Etter noen dagers båttur sammen med blant annet store mengde berlinske hockeysupportere på vei til Hamar var det igjen tid for litt fotball. Litt forsinket hoppet jeg i bilen og kjørte til Nordstrand, hvor jeg fant Øystein, og sammen fortsatte vi vestover gjennom en fæl rushtrafikk. Etter å ha passert Bærum løste det verste seg opp, og i god tid før kampstart kunne vi svinge inn til banen hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Tjølling og Halsen.
Halsen har jeg jo flere ganger sett på et betydelig høyere nivå enn dette, men alt en måned før sesongstart ble det klart at de ikke ville klare å stille lag i årets fjerdedivisjon. Det var derfor det som hadde vært Halsen 2 som nå var oppgradert til førstelag, og til nå i sesongen hadde vunnet alle sine kamper! Ikke overraskende var det derfor med et visst favorittstempel de nå entret kunstgressmatta til Tjølling.
Da kampen kom i gang foran knapt tjue tilskuere gikk det bare såvidt over minuttet før ballen første gang smalt i stolpen bak Tjøllings målvakt, men denne gangen slapp hvittrøyene med skrekken. Innledningsvis småregnet det litt, noe som nok gjorde at det ikke var veldig trangt på den fine lille tribuna de hadde bygd i forkant av kioskbygget her. Ute på banen fortsatte gjestene å dominere, men lenge uten å få noen uttelling for strevet.
Tross manglende scoringer, og heller ikke noen enorm strøm av store målsjanser, jeg var aldri i tvil om at det ville komme noen mål før eller senere, og etter ganske nøyaktig en halvtime av kampen gikk ballen til slutt endelig i mål. 0-1, og Halsens spillere skjønte nok at dette kunne gå mot den ventede favorittseieren.
Flere mål ble det likevel ikke i første omgang, så det sto fortsatt 0-1 da spillerne gikk i garderoben. Selv gikk jeg og inspiserte den lille kiosken, hvor de serverte noen helt fremragende vafler!
Etter pause fortsatte Halsen å male på, og nå gikk det bare vel to minutter fra avspark til ballen lå i mål. 0-2, signert en spiller med 53 eliteseriekamper og 123 kamper på nivå to i norsk fotball! Samme mann satte også inn 0-3 vel fem minutter senere, og herfra og inn var det aldri spenning rundt noe annet enn hvor stor seieren skulle bli.
I det 55. og 56. spilleminutt fikk vi nye scoringer, som ga 0-4 og 0-5, og etter dette følte jeg at bortelaget tok foten noe av gasspedalen. Dette var nok medvirkende at det ble over ti minutter måltørke, før vi med 68:50 på min stoppeklokke fikk 0-6.
Tjølling skal ha all ære for at tross at de var håpløst utspilt, så ga de aldri opp. Lagets keeper fortjener for øvrig også skryt for å ha sørget for at ikke sluttresultatet ble verre enn det ble, og da de hvitsvarte attpåtil fikk seg et trøstemål vel ti minutter før full tid ble det stor jubel. Skulle vi få en opphenting som ville fortjene tittelen «Mirakelet i Løveskogen»?
Spoiler alert: Noe mirakel skjedde ikke. Rett etter at vi gikk inn i overtiden blåste dommeren av, og det sto fortsatt 1-6. Reisefølget og jeg gikk mot bilen mens glade Halsenspillere jublet, og etter en kjapp pitstop på den lokale coopen ble kursen igjen satt mot Oslo på en E18 som for en gangs skyld var stengt motsatt retning av hva jeg kjørte.
Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. (Dessverre litt ymse kvalitet pga dårlige lysforhold)
Etter å ha fått i meg noen deilige fårikålrester etter jobb satte jeg kursen sørvestover mot Åsgårdstrand, hvor jeg var lovet et potensielt målrikt oppgjør. Kom etterhvert fram til kunstnerbyen, kjørte litt feil, og fant til slutt fram til fotballbanen, en flott kunstgressbane ved siden av en ikke riktig like flott (og mørklagt) gressbane. Her skulle det være sjettedivisjonskamp mellom Åsgårdstrands andrelag som samarbeider med Slagen IF som hjemmelag og Tjølling IF som motstander.
Etter å ha parkert så jeg til min store overraskelse at her var åpen kiosk, og jeg måtte for sikkerhets skyld sjekke at de skulle ha åpent hele kampen. Dette ser man ikke ofte i sjettedivisjon, og iallfall ikke når hjemmelaget er et slags andrelag!
Noe annet jeg kjapt merket meg var den utrolig lekre lille tribuna som var på plass ved siden av stadion. Det er mange klubber der ute som kunne dratt på studietur hit for å se på denne og prøve å få realisert noe lignende på sine anlegg. Det var dessverre veldig god plass på tribuna i kveld. Publikumsantallet varierte noe underveis i kampen, men jeg tror aldri det kom høyere enn 6 personer, og for det meste var vi ca 4 som så på.
Hjemmelaget ligger betydelig bedre an enn gjestene på tabellen, og dette gjenspeilet seg raskt ute på banen. Det aller meste av spillet foregikk på gjestenes banehalvdel, men den kraftige dominansen ble dessverre for oss som håpet på en målrik kamp ledsaget av en like kraftig ineffektivitet. Ballen ville rett og slett ikke i mål!
Tjølling, på sin side, kom flere ganger på svært gode kontringer, men også her ble det siste trekket for svakt. ÅIF2/SIF-keeperen kom for øvrig med en svært presis analyse av disse kontringene da han utbrøt at alle kontringene kom etter at laget hadde mistet ballen. Jeg klødde meg litt i hodet og undret meg over om det noensinne har funnet sted en kontring som ikke startet med et balltap…
Lagene gikk til pause med en noe overraskende 0-0, og jeg gikk og testet kiosken. Siden jeg fortsatt var ganske mett etter fårikålmiddagen ventet jeg at jeg kom til å være ekstra kresen på hva de hadde å servere. Vel, det betyr bare at vaflene de serverte var enda bedre enn jeg faktisk syntes de var. Hadde de vært nystekte hadde de vaket helt i norgestoppen, men rent smaksmessig var de helt suverene. Anbefales på det sterkeste!
Etter hvilen virket det som om hjemmelaget hadde lagt en plan. Det tok under to og et halvt minutt før 1-0-scoringen kom, og under fire minutter etter dette satt også 2-0 i nettet.
Blåtrøyene kom også til flere store sjanser uten å få uttelling på disse, og spesielt i en situasjon der ballen ble sparket vekk fra målstreken i siste øyeblikk var jeg helt sikker på at vi skulle få en tremålsledelse. Det fikk vi ikke, derimot fikk vi i det 56. minutt en redusering som fikk bortelaget til å juble som om de hadde vunnet Copa Libertadores og Hovedserien på en og samme gang.
Vertskapet virket etter reduseringen litt rystet, og de hvitkledde hadde nå sin klart beste periode i kampen. De hadde noen muligheter til å utligne, men hjemmelaget red av stormen, og kjempet seg etterhvert tilbake til å ha føringen.
Dette medførte like etter at klokka hadde passert 71 spilte minutter at ballen igjen ble kjempet i mål, og med 3-1 mistenkte jeg at nå var kampen avgjort.
Hjemmelaget fikk også ballen i nettet enda en gang, men denne gangen ble det annullert for offside. Med bare 3 minutter igjen av ordinær tid fikk så Tjølling et hjørnespark som ble stanget i mål til 3-2. Det var duket for dramatikk i sluttminuttene!
Noen stor dramatikk fikk vi dessverre aldri. Hjemmelaget klarte mer eller mindre kontrollert å sikre at det ikke kom flere baklengsmål, og da dommeren et par minutter på overtid blåste av kampen var det de blå som kunne juble for at de fortsatt hadde en teoretisk mulighet til å sikre en av de to opprykksplassene i helgas sisterunde. Gjestene på sin side måtte bare konstatere at årets sesong endte med 3 poeng og i beste fall nest siste plass på tabellen av de lagene som fullførte sesongen.
