Etter å ha forlatt kampen i Vänersborg ventet et par timer på E45 før Martin, Mattis og jeg i god tid kom fram til Karlstad, og fikk hevet i oss noe mat før vi fant fram til stadionområdet i byen. Jeg har jo flere ganger besøkt Sola Arena, men denne gangen var målet kunstgressbanen like ved, hvor det skulle spilles gruppespillkamp i Svenska cupen mellom Karlstad Fotboll og Halmstads BK.
Jeg hadde i likhet med i Växjö i går fått avtalt fotoakkreditering, så mens de andre inntok hver sin tribune fant jeg fram til han som kunne gi meg en fotovest. Ventetida til kamp ble brukt til litt prat med Halmstads trivelige kommunikasjonsansvarlige (som det viste seg også har vært spiller på klubbens damelag), før jeg fikk startet fotograferinga da innmarsjen kom.
Jeg innså raskt at lysene rundt Solstadens konstgräsplan langtfra var de beste, og at fotoforholdene utover kvelden mildt sagt ville bli utfordrende. Med avspark 1700 var det allerede begynt å skumre, og det relativt sene avsparket var nok også en medvirkende årsak til at det ikke var stort fler enn tretti frammøtte på bortetribuna. Reiseveien hjem kan derimot ikke forsvare at oppmøtet av hjemmesupportere ikke var høyere enn at totalt antall tilskuere mot slutten av kampen ble oppgitt til å være 364. Det var dermed en relativt lett match for sangglade HBK-supportere å dominere lydbildet på stadion.
Som forventet når et lag fra øverste divisjon møter et fra nivå 3, så var det forhåndsfavorittene som presset mest på. Karlstad kom til noen få halvsjanser, men ellers foregikk det aller meste foran värmlänningenes målvakt. Om det skyldtes godt forsvar eller dårlig angrep vet jeg ikke, men mål ble det uansett ikke, og etter det som til dels hadde vært et ganske stort gjesp av en førsteomgang kunne lagene gå i garderoben og varme seg litt med 0-0 på storskjermen.
Etter at jeg hadde brukt pausen til å snakke litt med de andre nordmennene tok kampen igjen til, og hadde ikke presset fra Halmstad vært stort i første omgang, så var det definitivt det nå. De for anledningen hvitkledte hadde en gigasjanse tidlig i omgangen, før de i det stadionuret passerte 58 spilte minutter kunne juble sammen med sine fans for å ha gått opp i 0-1 ledelse.
HBK kom til flere muligheter til å øke ledelsen, og mot et bedre lag ville de nok blitt knallhardt straffet for å ha rotet bort alle disse sjansene. Karlstad på sin side slet med å etablere noe, og når de ti minutter før ordinær tid var omme heller ikke klarte å utnytte den ene store sjansen de fikk, da ble det tungt.
Etter tre minutters overtid ble det blåst av, og med borteseier 0-1 blir nok bussturen tilbake til Halland noe enklere enn den ellers kunne blitt. For oss seks nordmenn som var på plass ventet en noe kortere tur, men på vinterlige värmlandske veier og etter hvert også enda mer vinterlige forhold i Norge var dette utfordrende nok, men alle kom seg til slutt trygt hjem etter det som for oss som hadde tilbragt hele helga hos «söta bror» hadde vært en helt nydelig fotballopplevelse.
Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut Tvååker utenfor Varberg som destinasjon, og satte tidlig på morgenen kursen sørover i en leid Volvo. Etter en liten pitstop i Uddevalla og en matbit i Ljungskile fortsatte ferden gjennom Göteborg, og til slutt kunne jeg parkere ved stadionanlegget hvor det skulle spilles kvalik til nivå 3 mellom Tvååkers IF og Oskarshamns AIK.
Bortelaget hadde jeg jo sett to ganger før i år i Ettan, mens hjemmelaget som hadde kjempet i toppen av Division 2 var et nytt bekjentskap. Jeg klarte ved ankomst å få tildelt en fotovest, og slo av en prat med flere av de frivillige på anlegget som var veldig spente på om det skulle lykkes for dem å rykke opp. Dagens kamp gikk på grunn av høsten på kunstgressbanen, og selv om det var et helt nydelig vær tilsa mengden rim på gressbanen at dette nok var et fornuftig valg. Det var faktisk en liten tribune også her ved kunstgresset, men en betydelig andel av de ankomne valgte å bli stående andre steder ved langsidene.
I en ganske lav ettermiddagssol ble kampen sparket i gang, og innledningsvis handlet det aller aller meste om gjestene fra østkysten. De sortkledde hadde et solid grep om det som skjedde på banen, og til stor frustrasjon for de syngende supporterne misbrukte de flere målsjanser, men rett før det var spilt et kvarter kunne det endelig jubles. Etter en corner ble ballen hamret i nettet og det sto 0-1.
Bare halvannet minutt senere vartet bortelaget opp med et nytt angrep hvor en retur endte hos en spiller som fikk tid til å lade, sikte, og skyte. Mål, og med 0-2 trodde jeg når sant skal sies at dette var avgjort. Det trodde nok også OAIKs spillere, for de slapp nå noe uventet hjemmelaget inn i kampen igjen, og halvveis inn i omgangen var det rødtrøyenes tur til å score på corner, og dermed redusere til 1-2.
Så, i det 26. spilleminutt fikk hjemmelagets nummer 22 ballen servert på foten, og han måket til. Et vanvittig bra skudd passerte alt og alle, og det jeg er overbevist om at ingen hadde trodd skulle skje bare ti minutter tidligere hadde skjedd: Det var 2-2 og balanse i regnskapet igjen!
2-2 sto seg til pause, og tross Oskarshamns dominans innledningsvis var dette et nokså rettferdig resultat omgangen sett under ett. Det var som sagt store folkemengder på plass, men kiosken var ikke tilsvarende oppbemannet, så etter å ha kasta et blikk på køen der konkluderte jeg med at det nok ikke ble noen bevertning på meg i dag. Etter et kvarter kom så lagene traskende tilbake til banen, og det som senere ble opplyst å ha vært 541 tilskuere kunne forberede seg på Hallands siste 45 minutter med fotball i 2025.
Andre omgang var det igjen bortelaget som kom best i gang, men overtaket var på ingen måte så påfallende som det hadde vært da kampen startet. Det var likevel ikke ufortjent da Oskarshamn i det 62. spilleminutt igjen fikk ballen i mål. 3-2, og nytt overtak foran returkampen lørdag om en uke.
Tvååker som var litt underdogs skjønte selvsagt at det å reise østover med ett mål å ta igjen ville være uheldig, og mobiliserte umiddelbart i et forsøk på å utligne. De malte på, og i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter gikk ballen i mål! Stor jubel, og med 3-3 var vi igjen like langt.
Siste del av kampen ble preget av litt dårlig stemning mellom spillerne, flere misbrukte sjanser begge veier, og ikke akkurat det beste jeg har sett av fotball. Da kampen var over sto det uansett fortsatt 3-3, og selv om Oskarshamn nok fortsatt er favoritter foran returkampen tror jeg Tvååker i dag fikk en mental boost gjennom at de så at de helt fint kan gi det andre laget seriøs motstand. Som en av kampvertene sa: Dersom laget vinner bare én av de fire omgangene holder det med uavgjort i de tre andre.
Jeg tok meg tilbake til bilen, forserte trafikken ut fra stadionanlegget (Praktisk nok var loppemarkedet klubben arrangerte på nabotomta til stadion også ferdig klokka fire, noe som ikke akkurat hjalp med trafikkavviklinga) og satte igjen kursen nordover. Etter drøye fire timer var jeg hjemme, fikk gjort noen ærender, og leverte så tilbake bilen før jeg dro hjem og grillet meg en strålende biff som var kjøpt inn på Svinesund.
Etter å ha sett ferdig division 6-kampen og kvittet meg med kameraet var det å stime rett avgårde til køen bak Elfsborgläktaren for å komme seg inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og Halmstad.
Etter flere dårlige prestasjoner og ditto resultater var det stor spenning knyttet til om di gule endelig skulle klare å slå tilbake og vinne en kamp i Allsvenskan igjen. Halmstad hadde på sin side rota seg grundig ned i bunnstriden, og var nok rimelig desperate etter å få med seg noe fra denne kampen. Nettopp derfor var det litt underlig å se hvor tynt med folk det var på bortefeltet, spesielt når man tenker på at avstanden fra Halmstad til Borås burde være høyst overkommelig en søndag ettermiddag.
Da kampen kom i gang ute på kunstgresset ble det snart klart at Halmstads primære mål her var å unngå at Elfsborg fikk gjort noe. De blåkledde ble til stadighet liggende nede etter den minste kontakt, og jeg mistenkte en stund at lagets medisinmann måtte være den som hadde løpt mest.
Det var likevel ikke bare mot gjestene at frustrasjonen fra ståfeltet på kortsida ble rettet. Elfsborg-laget virket på ingen måte å være i stand til å skape noe, så da fjerdedommeren signaliserte at det gjensto minst 6 minutter til pause håpet vi bare at det fortsatt ville være målløst når lagene gikk i garderoben. Slik skulle det ikke bli, etter en strøm av uheldige hendelser der jeg fortsatt mener at Elfsborg burde hatt frispark i det hele TRE HBK-ere kom seg gjennom mot keeper endte det hele med gult kort til vår målvakt og straffespark til Halmstad. Straffen gikk i mål, og det sto 0-1.
0-1 var dermed pausestillinga, og det var tydelig at misnøyen var stor på supporterfeltet. Da lagene kom tilbake på banen skjønte vi at det måtte ha vært noe misnøye i garderoben også. Trener Hiljemark gjorde ikke ett, ikke to, ikke tre, men hele FIRE bytter! Dessverre, etter åtte minutter med konstant synging av Per Frick-sangen, så måtte nevnte Frick forlate banen igjen, og med Johan Larsson inn for ham var alle byttemulighetene brukt opp!
Da det ble pause i Eliteserie-kampen mellom Bryne og Strømsgodset fikk jeg en telefon fra NRK som ville ha en liten rapport på lufta, og jeg var akkurat i ferd med å avslutte samtalen der da tribunen eksploderte i glede rundt meg. Den tidligere Fredrikstad-kapteinen Julius Magnusson hadde etter vel tjue minutter av andre omgang satt inn utligningen til 1-1!
Elfsborg hadde nå en ganske god periode, men da vi gikk inn i det siste kvarteret fikk Halmstad fylt på med friske krefter fra benken, mens våre gutter nå hadde løpt en god stund allerede. Det ble derfor skumlere og skumlere å se på det som skjedde ute på banen, og fem minutter før full tid skjedde det: Halmstad gikk opp i 1-2…
Jeg er prinsipielt imot at man skal gå før kampen er ferdig om man ikke har en svært god grunn knyttet til ferge-, buss- eller flytider, men jeg kan nesten forstå de som forlot tribunene nå. På tribunen prøvde vi som var igjen etter beste evne å få Eleganterna til å visa hjärta og göra oss stolta, men ingenting nyttet. Da kampen ble blåst av etter fem minutters overtidsspill sto det fortsatt 1-2, og det som ventet spillerne nå var på ingen måte noen hyllest.
Reaksjonene da trener Hiljemark bare som snarest klappet litt mot tribunen før han forsvant, mens de fleste spillerne ble stående og ta imot litt kjeft før de gikk var ikke spesielt hyggelige å høre på. Jeg må si at jeg aner ikke om han er i ferd med å miste garderoben, men at han er i ferd med å miste supporterne, det er jeg sikker på. (Jeg kan for øvrig anbefale å høre episoden av podcasten nummer8.se som ble spilt inn etter kampen, og der det problematiseres mye rundt den manglende røde tråden under Hiljemarks ledelse (Samt snakkes mye om behovet for klemmer)).
Jeg måtte skuffet forlate Borås, og satte kursen hjemover mot Oslo igjen. Som om det ikke var nok med et surt tap i kampen jeg hadde sett fikk jeg på veien høre også TIL tape sin kamp som punktum for en fæl fotballhelg.
Denne sene augusthelga hadde jeg lenge planlagt å ta meg en sørsvensk helg med en Elfsborg-kamp på søndagen som høydepunkt, så etter å ha gjort dagens dont på kontoret hoppet jeg i bilen og satte kursen sørover. Etter en relativt begivenhetsløs kjøretur svingte jeg litt sør for Kungsbacka av fra E6, og kom etter litt fram til et flott lite fotballanlegg hvor det skulle være lokaloppgjør i division 5 Norra Halland mellom Löftadalens IF og Frillesås FF.
Det jeg etter å ha betalt meg inn og kjøpt to halvapotten-lodd (Som jeg i skrivende stund kommer på at jeg glemte å sjekke om jeg vant på) fikk se var en flott gressbane med et par benkerader langs det meste av den ene langsida, samt et gjerde å lene seg på for de som heller ville stå. I tillegg var her en liten kiosk, og et bygg med garderober og muligens også noe forsamlingslokale. Parkeringsplassen hadde flomlys, så jeg tipper at her var det mulighet for å spille bandy kalde vinterkvelder.
Mens jeg ventet på avspark benyttet jeg anledningen til å besøke kiosken og skaffe meg en Piggelin, og da denne var fortært var spillerne klare ute på banen. Hadde noen skrevet en forhåndsanalyse av hva man kunne forvente her i kveld hadde de nok påpekt at mens gjestene fra tettstedet femten minutters kjøring unna lå på tredjeplass slet vertskapet nederst på tabellen. Det var derfor en viss forventning om at Frillesås skulle ro dette greit i land, men om noen hadde satt penger på dette fikk de seg et skudd for baugen da Löftadalen etter fire minutter fikk et hjørnespark som ble satt i tverrliggeren før returen ble kranglet i mål til 1-0.
Bortelaget virket litt rystet, og de hvitrøde fra landsbygda fortsatte å se friskest ut, og da et langskudd smalt i tverrliggeren kunne fort ledelsen blitt doblet. I stedet fikk vi noenogåtti frammøtte se grønntrøyene kjempe seg tilbake i kampen, men lenge uten at de helt store målsjansene kom, så det var absolutt en fortjent ledelse underdogene hadde.
Fem minutter før pause så det likevel stygt ut for den knappe ledelsen. Et hjørnespark endte med at dommeren resolutt blåste i fløyta og pekte på straffemerket etter at en av de tilreisende fikk en arm i ansiktet og gikk i bakken.
Det ble raskt gjort klart til straffespark, men ikke bare reddet målvakten skuddet, han klarte også å holde returen ute av mål, og fikk etterhvert hjelp av lagkameratene til å få ballen unna det farlige området.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause. Mens spillerne forsvant inn i hver sin garderobe tok jeg en svipptur bort til bilen for å få i meg en brødskive for å unngå å sulte i hjel.
Snart var kampen igjen i gang, og det var nå tydelig at Frillesås hadde bestemt seg for at noe tap her kunne de ikke være bekjent av. Det var ikke engang spilt tre minutter da flere store muligheter kulminerte med at utligningen til 1-1 satt i nettet.
I det 54. spilleminutt kom det så en liten kollaps i Löftadalens forsvar, og tross voldsomme krav om at det skulle vært avvinket for offside kom 1-2.
De grønne roet seg litt ned etter denne snuoperasjonen, og vi fikk nå en periode med flere store sjanser i begge ender av banen. Flere scoringer måtte vi likevel vente ti minutter på, men da den endelig kom var det spikeren i kista for hjemmelagets håp om å få noe med seg i kveld. 1-3, og en lang oppoverbakke om LIF skulle klare å komme tilbake.
Den siste knappe halvtimen var preget av et ganske kontrollert bortelag og et mer og mer desparet hjemmelag, men ballen ville ikke i mål flere ganger, så da dommeren etter ganske presis 90 minutter blåste av sto det fortsatt 1-3, og bortelagets fans kunne glade applaudere for tre poeng og fortsatt en teoretisk sjanse til å hente inn de to foran seg på tabellen.
Jeg forlot raskt stadion, og etter en liten hamburgerpitstop i utkanten av Varberg fant jeg fram til nattens overnattingssted, i låven på en gård et lite stykke utenfor Tvååker. Her skulle det samles krefter før lørdagens to Ettan-kamper i Malmö.
Siste ledige lørdag før jul, cupfinale i Oslo, og alt duket for en fin fotballdag. Jeg hadde klart å kvitte meg med cupfinalebilletten min, så etter å ha kommet meg tidlig ut av senga plukket jeg opp Sören og hans bedre halvdel, og satte kursen sørover. I Moss svingte vi innom fergekaia og plukket opp Mads som hadde stått opp enda tidligere, før ferden fortsatte sørover mot Götaland. Etter et par pitstop for å få ut litt pant og inn litt andre varer passerte vi länsgrensa mot Halland, og svingte inn foran kunstgressbanen på Tingbergsvallen hvor det skulle spilles treningskamp mellom Annebergs IF og IF Mölndal Fotboll.
Jeg hadde jo tidligere besøkt hovedarenaen her i Kungsbacka som lå helt inntil denne banen, men siden anlegget var splittet i Futbology-appen var det et enkelt valg å bytte hit da den kampen vi opprinnelig hadde tenkt å se ble avlyst dagen før fordi bortelaget ikke kunne stille. Det som møtte oss var en ganske generisk bane uten noen fasiliteter, bortsett fra at tavla med stadionur og informasjon om stillingen som egentlig sto på gress-stadionets område var vendbar og nå var snudd hit mot denne banen. Meget smart løsning!
Da kampen kom i gang trøblet nevnte lystavle litt, men man fikk den etterhvert til å gå, men da med litt forsinkelse på tidtakinga. Min stoppeklokke var akkurat kommet til to spilte minutter da hjemmelaget satte inn 1-0 til stor jubel fra de blåkledde.
Apropos blåkledde, mens tre av oss tilreisende nordmenn uforvarende hadde godt synlige plagg i gjestenes røde farger, så Sören med sine Wolfsburg-grønne lue og votter ut til å være supporter av hjemmelagets keeper. Ute på banen leverte de med røde shorts ikke så aller verst, men det ble litt lite sluttprodukt av det, og etter 21 minutters spill ble de igjen straffet da Anneberg satte inn 2-0.
I det 28. minutt fikk vi så dagens fineste scoring da et supert skudd gikk inn til 3-0, og det var absolutt ikke ufortjent med en solid ledelse til «hjemmelaget» (som egentlig holder til litt nordøst for Kungsbacka, men hadde leid seg inn på kunstgresset her i kommunesenteret for å få kjørt en treningskamp), men samtidig syntes jeg gjestene fra nabolänet hadde fått ganske dårlig betalt for sine prestasjoner når de ikke hadde fått noen scoringer.
3-0 sto seg til pause, og til vår store glede så vi dommeren hive av seg jakken igjen alt etter 6-7 minutter, så det ble en kort hvil før kampen fortsatte. Noen virkelig nevneverdige episoder fikk vi ikke utover i andre omgang heller. Etter drøye ti minutters spill økte hjemmelaget til 4-0 etter en fin soloprestasjon, før det virkelig ble jubel blant de noenogtjue tilskuerne da flomlysene endelig kom på etter en drøy time.
Om det var det at spillerne nå så hverandre som gjorde at det dabbet litt av vet jeg ikke, men vi måtte vente helt til det 81. minutt før hjemmelaget igjen scoret, og det sto 5-0.
Mads mente bortelagets navn hørtes litt for mye ut som Mjøndalen for hans smak, så da kampen endte 5-0 var han godt fornøyd med det tross at han med rød jakke definitivt så ut som en bortesupporter. Vi hoppet igjen inn i groundhoppingmobilen, og tok på ny fatt på E6, denne gang nordover.
Etter et par nye pitstop (Spareribs og churros er aldri feil, og dessuten måtte det jo shoppes litt på Nordby før grensa ble krysset) dumpet vi igjen Mads i Moss, og kjørte mot en tilsynelatende uendelig strøm av busser med glade østfoldinger i motsatt kjørefelt inn til hovedstaden igjen hvor kvelden kunne avsluttes med en bedre middag etter en finfin fotballørdag.
Etter dagens første kamp hadde jeg egentlig tenkt meg litt lenger sør i Skåne på en kamp til, men heldigvis innså jeg at ved å svelge litt stolthet og godt å gå glipp av starten av kampen ville jeg kunne kjøre hjemover i stedet, og dermed spare voldsomt med tid på slutten av dagen. Som tenkt, så gjort, og da jeg kom fram til destinasjonen fant jeg utrolig nok kjapt en parkeringsplass, og kom meg inn for å se kamp på nivå tre mellom Falkenbergs FF og BK Olympic.
Jeg hadde jo tidligere vært utenfor «Falcon Alkoholfri Arena» (Sånn blir det når man har et bryggeri som sponsor og alkoholreklame ikke er lov) og sett breddekamp, men dette ble altså mitt første besøk her. Da jeg inntok tribuna var det spilt såvidt over et kvarter, og lite tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig, da det fortsatt sto 0-0.
Ikke overraskende var det mest hjemmesupportere på plass på kampen hvor vertskapet kunne komme seg tilbake til Superettan, og selv om jeg så enkelte luer med bortelagets logo på på hovedtribuna var selve ståfeltet for bortefans helt tomt. Anført av en megafonbrukende capo i et antrekk jeg aldri har sett på en i en slik posisjon før (lyseblå skjorte og beige slacks) kom det en jevn lydstrøm fra de gules supporterfelt, men i første omgang fikk hjemmelaget ikke satt ballen i mål, mye på grunn av svært god innsats fra gjestenes keeper.
Det sto dermed 0-0 da lagene tok pause, og jeg gikk for å inspisere kioskene og doene. Jeg innså raskt at køene her gjorde dette lite aktuelt nå, så jeg returnerte ut til tribuna etterhvert. Herfra fikk jeg se gjestene gjøre et par bytter i pausen, og så fortsatte kampen.
Det var uten tvil hjemmelaget som både var best og mest interessert i å vinne dette, og ni minutter etter pause ble en retur etter et hjørnespark hamret i mål. Ballen skiftet nok retning på veien, så keeper var sjanseløs, men mål er mål. 1-0, og nå våknet virkelig opprykkshåpet hos FFF («Gi meg en…»-rop fungerer forresten fryktelig dårlig når man bare kan gjenta samme bokstav).
Jeg trakk etterhvert bort fra tribuna for å få sett litt kamp fra andre vinkler, og innså plutselig at jeg kunne sikre meg en matbit i teltet bak kortsida. Jeg skulle akkurat til å bestille da jeg hørte enorm jubel utenfor. Hjemmelaget hadde økt ledelsen til 2-0 med såvidt over et kvarter igjen av oppgjøret.
Jeg kunne feire de gules mål med en utsøkt pommes frites (Men det hadde vært veldig mye bedre med plain majones enn karriremulade som dipsaus) som ble fortært på kortsida av stadion. Herfra fikk jeg se en ganske kontrollert avslutning på kampen, og man trengte ikke spesielt mye i IQ for å skjønne hva supporterne tenkte på da de i det vi gikk inn i de varslete fire minuttene med overtid forlot feltet sitt og sluttet seg til oss som alt sto bak det lave gjerdet foran kortsida.
Godt inn i overtiden innså også hen som styrte storskjermen hva som var i ferd med å skje, og teksten «Vi är tillbaka» kom opp under stillinga som fortsatt var 2-0 da dommeren til slutt blåste av og vektere og publikumsverter innså at her måtte man bare la det uunngåelige skje!
Da jubelen roet seg forlot jeg stadion, ble stående i en nær stillestående kø ut fra parkeringa (Det var utrolig mange som syklet til kamp her i Falkenberg!), men kom meg etterhvert avgårde videre nordover, svært glad for at jeg hadde valgt denne kampen som gjorde at jeg fikk med meg to opprykksfeiringer på en dag, men også var nesten to timer tidligere hjemme enn jeg ellers ville vært.
Etter å ha forlatt dagens første kamp kjørte jeg rett til Varberg, enda jeg hadde svært god tid til kampen jeg skulle se. Parkerte ved stadion, tuslet ned til sentrum og konkluderte med at dette definitivt ikke var en by som var innenfor definisjonen på «fotballby», tuslet ut av sentrum, fant en butikk som hadde börek, og gikk tilbake til stadion og fikk kjølt meg ned litt i bilen før jeg gikk inn for å se allsvenskan-kampen mellom Varbergs BoIS og Halmstad BK.
Jeg hadde valgt plass ut fra å ville ha utsikt til både hjemme- og bortesupporterne, noe som hadde gitt meg den bonusen at jeg satt på skyggesida og slapp å bli mer stekt enn jeg allerede var. Jeg skjønte raskt at det var flaks at jeg satt i den enden av banen som var nærmest det utrolig dårlig plasserte bortefeltet, da hjemmesupporterne var en noe skuffende forsamling.
Da det var noen minutter til avspark trakk de tilreisende ultrasene plutselig et svært flagg over seg, og jeg fikk raskt en mistanke om hva som kom til å skje på innmarsjen. Joda, når spillerne kom ut på gresset ble det full fyr i svingen foran det som er rangert som nummer tre av de tre Hallands-derbyene (Både Halmstad og Varberg har de etterhvert sjeldne oppgjørene mot Falkenberg som sitt fremste hatoppgjør).
Varberg har for å si det mildt en tung sesong, og lå før denne kampen helt sist i serien etter 11 runder. Det var derfor en positiv overraskelse for meg å se hva de presterte på eget gress i dag. De var helt klart det førende laget, og jeg hadde stor forståelse for de stadige «Jäklar vilken tur dom har, Halmstad»-ropene som kom fra han som satt bak meg, for det var ikke tvil om at de mørkeblå hadde veldig mye marginer på sin side som gjorde at det ikke ble noen scoring til hjemmelaget i første omgang.
Det var for øvrig tydelig at et av de fremste angrepsvåpnene til grønntrøyene var En Som Kaster Langt™. Alle innkast de siste 20-25 metrene var jevngode med hjørnespark, eller faktisk i stor grad bedre enn hjørnespark, fordi kvaliteten på innleggene fra buen i hjørnet var alt annet enn god.
Det sto uansett fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg kjente at jeg rett og slett ikke orka å gå og stå i kø for å få kjøpt meg noe å drikke. Jeg holdt meg derfor på plassen min mens lagene var i garderoben og planla andre halvdel av kampen.
Foran 3822 tilskuere fortsatte kampen etter pause mye i samme spor, men fortsatt var det bortesupporternes innsats som var høydepunktet på arenaen. Jeg har vel sjelden sett en toppdivisjonskamp hvor hjemmesupporten så til de grader har blitt overkjørt av gjestene som det de ble her i dag, og når det er sagt: Halmstad er med all respekt ikke akkurat kjent som et supporterkulturens fyrtårn!
Etter hvert begynte faktisk noen unger på mitt felt av tribuna å prøve å mobilisere folk til å bli med på å heie fram «BoIS», med vekslende hell. Selv begynte jeg så smått å frykte at rekka med kamper med scoringer i igjen skulle bli avbrutt, men etter vel 80 minutter ble en blåkledd revet overende foran mål, og dommeren pekte på straffemerket. 0-1 i det 82. minutt!
Varberg ble nå voldsomt stresset, men fikk etterhvert kontroll i hodene sine og fortsatte å male på. I det 89. minutt fikk de så et innkast langt framme, og den tidligere nevnte langkasteren gjorde seg klar. Kastet ble langt, ballen ble stusset videre, og så ble den hamret i mål til 1-1! Skulle man klare å få iallfall ett poeng likevel?
Spoiler alert: Det skulle man ikke. I en løpsduell bare minuttet senere slengte en av Varbergs spillere ut en fot i et forsøk på å klarere ballen ut bak mål. Det han istedet gjorde var å vippe den over egen keeper og i mål til 1-2. Som lagets trener sa til Discovery etter kampen «Vi bjuder på en straffspark och gör ett självmål. Då vinner man inga matcher…»
Etter noen spennende overtidsminutter ble kampen avblåst uten flere scoringer, og mens hjemmefansen kjapt forlot stadion ble de blå stående igjen og juble sammen med spillerne sine i flere minutter.
Jeg fant tilbake til bilen, svingte innom en butikk og fikset meg noen kalde bokser vaniljecola, og satte kursen tilbake til overnattingsstedet i Göteborg, hvor jeg skulle planlegge morgendagens program som jeg ikke hadde spikret 100% ennå.
Etter gårdagens hendelser hadde jeg en god natts søvn før jeg slet meg ut av senga og satte kursen videre sørover. Første etappe i dag var heldigvis ikke så veldig lang, så jeg var ganske kjapt framme i Kungsbacka hvor jeg parkerte like ved stadion før jeg gikk på et kjøpesenter i nærheten og benyttet meg av kundefasilitetene der før jeg igjen gikk tilbake for å se division 4-matchen mellom Kungsbacka City og Getinge IF.
Tingbergsvallen viste seg å være en flott arena med en jordvoll på den ene siden og en solid tribune motsatt. Her var i tillegg til fotball også veldig tilrettelagt for friidrett, og da jeg kom så jeg en gjeng friidrettsutøvere som drev og avsluttet en treningsøkt. Jeg fikk betalt meg inn (Det gikk helt smertefritt å bruke penger her også. Se og lær, BK Astrio!) og så meg litt rundt på anlegget. Et par av karene i klubben ble veldig fascinert av at jeg kom helt fra Norge for å se dem spille, og fortalte blant annet at tross at arenaen ser bra ut, så ble den ikke godkjent av SvFF for at Kungsbacka DFF kunne spille der da de rykket opp til damallsvenskan.
Da kampen startet i solskinnet var vi ikke langt unna femti frammøtte tilskuere som fikk se hjemmelaget komme best i gang, uten at de klarte å produsere noe særlig med sjanser. Faktisk hadde man nesten ikke sett noe til gjestene fra sørenden før de like før halvtimen var spilt kom til kampens så langt klart største sjanse. Dette ga dem tydeligvis blod på tann, for nå var de plutselig overalt, og i det 32. minutt satt 0-1 i nettet.
Like etter målet kom de grønnkledte så til enda en stor sjanse, før den gode perioden deres tilsynelatende var over, og kampbildet igjen begynte å ligne mer på slik det hadde vært den første knappe halvtimen. Lagene gikk dermed til pause med 0-1 på tavla, og jeg gikk bort for å teste kioskteltet.
Mens jeg ventet på avspark tok hadde jeg blitt fortalt at han som sto i kiosken hadde to gullmedaljer fra UEFA-cupen. Joda, det var IFK Göteborgs gamle midtstopper Tord Holmgren som nå serverte kaffe og korv på nivå seks i svensk fotball! Ikke noe man opplever hver dag, akkurat.
Også her gikk det greit å betale cash, og for den svimlende sum av 25 kronor fikk jeg meg en brusboks og en sjokoladebolle, som jeg fortærte mens jeg bivånet pausekonkurransen som handlet om å kaste tennisballer så nært et flagg som mulig. Han som vant var kun centimetre unna, og en svært fortjent vinner.
Også i andre omgang handlet det aller meste om Kungsbacka City (Som så vidt jeg vet ikke er eid av City Football Group), og etterhvert klarte de faktisk å skape noen sjanser også. Den største sjansen kom kanskje på et hjørnespark med rundt ti minutter igjen av kampen, der det endte med at Getinge-keeperen måtte lete fram en virkelig fantomredning.
Tross City-presset i sluttminuttene klarte gjestene å ri inn ledelsen, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 0-1 og alle tre poengene ble med sørover. Jeg forlot stadion, og satte kursen i samme retning med mål om å få krysset av nok en allsvenskan-arena senere på dagen.
