Etter knappe tre kvarter kjøring fra dagens første kamp kom vi endelig fram til helgas hoveddestinasjon. Vi skaffa oss en lett lunsj, og foretok deretter litt sightseeing før vi endelig kjørte opp og parkerte utenfor det imponerende stadionet hvor det skulle være kamp i Ettan Södra, altså svensk nivå 3, mellom Åtvidaberg og Ängelholm.
Som sagt var det et massivt stadion som møtte oss, og det var tydelig at klubben med to SM-gull og to cupmesterskap hadde en stolt historie, som de siste årene ikke helt hadde vært fulgt opp sportslig. Vi hadde kjøpt oss plasser på den verna nordtribuna, og etablerte en liten base her, mens vi konkluderte med at det neppe ble så fullt at vi ikke kunne ferdes litt rundt omkring underveis.
Da kampen kom i gang var det lenge ganske jevnt ute på kunstgresset. På tribuna var det derimot de fem-seks unge syngende supporterne fra Åtvidaberg som styrte showet.
Kanskje det var støtten fra klacken som gjorde at hjemmelaget fikk den boosten de trengte til å gå opp i 1-0 i det 21. spilleminutt, og herfra syntes jeg egentlig de var best resten av kampen. En ettmålsledelse er likevel sjelden noe særlig trygg, og det var nok mange i publikum som trakk et lettelsens sukk da denne ble doblet til 2-0 fem minutter før pause.
Før dommeren sendte lagene inn gjennom spillertunnelen under hjemmefansens tribune fikk også gjestene fra Skåne ballen i mål, men dette ble avvinket for offside. Det sto dermed fortsatt 2-0 da spillerne fikk et kvarters hvile, og vi fikk se at i Åtvidaberg er kaffe definert som en del av helsetilbudet.
Etter pausen kom Ängelholm veldig påskrudd ut, og alt etter ett minutt fikk de straffespark. Straffen ble først reddet, men returen ble lirket inn til 2-1 og ny spenning i kampen.
Omtrent halvveis inn i andre omgang jublet så gultrøyene på ny. Ballen lå i nettet bak ÅFF-målvakten, men lå gjorde også en blåkledd spiller som hadde blitt sparket i hodet i det akrobatiske avslutningsforsøket. Dommeren mente dette hadde vært farlig spill, og hjemmelaget var reddet for nå.
Det var ikke mer enn 12 minutter av kampen da 3-1 kom som resultat av et nydelig innlegg som bare var å dytte i mål. Flesteparten av de 1135 som hadde møtt opp i dag jublet, og én av dem fikk enda mer grunn til å juble like etterpå da det ble kunngjort at en med et loddnummer som ikke engang lignet litt på dem jeg hadde kjøpt.
I det stadionuret passerte 81 spilte minutter kom så 4-1, og nå var det virkelig over. Ängelholm satte faktisk inn en liten sluttspurt, men det virket ikke som om de selv trodde på at de skulle hente inn tre mål, og resultatet ble uansett at de ikke hentet inn et eneste, og dermed endte det hele 4-1 på den ærværdige fotballbanen.
Vi fant raskt tilbake til bilen, og satte kursen tilbake til overnattingsstedet, nå via en pitstop i Linköping, hvor vi til vår store forferdelse oppdaget at søndagens planer måtte kastes om på fordi en kamp var flyttet fra 12 til 16.
Etter halvanna time på veien fra kampen i Trelleborg svingte jeg inn ved en av innkjørslene til Österås Idrottspark, og innså at jeg var på feil side av anlegget. Jeg valgte likevel å bli stående her, fordi bilen der kunne stå i skyggen hele tiden mens jeg sto parkert, og så tok jeg beina fatt for å komme rundt, og fikk betalt meg inn (med kontanter, hurra!) for å se division 1-kampen mellom Hässleholm og Åtvidaberg.
Inne på det som var riktig bane på anlegget, hvor det krydde av idrettsanlegg av alle typer, fra en myriade fotballbaner via ishall med curling, tennishall til badeland og hvem vet hva ellers de hadde samla her, fikk jeg se en herlig hovedtribune, men jeg noterte meg også at det ikke var noen avsperringer, så det å ta en runde rundt banen kom neppe til å være noe problem. Jeg inspiserte kjapt kiosken, og fant ut at det pågikk grilling av pølser og burgere, noe som passa meg svært fint ettersom jeg ikke hadde spist siden den herlige frokosten.
Jeg tok likevel plass på tribuna først, og fikk derfra se innmarsj og myntkast, og så var det endelig klart for avspark. Det var ikke spilt fullt seks minutter enda da Hässleholm lyktes med å ekspedere et frispark gjennom feltet og så i mål til 1-0. Stor jubel!
Like stor var ikke jubelen et drøyt kvarter senere, da de grønnkleddes målvakt (som hadde gjort en svært fin figur så langt) ruste ut mot en angripende Åtvidaberg-spiller, og smalt inn i ham. Hjemmepublikummet og keeperens lagkamerater mente han hadde gjennomført en god redning, men bortelaget hadde her dommeren på sin side når de mente at han hadde fortjent en utvisning. Takk for i dag, og dermed måtte en av HIFs utespillere også tusle av banen for å gjøre plass for reservekeeperen.
Jeg hadde da sammenstøtet skjedde akkurat fått kjøpt meg en pølse, og da denne var spist kunne jeg se at nevnte reservekeeper innledningsvis så litt usikker ut, men så fikk han gjennomført en kanonredning etter en corner, og deretter var han totalt on fire. Med en mann mer på banen hos bortelaget ble naturlig nok mer og mer av spillet lokalisert foran hjemmelagets mål, men alle skudd ble avverget av den unge keeperen.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause, men jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå for Hässleholm dersom trykket fra Åtvidaberg (Dit jeg for øvrig tenker meg på kamp om bare tre uker!) fortsatte som det hadde gjort etter utvisningen. Jeg benyttet for øvrig sjansen til å la meg imponere av at det også her ble grillet på kull, noe som alltid setter en helt ekstra spiss på smaken av maten.
Litt etter pause ble det opplyst om at rosa lodd nummer 19 hadde vunnet 50/50-lotteriet, og at det var 430 tilskuere til stede. Mitt forsøk på å telle litt tidligere i kampen hadde havnet litt i underkant av 400, men jeg valgte å stole på speaker.
Ute på gressmatta fortsatte Åtvidaberg å presse hjemmelaget voldsomt, men det var absolutt ingen tvil om at reservekeeperen som hadde overtatt etter han som fikk rødt kort var i ferd med å tilegne seg stjernestatus. Alt ble reddet, og gjestene innså at her måtte det tyngre skyts til. Inn med Djurgården-legenden Haris Radetinac (12 og en halv sesong for Stockholmsklubben), og rett etterpå (her må det tilføyes at Radetinac var helt uskyldig) ble 2-0 kontret inn! Skulle det virkelig gå for Hässleholm å vinne med ti mann? (Skånesport har video av målet)
Etter at grønntrøyenes ledelse ble doblet virket det som om ÅFF falt litt sammen. De hadde fortsatt ballen mest, men presset ikke like mye som før, og tross en ganske solid sluttspurt, da dommeren noen minutter på overtid endelig blåste av sto det fortsatt 2-0, og hjemmelaget kunne motta velfortjent hyllest fra sine fans, mens kampens store stjerne var omringet av media.
Selv hoppet jeg i bilen igjen, og tok fatt på dagens siste etappe, til IKEA-byen Älmhult hvor jeg ikke bare skulle sove, men også fant meg et bedre måltid.
Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut Tvååker utenfor Varberg som destinasjon, og satte tidlig på morgenen kursen sørover i en leid Volvo. Etter en liten pitstop i Uddevalla og en matbit i Ljungskile fortsatte ferden gjennom Göteborg, og til slutt kunne jeg parkere ved stadionanlegget hvor det skulle spilles kvalik til nivå 3 mellom Tvååkers IF og Oskarshamns AIK.
Bortelaget hadde jeg jo sett to ganger før i år i Ettan, mens hjemmelaget som hadde kjempet i toppen av Division 2 var et nytt bekjentskap. Jeg klarte ved ankomst å få tildelt en fotovest, og slo av en prat med flere av de frivillige på anlegget som var veldig spente på om det skulle lykkes for dem å rykke opp. Dagens kamp gikk på grunn av høsten på kunstgressbanen, og selv om det var et helt nydelig vær tilsa mengden rim på gressbanen at dette nok var et fornuftig valg. Det var faktisk en liten tribune også her ved kunstgresset, men en betydelig andel av de ankomne valgte å bli stående andre steder ved langsidene.
I en ganske lav ettermiddagssol ble kampen sparket i gang, og innledningsvis handlet det aller aller meste om gjestene fra østkysten. De sortkledde hadde et solid grep om det som skjedde på banen, og til stor frustrasjon for de syngende supporterne misbrukte de flere målsjanser, men rett før det var spilt et kvarter kunne det endelig jubles. Etter en corner ble ballen hamret i nettet og det sto 0-1.
Bare halvannet minutt senere vartet bortelaget opp med et nytt angrep hvor en retur endte hos en spiller som fikk tid til å lade, sikte, og skyte. Mål, og med 0-2 trodde jeg når sant skal sies at dette var avgjort. Det trodde nok også OAIKs spillere, for de slapp nå noe uventet hjemmelaget inn i kampen igjen, og halvveis inn i omgangen var det rødtrøyenes tur til å score på corner, og dermed redusere til 1-2.
Så, i det 26. spilleminutt fikk hjemmelagets nummer 22 ballen servert på foten, og han måket til. Et vanvittig bra skudd passerte alt og alle, og det jeg er overbevist om at ingen hadde trodd skulle skje bare ti minutter tidligere hadde skjedd: Det var 2-2 og balanse i regnskapet igjen!
2-2 sto seg til pause, og tross Oskarshamns dominans innledningsvis var dette et nokså rettferdig resultat omgangen sett under ett. Det var som sagt store folkemengder på plass, men kiosken var ikke tilsvarende oppbemannet, så etter å ha kasta et blikk på køen der konkluderte jeg med at det nok ikke ble noen bevertning på meg i dag. Etter et kvarter kom så lagene traskende tilbake til banen, og det som senere ble opplyst å ha vært 541 tilskuere kunne forberede seg på Hallands siste 45 minutter med fotball i 2025.
Andre omgang var det igjen bortelaget som kom best i gang, men overtaket var på ingen måte så påfallende som det hadde vært da kampen startet. Det var likevel ikke ufortjent da Oskarshamn i det 62. spilleminutt igjen fikk ballen i mål. 3-2, og nytt overtak foran returkampen lørdag om en uke.
Tvååker som var litt underdogs skjønte selvsagt at det å reise østover med ett mål å ta igjen ville være uheldig, og mobiliserte umiddelbart i et forsøk på å utligne. De malte på, og i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter gikk ballen i mål! Stor jubel, og med 3-3 var vi igjen like langt.
Siste del av kampen ble preget av litt dårlig stemning mellom spillerne, flere misbrukte sjanser begge veier, og ikke akkurat det beste jeg har sett av fotball. Da kampen var over sto det uansett fortsatt 3-3, og selv om Oskarshamn nok fortsatt er favoritter foran returkampen tror jeg Tvååker i dag fikk en mental boost gjennom at de så at de helt fint kan gi det andre laget seriøs motstand. Som en av kampvertene sa: Dersom laget vinner bare én av de fire omgangene holder det med uavgjort i de tre andre.
Jeg tok meg tilbake til bilen, forserte trafikken ut fra stadionanlegget (Praktisk nok var loppemarkedet klubben arrangerte på nabotomta til stadion også ferdig klokka fire, noe som ikke akkurat hjalp med trafikkavviklinga) og satte igjen kursen nordover. Etter drøye fire timer var jeg hjemme, fikk gjort noen ærender, og leverte så tilbake bilen før jeg dro hjem og grillet meg en strålende biff som var kjøpt inn på Svinesund.
Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp fant jeg fram til parkeringsplassen utafor ishallen i Malmö-bydelen Limhamn. Her spiste jeg et roastbiffsmørbrød jeg hadde vært så smart å kjøpe tidligere på dagen, før jeg trasket de få meterne bort til kunstgressbanen hvor jeg skulle se enda en kamp på nivå 3, nå mellom BK Olympic og Oskarshamns AIK.
Tilfeldighetene ville ha det til at på min forrige tur til Skånes hovedstad så jeg også disse to lagene, men da ikke mot hverandre. Olympic spilte da på sin faste hjemmebane, mens Oskarshamn møtte Ariana (Som jeg jo hadde sett tidligere i dag) på gamle Malmö stadion.
Det hadde på ingen måte blitt noe særlig varmere i løpet av dagen, og her var det bare ei tribune. Det var derfor rimelig kjølig mens vi ventet på avspark. Speaker spilte noe musikk, som av og til ble avbrutt av litt teknisk trøbbel med mobiltelefonen som ble brukt som avspillingsenhet, men vi noenogfemti som hadde tatt turen hit var nok uansett mest frustrert over volumet på musikken. Da lagene stilte opp for hilseseremoni forsvant heldigvis musikken, og heretter var det bare når noen ringte speaker vi fikk lyder i høyttalerne.
Første omgang var i grove trekk et langt gjesp. Hjemmelaget hadde noen halvsjanser, mens gjestene så ganske tannløse ut. Om man kikket litt på tabellen i avdelinga hadde de grønnkledte lite å spille for, mens for gjestene fra Småland var det et være eller ikke være å få med seg minst ett, helst tre poeng i dag.
Det sto tross poengbehovet fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og speaker igjen fant musikk-knappen på mobiltelefonen sin. Til tonene av Live is life, Coco Jamboo og Macarena tok jeg meg en tur på do, og da jeg var tilbake på tribuna var det klart for nye 45 minutter med fotball, som jeg frykta skulle bli like intetsigende som de første hadde vært.
Heldigvis hadde tydeligvis også vertskapet innsett at det de hadde levert i første omgang hadde vært for dårlig, og det tok bare såvidt over to minutter før ballen lå i nettet bak Oskarshamn-keeperen. 1-0, og rekka med kamper med scoring i levde videre.
OAIK var som sagt i poengnød, og da de følte seg litt bortdømt etter først ikke å ha fått en straffe de mente seg berettiget til, før dommeren like etter blåste frispark motsatt vei for det som ikke så noe verre ut enn det han ikke blåste for like før ble det noe frustrasjon som bygde seg opp rundt omkring. Det utartet likevel aldri helt, og gjestene fortsatte å jakte den viktige utligningen. De måtte vente helt til klokka var passert 70 spilte minutter, men da kom 1-1 på denne måten.
Gleden over å ha utlignet fikk leve i ganske nøyaktig åtte og et halvt minutt, før Olympic igjen tok ledelsen. 2-1, og igjen så alt svært mørkt ut for smålendingene. De ga likevel ikke opp, og i det kampuret passerte 83 minutter kom en ikke ufortjent utligning til 2-2.
I sluttminuttene prøvde og prøvde og prøvde Oskarshamn å få målet som ville gitt dem alle tre poengene, men da dommeren blåste av hadde lagene tvøu mål hver, som speaker annonserte. Det ble dermed med det ene poenget, men i og med at Husqvarna tapte kampen jeg egentlig hadde tenkt å se denne ettermiddagen kan dette vise seg å være gull verdt når alt skal telles opp om noen uker.
Før jeg stakk hilste jeg kjapt på en hos gjestenes støtteapparat som også var Futbology-bruker, og også kjente Martin, før jeg satte kursen mot Ängelholm hvor jeg nok en gang skulle spise Skånes beste hamburgere! Er du i Skåne er det faktisk påbudt å dra hit og spise!
Etter å ha starta dagen med å vinne et hårbånd fra Lunds BK som jeg var og så i går kom jeg en drøy halvtime før avspark fram til lørdagens første kamparena. Jeg fant parkering i skyggen bak tribuna, og fikk etter en kjapp prat med han i billettluka utlevert en fotovest og en akkreditteringsbrikke til å henge rundt halsen og kunne så ta i nærmere øyensyn Malmö IP, hvor det var klart for kamp i Ettan södra mellom FC Rosengård og AFC Malmö (Fortsatt bedre kjent som Ariana FC.)
Jeg tok først plass i skyggen på den store hovedtribuna, men skjønte raskt hvorfor de fleste av de nærmere 200 frammøtte hadde plassert seg på de noe eldre tribunene på motsatt side. Det var bikkjekaldt der hvor sola ikke skinte! Det var derfor ikke lenge etter at myntkastet var tatt at jeg la ut på en ferd rundt banen.
Bortelaget stilte ikke bare med 11 spillere på banen, men også en solid gjeng med tromme, megafon og ivrige sangstemmer på tribuna.
Disse fikk nok å juble for i starten av kampen, da Ariana som både de og jeg fortsatt kaller klubben i rødt selv om de har vedtatt å skifte navn så klart sterkest ut. Det var derfor høyst fortjent da de i det 17. spilleminutt gikk opp i 0-1.
De rødes dominans fortsatte, og vi fikk etterhvert en rekke med hjørnespark etter hjørnespark etter hjørnespark. I ett av disse fikk vi en stygg hodesmell hvor en Ariana-spiller ble liggende nede, men heldigvis kom han seg på bena igjen, og til slutt fikk bortelaget uttelling for de mange cornerne. 0-2, og 31:15 på klokka.
Som nevnt var det solid support fra bortesupporterne, mens de som holdt med FC Rosengård var noe mer sedat anlagte. Litt applaus på sjanser var stort sett det vi hørte fra dem, og når sant skal sies var det ikke veldig ofte det ble anledning til å komme med dette heller. Det sto derfor fortsatt 0-2 da lagene etter vel fire minutters overtid fikk gå i garderoben for å omgruppere litt.
Jeg innså nå at med tilleggstid i begge omgangene kom jeg til å miste halve førsteomgangen av kampen jeg egentlig hadde tenkt å se etterpå, så jeg endret planer og fant meg en nærmere kamp. Da jeg var ferdig med å kjøpe billett til denne var det straks tid for at lagene igjen skulle komme inn på banen i det fantastiske høstværet.
Hjemmelaget hadde i pausen benyttet anledningen til å gjøre to bytter, og om det var dette som virket skal være usagt, men kampen virket de første minuttene av andre omgang mye jevnere enn den hadde vært i første omgang. Dette toppet seg så med at vi etter seks og et halvt minutt med fotball fikk en redusering til 1-2! Skulle vertskapet komme tilbake?
Jeg slo meg nå ned på det som så ut til å være den eldste tribuna litt, og tillot meg å nyte omgivelsene litt. Jeg har mange ganger påpekt stadionmangelen i Oslo, og en idrettsplass som denne hadde absolutt passet for noen av de litt mindre klubbene i den norske hovedstaden.
Etter at jeg igjen flyttet på meg for å få litt sol fikk jeg halvveis inn i andreomgangen se Ariana gå opp i 1-3 etter et flott angrep, og etter dette ble kampen aldri spennende. Rosengård prøvde og prøvde, men motstanderne hadde på ingen måte tenkt å la dem få med seg noe fra denne kampen, så da dommeren drøyt fem minutter på overtid blåste av var det fortsatt 1-3 som sto på scoringstavlene i hver ende av banen.
Jeg leverte kjapt fra meg vesten igjen, fant veien tilbake til bilen, og navigerte meg litt sørvestover i byen til nok en kamp.
Da jeg tidligere i uka oppdaget at kampen jeg hadde tenkt å se i Göteborg fredag kveld hadde blitt flyttet til søndag ble jeg umiddelbart ganske skuffet, spesielt siden det ikke lot til å være noen andre muligheter for å få sett fotball denne første kvelden av en svensk groundhoppinghelg jeg hadde sett meg ut. Det eneste håpet på en bane jeg manglet som lot seg kombinere med planene for lørdag og søndag var en kamp langt langt sør i Skåne, og med et planlagt møte på jobb som neppe var ferdig før i ett-to-tida i beste fall ville dette neppe gå. Stor var derfor gleden da møtet ble mye kortere enn planlagt, så jeg kunne avspasere resten av dagen, dra hjem og pakke i full fart, og så sette kursen sørover mot Svinesund. Etter å ha passert grensa og etterhvert blitt loset trygt forbi den verste køen i Göteborg av Google maps kom jeg med drøye tjue minutter til gode før kampstart fram til arenaen hvor det var klart for nivå 3-kamp mellom Lunds BK og Ängelholms FF.
Etter å ha inntatt arenaen foretok jeg raskt en høyst påkrevd inspeksjon av sanitærforholdene, før jeg fant plassen min på tribuna og fikk se aktørene gjøre seg klare for avspark. Det så et øyeblikk ut som om dette ville bli forsinket, da assistentdommeren gjorde oppmerksom på at bare ett av de fire hjørneflaggene var montert, men dommeren var fornøyd da han så at en mann la ut på runde for å få på plass de tre andre, og dermed ble vi ikke så veldig forsinka.
Selv om det var de for anledningen svartkledde fra litt lenger nord i Skåne som så kvassest ut innledningsvis haglet det ikke med store sjanser. Lenge var det mest spennende å se på de to harene (eller kaniner kanskje?) som løp rundt bak den tomme ståtribuna på motsatt langside.
Jeg må innrømme at tanken om at dette kanskje ville ende målløst streifet meg i løpet av omgangen, og det kan ellers nevnes at selv om det tabellmessig ikke var allverdens å spille om i dag, så var det et høyt tenningsnivå og omtrent halvveis i omgangen et tilløp til håndgemeng som medførte tre gule kort.
Da vi begynte å nærme oss pause innså jeg at det nok kom til å bli en del kø i kiosken, og jeg fant ut at ved å gå nå kunne jeg komme før denne. Jeg hadde bare akkurat kommet meg opp bak sittefeltet og stilt meg i kø da jeg hørte jubel bak meg. Joda, rett før klokka bikket 36 spilte minutter hadde gjestene tatt ledelsen 0-1, og det helt uten at jeg ante hva som hadde skjedd.
Jeg valgte likevel å forbli i køen, og fikk skaffa meg en deilig pølse av lokalt fabrikat, før jeg igjen tok plass på setet mitt. Pølsa var akkurat fortært da gjestene litt inn i overtiden fikk et hjørnespark, og jammen gikk ikke dette inn til 0-2!
Tomålsledelsen sto seg til pause, og jeg kunne bruke det kjølige kvarteret som ventet til å undre meg over hvordan svenskene har klart å la ordet «halvlek» gå fra å bety «omgang» til at det har blitt et begrep for pausen, altså tiden mellom de to «halvlekene».
Andre omgang ble ganske preget av at Ängelholm ledet med to mål, men så, i det 64. spilleminutt lyktes de gulsvarte med å få satt ballen i mål til 1-2.
Etter dette kviknet kampen noe til, og foran et publikum jeg talte meg fram til at var på ca 225 ble innsatsnivået for å få en utligning høyere og høyere. Ängelholm var selvsagt ikke spesielt interesserte i at dette skulle skje, og en av innbytterne deres klarte faktisk å kjefte på seg to kjappe gule kort så han måtte gå i garderoben alt før han hadde fått sjans til å komme inn på banen.
I sluttminuttene ble det enda en runde med knuffing og krangling, men da de fire tillagte minuttene var tilbakelagt sto det tross Lunds sluttspurt fortsatt 1-2, og gjestene kunne glise fra øre til øre mens de dro ut i den skånske natten med alle tre poengene i bagasjen.
Selv hadde jeg en liten kjøretur som ventet nå ettersom jeg hadde booket overnatting ut fra at jeg skulle se kamp i Göteborg denne kvelden, men heldigvis gikk både kjøreturen og innsjekkinga smertefritt, så jeg kunne slappe av litt før lørdagens eventyr.
Etter en kort kjøretur fra kampen på Lindängen ankom jeg Stadionområdet i Malmö. Her parkerte jeg i et nesten tomt P-hus, spaserte langs det moderne stadionet med sponsornavn (Hvor jeg var i 2023) og fant fram til det gamle stadionet hvor man nå har så vidt startet prosessen med å rive det, noe som var hovedgrunnen til at jeg hadde dratt til Skåne i dag for å se nivå 3-match mellom Ariana FC og Oskarshamns AIK.
Ariana har nylig vedtatt å skifte navn til AFC Malmö, men så lenge både terminlister, klubbtøy, klubbhjemmesider, klubbsosialemedier og store deler av publikum fortsatt bruker det gamle navnet, så gjør jeg også det i denne bloggposten. Laget spiller som dere kanskje har skjønt på gamle Malmö stadion, som med en publikumsrekord på nesten 31 000 fra VM 1958 framsto en smule overdimensjonert med godt under 200 på plass i dag.
Da kampen kom i gang fant jeg ut at det var en form for hjemmesupportere her også. Ved siden av ei tromme ingen brukte satt en fyr og ropte ting til spillerne gjennom en megafon, noe som var ganske slitsomt for oss andre å høre på. En liten halvtime uti kampen kom så trommisen, og da ble det faktisk litt synging også.
Om det var trommingen og syngingen som gjorde utslaget skal være usagt, men i det 36. spilleminutt klarte endelig hjemmelaget å gå opp i 1-0. Gjestene tok umiddelbart et lite krisemøte ute på gresset før avspark igjen ble tatt.
Selv valgte jeg nå å flytte meg til svingen lengst øst på tribunen, fordi selv om man satt dritlangt unna banen fikk man iallfall litt varme fra sola. I skyggeområdene var det nemlig fryktelig kaldt som følge av en grusom vind som sveipet over anlegget. Da det ble pause sto det fortsatt 1-0, og jeg holdt meg her gjennom hvilen også.
Litt uti andre omgang flyttet jeg meg tilbake til skyggen, og så derfra at noen på motsatt side av stadion hadde hengt opp et chilensk flagg, antagelig for å hylle en Arianas chilenske nr 77.
Ellers skjedde det lenge lite å skrive hjem om utover i kampen nå. Jeg trakk mot slutten av kampen opp i øvre etasje på tribuna, som egentlig var stengt for andre enn bæsjende duer. Herfra fikk jeg se hjemmelaget komme til flere store sjanser, hvor denne kanskje var den aller største.
Inn i overtiden tenkte jeg at så mange muligheter som rødtrøyene hadde hatt til å avgjøre dette hadde det vært typisk om Oskarshamn ut av ingenting utlignet, men de røde klarte å ro det inn, og da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-0. Mens hjemmefansen jublet forlot jeg raskt stadion, og satte kursen tilbake mot mitt overnattingssted mellom Varberg og Falkenberg, via et kort pitstop for en deilig asiatisk buffetmiddag i Falkenberg.
Lørdagen våknet jeg ganske tidlig, men slo raskt fra meg idéen om å hive meg i bilen med en gang for å se en grytidlig match i Motionsligaen i Skåne. Jeg tok heller en ganske rolig morgen, før jeg litt før ti satte kursen sørover på E6. Etter et par timer kunne jeg så parkere, og gå det lille stykket forbi kunstgressbanen og inn til gressbanen hvor det skulle spilles kamp i Ettan södra (Altså den sørligste av de to avdelingene på svensk nivå 3) mellom BK Olympic og Husqvarna FF.
Anført av en speaker som hørtes akkurat ut som Zlatan Ibrahimovic når han snakket inntok lagene etterhvert banen, og sammen med Husqvarna-supporter og med-groundhopper Elwin (som jeg sist møtte på Svenshögen) og de fleste andre som var til stede hadde jeg tatt plass på solsida av banen. På motsatt side var det ei flott ståtribune (med sitteplasser til pressen), men her måtte man være masochist om man skulle oppholde seg i dag, for det var en sur vind som gjorde at om du befant deg i skyggen ble det raskt bikkjekaldt.
Ute på gressmatta var det hjemmelaget som så sterkest ut innledningsvis, og dette toppet seg i det 8. spilleminutt da et hjørnespark ble ekspedert i mål til 1-0 forbi et noe passivt HFF-forsvar.
Jeg hadde ikke spist så mye frokost, så mens kampen fortsatte fikk jeg kjøpt meg en hamburger (Kudos til klubben for å akseptere kontanter i kiosken). En av de absolutt beste stadionburgerne jeg har fått i Sverige, så dette var snadder!
Vi rundt trekvart hundre som var på plass fikk se hjemmelaget fortsette å styre kampen resten av omgangen, men noen fler scoringer så det lenge ut til at det ikke skulle bli. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.
Etter hvilen flyttet jeg meg litt for å få litt ulike vinkler på bildene mine, og fant ut at de to som hadde satt seg på pressetribunen drev med liveoppdateringer for en eller annen tjeneste. Samtidig fikk jeg et kvarter ut i omgangen se noe jeg først trodde var en klar straffe, men som jeg ser av videoen min at dommeren gjorde helt rett i å ikke blåse på. (Om han skulle blåst noe skulle det vært gult kort for filming)
Vertskapet hadde fortsatt et visst overtak i kampen, men etter å ha gjort noen bytter begynte gjestene fra Småland å yppe seg, men fortsatt ville det seg ikke foran Olympic-målet. De kom til en virkelig stor sjanse, men da de ikke klarte å utnytte verken denne eller noen av de mindre mulighetene fikk de en real kalddusj da det som så ut til å skulle bli en enkel klarering foran eget mål i stedet ble et helt episk selvmål der ballen ble stanget inn til 2-0.
Sluttspurten ble med to måls forsprang til hjemmelaget litt halvhjertet, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-0, og skåningene kunne juble for tre nye poeng. Gjestene på sin side går en tung høst i møte helt i bånn av tabellen.
Jeg takket Elwin for selskapet, og satte kursen videre mot neste kamp, som var hovedgrunnen til at jeg hadde tatt turen til Malmö og Skåne i dag.
