Hadde avtalt med en gjeng galninger at vi skulle ta oss en søndagstur til Raufoss, så i rask rekkefølge plukka jeg opp Sören, Lars, Magnus og Jakub, og så ble Rv4 inntatt på vei nordover. Etter en begivenhetsløs kjøretur i stadig mer vinterlige kjøreforhold kom vi fram til ammunisjonsbygda, parkerte, og trosset snøstormen til fots for å komme oss fra parkeringsplassen og inn i hallen hvor det var klart for treningskamp mellom Raufoss og Kolbu/KK.
Med tre divisjoners forskjell på lagene var det nok ingen overraskelse at det var de gulkledde som var favoritter, og da kampen kom i gang (og vi hadde fått selskap av de noe mer kortreiste Vegard og Ola) tok det bare såvidt over ett minutt før ballen første gang lå i nettet bak fjerdedivisjonslagets målvakt og det sto 1-0 på scoringstavla. Under ett minutt senere kom så 2-0, før det med 3:35 på klokka sto 3-0, og da hadde faktisk gjestene etter det forrige målet hatt en relativt stor sjanse før denne scoringa kom.
I det niende minutt fikk så Raufoss et frispark, og dette utnyttet de godt, så plutselig sto det 4-0.
5-0 fikk vi etter drøyt 11 minutter, og selv om Raufoss-spillerne stormet inn i målet for å hente ballen, så virket det som om de tok foten litt av gasspedalen nå. Hjemmelaget fortsatte å dominere, men det ble mye upresist foran mål, til stor irritasjon for de fleste av de godt over 200 fremmøtte tilskuerne.
Kolbu kom til noen mer eller mindre kvalifiserte sjanser innimellom, men mens jeg fortærte en svært god vaffel (Årets første fotballvaffel!) fikk jeg se dem misbruke alle muligheter, noe også vertskapet gjorde, så da dommeren blåste til pause var det fortsatt scoret «bare» fem mål.
Da andre omgang startet ble det raskt klart at styrkeforholdet mellom lagene hadde jevnet seg noe ut som følge av de mange byttene som hadde blitt gjort. De tilreisende fra nabokommunen i øst skapte de første minuttene av omgangen mer enn de hadde gjort i hele første halvdel av kampen. Det var nok derfor en solid kalddusj for dem da hjemmelaget etter 58 minutters spill satte inn sitt sjette mål for kvelden. I det 66. minutt kom så 7-0 med en perle av et skudd fra litt distanse.
Resten av kampen skjedde det ikke stort å skrive hjem om utenom en spiller som ble litt sur fordi han fikk tråkka av seg en sko, og dermed endte dette lille Toten-derbyet 7-0 og en oppskriftsmessig hjemmeseier til et Raufoss-lag som nok irriterer seg litt over at de ikke utnyttet overtaket i første omgang til å lede enda mer. Kolbu på sin side kan glede seg over at den unge målvakten de brukte i andre omgang gjorde en svært god kamp og leverte flere gode redninger.
Vi kom oss ut av hallen og i bilen igjen, og etter en svært vinterlig og noe tidkrevende kjøretur fikk vi sluppet Magnus av på Gardermoen (Han hadde fløyet ens ærend fra Stjørdal for å være med på kamp!), før vi øvrige tok fatt på siste etappe tilbake til hovedstaden. Denne skulle vise seg å bli enda mer tidkrevende, og det tok faktisk nesten en time fra vi forlot flyplassen til jeg var hjemme!
Etter flere uker uten live fotball tok abstinensene overhånd denne uka, så jeg booka meg inn til 90 minutters fotballmetadon i lia oppafor Raufoss, hvor de gulsvarte skulle ta imot min secret crush Grorud til kamp i OBOS-ligaen.
Etter å ha plassert meg ikke langt unna hjemmesupporternes felt og impregnert de eksponerte delene av kroppen med solfaktor 30 fikk vi se begge lag entre banen iført trøyer fra ulike breddeklubber i sine respektive nærområder. Dette som en markering av kravet om at breddefotballen må få begynne å trene som normalt nå.
Da kampen kom i gang gikk det bare noen få minutter før målsniken Oscar Aga igjen var på ferde. 0-1, til stor ergrelse for gjengen ved siden av meg på tribuna.
Etter scoringen tok hjemmelaget mer eller mindre helt over, og mens totningene sang om sommersol, sex og alkohol, kjempet Grorud med ryggen mot veggen, men uten at hjemmefansen fikk grunn til å juble. Det sto fortsatt 0-1 da varmen tvang dommeren til å ta en liten stopp etter drøyt tjue minutter for at spillerne skulle få rehydrert seg litt.
Hva Grorud hadde hatt i det de drakk i vannpausen skal jeg ikke spekulere i, men etter den korte hvilen kom de på nytt ut av startblokkene med dynamitt i skoene. Vi fikk se flere gode angrep på et par minutter enn vi hadde sett hele første halvdel av omgangen, og det virket ikke rart i det hele tatt da Aga igjen kunne juble. Det sto 0-2, og nå slapp Grorud seg litt nedpå igjen.
Andre halvdel av omgangen ble likevel ikke like enveiskjørt som den første hadde virket. Grorud kom til noen muligheter innimellom, men flere ganger kom Raufoss-keeperen rusende ut og avverget langt ute i feltet. Flere av taklingene hans kunne ved første blikk virke veldig hasardiøse, men han hadde tilsynelatende full kontroll på disse og pådro seg ikke ved noen av dem dommernes vrede.
Da det ble pause sto det dermed fortsatt 0-2, noe som ikke akkurat beskrev hvordan omgangen hadde vært, og speaker oppfordret alle til å «drekke vatt'n» i pausen.
Etter hvilen var det forsiktig optimisme på supporterfeltet. Det ble nevnt at de burde egentlig flytte seg til andre enden, for det var vel foran Groruds mål alt kom til å skje. Til en viss grad fikk de rett. Mye skjedde i sørenden av banen, men noen store muligheter ble det ikke. Det sto fortsatt 0-2 da vi igjen fikk en kort drikkepause da en Grorud-spiller uansett lå nede med skade.
Like før halvtimen var spilt etter pause gjorde begge lag dobbeltbytter, og mens fjerdedommer fortsatt var opptatt med å skrive smalt det i feltet foran Raufoss' mål. Straffe, og Grorud hadde nettopp byttet ut tomålsscorer og straffespesialist Aga! Straffen endte likevel med scoring etter at selve skuddet ble reddet, men returen satt i mål av en som hjemmelagets spillere og supportere var VELDIG insisterende på at hadde løpt inn i feltet for tidlig. Dommerne var ikke enige med dem, og målet ble stående.
Drøyt ti minutter senere kom så også 0-4, og nå var det nok bare de aller aller mest optimistiske som trodde at Raufoss skulle kunne få noe med seg fra dette oppgjøret.
Optimistene fikk ti minutter før full tid fornyet håp. Noe jeg først trodde var straffe til hjemmelaget viste seg å være frispark fra like utenfor sekstenmeteren. Skuddet ble lirket gjennom forsvaret og i mål. Skulle vi få bevitne en helt enorm opphenting?
Få minutter senere lå ballen igjen i nettet bak Groruds keeper, men denne gangen hadde assistentdommeren hevet flagget for offside, og man kunne puste lettet ut. Raufoss hadde dog ikke gitt opp, tross at varmen nå virkelig begynte å kreve sitt. Omtrent alle små situasjoner medførte mye kjefting og knuffing, noe som toppet seg da en i Raufoss' trenerteam pådro seg to gule kort på rappen, og måtte forlate benken. Også hovedtrener Johnsen fikk et gult kort, før de gulkledde med under to og et halvt minutt igjen av ordinær tid endelig kunne juble for nok en scoring. 2-4. Kunne det gå?
Det ble annonsert minimum seks minutter tillegg i tiden, og underveis i overtiden fikk Raufoss nok en scoring annullert for offside. 4-4 i nettkjenninger, men fortsatt 2-4 i godkjente mål. Dette sto seg til dommeren blåste for siste gang, og groruddølene kunne juble for revansj for fjorårets triste affære i motsatt oppgjør, mens hjemmelaget og deres supportere tuslet hjem med halen mellom bena.
Jeg entret bilen som jeg hadde vært rutinert nok til å parkere et skyggefullt sted, noe som gjorde at brusen og vannet jeg hadde der var fullt drikkbart, og kursen ble satt tilbake mot hovedstaden med nyhydrert hjerne.
For en dag! For en dag! For en dag! Tok for en gangs skyld denne sesongen TIL-trøya på meg før avreise til bortekamp, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur fram til stadionet på Raufoss, som har et sponsornavn jeg kvier meg for å bruke. Med jakka godt glida igjen over trøya kunne jeg sette meg ned og vente på en kamp jeg forventa ville bli utrolig spennende. Med et eneste lite poeng til Tromsø ville opprykket være klart.
I det kampen skulle til å starte sa jeg til mine medsammensvorne at det blir vel til at de tar ledelsen tidlig, og så utligner vi på overtid. Vi flirte sammen, «Ja, det hadde vært noe!».
Som ventet startet TIL ganske bra, men de store målsjansene lot vente på seg, og i kulda på Toten begynte det etter hvert å bli tøft å sitte på tribuna. Den som bare hadde kunnet stå og hoppe og synge litt for å holde varmen. Men nei, i en sesong uten bortesupportere kan man ikke det.
Så, like før halvspilt omgang smalt det. Dessverre var det i utsida av stolpen det smalt etter et skudd fra Eric Kitolano. Raufoss kom like etter gjennom TIL-forsvaret som en varm kniv i smør. Poff, 1-0. Nei, nei, nei. Skulle «Gutan» gjøre serieinnspurten så spennende som vi hadde fryktet?
Etter baklengsmålet falt TIL litt sammen. Det trøkket vi hadde sett det første kvarteret av kampen var ikke der lenger, og veien til opprykksfest virket grusomt lang. Heldigvis klarte ikke de gulkledde å utnytte dette, tross ufine forsøk på utpsyking fra hjemmesupporterne som baserte mye av synginga si på en sang fra Bodø!
I andre omgang fortsatte det å gå trått. Heldigvis, så lenge det ikke ble flere mål for Raufoss, så levde fortsatt håpet. Det hadde fortsatt ikke blitt noen scoringer da fjerdedommer annonserte tre minutter tillegg i tiden. Alt for lite fryktet jeg.
Så, såvidt inn i tilleggstiden fikk TIL frispark i svært god posisjon. Kitolano og Ruben Yttergård Jensen sto etter hvert klare, og de fleste forventet nok en form for skudd. Plutselig løp den innfødte tromsøværingen fram. Venstrefoten hans traff ballen. Ballen så ut til å forsvinne til himmels, men plutselig begynte den å styre nedover igjen. Kunne det gå? Var det virkelig mulig? Skulle spådommen min bli virkelighet? JAAAAAAAAAA! UTLIGNING!!!!!!!
Enorme gledesscener, og så langt ut i kampen gadd verken vi få bortesupporterne som hadde kommet oss inn eller vaktmannskapene på Raufoss å bry oss om forbudet mot bortesupportere. De neste drøye to minuttene var jeg så nervøs at jeg var uendelig kvalm. Hadde det vært mer tid igjen hadde jeg antagelig kastet opp, men til slutt blåste dommeren endelig av kampen, og jeg kunne flå av meg jakka og stolt vise fram de røde og hvite stripene på trøya jeg hadde under. Tromsø Idrettslag hadde rykket opp igjen på første forsøk etter det ulykksalige nedrykket i fjor.
Tuslet etter kampen bort og mens vi ventet på spillerne kom også NRK forbi og laget et kort intervju hvor jeg fortalte om mine følelser.
På vei tilbake til Oslo hadde vi planlagt å stoppe for en matbit på Lygnasæter, og jaggu viste det seg ikke at også spillerbussen hadde lagt inn en stopp her. Vi fikk dermed flere muligheter til å takke spillerne for en herlig sesong, og det hersket nok ingen tvil blant verken oss med hjertet i TIL eller andre gjester på kroa (Som for øvrig hadde fantastisk nivå både på mat og service) om at Tromsø nå har ett mål igjen for sesongen: Å vinne OBOS-ligaen.
Da Grorud-Strømmen for et par uker siden ble utsatt pga korona-smitte ble jeg oppringt og spurt om jeg ville ha refusjon eller billett til en annen kamp. Jeg valgte det sistnevnte, så i dag kunne jeg sette kursen opp dalsida for å få med meg oppgjøret Grorud-Raufoss.
Var tidlig ute, og fikk meg en god plass på tribuna, omtrent i hjørnet hvor den selverklærte ultrasgruppa til Grorud holder til. Hadde heldigvis dratt med meg en regnponcho, for dette så ut til å bli en meget fuktig dag i Groruddalen.
Speaker kunne rett før kampstart opplyse at stadionuret var tilbake i drift etter noen problemer tidligere, men det var også omtrent det siste vi hørte fra ham. Ute på banen var det lenge ganske jevnt, men da vi nærmet oss halvtimen syntes jeg de gulblå begynte å henge litt i tauene, og måtte ta imot dødball etter dødball imot uten å klare å demme opp for totningene.
I det stadionuret (som fortsatt fungerte) bikket 33:30 kom 0-1, og slik de siste 5-10 minuttene hadde vært kunne jeg ikke si at dette var ufortjent. Raufoss tok etter scoringen mer og mer over, og ca to minutter før pause kom også 0-2. Rett før pause kom også det tredje, så det var en slukøret gjeng som tok pause med 0-3 på tavla.
I pausen kom så speaker over banen og bort til tribuna, og kunne fortelle at de hadde strømproblemer borte i speakerbua, så ikke bare fikk han ikke oppdatert oss på hva som skjedde i de andre kampene som ble spilt, men ei heller fikk Eurosport sendt ut bilder fra kampen (han tilføyde også at slik denne omgangen hadde vært var kanskje det like greit).
I pausen ble jeg påspandert en vaffel fra medbanehopper @paabortebane som også hadde tatt turen til Grorud i dag, og etter å ha fortært den i regnet var jeg ved godt mot for en ny omgang fotball.
Også i andre omgang ble det dog bortelaget som førte an, og etter knapt åtte minutters spill kom 0-4, før en svært god avslutning endte i stolpen etter en enda bedre inngripen fra Groruds keeper. Stor jubel fra hjemmesupporterne, som skal ha all ære for at de holdt trøkket gjennom hele kampen, tross en fæl utvikling ute på banen.
Tross en og annen god redning, ting ville seg virkelig ikke for Grorud i dag, og etter hvert ga også matchuret opp, så jeg aner ikke hva korrekt klokkeslett for de påfølgende hendelsene var.
Med ca 20 minutter igjen av kampen fikk Raufoss straffespark etter en hands i feltet. Straffen var lite imponerende, og keeper fikk en relativt grei jobb med å redde det.
Noe senere kom så 0-5 på hjørnespark, og nå begynte det etter hvert å bli glissent på tribunene. Likevel holdt «Grorud ultras» trøkket oppe, til tider så hele tribuna rista og man nesten ble litt bekymra om man satt i nærheten.
De som hadde forlatt stadion på 0-5 kan bare takke seg selv, for noe senere var det Groruds tur å score på corner. 1-5 ved Tromsø-gutt Geirald Meyer.
Raufoss er med i striden om den siste opprykkskvalikplassen, og har visst finlest tabellen. Det er ganske jevnt her, og målforskjell kan fort bli avgjørende, så de dro absolutt ikke i håndbrekket selv om de ledet med fire mål. Dette lønte seg etterhvert, og like før kampen var over kom også 1-6 på corner.
En tung søndag for hjemmelaget i regnet på Grorud, men de kan i det minste glede seg over endelig å være i gang med fotballkamper igjen etter karanteneperioden de har måttet gjennom.
Nytt år, nye muligheter! Etter tips fra Jørgen Knutsen hadde jeg satt kursen mot Toten en lørdag i januar, ikke bare for å se årets første kamp, men også for å få sjekket inn på mitt stadion nr 200!
Det var duket for treningskamp mellom to opprykkslag: hjemmelaget Raufoss skal i 2019 spille i OBOS-ligaen, mens gjestene fra Mjøndalen er nyopprykket til eliteserien. Den forventa divisjonsforskjellen ble likevel ikke så tydelig som man kunne tro, da de for anledningen hvitkledde hadde forlatt de fleste fra førsteelleveren hjemme, og også hadde med seg et par prøvespillkandidater.
Blant de sistnevnte fant man tidligere TIL-back Hans Norbye, som jeg så vidt fikk hilst på før jeg tok plass på tribuna hvor det foreløpig var svært god plass. Etter som kampen inne i storhallen på Raufoss nærmet seg ble det mindre og mindre plass på tribuna, og da kampen ble sparket i gang var det nesten fullt på den tribunehalvdelen som var nærmest inngangen, mens den andre halvdelen kanskje var 1/3 fylt opp.
Imponerende oppmøte for en treningskamp med billettsalg! Absolutt de fleste av de frammøtte var nok hjemmesupportere, men vi var også tre groundhoppere og en fotballabstinensdrevet TIL-supporter som ville ønske Norbye lykke til i jakten på kontrakt med de brune.
Selv om den forventa divisjonsforskjellen uteble var det gjestene som kom best i gang. Alt etter 2 minutter og 40 sekunder scora Alfred Scriven. Bortelaget beholdt initiativet i kampen lenge etter dette, uten at de fikk uttelling på sjansene sine. Hjemmelaget kom etter hvert mer inn i kampen, uten at heller de klarte å få ballen i mål. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk gjennom snurredøra til pause.
I andre omgang kom gultrøyene fra Toten ut i hundre, noe som raskt lønte seg. Like før ni minutter var spilt kriget Raufoss seg gjennom på Mjøndalens høyre side, og ballen endte i mål. 1-1 og stor jubel både på tribuna og blant de gulkledde på banen.
Siste halvdel av kampen hadde langt flere og større sjanser enn den første hadde hatt, men det så likevel lenge ut som om vi ikke skulle få flere mål. Så, knappe 20 minutter før pause løsnet det for gjestene. 1-2 kom på noe som fra motsatt ende av banen lenge så ut til å være utenfor mål, og under fem minutter scoret Scriven sitt andre for dagen, og den lekre headingen hans fastsatte sluttresultatet til 1-3.
Ingen praktkamp, men helt grei underholdning, selv om dommeren muligens hadde lagt lista for hva han aksepterte noe høyt, med mange WWE-inspirerte «taklinger» som resultat. Heldigvis så det ikke ut til å medføre noen skader av betydning.
Etter en kjapp prat med Norbye og agenten hans kunne jeg igjen sette kursen gjennom et vinterlig Toten og Hadeland, og jeg fikk igjen bekreftet at det faktisk er helt umulig å gjøre langs Einavatnet uten å begynne å nynne på Vazelina Bilopphøggers' «Surfbrett».
Etter lørdagens første match hev jeg meg i bilen og råkjørte gjennom Vardal og Gjøvik til jeg ankom Raufoss, hvor bygdas stolthet skulle spille andredivisjonskamp mot rekruttlaget til Odd.
Fant en parkeringsplass litt unna stadion, og trasket opp bakken mot de imponerende flomlysene. Vel framme fikk jeg kjøpt en billett, og bestemte meg for å sette meg på den minste tribuna, på samme side som speakertårnet, og motsatt av hovedtribuna.
Dette viste seg å være like ved hjemmesupporterfeltet, som i dag var ganske tynt befolket. De få som sto der gjorde heller ikke så veldig mye av seg, så det var ganske rolig der rett og slett.
Rolig var det derimot ikke ute på banen, alt etter knappe tre minutter kom første scoring, og det var hjemmelaget som åpnet ballet. Det skulle snart vise seg at det meste i denne kampen kom til å handle om hjemmelaget. Før kvarteret var spilt sto det 2-0, og under ti minutter før pause kom det tredje.
Slik jeg så det virka det som om Odd-spillerne ble fraløpt, de tapte dueller, og de slo upresise pasninger. Når ingen av de tingene er på plass, da blir det vanskelig å vinne fotballkamper!
I pausen dukket det opp et par mann til på supportertribuna, attpåtil med ei tromme og et par flagg! Samtidig fikk jeg se at det tilsynelatende ikke er noe innebygd vanningsanlegg på Raufoss, et voldsomt apparat med folk og brannslanger måtte til for å få vannet kunstgresset.
Etter pause tok det knappe fem minutter før de gulkledde gikk opp i 4-0. Etter et kvarter havna ballen igjen i gjestenes mål, men denne gangen vinka dommeren for at noe hadde skjedd i forkant, så det sto fortsatt 4-0.
Under ti minutter før full tid kom likevel Raufoss' femte mål, og det var syveren, Emile Noe Dadjo som fikk æren av å sette kronen på verket.
Det hele endte 5-0 etter en kamp som virket som en ren formalitet for Raufoss som dermed fester et lite grep om tabelltoppen i andredivisjonsavdelingen sin. Spillerne kunne feire sammen med supporterne, mens jeg tok en titt på gamle-stadionet på vei tilbake til bilen, og igjen satte kursen mot Oslo.
Fant ut at jeg skulle la PL være PL denne søndagsettermiddagen, så jeg dro ut i gråværet for å se litt andredivisjonsfotball live i stedet.
På grunn av en litt treg vaskemaskin ankom jeg ikke stadion før like etter kampstart, men ble betrygget i porten om at jeg ikke hadde gått glipp av noe de første minuttene.
Inne på stadion fikk jeg se at en solid kontingent bortesupportere hadde tatt turen fra Toten for å støtte sine for anledningen blålillakledde helter. Mot denne gjengen hadde hjemmesupporterne svært lite å stille opp med, selv om de 5-6 jentene som av og til ropte litt skal ha all ære for innsatsen.
Første omgang ble ikke veldig hendelsesrik, men det ble tidlig klart at ingen av lagene hadde tenkt å legge noe mellom. Det ble gått knallhardt inn i duellene begge veier, og dommeren hadde mer enn nok å gjøre. Omgangens største sjanse kom etter ca halvspilt omgang da de gulkledde groruddølene hadde et kanonskudd i stolpen som deretter trillet forbi hele målet. Lagene gikk likevel til pause med 0-0 på tavla.
Etter pause kom gjestene best i gang, og etter femten minutter kom kampens prestasjon da Henningsson (Ikke Fredriksson som jeg skrev på twitter) leverte en blåkopi av Thomas Lehne Olsens mål for TIL dagen før, og satte inn kampens første mål. I samme situasjon ble Grorud-spiller Faysal Ahmed skadet i låret og måtte ut med store smerter.
Under ti minutter etter dette fikk så gjestene straffe på en noe klønete hands i feltet, og denne ble sikkert satt i mål, og med dette gikk lufta mer eller mindre ut av hjemmelaget.
Ti minutter etter dette fikk så en av Raufoss-spillerne sitt andre gule kort, og med ti minutter igjen var Grorud blitt en mann mer. Kunne dette likevel gå veien?
Det viste det seg at det ikke kunne. Grorud ble aldri skikkelig farlige igjen, og det hele endte med at de tilreisende sang «Seier'n er vår» så det runget i ekko fra Ammerudblokkene. Slik kampen utviklet seg var dette ikke ufortjent, men mye kunne nok vært annerledes dersom stolpeskuddet i første omgang hadde vært 7 millimeter til høyre.
