FC Rosengård - Ariana FC (AFC Malmö) 1-3

Etter å ha starta dagen med å vinne et hårbånd fra Lunds BK som jeg var og så i går kom jeg en drøy halvtime før avspark fram til lørdagens første kamparena. Jeg fant parkering i skyggen bak tribuna, og fikk etter en kjapp prat med han i billettluka utlevert en fotovest og en akkreditteringsbrikke til å henge rundt halsen og kunne så ta i nærmere øyensyn Malmö IP, hvor det var klart for kamp i Ettan södra mellom FC Rosengård og AFC Malmö (Fortsatt bedre kjent som Ariana FC.)

Jeg tok først plass i skyggen på den store hovedtribuna, men skjønte raskt hvorfor de fleste av de nærmere 200 frammøtte hadde plassert seg på de noe eldre tribunene på motsatt side. Det var bikkjekaldt der hvor sola ikke skinte! Det var derfor ikke lenge etter at myntkastet var tatt at jeg la ut på en ferd rundt banen.

Bortelaget stilte ikke bare med 11 spillere på banen, men også en solid gjeng med tromme, megafon og ivrige sangstemmer på tribuna.

Disse fikk nok å juble for i starten av kampen, da Ariana som både de og jeg fortsatt kaller klubben i rødt selv om de har vedtatt å skifte navn så klart sterkest ut. Det var derfor høyst fortjent da de i det 17. spilleminutt gikk opp i 0-1.

De rødes dominans fortsatte, og vi fikk etterhvert en rekke med hjørnespark etter hjørnespark etter hjørnespark. I ett av disse fikk vi en stygg hodesmell hvor en Ariana-spiller ble liggende nede, men heldigvis kom han seg på bena igjen, og til slutt fikk bortelaget uttelling for de mange cornerne. 0-2, og 31:15 på klokka.

Som nevnt var det solid support fra bortesupporterne, mens de som holdt med FC Rosengård var noe mer sedat anlagte. Litt applaus på sjanser var stort sett det vi hørte fra dem, og når sant skal sies var det ikke veldig ofte det ble anledning til å komme med dette heller. Det sto derfor fortsatt 0-2 da lagene etter vel fire minutters overtid fikk gå i garderoben for å omgruppere litt.

Jeg innså nå at med tilleggstid i begge omgangene kom jeg til å miste halve førsteomgangen av kampen jeg egentlig hadde tenkt å se etterpå, så jeg endret planer og fant meg en nærmere kamp. Da jeg var ferdig med å kjøpe billett til denne var det straks tid for at lagene igjen skulle komme inn på banen i det fantastiske høstværet.

Hjemmelaget hadde i pausen benyttet anledningen til å gjøre to bytter, og om det var dette som virket skal være usagt, men kampen virket de første minuttene av andre omgang mye jevnere enn den hadde vært i første omgang. Dette toppet seg så med at vi etter seks og et halvt minutt med fotball fikk en redusering til 1-2! Skulle vertskapet komme tilbake?

Jeg slo meg nå ned på det som så ut til å være den eldste tribuna litt, og tillot meg å nyte omgivelsene litt. Jeg har mange ganger påpekt stadionmangelen i Oslo, og en idrettsplass som denne hadde absolutt passet for noen av de litt mindre klubbene i den norske hovedstaden.

Etter at jeg igjen flyttet på meg for å få litt sol fikk jeg halvveis inn i andreomgangen se Ariana gå opp i 1-3 etter et flott angrep, og etter dette ble kampen aldri spennende. Rosengård prøvde og prøvde, men motstanderne hadde på ingen måte tenkt å la dem få med seg noe fra denne kampen, så da dommeren drøyt fem minutter på overtid blåste av var det fortsatt 1-3 som sto på scoringstavlene i hver ende av banen.

Jeg leverte kjapt fra meg vesten igjen, fant veien tilbake til bilen, og navigerte meg litt sørvestover i byen til nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ariana FC (AFC Malmö) - Oskarshamns AIK 1-0

Etter en kort kjøretur fra kampen på Lindängen ankom jeg Stadionområdet i Malmö. Her parkerte jeg i et nesten tomt P-hus, spaserte langs det moderne stadionet med sponsornavn (Hvor jeg var i 2023) og fant fram til det gamle stadionet hvor man nå har så vidt startet prosessen med å rive det, noe som var hovedgrunnen til at jeg hadde dratt til Skåne i dag for å se nivå 3-match mellom Ariana FC og Oskarshamns AIK.

Ariana har nylig vedtatt å skifte navn til AFC Malmö, men så lenge både terminlister, klubbtøy, klubbhjemmesider, klubbsosialemedier og store deler av publikum fortsatt bruker det gamle navnet, så gjør jeg også det i denne bloggposten. Laget spiller som dere kanskje har skjønt på gamle Malmö stadion, som med en publikumsrekord på nesten 31 000 fra VM 1958 framsto en smule overdimensjonert med godt under 200 på plass i dag.

Da kampen kom i gang fant jeg ut at det var en form for hjemmesupportere her også. Ved siden av ei tromme ingen brukte satt en fyr og ropte ting til spillerne gjennom en megafon, noe som var ganske slitsomt for oss andre å høre på. En liten halvtime uti kampen kom så trommisen, og da ble det faktisk litt synging også.

Om det var trommingen og syngingen som gjorde utslaget skal være usagt, men i det 36. spilleminutt klarte endelig hjemmelaget å gå opp i 1-0. Gjestene tok umiddelbart et lite krisemøte ute på gresset før avspark igjen ble tatt.

Selv valgte jeg nå å flytte meg til svingen lengst øst på tribunen, fordi selv om man satt dritlangt unna banen fikk man iallfall litt varme fra sola. I skyggeområdene var det nemlig fryktelig kaldt som følge av en grusom vind som sveipet over anlegget. Da det ble pause sto det fortsatt 1-0, og jeg holdt meg her gjennom hvilen også.

Litt uti andre omgang flyttet jeg meg tilbake til skyggen, og så derfra at noen på motsatt side av stadion hadde hengt opp et chilensk flagg, antagelig for å hylle en Arianas chilenske nr 77.

Ellers skjedde det lenge lite å skrive hjem om utover i kampen nå. Jeg trakk mot slutten av kampen opp i øvre etasje på tribuna, som egentlig var stengt for andre enn bæsjende duer. Herfra fikk jeg se hjemmelaget komme til flere store sjanser, hvor denne kanskje var den aller største.

Inn i overtiden tenkte jeg at så mange muligheter som rødtrøyene hadde hatt til å avgjøre dette hadde det vært typisk om Oskarshamn ut av ingenting utlignet, men de røde klarte å ro det inn, og da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-0. Mens hjemmefansen jublet forlot jeg raskt stadion, og satte kursen tilbake mot mitt overnattingssted mellom Varberg og Falkenberg, via et kort pitstop for en deilig asiatisk buffetmiddag i Falkenberg.

FC Trollhättan - Ariana FC 3-2

Etter en drøy times kjøring fra dagens første kamp svingte jeg inn på en parkeringsplass jeg hadde besøkt før, men i 2022 var det kunstgressbanen jeg så kamp på, i dag skulle gresset til pers. Jeg betalte meg inn, og kunne ta plass på hovedtribuna på Edsborgs IP, klar for å se kamp i Ettan Södra mellom FC Trollhättan og Ariana FC.

På stadionet var det ei stor og flott hovedtribune med seter på omlag 60% av plassene, og trebenker ytterst i hver ende, samt på noen av de nederste radene. Motsatt var det ståtribune, og man forventer at anlegget skal bli fylt til randen når GAIS kommer på besøk til cupkamp kommende onsdag. I dag var det langtfra fullt, og det store flertallet av de noe over 250 (offisielt tilskuertall var 276) tilskuerne holdt nok med hjemmelaget, selv om jeg innimellom hørte noen positive tilrop til Ariana-spillerne også.

Da kampen kom i gang syntes jeg innledningsvis gjestene så friske ut, men vertskapet klarte å unnslippe de trøblete situasjonene de rotet seg opp i et par ganger. I det åttende spilleminutt kom så 1-0, noe mot spillets gang, men på en flott måte.

Spillet hadde knapt rukket å bli satt i gang igjen før dommeren blåste i fløyta og pekte på straffemerket. Skulle vi få 2-0 allerede nå? Da straffen skulle tas syntes jeg skytteren så noe ukonsentrert ut, og min mistanke ble noe bekreftet da straffen ble satt svakt midt i mål, og keeperen enkelt reddet før returen ble måkt unna.

Utover i omgangen syntes jeg stadig gjestene fra sør så skumle ut, men foran mål lyktes de ikke med å overliste FC Trollhättan (Som altså ikke må forveksles med Trollhättans FK, Trollhättans FF, Trollhättans IF eller IFK Trollhättan) sine forsvarsspillere. Vi måtte derfor vente helt til det 40. minutt før det igjen ble mål, og nok en gang var det hjemmefansen som kunne juble da ballen ble satt i mål på en flott måte så det sto 2-0.

Det sto fortsatt 2-0 da lagene tok pause, og jeg tok meg en liten inspeksjonsrunde rundt på stadionanlegget. Da andre omgang kom i gang tuslet jeg bort på motsatt langside, og på vei dit befant jeg meg bortest i motsatt sving da hjemmelaget økte til 3-0 med 48:30 på klokka.

Med 3-0 på scoringstavla skulle man kanskje tro det hele var avgjort, men rett før timen var spilt reduserte Ariana til 3-1, og nå ble det liv i kampen igjen. De tilreisende så igjen ut til å være nærmest scoring, men ikke før i det 84. minutt lyktes de igjen med å redusere, så vi gikk inn i sluttminuttene av kampen med bare en ettmålsledelse til vertskapet.

Med støtte fra tribuneplass lyktes det for hjemmelaget å ri inn den ledelsen de hadde, så da dommeren etter fem lange overtidsminutter endelig blåste av kunne de sortkledde juble for tre poeng, mens gjestene måtte forberede seg på en lang busstur hjemover.

Selv hadde jeg en lang kjøretur motsatt retning foran meg, men det ble likevel tid til et matstopp i utkanten av Uddevalla, før jeg fortsatte nordover E6 til jeg var hjemme i Oslo etter en svært vellykket korthelg.

Ljungskile - Ariana 2-3

Etter den korte turen fra dagens første kamp svingte jeg etter en kort pitstop på ICA inn på parkeringa utenfor Skarsjövallen i skogkanten utafor Ljungskile. Etter å ha fortært litt kjøtt og ost kledde jeg så på meg litt mer ull, og tuslet inn for å se «ettan»-kampen mellom Ljungskile og Ariana.

Ljungskile har en stolt fortid med en sesong på nittitallet og en på 2000-tallet på det øverste nivået i svensk fotball, noe som tydelig synes på anlegget her. I sør en mindre tribune foran garderobebygget med sitteplasser over det hele, og i nord en enorm tribune med ståplasser i begge endene og sittefelt på midten. Jeg hadde forhåndskjøpt sittebillett, og inntok etter en prat med 442 Radiosporten plassen. Det var såpass glissent på stadion at jeg innså at jeg lett kunne flytte meg litt rundt på arenaen underveis i kampen.

Hjemmesupporterne «Leguanerna» hadde hengt opp en rekke svære bannere foran sitt felt, og da det ble gjort klart til avspark ble en rekke røykbokser utløst, så det ble fylt med tykk grønn røyk under tribunetaket.

Det var såpass trekk i lufta at røyken raskt forsvant, og vi fikk se det som skjedde ute på en ganske vårlig gressmatte. Gjestene kom raskt i angrep, vant et hjørnespark, og med 3:20 på stadionuret sto det 0-1!

Oppildnet av synging om både Conference League-seier og OL-gull(!) kom dog hjemmelaget tilbake, og rett etter at det var spilt 11 minutter kom utligningen. Stor jubel hos de grønne!

Kampen fortsatte å bølge fram og tilbake, og nærmest å ta ledelsen var kanskje hjemmelaget på en kontring hvor det så helt utrolig ut at de ikke klarte å overliste Malmö-lagets målvakt.

Like før pause kom det melding om at eier av en Volvo med registreringsnummer RPF 841 måtte flytte den da den var feilparkert, og bilførerens «walk of shame» mot parkeringsplassen ble ledsaget av «Flytta bilen allez allez» fra supporterne. Scoringer fikk vi derimot ikke, og det sto fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben.

Spent gikk jeg mot kiosken da det ble pause, og til min store glede fikk jeg bekreftet at her gikk det an å handle med kontanter! Dette måtte feires med en dobbel korv i brød!

Andre omgang startet, og det ble opplyst at dagens tilskuertall var 287. Et lite stykke unna rekorden fra siste Allsvenskan-sesong i 2008, da 7128 personer kom for å se oppgjøret mot IFK Göteborg! Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan trafikkforholdene på den smale veien opp til stadion må ha vært den gangen.

Litt inn i omgangen strammet gjestene skruen noen hakk, og i det 56. minutt kom 1-2, før vi knapt ti minutter senere også fikk 1-3. Nå våknet faktisk noen som viste seg å være bortesupportere!

Det så nå ganske stygt ut for hjemmelaget, men bare tre-fire minutter etter forrige mål fikk vi nok en redusering, så med 2-3 var det virkelig håp om å klare å karre til seg minst ett poeng fra denne kampen. Da klokka passerte 90 minutter ble det signalisert fire tillagte minutter, men tross intense forsøk på å få den etterlengtete utligningen ville det seg ikke, så da dommeren til slutt blåste av kampen måtte man skuffet innse at det ble tap.

Jeg forserte veien nedover mot E6, og ledsaget av eliteserierunden på NRK Sport gikk turen tilbake til Oslo som en lek, og jeg kunne etter å ha fått parkert endelig spise maten jeg hadde tenkt å starte dagen med.

Flere mobilbilder fra kampen kan du se på Google photos.