet en forhåndsanalyse av hva man kunne forvente her i kveld hadde de nok påpekt at mens gjestene fra tettstedet femten minutters kjøring unna lå på tredjeplass slet vertskapet nederst på tabellen. Det var derfor en viss forventning om at Frillesås skulle ro dette greit i land, men om noen hadde satt penger på dette fikk de seg et skudd for baugen da Löftadalen etter fire minutter fikk et hjørnespark som ble satt i tverrliggeren før returen ble kranglet i mål til 1-0.
Bortelaget virket litt rystet, og de hvitrøde fra landsbygda fortsatte å se friskest ut, og da et langskudd smalt i tverrliggeren kunne fort ledelsen blitt doblet. I stedet fikk vi noenogåtti frammøtte se grønntrøyene kjempe seg tilbake i kampen, men lenge uten at de helt store målsjansene kom, så det var absolutt en fortjent ledelse underdogene hadde.
Fem minutter før pause så det likevel stygt ut for den knappe ledelsen. Et hjørnespark endte med at dommeren resolutt blåste i fløyta og pekte på straffemerket etter at en av de tilreisende fikk en arm i ansiktet og gikk i bakken.
Det ble raskt gjort klart til straffespark, men ikke bare reddet målvakten skuddet, han klarte også å holde returen ute av mål, og fikk etterhvert hjelp av lagkameratene til å få ballen unna det farlige området.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause. Mens spillerne forsvant inn i hver sin garderobe tok jeg en svipptur bort til bilen for å få i meg en brødskive for å unngå å sulte i hjel.
Snart var kampen igjen i gang, og det var nå tydelig at Frillesås hadde bestemt seg for at noe tap her kunne de ikke være bekjent av. Det var ikke engang spilt tre minutter da flere store muligheter kulminerte med at utligningen til 1-1 satt i nettet.
I det 54. spilleminutt kom det så en liten kollaps i Löftadalens forsvar, og tross voldsomme krav om at det skulle vært avvinket for offside kom 1-2.
De grønne roet seg litt ned etter denne snuoperasjonen, og vi fikk nå en periode med flere store sjanser i begge ender av banen. Flere scoringer måtte vi likevel vente ti minutter på, men da den endelig kom var det spikeren i kista for hjemmelagets håp om å få noe med seg i kveld. 1-3, og en lang oppoverbakke om LIF skulle klare å komme tilbake.
Den siste knappe halvtimen var preget av et ganske kontrollert bortelag og et mer og mer desparet hjemmelag, men ballen ville ikke i mål flere ganger, så da dommeren etter ganske presis 90 minutter blåste av sto det fortsatt 1-3, og bortelagets fans kunne glade applaudere for tre poeng og fortsatt en teoretisk sjanse til å hente inn de to foran seg på tabellen.
Jeg forlot raskt stadion, og etter en liten hamburgerpitstop i utkanten av Varberg fant jeg fram til nattens overnattingssted, i låven på en gård et lite stykke utenfor Tvååker. Her skulle det samles krefter før lørdagens to Ettan-kamper i Malmö.
