Somali AIF - Viskafors IF 2-7

Søndag morgen forlot jeg overnattingsstedet i Halland, og satte kursen innover i landet. Etter en kort pitstop på Gekås i Ullared (Jeg tror ikke jeg så verken Morgan eller Ola-Conny) fortsatte jeg mot Borås, hvor jeg parkerte på min etterhvert nesten faste plass utenfor stadion. Jeg tok så med meg kameraet, og tuslet forbi campingen og over elva Viskan til idrettsplassen hvor det skulle spilles division 6-match mellom Somali AIF og Viskafors IF.

Det somaliskdominerte hjemmelaget hadde jeg jo faktisk også sett tidligere i år, da de slo det som nå er det eneste laget som ligger under dem på tabellen, mens gjestene var et nytt bekjentskap for meg. Kampen skulle spilles på en av de tre gressbanene utenfor fotballhallen i byen, og det var ikke før bortelaget kom og begynte å varme opp jeg var helt sikker på hvilken bane som skulle brukes. Apropos oppvarming, så ble det tidlig klart for meg at de to lagene hadde en ganske forskjellig tilnærming til dette. Mens Viskafors kjørte et veldig stramt opplegg med jogging, småspill og de vanlige øvelsene man ser på baner overalt på alle nivåer, så kom ikke Somali AIF ned fra garderoben før det var under ti minutter igjen til kampen skulle starte. Selv brukte jeg tida mens det ble varmet opp til å nyte det faktum at Elfsborgs Jenter 13-lag som varmet opp på nabobanen spilte Elfsborg-låter som «Här är du aldrig ensam» og «Di gule är vårt lag» til sin oppvarming.

Ganske presis klokken to ble kampen blåst i gang, og jeg skjønte raskt at de fleste av de nærmere femti tilskuerne var bortefans som hadde kommet til byen fra tettstedet ved fossen litt lenger ned langs elva som renner gjennom byen. Ut fra tabellsituasjonen var bortelaget store favoritter, men det var faktisk hjemmelaget som først kunne juble, da de etter vel 7 minutter fikk satt inn 1-0!

VIF kjempet som besatt for å slå tilbake, men vi ble nødt å vente helt til omgangen var halvspilt før et frispark ble nikkket over keeper og i mål til 1-1.

Hjemmelaget ga ikke opp selv om de hadde mistet ledelsen, og etter at begge lag hadde misbrukt en del ville sjanser, hvorav et stolpetreff til rødtrøyene fra Borås nok var det største, så kom faktisk 2-1 da det var bare drøyt to minutter igjen til pause. Definitivt ikke en typisk topp-mot-bunn-kamp!

Rett før klokka passerte 45 spilte minutter klarte de for anledningen blåsvartstripete å slå tilbake nok en gang, og dermed sto det 2-2 da lagene gikk til pause.

Etter hvilen ble to ting tydelige: Det var ikke tilfeldig at Somali AIF ligger der de ligger på tabellen, og Viskafors hadde bestemt seg for at denne kampen skulle de vinne. Gjestene satte et voldsomt trøkk mot et hjemmelag som begynte å bære preg av å være slitne, og etter to kjappe scoringer i 53. og 56. minutt var kampen med 2-4 i praksis avgjort.

Mot slutten ble det igjen litt liv i kampen etter at det midterste kvarteret av andre omgang hadde vært ganske dødt. Med 73:30 på min stoppeklokke kom 2-5, før vi halvanna minutt før slutten av ordinær tid også fikk 2-6 etter det jeg våger meg til å kategorisere som litt laber innsats av hjemmelagets målvakt.

Nevnte keeper byttet etter dette trøye med en utespiller så han fikk løpe litt i overtidsminuttene som det faktisk ble noen av etter at begge lag hadde brukt voldsomt lang tid på flere stopp i spillet underveis i omgangen. Dette førte dessverre for vertskapet ikke til annet enn at Viskafors halvanna minutt på overtid gikk opp i 2-7.

Da dommeren til slutt blåste av var det fortsatt 2-7 som var stillinga, og mens lagene takket hverandre for kampen og gjestene også takket tilskuerne for støtten labbet jeg avgårde samme vei som jeg hadde kommet for å deponere kameraet i bilen og tømme i meg en boks brus før jeg kunne entre stadion for dagens allsvenskan-kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Norrmalms IK - Somali AIF 1-5

Etter å ha forlatt stadion etter tapet i Allsvenskan hastet jeg bak Sjuhäradshallen, hvor det lå en kunstgressbane til, og her var det godt i gang en kamp i Division 6 mellom Norrmalms IK og Somali AIF.

Da jeg kom inn var det spilt nesten en halvtime, og jeg gjorde etter å ha blitt fortalt at det sto 2-0 generaltabben å ikke levere et oppfølgingsspørsmål om hvilket lag som ledet. Jeg tok for gitt at det var hjemmelaget, siden det ble sagt 2-0, men for å forenkle bloggingen litt skal jeg nå røpe at faktum var at det sto 0-2.

Jeg var ikke den eneste på plass her på Borås Arena 2 som anlegget heter som kom rett fra kamp, jeg så flere andre i gule effekter her, og det kom også sigende til flere tilskuere etter meg, så totalt var det nok noenogtretti til stede som fikk se somalierne på bortelaget absolutt se sterkest ut. Dette forundret meg noe, ettersom jeg trodde det var vertskapet som ledet, men da jeg fant ut hvordan realitetene var forklarte det en hel del. Det var iallfall i mine øyne ganske fortjent da gjestene fikk en scoring et par minutter før pause, en scoring jeg altså trodde førte til 2-1, men som i realiteten betød at lagene fikk en pust i bakken med 0-3 i dommerens bok.

Jeg benyttet pausen til å stikke bort til parkeringsplassen og hente bilen, og samtidig finne en powerbank til min nesten strømløse mobiltelefon, samt at jeg endelig fikk meg noe å drikke som jeg hadde hatt behov for i flere timer.

Etter hvilen fikk hjemmelaget en scoring etter to minutter, og jeg trodde da at de faktisk økte sin ledelse, mens realiteten var at dette var en redusering til 1-3. Videre utover i omgangen var det igjen Somali AIF som så skumlest ut, og de hadde flere store sjanser som endte like utenfor eller smalt i målstengene. Lenge var uansett høydepunktet i kampen at han som skulle hente en ball som gikk over gjerdet mot byggeplassen bak banen utløste en alarm der inne som ulte noen minutter.

I det 72. minutt fikk vi nok en Somali-scoring, og ti minutter før slutt kom det jeg trodde var en utligning til 3-3. Så feil kan man ta, gjestene hadde rett og slett nedsablet hjemmelaget med 1-5!

Da vi passerte nitti spilte minutter sto det fortsatt 1-5 i det som kanskje hadde vært en av de fotballkampene jeg har sett med lavest tempo, og da dommeren blåste av tror jeg det var fler enn jeg som var glade det var over.

Jeg fant tilbake til bilen hvor jeg endelig kunne sprette enda en boks vaniljecola, og fikk satt kursen tilbake mot Hisingen, hvor jeg plukket opp en himmelsk kebab på vei tilbake til overnattingsplassen på Säve depå hvor jeg fikk høre Gunnar Grindstein kommentere tre nye poeng til Tromsø!