IF Karlstad - Halmstad BK 0-1

Etter å ha forlatt kampen i Vänersborg ventet et par timer på E45 før Martin, Mattis og jeg i god tid kom fram til Karlstad, og fikk hevet i oss noe mat før vi fant fram til stadionområdet i byen. Jeg har jo flere ganger besøkt Sola Arena, men denne gangen var målet kunstgressbanen like ved, hvor det skulle spilles gruppespillkamp i Svenska cupen mellom Karlstad Fotboll og Halmstads BK.

Jeg hadde i likhet med i Växjö i går fått avtalt fotoakkreditering, så mens de andre inntok hver sin tribune fant jeg fram til han som kunne gi meg en fotovest. Ventetida til kamp ble brukt til litt prat med Halmstads trivelige kommunikasjonsansvarlige (som det viste seg også har vært spiller på klubbens damelag), før jeg fikk startet fotograferinga da innmarsjen kom.

Jeg innså raskt at lysene rundt Solstadens konstgräsplan langtfra var de beste, og at fotoforholdene utover kvelden mildt sagt ville bli utfordrende. Med avspark 1700 var det allerede begynt å skumre, og det relativt sene avsparket var nok også en medvirkende årsak til at det ikke var stort fler enn tretti frammøtte på bortetribuna. Reiseveien hjem kan derimot ikke forsvare at oppmøtet av hjemmesupportere ikke var høyere enn at totalt antall tilskuere mot slutten av kampen ble oppgitt til å være 364. Det var dermed en relativt lett match for sangglade HBK-supportere å dominere lydbildet på stadion.

Som forventet når et lag fra øverste divisjon møter et fra nivå 3, så var det forhåndsfavorittene som presset mest på. Karlstad kom til noen få halvsjanser, men ellers foregikk det aller meste foran värmlänningenes målvakt. Om det skyldtes godt forsvar eller dårlig angrep vet jeg ikke, men mål ble det uansett ikke, og etter det som til dels hadde vært et ganske stort gjesp av en førsteomgang kunne lagene gå i garderoben og varme seg litt med 0-0 på storskjermen.

Etter at jeg hadde brukt pausen til å snakke litt med de andre nordmennene tok kampen igjen til, og hadde ikke presset fra Halmstad vært stort i første omgang, så var det definitivt det nå. De for anledningen hvitkledte hadde en gigasjanse tidlig i omgangen, før de i det stadionuret passerte 58 spilte minutter kunne juble sammen med sine fans for å ha gått opp i 0-1 ledelse.

HBK kom til flere muligheter til å øke ledelsen, og mot et bedre lag ville de nok blitt knallhardt straffet for å ha rotet bort alle disse sjansene. Karlstad på sin side slet med å etablere noe, og når de ti minutter før ordinær tid var omme heller ikke klarte å utnytte den ene store sjansen de fikk, da ble det tungt.

Etter tre minutters overtid ble det blåst av, og med borteseier 0-1 blir nok bussturen tilbake til Halland noe enklere enn den ellers kunne blitt. For oss seks nordmenn som var på plass ventet en noe kortere tur, men på vinterlige värmlandske veier og etter hvert også enda mer vinterlige forhold i Norge var dette utfordrende nok, men alle kom seg til slutt trygt hjem etter det som for oss som hadde tilbragt hele helga hos «söta bror» hadde vært en helt nydelig fotballopplevelse.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Elfsborg - Halmstad 1-2

Etter å ha sett ferdig division 6-kampen og kvittet meg med kameraet var det å stime rett avgårde til køen bak Elfsborgläktaren for å komme seg inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og Halmstad.

Etter flere dårlige prestasjoner og ditto resultater var det stor spenning knyttet til om di gule endelig skulle klare å slå tilbake og vinne en kamp i Allsvenskan igjen. Halmstad hadde på sin side rota seg grundig ned i bunnstriden, og var nok rimelig desperate etter å få med seg noe fra denne kampen. Nettopp derfor var det litt underlig å se hvor tynt med folk det var på bortefeltet, spesielt når man tenker på at avstanden fra Halmstad til Borås burde være høyst overkommelig en søndag ettermiddag.

Da kampen kom i gang ute på kunstgresset ble det snart klart at Halmstads primære mål her var å unngå at Elfsborg fikk gjort noe. De blåkledde ble til stadighet liggende nede etter den minste kontakt, og jeg mistenkte en stund at lagets medisinmann måtte være den som hadde løpt mest.

Det var likevel ikke bare mot gjestene at frustrasjonen fra ståfeltet på kortsida ble rettet. Elfsborg-laget virket på ingen måte å være i stand til å skape noe, så da fjerdedommeren signaliserte at det gjensto minst 6 minutter til pause håpet vi bare at det fortsatt ville være målløst når lagene gikk i garderoben. Slik skulle det ikke bli, etter en strøm av uheldige hendelser der jeg fortsatt mener at Elfsborg burde hatt frispark i det hele TRE HBK-ere kom seg gjennom mot keeper endte det hele med gult kort til vår målvakt og straffespark til Halmstad. Straffen gikk i mål, og det sto 0-1.

0-1 var dermed pausestillinga, og det var tydelig at misnøyen var stor på supporterfeltet. Da lagene kom tilbake på banen skjønte vi at det måtte ha vært noe misnøye i garderoben også. Trener Hiljemark gjorde ikke ett, ikke to, ikke tre, men hele FIRE bytter! Dessverre, etter åtte minutter med konstant synging av Per Frick-sangen, så måtte nevnte Frick forlate banen igjen, og med Johan Larsson inn for ham var alle byttemulighetene brukt opp!

Da det ble pause i Eliteserie-kampen mellom Bryne og Strømsgodset fikk jeg en telefon fra NRK som ville ha en liten rapport på lufta, og jeg var akkurat i ferd med å avslutte samtalen der da tribunen eksploderte i glede rundt meg. Den tidligere Fredrikstad-kapteinen Julius Magnusson hadde etter vel tjue minutter av andre omgang satt inn utligningen til 1-1!

Elfsborg hadde nå en ganske god periode, men da vi gikk inn i det siste kvarteret fikk Halmstad fylt på med friske krefter fra benken, mens våre gutter nå hadde løpt en god stund allerede. Det ble derfor skumlere og skumlere å se på det som skjedde ute på banen, og fem minutter før full tid skjedde det: Halmstad gikk opp i 1-2…

Jeg er prinsipielt imot at man skal gå før kampen er ferdig om man ikke har en svært god grunn knyttet til ferge-, buss- eller flytider, men jeg kan nesten forstå de som forlot tribunene nå. På tribunen prøvde vi som var igjen etter beste evne å få Eleganterna til å visa hjärta og göra oss stolta, men ingenting nyttet. Da kampen ble blåst av etter fem minutters overtidsspill sto det fortsatt 1-2, og det som ventet spillerne nå var på ingen måte noen hyllest.

Reaksjonene da trener Hiljemark bare som snarest klappet litt mot tribunen før han forsvant, mens de fleste spillerne ble stående og ta imot litt kjeft før de gikk var ikke spesielt hyggelige å høre på. Jeg må si at jeg aner ikke om han er i ferd med å miste garderoben, men at han er i ferd med å miste supporterne, det er jeg sikker på. (Jeg kan for øvrig anbefale å høre episoden av podcasten nummer8.se som ble spilt inn etter kampen, og der det problematiseres mye rundt den manglende røde tråden under Hiljemarks ledelse (Samt snakkes mye om behovet for klemmer)).

Jeg måtte skuffet forlate Borås, og satte kursen hjemover mot Oslo igjen. Som om det ikke var nok med et surt tap i kampen jeg hadde sett fikk jeg på veien høre også TIL tape sin kamp som punktum for en fæl fotballhelg.

Varberg - Halmstad 1-2

Etter å ha forlatt dagens første kamp kjørte jeg rett til Varberg, enda jeg hadde svært god tid til kampen jeg skulle se. Parkerte ved stadion, tuslet ned til sentrum og konkluderte med at dette definitivt ikke var en by som var innenfor definisjonen på «fotballby», tuslet ut av sentrum, fant en butikk som hadde börek, og gikk tilbake til stadion og fikk kjølt meg ned litt i bilen før jeg gikk inn for å se allsvenskan-kampen mellom Varbergs BoIS og Halmstad BK.

Jeg hadde valgt plass ut fra å ville ha utsikt til både hjemme- og bortesupporterne, noe som hadde gitt meg den bonusen at jeg satt på skyggesida og slapp å bli mer stekt enn jeg allerede var. Jeg skjønte raskt at det var flaks at jeg satt i den enden av banen som var nærmest det utrolig dårlig plasserte bortefeltet, da hjemmesupporterne var en noe skuffende forsamling.

Da det var noen minutter til avspark trakk de tilreisende ultrasene plutselig et svært flagg over seg, og jeg fikk raskt en mistanke om hva som kom til å skje på innmarsjen. Joda, når spillerne kom ut på gresset ble det full fyr i svingen foran det som er rangert som nummer tre av de tre Hallands-derbyene (Både Halmstad og Varberg har de etterhvert sjeldne oppgjørene mot Falkenberg som sitt fremste hatoppgjør).

Varberg har for å si det mildt en tung sesong, og lå før denne kampen helt sist i serien etter 11 runder. Det var derfor en positiv overraskelse for meg å se hva de presterte på eget gress i dag. De var helt klart det førende laget, og jeg hadde stor forståelse for de stadige «Jäklar vilken tur dom har, Halmstad»-ropene som kom fra han som satt bak meg, for det var ikke tvil om at de mørkeblå hadde veldig mye marginer på sin side som gjorde at det ikke ble noen scoring til hjemmelaget i første omgang.

Det var for øvrig tydelig at et av de fremste angrepsvåpnene til grønntrøyene var En Som Kaster Langt™. Alle innkast de siste 20-25 metrene var jevngode med hjørnespark, eller faktisk i stor grad bedre enn hjørnespark, fordi kvaliteten på innleggene fra buen i hjørnet var alt annet enn god.

Det sto uansett fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg kjente at jeg rett og slett ikke orka å gå og stå i kø for å få kjøpt meg noe å drikke. Jeg holdt meg derfor på plassen min mens lagene var i garderoben og planla andre halvdel av kampen.

Foran 3822 tilskuere fortsatte kampen etter pause mye i samme spor, men fortsatt var det bortesupporternes innsats som var høydepunktet på arenaen. Jeg har vel sjelden sett en toppdivisjonskamp hvor hjemmesupporten så til de grader har blitt overkjørt av gjestene som det de ble her i dag, og når det er sagt: Halmstad er med all respekt ikke akkurat kjent som et supporterkulturens fyrtårn!

Etter hvert begynte faktisk noen unger på mitt felt av tribuna å prøve å mobilisere folk til å bli med på å heie fram «BoIS», med vekslende hell. Selv begynte jeg så smått å frykte at rekka med kamper med scoringer i igjen skulle bli avbrutt, men etter vel 80 minutter ble en blåkledd revet overende foran mål, og dommeren pekte på straffemerket. 0-1 i det 82. minutt!

Varberg ble nå voldsomt stresset, men fikk etterhvert kontroll i hodene sine og fortsatte å male på. I det 89. minutt fikk de så et innkast langt framme, og den tidligere nevnte langkasteren gjorde seg klar. Kastet ble langt, ballen ble stusset videre, og så ble den hamret i mål til 1-1! Skulle man klare å få iallfall ett poeng likevel?

Spoiler alert: Det skulle man ikke. I en løpsduell bare minuttet senere slengte en av Varbergs spillere ut en fot i et forsøk på å klarere ballen ut bak mål. Det han istedet gjorde var å vippe den over egen keeper og i mål til 1-2. Som lagets trener sa til Discovery etter kampen «Vi bjuder på en straffspark och gör ett självmål. Då vinner man inga matcher…»

Etter noen spennende overtidsminutter ble kampen avblåst uten flere scoringer, og mens hjemmefansen kjapt forlot stadion ble de blå stående igjen og juble sammen med spillerne sine i flere minutter.

Jeg fant tilbake til bilen, svingte innom en butikk og fikset meg noen kalde bokser vaniljecola, og satte kursen tilbake til overnattingsstedet i Göteborg, hvor jeg skulle planlegge morgendagens program som jeg ikke hadde spikret 100% ennå.

Halmstad - AIK 2-1

Etter en kort kjøretur gjennom Halmstad sentrum nærmet vi oss Örjans vall, og på mirakuløst vis klarte jeg å finne en parkeringsplass. Jeg var riktignok noe usikker på om dette egentlig bare var beboerparkering, men satset på at det verste som kunne skje var en bot, og at ikke subaruen skulle bli tauet bort. Etter en kort spasertur langs elva kom vi så fram til stadion, hvor det snart skulle spilles Allsvenskan-kamp mellom Halmstad og AIK. 

Ettersom vi ikke hadde fått lov å handle på den forrige kampen var vi alle ganske sultne, så turen gikk direkte til ei fantastisk korv-vagn som sto utenfor stadion, og mens pølsene ble fortært ble vi klar over at noe foregikk lenger bort i gata. Det som foregikk var at bortefansen kom! Politiet dukket plutselig opp og gjorde seg klar for å geleide de flere tusen supporterne av hovedstadslaget i riktig retning. Bortsett fra noen knuste flasker og noen «tøffinger» som ikke ville gjøre som politiet sa gikk dette rimelig greit, og snart hadde roen senket seg ved stadioninngangen igjen.

Vi stilte oss i kø for å komme inn, selv om det var lenge til kampstart, noe som skulle vise seg å være et smart trekk. Billettene vi hadde kjøpt var på hemmastå, og altså ikke plassbilletter. Da vi etter å ha passert den nydelige inngangsportalen og forsert køen kom inn på stadionanlegget var det allerede begynt å bli ganske folksomt på feltet, og samtidig var det ingenting som tydet på at køene for å komme inn skulle roe seg.

Da klokka nærmet seg kvart over fem, og det egentlig skulle være et drøyt kvarter til kampstart så vi plutselig at nedtellinga på storskjermen viste 33 minutter til avspark. Like etter kom speakeren på anlegget, og beklaget at kampen var utsatt 15 minutter pga den enorme publikumstilstrømmingen. André hadde opprinnelig hatt et syltynt håp om å rekke siste tog til Blaker når vi kom hjem, men dette håpet forsvant betydelig raskere enn hva køene inn til stadion gjorde.

Med så mange bortesupportere på plass, både på det tildelte ståfeltet men også på store deler av de øvrige tribunene, så var det store forventninger til hva vi kunne få oppleve fra tribuneplass. Gjestene hadde så smått startet med synging, men det var hjemmefansen som først startet med fullt trøkk!

Det tok ikke lang tid før vi også fikk en liten opptreden fra «Pertans armé».

Begge supportergruppene hadde presentert seg, og det var klart for kamp! Bortelaget hadde på forhånd et klart favorittstempel, men det hadde absolutt ikke de nyopprykkede fra Halland tenkt å bry seg om. Etter et kvarters spill smalt det i tverrliggeren bak AIK-keeperen, og det ble et voldsomt oppstyr. Assistentdommeren markerte for at ballen hadde gått inn i mål før den spratt utover etter å ha vært i metallet. Bildene på storskjermen etterpå viste at dette sannsynligvis var en riktig avgjørelse, og hjemmelaget ledet 1-0!

Ikke lenge etter dette hyllet de tilreisende en nylig avdød ildsjel i klubben, før vi etter rundt en halvtimes spill fikk et avbrudd i spillet fordi det ble kastet ting etter en skadet Halmstad-spiller som lå nede og ventet på behandling. Etter en streng melding på høytaleranlegget startet kampen igjen, og etter fem minutters tilleggstid ble det pause, fortsatt med 1-0 i dommerens bok. Etter femten minutters venting fikk vi så en ny runde show fra hjemmesupporterne før spillet kunne gjenopptas.

Bortefansen valgte på sin side å vise sin misnøye med den nylig valgte lederen av det svenske fotballforbundet, mens spillet fortsatte. «Gnaget» hadde nå det meste av spillet, men plutselig, etter vel ti minutter av omgangen lyktes alt for blåtrøyene. 2-0 og vi fikk på ny et stopp i spillet pga kasting av objekter ut på banen.

Karene fra hovedstaden var nå virkelig under press, og det tok bare noen få minutter fra spillet var gjenopptatt til vi fikk en redusering til 2-1. Skulle det likevel svikte for Halmstad BK?

Foran totalt 10690 tilskuere fortsatte AIK å ha ballen mest, men etter reduseringen ble det færre av de virkelig store sjansene, og vertskapet virket ikke like presset som de tidvis hadde vært tidligere i kampen. Samtidig var det ingen tvil om at denne kampen ikke på noen måte var avgjort, men etter nesten åtte laaange minutter med overtid blåste dommeren til slutt av oppgjøret, og Halmstad hadde for første gang siden 1.11.2021 (Også da mot AIK!) tatt tre poeng i Allsvenskan! Halmstads keeper feiret som om han hadde vunnet VM, Champions League, Norway Cup, ribbecupen og Eurojackpot på en gang, mens AIK-supporterne var relativt kritiske mot egne spillere!

Vi kom oss etter nye køer ut av stadion, fant ut at bilen verken var tauet bort eller bøtelagt, klarte å komme oss ut av Halmstad sentrum, og etter litt innkjøp av mat, snus og hamburgere ble nordgående fil på E6 igjen offer for piggdekkene mine. Etter en lang og slitsom kjøretur var jeg litt før klokka to på natta fri for passasjerer og kunne kjøre de siste kilometerne hjem og innta horisontalen i en seng som sjelden hadde kjentes så god å legge seg i!