Etter en god natts søvn i Skara etter kampen i går ble kursen satt sørover, og etter litt bunkring ankom vi en idyllisk beliggende kunstgressbane i Jönköping. Her pågikk oppvarminga for fullt, og det var straks klart for treningskamp mellom Egnahems BK og Gislaveds IS.
Martin, som har et litt usunt oppheng i at min streak med kamper med scoring i skal ryke, ble raskt skuffet, da hjemmelaget alt i det niende spilleminutt gikk opp i 1-0. Stor jubel blant de orange og svarte, som også fortsatte å være det førende laget i første omgang, og det var på ingen måte ufortjent da de like før kvarteret var spilt økte til 2-0.
En ny sjanse til EBK-scoring ble avverget ikke lenge etter, og nå gjorde gjestenes målvakt noe smart. Lynkjapt foretok han et langt utspark som snek seg over hjemmelagets back og fant en Gislaved-spiss som hadde sneket seg gjennom forsvarsrekka. Alene med keeper gjorde han ingen feil, og med 18:45 på min stoppeklokke sto det 2-1.
Det var likevel ingen tvil om at det var dagens vertskap (Som egentlig holder til i Huskvarna, småbyen som er vokst sammen med Jönköping, men som altså hadde tatt i bruk en annen klubbs bane til denne treningskampen) som var det beste laget. Målvakten fra dekkbyen lenger sør i länet leverte utover i kampen flere gode redninger, men drøye fem minutter før pause måtte han igjen gi tapt da 3-1 kom.
3-1 ble også stillinga til pause, og til stor glede for oss som hadde litt tight med tid foran neste kamp for dagen ble det ikke mer enn 5-6 minutter opphold før kampen igjen tok til. Igjen var det Egnahem som kom best i gang, og før det var spilt fem minutter av andre omgang var ledelsen økt til 4-1.
Like etter scoringen begynte det å snø litt i det som ellers var en riktig så fin vinterdag, men det ble heldigvis ikke så mye nedbør at dette fikk noen innvirkning på spillet. Om det skyldtes at EBK slapp seg ned litt eller at GIS skjerpa seg ved jeg ikke, men de rødhvite kom etter hvert noe mer med i kampen, og klarte etter vel 77 minutter av kampen å redusere til 4-2. Egnahems forsvar protesterte voldsomt og mente det skulle vært offside, men dommerne var absolutt ikke enige med dem i det.
I sluttminuttene ble det litt småampert med blant annet en episode der en spiller fikk revet lua av seg og den ble kastet på bakken, men flere mål ble det derimot ikke. Kampen ble blåst av med 4-2, og til glede for Martin rakk vi på grunn av den korte pausen et besøk på KFC før veien gikk videre mot dagens andre kamp.
Lørdagen våknet jeg ganske tidlig, men slo raskt fra meg idéen om å hive meg i bilen med en gang for å se en grytidlig match i Motionsligaen i Skåne. Jeg tok heller en ganske rolig morgen, før jeg litt før ti satte kursen sørover på E6. Etter et par timer kunne jeg så parkere, og gå det lille stykket forbi kunstgressbanen og inn til gressbanen hvor det skulle spilles kamp i Ettan södra (Altså den sørligste av de to avdelingene på svensk nivå 3) mellom BK Olympic og Husqvarna FF.
Anført av en speaker som hørtes akkurat ut som Zlatan Ibrahimovic når han snakket inntok lagene etterhvert banen, og sammen med Husqvarna-supporter og med-groundhopper Elwin (som jeg sist møtte på Svenshögen) og de fleste andre som var til stede hadde jeg tatt plass på solsida av banen. På motsatt side var det ei flott ståtribune (med sitteplasser til pressen), men her måtte man være masochist om man skulle oppholde seg i dag, for det var en sur vind som gjorde at om du befant deg i skyggen ble det raskt bikkjekaldt.
Ute på gressmatta var det hjemmelaget som så sterkest ut innledningsvis, og dette toppet seg i det 8. spilleminutt da et hjørnespark ble ekspedert i mål til 1-0 forbi et noe passivt HFF-forsvar.
Jeg hadde ikke spist så mye frokost, så mens kampen fortsatte fikk jeg kjøpt meg en hamburger (Kudos til klubben for å akseptere kontanter i kiosken). En av de absolutt beste stadionburgerne jeg har fått i Sverige, så dette var snadder!
Vi rundt trekvart hundre som var på plass fikk se hjemmelaget fortsette å styre kampen resten av omgangen, men noen fler scoringer så det lenge ut til at det ikke skulle bli. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.
Etter hvilen flyttet jeg meg litt for å få litt ulike vinkler på bildene mine, og fant ut at de to som hadde satt seg på pressetribunen drev med liveoppdateringer for en eller annen tjeneste. Samtidig fikk jeg et kvarter ut i omgangen se noe jeg først trodde var en klar straffe, men som jeg ser av videoen min at dommeren gjorde helt rett i å ikke blåse på. (Om han skulle blåst noe skulle det vært gult kort for filming)
Vertskapet hadde fortsatt et visst overtak i kampen, men etter å ha gjort noen bytter begynte gjestene fra Småland å yppe seg, men fortsatt ville det seg ikke foran Olympic-målet. De kom til en virkelig stor sjanse, men da de ikke klarte å utnytte verken denne eller noen av de mindre mulighetene fikk de en real kalddusj da det som så ut til å skulle bli en enkel klarering foran eget mål i stedet ble et helt episk selvmål der ballen ble stanget inn til 2-0.
Sluttspurten ble med to måls forsprang til hjemmelaget litt halvhjertet, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-0, og skåningene kunne juble for tre nye poeng. Gjestene på sin side går en tung høst i møte helt i bånn av tabellen.
Jeg takket Elwin for selskapet, og satte kursen videre mot neste kamp, som var hovedgrunnen til at jeg hadde tatt turen til Malmö og Skåne i dag.
Etter først å ha funnet en gratis orkesterkonsert på torget, og deretter spist et bedre måltid sov jeg meg gjennom Trollhättan-natten før jeg søndag morgen sjekket ut av hotellet og satte kursen sørøstover. Etter noen timer kom jeg fram til dagens første destinasjon, fant en parkeringsplass, og spaserte bort til banen hvor det skulle spilles kamp i division 6 (dvs nivå 8, det laveste i Småland) mellom Jönköping United og Beduinerna.
To ting slo meg ved ankomst her på Rocksjövallen som lå idyllisk til ved den østligste og mest idylliske av de to små sjøene rett sør for Vättern: Hjemmelaget så ut til å være noe internasjonalt fotballag, hvor internkommunikasjonen vekslet mellom spansk, engelsk og tysk, samt at jeg nå for første gang skulle bivåne en kamp med to dommere ute på banen i stedet for de vanlige variantene med en hoveddommer med to assistenter langs linja eller én hoveddommer alene.
Gjennom første omgang bølget spillet fram og tilbake, men jeg syntes kanskje hjemmelaget virket et lite knepp kvassere uten at de klarte å få noe uttelling fra dette. Gjestene hadde for øvrig også et par store muligheter som de misbrukte, så det var på ingen måte noen enveiskjørt omgang. Foran noenogtretti tilskuere var lenge det spenningsmessige høydepunktet om robotgressklipperen som plutselig kom ut fra ladestasjonen skulle foreta en banestorming, men den forholdt seg lydig til linjene og forsvant bak motsatt mål for å klippe grøntområdet der.
Helt på tampen av omgangen fikk så de internasjonale i sine hvite trøyer et hjørnespark som ble kriget i mål. Krigingen innebar dessverre en forseelse, og den ene dommeren var veldig frampå med fløytebruken. Scoringa ble derfor til store protester omgjort til et straffespark.
Jeg ble selvsagt for sen til å få filmet straffen skikkelig, men fikk akkurat med meg at ballen smalt i tverra og inn til 1-0, ca 50 sekunder inn i overtida.
1-0 sto seg til pause, og mens lagene trakk inn i garderoben tuslet jeg ned mot bredden av Rocksjön, bare for å oppdage at akkurat som jeg trodde var her helt ulevelige forhold på grunn av svermer av mygg, men jeg fikk i det minste se to stokkender komme svømmende ut av sivet før jeg igjen gikk opp til banekanten.
Noe av det første som skjedde var noe jeg må si var en massiv feilvurdering av den ene dommeren. En JUSC-spiller hadde blitt felt uten at noen av de to dommerne fikk det med seg, og da det ble et stopp i spillet ville han diskutere dette med han som sto nærmest. Dette var i og for seg ikke noe problem og dommeren gjorde det klart at han ikke hadde sett hva som skjedde og da kunne han ikke dømme noe, men da lagets målvakt, som også var lagkaptein kom til for å bistå sin lagkamerat fikk han umiddelbart gult kort. Hadde han ikke hatt kapteinsbindet på armen hadde jeg støttet dommeren fullt og helt her, men dette er vel akkurat en sånn situasjon som regelen om at lagkapteinen har lov å snakke til dommeren er der for?
Hjemmelaget var naturlig nok ganske frustrerte som følge av dette og en del andre situasjoner, men lot ikke det gå ut over det de presterte på den noe humpete gressmatta. I det 53. minutt kom 2-0, og fem minutter senere kom også 3-0. Nå mistenkte jeg at det hele var avgjort.
Begge lag kom til en del store sjanser, men samtlige ble misbrukt i det lette regnet som hadde senket seg over byen, og da vi etter noen minutters overtid fikk sluttsignalet kunne Jönköping Uniteds spillere glade juble for tre poeng.
Etter den korte kjøreturen fra kampen i Bollebygd parkerte jeg utenfor Borås Arena, og gikk og skaffet meg en solid buffetlunsj. Jeg tuslet deretter mett og fornøyd bort til stadion, forserte sikkerhetssjekken og inntok Gula torget, et herlig tiltak med servering og god stemning utenfor ståtribuna Elfsborgsläktaren. Jeg var definitivt klar for serieåpning i Allsvenskan mellom Elfsborg og IFK Värnamo.
Jeg inntok først en plass ganske sentralt på feltet, men fikk så ei melding fra Annica (Hun jeg ble kjent med etter Örebro) og hennes bedre halvdel som ønsket at vi ikke sto helt midt i, så jeg gikk ned igjen og ventet ved inngangen til de kom inn. Vi gikk så sammen opp litt mer ute mot kanten og fant oss en grei plassering der inn mot kampstart.
Ved kampstart ble det futtet av litt gul røyk foran et gult flagghav, men det tok ikke mange minuttene før vi fikk det første blusset på feltet, og den obligatoriske påminningen på storskjerm og høytaleranlegg om at dette er ulovlig og vil få konsekvenser. Jeg var litt spent på om SvFF hadde pålagt dommerne å stoppe spillet om slikt skjedde, men ingenting tydet på det her.
Etter at det første blusset var sluknet tok det ikke mange minuttene før den gamle Jerv- og Sandnes Ulf-spilleren Michael Baidoo sørget for at nye bluss ble tent. 1-0, og stor jubel blant alle gulkledde, meg iberegnet.
Ikke lenge etter kom min ellers ganske så trofaste kampvarselleverandør FlashScore med en underlig melding på telefonen min. De hevdet at Elfsborg hadde fått rødt kort, noe verken jeg eller noen andre på stadion hadde sett noe til. Siden det fortsatt var 11 spillere i aksjon, og dommeren ikke hadde vært i nærheten av trenerbenken antok jeg helt riktig at dette var en glipp. Noen glipp var det derimot ikke da det litt før halvtimen var spilt kom opp at hjemmelaget hadde øket ledelsen til 2-0! Enda mer jubel på läktaren!
EIF hadde flere store muligheter til å øke ledelsen, men da jeg egentlig hadde begynt å forberede meg på at det kom til å bli pause med en grei tomålsledelse fikk en av de blåhvite fra Småland stå helt alene og sikte, og ballen ble fyrt av i mål. En meget irriterende redusering, men fra tribuna bare malte og malte og malte vi på med synging for å oppildne våre helter.
Etter pause ble det holdt opp noen bannere lenger bort på feltet som jeg dessverre ikke fikk sett, men håper det etterhvert dukker opp noen bilder av dem. Det hadde etter IFK-ernes altfor enkle redusering bredt seg litt usikkerhet iallfall blant de jeg sto sammen med, og et kvarter inn i andre omgang ble vår frykt til virkelighet. Bortelaget utlignet til 2-2!
Tross svært god innsats fra tribuna den siste halvtimen, Di gule klarte ikke å heve seg igjen til det nivået vi tidvis hadde sett før hvilen. Dermed ebbet kampen etter masse drøying av tid fra gjestenes side med uavgjort 2-2, et nokså skuffende resultat for et lag som har som mål å være med helt der oppe også i år.
Jeg takket mine medsammensvorne for godt selskap under kampen tross kjipt resultat, og satte kursen nordover igjen tilbake til Norge. Ca halv tolv parkerte jeg igjen hjemme, etter ei fin groundhoppinghelg som endte med en litt kjip kamp som supporter.
HamKam hadde lørdagskamp denne helga, og Tromsø spilte hjemme, så jeg hadde avtalt med Mattis at vi skulle ta oss en svensketur på søndag! Etter å ha plukket opp en dødstrøtt Mattis ble kursen satt sørover, og etter en kort pitstop på Nordbysenteret fortsatte vi sørøstover til vi kom til Jönköping. Her gikk det overraskende greit å finne gateparkering ikke altfor langt unna Stadsparksvallen, og vi tuslet opp mot stadion hvor det var klart for Superettan-kamp mellom Jönköping-Södra og GAIS.
Gjestene fra Göteborg hadde stilt med et imponerende bortefølge, og i tillegg til en ikke bare fullsatt, men direkte fullstappa bortetribune på kortsida, så anslår jeg at minst halvparten av alle fremmøtte på langsidene også var «Gaisare». Grunnen til det massive oppmøtet var at klubben med poeng i dag ville rykke opp til Allsvenskan etter flere års fravær, og Mattis hadde delvis på grunn av dette kjøpt seg billett nettopp i bortesvingen, mens jeg hadde skaffa meg en noe mer sedat plassering på langsida.
Jeg fikk herfra se gjestene varte opp med imponerende sangprestasjoner, før de like før avspark dro opp en tifo om at dette skulle bli siste året i «Ettan». Er man en gammel storklubb så lar man seg ikke affisere av at fotballforbundet har døpt om nivå tre til Ettan, da er det nivå to som er Ettan uansett.
Da kampen startet ble det futta av litt pyro, og mens speaker strengt informerte om at dette ikke var lov runget «Vi ska bränna hele jävla Jönköping» fra tribuna. Spillet kom uansett i gang, og de for anledningen hvitkledde viste kjapt at de mente alvor. Det ble generert et par hjørnespark, og like før det var spilt fem minutter dømte dommeren mål. Ikke alle var helt overbevist om at ballen hadde vært inne, men det er dommeren som bestemmer. Min video av det som ble 0-1 var i følge flere på twitter bedre enn tv-produksjonen, så du får prøve å avgjøre selv.
Resten av omgangen fortsatte Gais-dominansen både på tribuna og på banen, men de helt store målsjansene lot likevel vente på seg. De grønnsvarte ultrasene som hadde satt seg oppå gjerdet mellom bortefeltet og banen fyrte nå og da av noen bluss, og det så også ut som om de drev og forberedte det som kom til å skje etter kampen hvis det ble opprykk, da nettet foran feltet ble løsnet fra festene nede, og det ble demonstrert hvordan man måtte gå fram for å brenne hull i nettet med blussene. Da det kom noen spede forsøk på sang fra hjemmesvingen som tross bra oppmøte ikke lot seg høre så veldig ofte ble de kontant møtt med det som for folk fra Göteborg nok er den ultimate fornærmelsen: «Ni har sämre klack enn Häcken!»
Det sto tross enveiskjøringen fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg skjønte at vaktene måtte ha sett planene om å destruere nettet, for dette ble nå plukket ned. (Sikkert også fordi man anså sjansene for at det skulle bli kastet ting etter GAIS' egen keeper for å være heller små). Jeg kom etter hvert i prat med han som satt bak meg på tribuna, en tilreisende Gaisare fra Stockholm som var mektig imponert over at folk kjørte helt fra Oslo for å bivåne denne kampen.
Utover i andre omgang ble stemninga bedre og bedre på bortefeltet. Ultrasene fortsatte å fyre nå og da, og det oppsto en ganske interessant situasjon da speaker hevdet at kampen var stoppet og ikke ville fortsette før pyrobruken ble avsluttet. Alle vi andre som var på kampen så derimot at spillet fortsatte ufortrødent videre.
Inn mot slutten av kampen samlet det seg etter hvert veldig mange med refleksvester i borteenden av banen, og i motsatt ende så jeg også noen politifolk med hjelm i handa som gjorde seg klare. På bortetribuna var det nå en jevn strøm av folk ned mot bakkeplan, så det var tydelig at det kom til å bli folksomt på gressmatta når kampen ble blåst av.
Det viste seg at jeg tok feil, alt noen minutter før det var spilt nitti begynte folk å strømme over gjerdene og samle seg rundt banen, og i det det ble varslet 7 minutters tilleggstid stoppet dommeren kampen. Det kom klar beskjed på høytaleranlegget om at kampen ville IKKE bli gjenopptatt før samtlige «oanhöriga» hadde forlatt baneområdet, og GAIS' kaptein måtte rykke ut for å få jaget vekk egne supportere. Det tok ganske nøyaktig 7 minutter før kampen igjen ble satt i gang, etter at en overraskende stor andel av de tilreisende lot til å tro at «samtlige» gjaldt alle andre enn dem selv.
Resten av tilleggstiden ble preget av at hver gang dommeren blåste i fløyta var det noen som trodde det var klarsignal for banestorming, samt enorm jubel da Göteborgerne gikk opp i 0-2. Da dommeren til slutt ga opp, blåste av, og rømte banen flommet det på ny folk over gjerdene og inn på matta. Her skulle det feires!
Jeg fikk tak i Mattis igjen, og vi kom oss tilbake til bilen og fikk satt kursen videre til vårt neste mål, Borås arena hvor vi hadde et håp om å få bivåne nok en banestorming!
Etter en relativt kort kjøretur fra dagens første kamp ankom vi Sødrums IP i utkanten av Halmstad. Vi parkerte, og klarte å krangle oss til å få lov å betale inngangsbillettene med kontanter, før vi tok plass på den ene av de to små tribunene for å se division 2-kampen (dvs nivå 4) mellom Astrio og Husqvarna.
Kunstgressbanen det skulle spilles fotball på var ikke klubbens primære arena, men når det skal spilles fotball på palmesøndag, så må man gjøre noen kompromisser. Dette medførte blant annet at for oss på tribuna var det et vel to meter høyt gjerde mellom publikumsplassene og banen, og det var også umulig for meg å få fotografert fra noe særlig andre steder enn bakerste rad på tribuna. Ikke optimalt, men til å leve med.
Da kampen startet var det kommet et fint følge med publikummere, som fikk se spillet bølge litt fram og tilbake. Det var likevel gjestene som virket i størst grad å ha tatt tak i det som foregikk ute på banen, tross at en av dem etter et lite kvarter fikk en kjempesmell i hodet og det først ble varslet behov for bytte. Etter litt bandasjering ble byttet avlyst, og han kunne fortsette å spille for laget fra motorsagforstaden ved Vätterns sørende.
Astrio (Som jeg søkte meg fram til at visstnok er oppkalt etter Austria Wien, som visstnok hadde spilt mot Halmstads BK på den tida ble stiftet) hadde første halvdel av første omgang virket litt lite sammenhengende, men etter et bytte etter rundt tjue minutter bedret dette seg voldsomt.
I den sterke vårsola sto det fortsatt 0-0 da det ble pause, og vi satte kursen mot kiosken. Jeg hadde mine tvil til om vi kom til å klare å få betalt med kontanter her, og mine mistanker ble dessverre bekreftet da vi hadde rundet banen og kommet oss til kioskbua. Her var det kun mulig å betale med Swish, og dermed totalt umulig for oss som utlendinger å få lov å handle. Beklager, Astrio, dette er totalt sjanseløst, og noe dere og veldig mange andre klubber i svensk breddefotball må finne en løsning på! Kontantløs betaling er faktisk bare en god løsning for folk som aldri krysser en landegrense.
Skuffet og fortsatt sultne satte vi kursen tilbake mot tribuna, hvor vi etterhvert kom i snakk med faren til en av hjemmelagets spillere. Gleden var stor hos ham da vi etter en times spill endelig fikk kampens første mål, og det var gultrøyene som hadde sørget for at det sto 1-0.
Hjemmefansen jublet, men André var noe mer avmålt i sin jubel. I et anfall av hybris tidlig i matchen hadde han erklært at ble det 3-0 så skulle han kjøre baris! Det ble tatt en rekke forbehold, men det ble iallfall klart at baris-perioden skulle vare så lenge stillinga var 3-0. Var han bekymret på 1-0, så ble ikke bekymringen noe mindre da det med et lite kvarter igjen av ordinær tid også ble 2-0. Skulle det sørsvenske fotballpublikummet få bivåne norsk fotballgalskap på sitt beste? (Eller kanskje verste?)
Nervøsiteten hos vår kanari-venn ble større og større, og de spydige kommentarene fra oss andre ble flere og flere, så lettelsen hos ham var enorm da vi med to og et halvt minutt igjen av kampen fikk en redusering til de blåsvarte. Høyere makter ble takket, men han hadde ikke lært mer av sitt hovmod enn at han inngikk et veddemål om at Stabæk kom til å ende Eliteserien 2023 høyere plassert enn Brann.
Uavhengig av overtid, veddemål og annet rart: Det ble ikke flere scoringer her vi var nå denne søndagen, og dermed endte det med hjemmeseier 2-1, og vi kunne sette kursen mot sentrum av Halmstad i håp om å finne parkering før dagens og banehoppingturens siste kamp.
