Tjølling - Halsen 1-6

Etter noen dagers båttur sammen med blant annet store mengde berlinske hockeysupportere på vei til Hamar var det igjen tid for litt fotball. Litt forsinket hoppet jeg i bilen og kjørte til Nordstrand, hvor jeg fant Øystein, og sammen fortsatte vi vestover gjennom en fæl rushtrafikk. Etter å ha passert Bærum løste det verste seg opp, og i god tid før kampstart kunne vi svinge inn til banen hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Tjølling og Halsen.

Halsen har jeg jo flere ganger sett på et betydelig høyere nivå enn dette, men alt en måned før sesongstart ble det klart at de ikke ville klare å stille lag i årets fjerdedivisjon. Det var derfor det som hadde vært Halsen 2 som nå var oppgradert til førstelag, og til nå i sesongen hadde vunnet alle sine kamper! Ikke overraskende var det derfor med et visst favorittstempel de nå entret kunstgressmatta til Tjølling.

Da kampen kom i gang foran knapt tjue tilskuere gikk det bare såvidt over minuttet før ballen første gang smalt i stolpen bak Tjøllings målvakt, men denne gangen slapp hvittrøyene med skrekken. Innledningsvis småregnet det litt, noe som nok gjorde at det ikke var veldig trangt på den fine lille tribuna de hadde bygd i forkant av kioskbygget her. Ute på banen fortsatte gjestene å dominere, men lenge uten å få noen uttelling for strevet.

Tross manglende scoringer, og heller ikke noen enorm strøm av store målsjanser, jeg var aldri i tvil om at det ville komme noen mål før eller senere, og etter ganske nøyaktig en halvtime av kampen gikk ballen til slutt endelig i mål. 0-1, og Halsens spillere skjønte nok at dette kunne gå mot den ventede favorittseieren.

Flere mål ble det likevel ikke i første omgang, så det sto fortsatt 0-1 da spillerne gikk i garderoben. Selv gikk jeg og inspiserte den lille kiosken, hvor de serverte noen helt fremragende vafler!

Etter pause fortsatte Halsen å male på, og nå gikk det bare vel to minutter fra avspark til ballen lå i mål. 0-2, signert en spiller med 53 eliteseriekamper og 123 kamper på nivå to i norsk fotball! Samme mann satte også inn 0-3 vel fem minutter senere, og herfra og inn var det aldri spenning rundt noe annet enn hvor stor seieren skulle bli.

I det 55. og 56. spilleminutt fikk vi nye scoringer, som ga 0-4 og 0-5, og etter dette følte jeg at bortelaget tok foten noe av gasspedalen. Dette var nok medvirkende at det ble over ti minutter måltørke, før vi med 68:50 på min stoppeklokke fikk 0-6.

Tjølling skal ha all ære for at tross at de var håpløst utspilt, så ga de aldri opp. Lagets keeper fortjener for øvrig også skryt for å ha sørget for at ikke sluttresultatet ble verre enn det ble, og da de hvitsvarte attpåtil fikk seg et trøstemål vel ti minutter før full tid ble det stor jubel. Skulle vi få en opphenting som ville fortjene tittelen «Mirakelet i Løveskogen»?

Spoiler alert: Noe mirakel skjedde ikke. Rett etter at vi gikk inn i overtiden blåste dommeren av, og det sto fortsatt 1-6. Reisefølget og jeg gikk mot bilen mens glade Halsenspillere jublet, og etter en kjapp pitstop på den lokale coopen ble kursen igjen satt mot Oslo på en E18 som for en gangs skyld var stengt motsatt retning av hva jeg kjørte.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. (Dessverre litt ymse kvalitet pga dårlige lysforhold)