Jevnaker - Hallingdal 2-3

Det er i ferd med å bli en tradisjon at årets første kamp på norsk jord spilles ganske tidlig i januar på Hadeland, og akkurat som i fjor var vi en hel gjeng som hadde gleda oss til denne kampen. Planen om en ny visitt (og for mange et første besøk) på kunstgressbanen på Jevnaker fikk seg dog et skudd for baugen da det torsdag kveld kom melding om at pga vinteren måtte kampen flyttes til Hønefoss. Vi var likevel to biler som satte kursen nordover fra Oslo, og etter hvert kunne stoppe ved stadionet hvor treningskampen mellom Jevnaker og Hallingdal skulle spilles.

Mens jeg hadde stappa André, Martin og Mattis inn i min bil hadde Sören tatt med seg sin bror Lars, Jon Are og Christian. I tillegg dukka også ingen ringere enn Adrian opp, så det var en ganske solid andel banehoppere på plass blant de totalt knapt femti frammøtte på det som vi var skjønt enige om at dersom det hadde hatt tribuner på alle fire sidene av samme type som det hadde på den ene lang- og den ene kortsida ville vært ett av norges fineste stadioner.

I den iskalde vinterkvelden var det med livet som innsats vi bevegde oss rundt på tribuna, men på de øverste radene var det heldigvis bart og relativt godt fotfeste. Herfra fikk vi se gjestene komme best i gang, og etter ti minutters spill satt ballen i nettet for første gang denne kvelden. 0-1.

Ikke lenge etter kom så et av kampens virkelige høydepunkter. Noe jeg tror egentlig var et forsøk på et skudd mistet helt retningen og forsvant ut i retning der det skulle vært et hjørneflagg på motsatt side fra posisjonen til assistentdommeren som løp foran hovedtribuna. Fra vår posisjon høyt oppe på tribuna var det ganske enkelt å se at ballen trillet ut til utspark fra mål, men da Hallingdals målvakt skulle til å sette i gang spillet stoppet dommeren ham og ropte ut til assistenten sin om det var innkast. Svaret kom svært kjapt, og forklarte svært godt hvorfor man bruker hjørneflagg: «Åssen skal jeg se det 'a?». Det ble utspark fra mål, og som sagt var dette helt riktig vurdert.

Med omlag ti minutter igjen av omgangen kom det en ny HFK-scoring, men denne gangen ble det avvinket for offside, noe jeg når sant skal sies syntes så ganske riktig vurdert ut fra min dårlige posisjon i motsatt ende av banen. Det tok likevel bare noen få minutter før de hvitkledde klarte å få ballen i mål på lovlig vis, og dermed sto det 0-2 etter 39 minutters spill.

0-2 sto seg til dommeren blåste av for pause, etter at vi hadde vært nødt til å se på dette «fabelaktige» frisparkforsøket.

Lagene fikk nå muligheten til å få litt sårt etterlengtet varme, mens vi som sto i kulden på tribuna utvekslet mer eller mindre saklige røverhistorier. Selv la jeg ut på en risikabel ekspedisjon i de dype snøskavlene for å få tak i en ball som hadde lagt seg utenfor rekkevidde.

Da lagene kom tilbake virket Jevnaker mye kvikkere, og i det 49. minutt kunne de mest kortreiste supporterne juble for en redusering til 1-2, før vi rett før timen var spilt endelig fikk se en dødball som medførte et resultat, da JIF (Altså ikke Ajax) utlignet til 2-2!

Apropos dødballer, det var hos begge lag unormalt mange dårlige fri- og hjørnespark, så jeg mistenker at et av svarene trenerne fikk med seg fra denne tidlige treningskampen var at dette bør man øve litt på utover vinteren. Typisk nok hadde jeg ikke filmet utligningsmålet, men jeg fikk ellers svært mange tilskudd til min store samling av opptak av hjørnespark med ymse kvalitet.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at kampen skulle ende uavgjort, da Hallingdal klarte å mobilisere litt ekstra krefter i sluttminuttene. I det 88. minutt fikk gjestene kjempet inn 2-3, til stor jubel fra flere.

Etter noen minutters overtid endte det hele med 2-3 og seier til Hallingdal. På vei ut fra stadion skjedde så det uunngåelige i den glatte trappa. André mistet fotfestet og foretok en utilsiktet tofotstakling bakfra på Sören. At dette endte uten at noen av de to involverte fikk varige mén var helt utrolig, men det var en uskadd gjeng som kunne sette kursen tilbake mot hovedstaden, fornøyde med at endelig var den norske fotballsesongen i gang!

Jevnaker - Hallingdal 2-2

Nytt år, nye muligheter. Jeg hadde lenge sett meg ut denne helga som årets første mulighet til å se fotball, og når det på toppen av det hele viste seg å være mulighet for et nytt stadion. Jeg fiska derfor opp Christian, Ludvig, Martin og Martin, og satte kursen nordover gjennom Nittedal. Vi kom etterhvert fram til Hadeland, og fant fram til kunstgressbanen hvor det var klart for treningskamp mellom fjerdedivisjonsrivalene Jevnaker og Hallingdal.

Ved ankomst ble vi først litt skeptiske, da det viste seg at flomlysene vi hadde sett langt av lei viste seg å være på en islagt flate hvor det blant annet ble spilt bandy, mens kunstgressbanen lå i mørke. André som også hadde dukket opp hadde kjørt helt fra Østfold, og så for seg muligheten for en småepisk bomturhistorie, men i det vi nærmet oss stien mellom snøfonnene ned mot banen kom det et svakt skinn i lysene, og etter hvert så det riktig så lyst ut!

Jeg hadde også møtt hedmarkingene Vegard og Ola, og rett etter avspark dukket også en litt forsinket Terje opp. Med solid banehopperoppmøte skulle det bare mangle at ikke også hallingdøl og HFK-patriot Eirik var på plass i vinterkulda. For kaldt var det. I et tosifret antall kuldegrader var en av få ting å glede seg over at det var bortimot vindstille. Likevel var det flere av spillerne som hadde valgt å stille uten stillongs under shortsen, og etterhvert så jeg også noen som spilte i kortermet trøye!

Fra første omgang av kampen var det egentlig lite nevneverdig som skjedde ute på kunstgresset. Jeg tuslet rundt banen og hilste kjapt på nybakt JIF-trener Frode Lafton, før jeg i motsatt ende fra det som må ha vært det mest vindskjeve fotballmålet jeg har sett utenfor en grusløkke noensinne møtte Torjus og Jan-Remi som hadde tatt den korte turen over den ferske fylkesgrensa mellom Akershus og Buskerud for å se kampen.

Omgangen ebbet målløst ut, og til min store glede fikk jeg bekreftet fra dommeren at det kom til å bli en svært kort pause. Etter pause så jeg flere spillere gå i retning garderobene, så det var tydeligvis gjort flere bytter, noe som jo ikke er veldig uventet i en treningskamp. En ekstra dimensjon til denne treningskampen var for øvrig at da oppsettet for første kvalikrunde til cupen hadde blitt presentert tidligere samme dag ble det kjent at nettopp disse to skulle møtes i kamp om en av plassene i norgesmesterskapets første ordinære runde.

Lafton hadde tydeligvis sagt de rette tingene til sine rødkledde menn i den korte pausen, så da spillet startet opp igjen tok det bare tre minutter før et kjempeskudd trengte gjennom Hallingdal-forsvaret og gikk i mål til 1-0. Stor jubel hos hjemmelaget og dets supportere!

Jevnaker gikk under fem minutter etter dette opp til 2-0, og de hvitkledde så virkelig ut til å slite med å få hull på byllen. Likevel, med et kvarter igjen av kampen lyktes de endelig med å overliste Jevnakers forsvar, da et hjørnespark etter litt om og men endte i det skakke målet så det sto 2-1.

I det vi passerte nitti spilte minutter skulle jeg akkurat til å si til mine medsammensvorne at det på ingen måte ville være ufortjent med en hjemmeseier, men plutselig klarte HFK igjen å smette gjennom rødtrøyenes forsvar og sette inn 2-2.

Da dommeren avsluttet kampen ble det dermed klart at ingen hadde noe mentalt overtak foran cupkvaliken om et par måneder, og vi som hadde møtt opp kunne ta et lite gruppebilde før vi forlot åstedet og igjen satte kursen mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jevnaker - Modum (1-3)

Nok en solskinnsdag på Østlandet, så jeg hev meg i bilen og dro opp til Jevnaker for å se fjerdedivisjonsoppgjøret mot Modum.

Jevnaker har slitt voldsomt i serien i år, og under Erik «Panzer» Hagens ledelse før denne kampen bare tatt åtte poeng på 16 kamper. Modum har plassert seg relativt trygt midt på tabellen, og var nok favoritter før kampen, og dette syntes også på banen da kampen kom i gang.

Gjestene fra nabofylket styrte det meste som skjedde på banen de første fem minuttene, og forundringen var derfor stor da det plutselig var hjemmelaget som åpnet scoringskontoen og det sto 1-0 på tavla!

Fem minutter senere fikk så gjestene et korrekt idømt straffespark, men sjansen til å få utligning ble forspilt da dette ble kontant satt i tverrliggeren og ballen forsvant til himmels.

Gjestene fra koboltkommunen fortsatte å dominere spillet resten av omgangen, og da de endelig fikk hull på byllen like før pause var det kanskje et tegn på at det faktisk fins rettferdighet i fotball!

I pausen ble det konsumert en prima vaffel, mens jeg fikk bomma til meg litt strøm til kamerabatteriet som jeg hadde glemt å lade før kampen. Takk til han som styrte scoringstavla og som fiksa det for meg.

Modum-spiller som ble bytta ut med skade, og gikk rett til
bortesupporterne og satte seg. Eksempel til etterfølgelse!

I andre omgang virka det som om spillet på banen jevnet seg ut, men verken veteranen Allan M. Simonsen (Født 1971, 5 sesonger for Hønefoss i 1. divisjon) eller unggutten Sander Lafton (Nevø av Lars med samme etternavn) klarte å forhindre at gjestene etter halvspilt andreomgang ledet 1-2, og på overtid fikk spikret sluttresultatet til 1-3.

Høydepunktet i tribunelivet var kanskje da ei jente spurte «Leder Jevnaker?», og da hun fikk høre at de lå under ropte «Fy skamme dere Jevnaker!».

Flere bilder fra kampen kan ses på Facebook.