Søndag morgen forlot jeg overnattingsstedet i Halland, og satte kursen innover i landet. Etter en kort pitstop på Gekås i Ullared (Jeg tror ikke jeg så verken Morgan eller Ola-Conny) fortsatte jeg mot Borås, hvor jeg parkerte på min etterhvert nesten faste plass utenfor stadion. Jeg tok så med meg kameraet, og tuslet forbi campingen og over elva Viskan til idrettsplassen hvor det skulle spilles division 6-match mellom Somali AIF og Viskafors IF.
Det somaliskdominerte hjemmelaget hadde jeg jo faktisk også sett tidligere i år, da de slo det som nå er det eneste laget som ligger under dem på tabellen, mens gjestene var et nytt bekjentskap for meg. Kampen skulle spilles på en av de tre gressbanene utenfor fotballhallen i byen, og det var ikke før bortelaget kom og begynte å varme opp jeg var helt sikker på hvilken bane som skulle brukes. Apropos oppvarming, så ble det tidlig klart for meg at de to lagene hadde en ganske forskjellig tilnærming til dette. Mens Viskafors kjørte et veldig stramt opplegg med jogging, småspill og de vanlige øvelsene man ser på baner overalt på alle nivåer, så kom ikke Somali AIF ned fra garderoben før det var under ti minutter igjen til kampen skulle starte. Selv brukte jeg tida mens det ble varmet opp til å nyte det faktum at Elfsborgs Jenter 13-lag som varmet opp på nabobanen spilte Elfsborg-låter som «Här är du aldrig ensam» og «Di gule är vårt lag» til sin oppvarming.
Ganske presis klokken to ble kampen blåst i gang, og jeg skjønte raskt at de fleste av de nærmere femti tilskuerne var bortefans som hadde kommet til byen fra tettstedet ved fossen litt lenger ned langs elva som renner gjennom byen. Ut fra tabellsituasjonen var bortelaget store favoritter, men det var faktisk hjemmelaget som først kunne juble, da de etter vel 7 minutter fikk satt inn 1-0!
VIF kjempet som besatt for å slå tilbake, men vi ble nødt å vente helt til omgangen var halvspilt før et frispark ble nikkket over keeper og i mål til 1-1.
Hjemmelaget ga ikke opp selv om de hadde mistet ledelsen, og etter at begge lag hadde misbrukt en del ville sjanser, hvorav et stolpetreff til rødtrøyene fra Borås nok var det største, så kom faktisk 2-1 da det var bare drøyt to minutter igjen til pause. Definitivt ikke en typisk topp-mot-bunn-kamp!
Rett før klokka passerte 45 spilte minutter klarte de for anledningen blåsvartstripete å slå tilbake nok en gang, og dermed sto det 2-2 da lagene gikk til pause.
Etter hvilen ble to ting tydelige: Det var ikke tilfeldig at Somali AIF ligger der de ligger på tabellen, og Viskafors hadde bestemt seg for at denne kampen skulle de vinne. Gjestene satte et voldsomt trøkk mot et hjemmelag som begynte å bære preg av å være slitne, og etter to kjappe scoringer i 53. og 56. minutt var kampen med 2-4 i praksis avgjort.
Mot slutten ble det igjen litt liv i kampen etter at det midterste kvarteret av andre omgang hadde vært ganske dødt. Med 73:30 på min stoppeklokke kom 2-5, før vi halvanna minutt før slutten av ordinær tid også fikk 2-6 etter det jeg våger meg til å kategorisere som litt laber innsats av hjemmelagets målvakt.
Nevnte keeper byttet etter dette trøye med en utespiller så han fikk løpe litt i overtidsminuttene som det faktisk ble noen av etter at begge lag hadde brukt voldsomt lang tid på flere stopp i spillet underveis i omgangen. Dette førte dessverre for vertskapet ikke til annet enn at Viskafors halvanna minutt på overtid gikk opp i 2-7.
Da dommeren til slutt blåste av var det fortsatt 2-7 som var stillinga, og mens lagene takket hverandre for kampen og gjestene også takket tilskuerne for støtten labbet jeg avgårde samme vei som jeg hadde kommet for å deponere kameraet i bilen og tømme i meg en boks brus før jeg kunne entre stadion for dagens allsvenskan-kamp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar