Skeid - HamKam 2-5

Etter å ha hentet bilen fra EU-kontroll (Eneste nevneverdige feil var at skiltplata var ødelagt, så jeg var i ferd med å miste skiltet foran) fant jeg ut at jeg skulle avspasere et par timer når jeg først var på farten, så jeg dro til LSK-hallen for å se treningskamp mellom Skeid og HamKam.

Etter å ha parkert hastet jeg det korte stykket bort til hallen, og møtte på veien haugevis av LSK-spillere, hvorav sjokkerende mange hilste på meg. Vel inne i hallen møtte jeg Lars, Tom og Ray, og tok sammen med dem plass ganske nær midten av banen. Herfra fikk vi se ryggen på dommerne mens de tok myntkast, og så ble det foretatt avspark.

Det ble ganske raskt tydelig at det ene laget skal spille nok en sesong i Eliteserien i 2024, mens det andre forbereder seg på å være tilbake på nivå tre etter to år på det nest øverste nivået. HamKam virket absolutt kvassest, men likevel ble ikke Skeid på noen måte overkjørt, selv om det var osloenserne som først måtte gi tapt og notere et baklengsmål i protokollen da de hvitgrønne satte inn 0-1 på et hjørnespark etter syv minutters spill.

Skeid kom fortsatt til noen halvsjanser, men virkelig farlig ble det aldri, og etter en drøy halvtime oppdaget jeg plutselig mens jeg sto og snakket med Futbology-Lars Erik at «Kamma» hadde fått straffespark, og jeg rakk bare såvidt å filme at det ble 0-2 med 32:30 på klokka.

0-3 kom bare halvanna minutt senere, og nå tok nok eliteseriespillerne foten litt av gasspedalen. Jeg slo av en liten prat med Robert som også hadde inntatt hallen for å se på Skeid, og så at begge lag planla å gjøre haugevis av bytter i pausen, for det var ekstremt mange som hadde begynt å varme opp nå. 0-3 sto seg til pause, og som ventet var det helt nye mannskap på banen da andre omgang ble sparket i gang. Jeg slo meg igjen ned sammen med banehoppings-mannskapet, som mens jeg sirklet rundt banen også var blitt supplert med Terje, som prøver å klare å se 300 kamper i år!

Etter pause var det fortsatt hamarsingene som hadde et lite overtak, men knapt ti minutter inn i omgangen raknet det litt i forsvaret deres. Skeid kom seg til et par hjørnespark, og da det andre ble tatt kort overrumplet man både den ene og den andre, og et litt merkelig skudd passerte alle og endte til slutt i mål til 1-3.

HamKam hadde likevel ikke tenkt å gjøre kampen for spennende for de omlag sytti fremmøtte (hvorav 14 var innregistrert i Futbology-appen), og klarte i en situasjon hvor ballen først var i stolpen og like etter i tverra til slutt å presse fram at keeper slo den i stolpen og inn til 1-4.

Skeid hadde likevel fått ferten av blod, og kjempet i det 73. minutt inn 2-4, og prøvde heroisk å komme enda nærmere, men på overtid var det likevel laget fra Hamar som lo sist, da de satte inn 2-5 som også ble sluttresultatet i det som vel tross sju mål må kunne sies å ha vært en relativt lite minneverdig kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Raufoss - Kolbu/KK 7-0

Hadde avtalt med en gjeng galninger at vi skulle ta oss en søndagstur til Raufoss, så i rask rekkefølge plukka jeg opp Sören, Lars, Magnus og Jakub, og så ble Rv4 inntatt på vei nordover. Etter en begivenhetsløs kjøretur i stadig mer vinterlige kjøreforhold kom vi fram til ammunisjonsbygda, parkerte, og trosset snøstormen til fots for å komme oss fra parkeringsplassen og inn i hallen hvor det var klart for treningskamp mellom Raufoss og Kolbu/KK.

Med tre divisjoners forskjell på lagene var det nok ingen overraskelse at det var de gulkledde som var favoritter, og da kampen kom i gang (og vi hadde fått selskap av de noe mer kortreiste Vegard og Ola) tok det bare såvidt over ett minutt før ballen første gang lå i nettet bak fjerdedivisjonslagets målvakt og det sto 1-0 på scoringstavla. Under ett minutt senere kom så 2-0, før det med 3:35 på klokka sto 3-0, og da hadde faktisk gjestene etter det forrige målet hatt en relativt stor sjanse før denne scoringa kom.

I det niende minutt fikk så Raufoss et frispark, og dette utnyttet de godt, så plutselig sto det 4-0.

5-0 fikk vi etter drøyt 11 minutter, og selv om Raufoss-spillerne stormet inn i målet for å hente ballen, så virket det som om de tok foten litt av gasspedalen nå. Hjemmelaget fortsatte å dominere, men det ble mye upresist foran mål, til stor irritasjon for de fleste av de godt over 200 fremmøtte tilskuerne.

Kolbu kom til noen mer eller mindre kvalifiserte sjanser innimellom, men mens jeg fortærte en svært god vaffel (Årets første fotballvaffel!) fikk jeg se dem misbruke alle muligheter, noe også vertskapet gjorde, så da dommeren blåste til pause var det fortsatt scoret «bare» fem mål.

Da andre omgang startet ble det raskt klart at styrkeforholdet mellom lagene hadde jevnet seg noe ut som følge av de mange byttene som hadde blitt gjort. De tilreisende fra nabokommunen i øst skapte de første minuttene av omgangen mer enn de hadde gjort i hele første halvdel av kampen. Det var nok derfor en solid kalddusj for dem da hjemmelaget etter 58 minutters spill satte inn sitt sjette mål for kvelden. I det 66. minutt kom så 7-0 med en perle av et skudd fra litt distanse.

Resten av kampen skjedde det ikke stort å skrive hjem om utenom en spiller som ble litt sur fordi han fikk tråkka av seg en sko, og dermed endte dette lille Toten-derbyet 7-0 og en oppskriftsmessig hjemmeseier til et Raufoss-lag som nok irriterer seg litt over at de ikke utnyttet overtaket i første omgang til å lede enda mer. Kolbu på sin side kan glede seg over at den unge målvakten de brukte i andre omgang gjorde en svært god kamp og leverte flere gode redninger.

Vi kom oss ut av hallen og i bilen igjen, og etter en svært vinterlig og noe tidkrevende kjøretur fikk vi sluppet Magnus av på Gardermoen (Han hadde fløyet ens ærend fra Stjørdal for å være med på kamp!), før vi øvrige tok fatt på siste etappe tilbake til hovedstaden. Denne skulle vise seg å bli enda mer tidkrevende, og det tok faktisk nesten en time fra vi forlot flyplassen til jeg var hjemme!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jevnaker - Hallingdal 2-2

Nytt år, nye muligheter. Jeg hadde lenge sett meg ut denne helga som årets første mulighet til å se fotball, og når det på toppen av det hele viste seg å være mulighet for et nytt stadion. Jeg fiska derfor opp Christian, Ludvig, Martin og Martin, og satte kursen nordover gjennom Nittedal. Vi kom etterhvert fram til Hadeland, og fant fram til kunstgressbanen hvor det var klart for treningskamp mellom fjerdedivisjonsrivalene Jevnaker og Hallingdal.

Ved ankomst ble vi først litt skeptiske, da det viste seg at flomlysene vi hadde sett langt av lei viste seg å være på en islagt flate hvor det blant annet ble spilt bandy, mens kunstgressbanen lå i mørke. André som også hadde dukket opp hadde kjørt helt fra Østfold, og så for seg muligheten for en småepisk bomturhistorie, men i det vi nærmet oss stien mellom snøfonnene ned mot banen kom det et svakt skinn i lysene, og etter hvert så det riktig så lyst ut!

Jeg hadde også møtt hedmarkingene Vegard og Ola, og rett etter avspark dukket også en litt forsinket Terje opp. Med solid banehopperoppmøte skulle det bare mangle at ikke også hallingdøl og HFK-patriot Eirik var på plass i vinterkulda. For kaldt var det. I et tosifret antall kuldegrader var en av få ting å glede seg over at det var bortimot vindstille. Likevel var det flere av spillerne som hadde valgt å stille uten stillongs under shortsen, og etterhvert så jeg også noen som spilte i kortermet trøye!

Fra første omgang av kampen var det egentlig lite nevneverdig som skjedde ute på kunstgresset. Jeg tuslet rundt banen og hilste kjapt på nybakt JIF-trener Frode Lafton, før jeg i motsatt ende fra det som må ha vært det mest vindskjeve fotballmålet jeg har sett utenfor en grusløkke noensinne møtte Torjus og Jan-Remi som hadde tatt den korte turen over den ferske fylkesgrensa mellom Akershus og Buskerud for å se kampen.

Omgangen ebbet målløst ut, og til min store glede fikk jeg bekreftet fra dommeren at det kom til å bli en svært kort pause. Etter pause så jeg flere spillere gå i retning garderobene, så det var tydeligvis gjort flere bytter, noe som jo ikke er veldig uventet i en treningskamp. En ekstra dimensjon til denne treningskampen var for øvrig at da oppsettet for første kvalikrunde til cupen hadde blitt presentert tidligere samme dag ble det kjent at nettopp disse to skulle møtes i kamp om en av plassene i norgesmesterskapets første ordinære runde.

Lafton hadde tydeligvis sagt de rette tingene til sine rødkledde menn i den korte pausen, så da spillet startet opp igjen tok det bare tre minutter før et kjempeskudd trengte gjennom Hallingdal-forsvaret og gikk i mål til 1-0. Stor jubel hos hjemmelaget og dets supportere!

Jevnaker gikk under fem minutter etter dette opp til 2-0, og de hvitkledde så virkelig ut til å slite med å få hull på byllen. Likevel, med et kvarter igjen av kampen lyktes de endelig med å overliste Jevnakers forsvar, da et hjørnespark etter litt om og men endte i det skakke målet så det sto 2-1.

I det vi passerte nitti spilte minutter skulle jeg akkurat til å si til mine medsammensvorne at det på ingen måte ville være ufortjent med en hjemmeseier, men plutselig klarte HFK igjen å smette gjennom rødtrøyenes forsvar og sette inn 2-2.

Da dommeren avsluttet kampen ble det dermed klart at ingen hadde noe mentalt overtak foran cupkvaliken om et par måneder, og vi som hadde møtt opp kunne ta et lite gruppebilde før vi forlot åstedet og igjen satte kursen mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Retro: Avspark etter midnatt.

Hurtigruten passerer fotballbanen i
Honningsvåg sommeren 2015.

Etter at media begynte å skrive om TILs ønske om en eliteseriekamp klokka 2200(+) sesongen 2024 kom jeg til å tenke på en liten historie jeg kom over da jeg laget oversikt over alle kamper i den nordnorske cupen. Sommeren 1948 ble nemlig en kamp forsinket og spilt etter midnatt!

På grunn av reiseavstandene var nordnorske lag som kjent utestengt fra å delta i allnorsk fotball, og med unntak av noen få enkeltoppgjør hvor lag fra Helgeland klarte å snike seg inn mot trøndersk motstand i 1. runde. Fra 1963 ble det endelig mulighet også for nordnorske lag til å kvalifisere seg inn i norgesmesterskapet, men fortsatt ble det også arrangert NNM i noen år til. Det siste nordnorske mesterskapet ble spilt i 1969, og regjerende mester er dermed de gulkledde fra Bodø som slo det som noen få år senere skulle bli nordnorges første allnorske toppdivisjonslag, Mjølner.

Oppsettet i denne cupen var lenge preget av kummerlige reiseforhold og dårlige hjemmebaner. En rekke kamper ble spilt på nøytral bane, og spesielt i de første rundene var det svært vanlig med walkover. En raritet med moderne fotballøyne er at ofte ble oppsettet for første runde gjort ut fra hvem som uansett skulle møtes i seriespill på samme tid som runden skulle spilles, så man kunne kombinere og gjøre kampen gjeldende både som seriespill og cupkamp. Dette gjorde at om det sto uavgjort etter 90 minutter delte man ut ett poeng til hvert lag, og fortsatte så med ekstraomganger for å avgjøre hvem som skulle få avansementet til neste runde i cupen. Faktisk skjedde det så sent som i 1964 at Sandnes fra Sør-Varanger trakk seg fra cupen etter å ha spilt uavgjort mot Vardø i ordinær tid. Grunnen til at de trakk seg var oppgitt til å være svært dårlig vær, og dårlige utsikter for å komme seg hjem samme kveld om de først måtte vente på ekstraomganger, og så faktisk spille dem. Ved en annen anledning var det et lag som ble oppgitt å ha trukket seg etter ordinær tid fordi spillerne var for slitne til å gjennomføre ekstraomganger.

Men, tilbake til nattfotballen som er grunnen til at jeg skriver denne bloggposten. 1. august i 1948 skulle IF Stein fra Hammerfest møte Honningsvåg Turn&IF til kamp i 1. runde i cupen. Kampen skulle spilles i Honningsvåg, og da planla selvsagt Stein å reise med hurtigruta, som det forøvrig i avisene fra denne tida kryr av saker om at har satt opp rute fra Mosjøen (Hvor det jo da var jernbanestasjon) til nettopp Honningsvåg.

VfA, 2.8.48

Så veldig mange kilder i avisene om kampen har jeg ikke klart å finne, men da avisene kom ut 2.8. har mange trykt resultatoppdateringer fra cuprunden, mens de fleste bare skriver om oppgjøret Stein-Honningsvåg (Det var på denne tiden ikke uvanlig med «amerikansk oppsett» på kampresultater, der bortelaget ble nevnt først) at det «ble spilt kl. 24 i natt».

Den eneste avisen som faktisk har hatt så sen deadline natt til 2.8. at resultatet er kommet med er Vestfinnmark Arbeiderblad, som kom ut i Hammerfest. Avisen er i dag blitt til Finnmark Dagblad, men i 1948 var de fortsatt offisielt organ for Det Norske Arbeiderparti i Vestfinnmark. De kan melde at Stein i natt hadde seiret over Honningsvåg med 6-1, men skriver ingenting om årsaken til at kampen ble spilt så seint.

For å finne grunnen må man faktisk sørover til Narvik. Lokalavisa der, Fremover, skriver nemlig ikke bare at kampen ble spilt på natta, men føyer også til at avsparktidspunktet var ved midnatt (Kampen ble altså spilt 2.8. og ikke 1.8. slik det sannsynligvis står i diverse arkiver), og at årsaken til dette var at båten hadde blitt forsinka.

Fremover, 2.8.48

Nordlys, 4.8.48

Nyheten om nattfotballen kunne man kanskje vente at ville spredt seg en god del mer, men utenom at Nordlys har en notis om dette 4.8. finner jeg lite stoff om dette. Notisen i Nordlys er til gjengjeld ganske god, og forteller at avspark faktisk var 0030, ikke midnatt. Den sier også at tidspunktet tatt i betraktning var det et ganske tallrikt publikum, og avisen hyller også både hjemmelaget og publikum som gikk med på at kampen ble spilt på det noe uvanlige tidspunktet uten å protestere!

Mens man krysser fingre og tær for at NFF og TV2 går med på Tromsøs idé om en midnattsolkamp på Romssa Arena (eller Alfheim stadion som de fleste fortsatt kaller det) kan man sende noen varme tanker til de som etter en seig båttur fra Hammerfest til Honningsvåg på ettermiddagen/kvelden den første augustdagen i 1948 endte opp med å spille kamp klokka halv ett!

Hamburg - Paderborn 1-2

Da det ble klart hvilke lag som skulle møtes i den norske cupfinalen ble det umiddelbart klart for meg at jeg ikke kunne tilbringe helga i Oslo. Etter litt leting i terminlister og annet ble derfor kursen tidlig fredag ettermiddag satt mot Gardermoen for å fly til Hamburg, hvor det var en lang rekke kamper å velge mellom. På toget ut mot flyplassen sjekket jeg «min terminliste» i Futbology-appen, og fikk et lite sjokk av at alle breddekampene jeg hadde sett meg ut var borte! Litt googling tilsa at vinteren hadde gjort sitt inntog, så plutselig hadde jeg gått fra fire til en planlagt kamp i helga. Solid nedtur! Jeg oppdaget at det også var togstreik, så å komme seg for eksempel til Hannover for å se kamp der fredagskvelden var også lite aktuelt. Fredagskvelden ble derfor brukt til en lang gåtur i Hamburg sentrum, før jeg inntok et solid måltid og tok kveld på hostelet hvor jeg hadde hyret meg inn. Da lørdagen opprant spaserte jeg så tilbake til Hauptbahnhof, og fulgte strømmen til jeg hadde gått av, skaffet meg brønsj, og inntatt Volksparkstadion for å se 2. bundesliga-kampen mellom Hamburg og Paderborn.

Etter å ha funnet riktig inngang tok jeg meg opp ca 150 trappetrinn til jeg var på plassen min, som faktisk var hakket bedre enn jeg først hadde trodd. Til venstre for meg hadde jeg hjemmesupporterne på kortsida, mens ned til høyre for meg befant de tilreisende seg. Lagene entret banen, og vi fikk noe så sjeldent som tifo fra familietribuna, i det som virket som en jubileumsfeiring for barnesupporterklubben.

Etter litt innledende «føle hverandre på tennene»-spill tok hjemmelaget mer eller mindre helt over, og det føltes ganske fortjent da de etter ti minutter hamret et skudd i mål til 1-0. Stor jubel over mesteparten av stadion.

Egen lykke er fint å juble for, men man skal ikke kimse av den gleden andres ulykke kan gi, så da det ble annonsert at Kaiserslautern hadde tatt ledelsen over Hertha Berlin kom det også en solid dose jubel. Tross HSV-overtak, så virket det ikke helt overbevisende, og gjestene kom innimellom til noen sjanser. Det var derfor på ingen måte noe poengran vi så utkrystallisere seg da vi i det 20. minutt fikk 1-1.

Skulle noen ledet til pause skulle det nok vært hjemmelaget, men tross overtak og en god del målsjanser sto det fortsatt 1-1 da de ambulerende ølselgerne kunne returnere for å få fylt opp tankene på ryggen, mens publikum forsvant for å kjøpe noe å bite i. Selv forholdt jeg meg helt i ro, og fikk se at det å kaste de pappgreiene som kan holde fire ølglass nedover tribuna var en populær pauseaktivitet.

Andre omgang kom i gang, og nå virket Paderborn langt mer frampå enn de hadde vært i første omgang. Om det var dette som gjorde at det ble noe uro i bortesvingen vet jeg ikke, men det begynte etterhvert å hagle med ølglass i begge retninger over gjerdene rundt bortefeltet. Det var virkelig dårlig stemning her ei stund, og jeg så også en som var på forsiden av feltet og plukket ned flere bannere, så jeg håper DHZ-podden kan finne ut om det var noe spesielt på gang.

Da vi passerte en time spilt fikk en Paderborn-spiller ballen like over midtbanen. Det så umiddelbart ut som dette ikke skulle bli farlig, men så skled han som hadde muligheten til å stoppe ham. Han fikk dermed løpe ganske alene mot mål, og gjorde ingen feil da han avsluttet forbi keeper og til 1-2-ledelse for de for anledningen svartkledde.

Flesteparten av de noe over 52000 tilskuerne fortvilte, dette hadde både de og duene som bor på stadion sett så mange ganger før. Et HSV som burde vært klart bedre enn motstanderen var i ferd med å rote bort poeng. Et lite håp ble dog tent da vi i det 69. minutt fikk en VAR-situasjon. Dommeren løp ut, og da han gjorde om et gult kort til et rødt ble hjemmefansens piping raskt gjort om til jubel. Skulle et tallmessig overtak gjenspeile seg ute på gresset de siste vel tjue minuttene?

Dessverre, Adam var ikke så lenge i paradis, og det var ikke HSV heller. Knapt ti minutter senere fikk vi igjen se dommeren løpe ut til sidelinja etter å ha dømt frispark. Igjen tok han seg til baklomma, og denne gangen var det hjemmelaget som ble redusert til ti mann.

Det var i sluttminuttene tydelig at det ene laget forsvarte en ledelse mot et rimelig desperat lag. Vertskapet kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men tross over ni minutters overtid, flere scoringer ble det ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 1-2.

Etter å ha bivånet spillerne takke sine respektive supportere for støtten forlot jeg stadion, og fant ut at jeg skulle gå til S-bahn-stoppet før der jeg gikk av, noe som gjorde at det var betydelig enklere å komme seg på toget, som da det kom dit jeg hadde gått av alt var ganske stappa.

Ettersom alle kampene jeg hadde tenkt å se resten av dagen var avlyst dro jeg tilbake til rommet og så Molde vinne cupfinalen, før jeg igjen dro ut i Hamburgs gater på jakt etter mat før jeg søndag skal reise hjem med tog og båt.

Vålerenga - Tromsø 1-1

Siste serierunde. Vålerenga på direkte nedrykk. Tromsø i posisisjon til både å ta sølv, bronse eller havne utenfor pallen. Med andre ord helt ville tilstander. Oppi alt dette skulle jeg spille adventskonsert med USO, men den skulle heldigvis være ferdig en halvtime før kampstart. Da applausen la seg stormet jeg derfor ned i garderoben og fikk på meg noen fler lag med ull under dressen, og fikk deretter skyss fra min tubaspillende sidemann opp til borteinngangen på Intility hvor det altså var klart for eliteseriekamp mellom Tromsø Idrettslag og Vålerenga Fotball Elite.

Da jeg entret stadion var det alt spilt ca fem minutter, og bortefeltet som hadde levert en finfin tifo var helt stappa, så innledningsvis måtte jeg bare stå på platten der man kommer inn. Etter noen minutter her så jeg at det var litt glisnere litt lenger bort, og klarte å presse meg bort så jeg ble stående ved siden av Ulf-Johnny. Tross sang og hopping og flagging og litt pyro nå og da, «Gutan» virka litt paralyserte, men noen lyspunkter fikk vi likevel da det tikket inn svært positive resultater fra øvrige eliteseriearenaer hvor både Brann og Viking hadde havnet bakpå i sine kamper.

Da det ble pause sto det fortsatt 0-0, og vi levde i håpet om at vi kanskje skulle få se noen mål i vår banehalvdel da lagene etter laaaang tid kom ut fra garderoben, etter sigende fordi alle andreomganger i runden skulle starte samtidig.

Dessverre lot det til at det var Vålerenga som hadde utnyttet pausen best, og foran et langt fra fullsatt stadion fortsatte spillet å foregå foran Østblokka som for anledningen hadde fyrt godt opp, og toppet det hele med å kaste litt pyro inn på eget kunstgress. Ikke veldig populært.

De blåkledde fortsatte likevel å peise på, og litt etter at timen var spilt kom kalddusjen for oss røde og hvite. Etter et hjørnespark satte Vålerengas serbiske spiss inn 1-0, og etter at et lite håp ble tent for en stakket stund av at storskjermen opplyste om en VAR-sjekk ble spillet til slutt sparket i gang igjen fra midtbanen så målet ble stående.

På bortefeltet ga vi likevel ikke opp, og da klokka tikket mot nitti minutter hadde TIL virkelig fått opp dampen. Det ble varslet seks minutter overtid, noe VIF-spillerne lot til å ha mest lyst til å bruke til å ligge på rygg og ha krampe. Tromsø fikk likevel etterhvert spilt såpass at oslogutten Jakob Napoleon Romsås fikk hamre ballen i mål til 1-1 tre minutter på overtid!

Vi hadde et ørlite håp om at de rødhvite skulle karre til seg enda et mål, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og slik de andre kampene hadde endt medførte det at Vålerenga nå skal spille kvalik mot Kristiansund, mens Tromsø kan forberede seg på europacupkvalifisering sommeren 2024!

Vi feiret litt med spillerne, det ble delt ut en del trøyer, TIL fikk overrakt prisen som årets klubb i Eliteserien (Prispengene ble direkte overrakt videre til Forza Tromsø), og så var det slutt for i år. Jeg satte kursen hjemover via en kebabsjappe, og konkluderte med at dette hadde vært et ganske annet TIL-år enn de tidligere sesongene jeg har fulgt laget tett.

Vil du se flere bilder fra kampen anbefaler jeg som vanlig fb-galleriet til Gry. (Foreløpig har hun ikke lagt ut noe fra denne kampen, men det kommer nok)

Häcken - Bayer Leverkusen 0-2

Da det ble klart at de svenske mesterne fra Hisingen skulle spille høstens europacup-gruppespill på lånt gress på fastlandet, slo groundhopperhjertet noen ekstra slag. Jeg ordna billetter og fylte bilen med medsammensvorne (Sören, Ole Jakob og Jon Are) og satte kursen sørover. Vi plukka så opp André ved Svinesund, og kom etterhvert fram til Göteborg hvor vi møtte Silje og den andre André (som hadde tatt bussen nedover) og inntok et bedre måltid før vi kom oss avgårde mot arenaen for kveldens Europa League-kamp mellom Häcken og Bayer Leverkusen.

Vi kom fram til Nya Ullevi (Som altså er betydelig eldre enn stadionet like ved som i dag heter Gamla Ullevi) litt senere enn planlagt, og fikk ved ankomst se noen helt grusomme køer. Da vi endelig hadde kommet oss inn hadde det alt blitt spilt i ti minutter, men fortsatt sto det 0-0. Dette skulle dog ikke vare lenge. Vi hadde knapt funnet plassene våre før fenomenet Boniface gjorde det han gjør best og sendte gjestene i ledelsen, tilsynelatende uten at noen hevet et øyenbryn blant de syngende Bayer Leverkusen-supporterne som bare sang videre på sangen de var i gang med.

Tross at flere i følget på forhånd hadde hørt rykter om at Bayer Leverkusen var en klubb nesten like ribbet for bortesupportere som det hjemmelaget her i kveld ofte beskyldes for å være, så var det nemlig en ganske solid gjeng med tyskere som var stappet sammen oppe i et hjørne på det imponerende, men alt for alt for store stadionet. Deler av stadion var for øvrig sperret av med store stillaser, så noe vedlikeholdsarbeid pågikk tydeligvis, uten at det på noen måte gjorde inntrykket av en utrolig lite intim arena noe bedre på en dag med bare vel 11 000 av totalt 40 000 plasser fylt opp.

Häckens supportere viftet litt med noen flagg innimellom, og noen av dem hadde nok hatt noe mer på gang for utenfor inngangen bak hjemmefeltet så jeg en politibil stå parkert med noen enorme fyrverkeribatterier utenfor, men det var lite som tydet på at noen hadde klart å få med seg inn på stadion noe pyroteknikk av noe slag. Ute på en ganske så vinterlig gressmatte hadde de tilreisende rimelig god kontroll, og når de gulsvartstripete like før pause klarte å sløse bort en helt enorm mulighet var det lite som tydet på at de skulle få noe ut av denne kampen.

0-1 var pauseresultatet, og flere i følget mitt utnyttet anledningen til å kjøpe seg en stadionpils, tross lav alkoholprosent og enda lavere lufttemperatur. Selv forholdt jeg meg i ro, og mens det snødde stadig tettere kom etterhvert spillerne tilbake for nye 45 minutter.

Heller ikke andre omgang ble noe fyrverkeri verken på eller utenfor banen. Folket fra Leverkusen leverte en ganske jevn innsats på tribunen, riktignok med noen veldig imponerende lydtopper et par ganger, mens spillerne virket å ha grei kontroll på sin del av jobben. Etter en knapp halvtime av andre omgang kom så 0-2, og var ikke borteseieren klar fra før ble den det iallfall da.

Häcken kom riktig nok til noen halvsjanser mot slutten, men da kampen var over kunne Per-Mathias Høgmo ikke gjøre annet enn å konstatere at dette ble for tøft, og at laget hans nå ikke har annet å spille for i siste kamp enn heder og ære.

Vi forlot stadion, fant tilbake til bilen, og kom oss etterhvert tilbake på veien nordover hvor det nå var et føre som gjorde at forbruket av spylervæske nesten var høyere enn forbruket av bensin. Etter å ha sluppet passasjerene av på passende steder fikk jeg så endelig parkert, og i det klokka passerte fire kunne jeg trekke dyna over meg og prise meg lykkelig for at jeg i det minste ikke satt på en buss som forlot byen der «alla heter Glenn» klokka ti på tre.