VfL Bochum - Arminia Bielefeld 1-0

Etter en god natts søvn etter gårdagens kamp spratt jeg opp av senga da jeg lørdag morgen hørte politiet rope ett eller annet i megafoner utenfor hotellet. Jeg tok en kjapp visitt i dusjen, og da jeg kikka ut etterpå så jeg at hotellet var mer eller mindre omringa av politifolk med hjelmer! Etter å ha sjekka ut skjønte jeg at grunnen var at siden hotellet ligger vegg i vegg med togstasjonen var fortauet utenfor valgt som avgangspunkt for bortesupporternes marsj til stadion, men jeg klarte på mystisk vis å komme meg forbi sperringene og ut i Bochums gater på jakt etter litt frokost, men fant ut at jeg like godt kunne traske den lille halvtimen ut til stadion hvor andrebundesligakampen mellom Bochum og Arminia Bielefeld skulle spilles for å finne noe å spise der.

Etter et lite måltid utenfor klatret jeg opp trappene og fant meg en plass bakerst på ståfeltet hvor jeg hadde fått lånt et sesongkort som jeg hadde fått benytte meg av foran denne utsolgte kampen i dag. Herfra fikk jeg se lagene komme inn til oppvarming mens begge lags supportere etter beste evne prøvde å booste selvtilliten deres foran dette viktige oppgjøret som på mange måter var en sekspoengskamp mellom to lag midt på tabellen. At denne støtten var viktig for laget blant andre «Kongen av Ruhr» og «Styrmann» støtter ble ganske tydelig da trener Uwe Rösler iført sine lett gjenkjennelige kortbukser rett før lagene forsvant inn i garderoben kom bort til kortsida og veiva litt med armene for å få publikum til å våkne.

Etter hymne og innmarsj gjorde spillerne seg klare for avspark, men dette ble litt forsinket da supporterne fra byen som ikke fins hadde med seg store mengder røykgranater de ikke hadde tenkt å ta med hjem igjen.

Da røyken lettet ble spillet startet, og kampen ble lenge preget av en stor mangel på sjanser. Det kom noen intense rop om straffespark da en av hjemmelagets menn ble revet overende etter knappe ti minutter, men dommeren hørte ikke på det øret. De mørkeblå hadde også en eller to store sjanser til, men noen mål ble det ikke, så det sto fortsatt 0-0 da de bemerkelsesverdige lukene ned til spillertunnelen ble åpnet og lagene igjen kunne forsvinne under bakken for en liten taktikkprat.

I pausen fikk vi se noe merkelig opplegg hvor to karer iført ølglass-kostymer(!) løp om kapp sammen med hver sin ledsager og en tom ølkasse. Noe sier meg at dette ikke er det samme showet FIFA planlegger for pausen i neste års VM-finale, men om jeg måtte velge tar jeg dette 12 av 12 ganger!

Etter pause dro Bielefeld-supporterne opp noen budskapsbannere med en melding om billettpriser (Jeg rakk dessverre akkurat ikke å få et godt bilde av dem).

Da vi passerte timen begynte jeg så smått å bli bekymret for om rekka mi uten målløse kamper skulle ryke, men samtidig var det tydelig at begge lag ville gjøre mål, selv om de ikke hadde fått det til så langt. 

Lyktes gjorde derimot Philipp Hoffman, som i det 70. spilleminutt klarte å overliste Arminias forsvar og målvakt. Ballen gikk i mål, og det sto 1-0! Tribunene på Ruhrstadion er kanskje laget av betong, men når alle hopper, så gynger det!

Resten av kampen var det naturlig nok gjestene som prøvde mest, men det ville seg fortsatt ikke for dem, og da fem-seks lange tilleggsminutter ebbet ut sto det fortsatt 1-0, og hjemmefansen kunne glade synge hva de mente om folk fra Øst-Westfalen hvor Bielefeld ligger.

Etter litt feiring forlot jeg stadion i høy hastighet. Jeg hadde egentlig tenkt å spasere tilbake, men da jeg så at det gikk en sporvogn like utenfor stadion stilte jeg meg heller i kø her, og kom meg på tredje forsøk inn. Etter en enda trangere tur enn de to jeg var gjennom i går fant jeg tilbake til hotellet hvor jeg fikk hentet sekken min, og kunne så planlegge togturen tilbake til Frankfurt hvor jeg senere på kvelden skulle fly hjem etter en særdeles vellykket tysklandstur!

Fortuna Düsseldorf - Schalke 04 0-2

Året går mot slutten, og tradisjonen tro hadde jeg funnet det best å rømme landet under den norske cupfinalen. I år gikk turen til det legendariske området Ruhr, kjent fra oppblåste kartutdrag i hjørnet av kart over hele Vest-Tyskland, og etter en flytur, en togtur, et innsjekk på hotellet, en ny togtur og til slutt en t-banetur på et vanvittig overfylt tog var jeg framme på stadionet hvor det skulle spilles andrebundesligakamp mellom Fortuna Düsseldorf og Schalke 04.

Stadionet som har vært med hjemmelaget helt siden de startet reisen opp fra nivå 4 i den tyske fotballpyramiden i 2004 viste seg fra sin beste side, og mens jeg inntok en krakauer og en apfelschorle fyltes det opp. Det var tydelig at naboene fra Gelsenkirchen hadde mobilisert kraftig, for det var blåhvite skjerf å se overalt, og det var langtfra bare i svingen hvor det store banneret med Nordkurve Gelsenkirchen hang at det var et solid trøkk. Trøkk ble det også fra hjemmesvingen ved kampstart, da vi fikk dette imponerende pyroshowet.

Ute på banen tok laget til den legendariske Stålkamerat-profilen Herbert Scherer styringen, og med unntak av noen få gode Fortuna-perioder var det gjestene som så best ut. Det var også bortefansen som imponerte meg mest på tribunene, og når de virkelig trykket til skulle man nesten tro det var de som var på hjemmebane, selv om også de rødhvite var et imponerende skue.

På høytalerne og storskjermene kom det stadig beskjeder som ble grundig ignorert av hjemmefansen om at pyroteknikk ikke er tillatt. Den tidligere NFF-generalsekretæren som klarte å påstå at det ikke blusses i Tyskland ville fått seg litt av en overraskelse om han prøvde seg her.

Jeg hadde lagt merke til at gjestene hadde en spiller som tok svært lange innkast, og rett før vi passerte 45 spilte minutter førte ett av disse til at en av lagkameratene hans fikk et kne i ansiktet og dommeren blåste straffespark!

Etter litt pleie av den skadde var det klart for straffen, og selv om keeper gikk riktig vei kunne bortefansen nå juble for 0-1.

Det skjedde ikke mer i overtida, og lagene gikk til pause med 0-1 på scoringstavlene. Selv holdt jeg meg i ro, ettersom jeg tenkte det var nok å bestige de mange trappetrinnene opp til plassen min én gang denne dagen. Etter litt flagging og skjerfing i bortesvingen var det så klart for nye 45 minutter fotball.

Kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang, med en ganske dominerende serieleder som innimellom ga hjemmelaget noen vanvittige sjanser de på mystisk vis klarte å misbruke.

Det var såvidt spilt ti minutter etter pausen da veien mot poeng for hjemmelaget gikk fra tung til nær uoverkommelig. En takling ved sidelinja var alt for tøff, og dommeren var resolutt i lomma etter det gule kortet. Spilleren det gjaldt hadde et gult fra før, og dermed måtte også det andre kortet fram. Rødt kort, og ti mann på banen for vertskapet resten av oppgjøret.

Tross at de var redusert i antall klarte Fortuna å produsere noen fler enorme sjanser de kunne misbruke, men i det 81. minutt lyktes endelig Schalke 04 med å sette inn sitt andre mål. Bierdusche i bortesvingen, og jeg så en hel del hjemmetilskuere som gikk mot utgangene mens Mike Oldfields toner til Moonlight Shadow runget fra glade bortefans.

Flere mål ble det ikke denne fredagskvelden ved Rhinens bredd, og mens glade folk fra Gelsenkirchen feiret hadde Fortunas spillere og støtteapparat en samling ved midtsirkelen for å bearbeide det som hadde skjedd.

Jeg forlot etterhvert tribuna, og stilte meg i køen tilbake mot banen som skulle ta oss tilbake til Hauptbahnhof. Første del av denne køen var svært godt organisert, mens nede på plattformen var det totalt kaos. Bedre ble det ikke av at noe skjedde som gjorde at vi fikk et langt opphold i avgangene, men til slutt kom jeg meg da både inn til sentrum av Düsseldorf og videre til Bochum hvor jeg skaffet meg en Weltmeisterteller fra Lukas Podolskis medsammensvorne før jeg tok kveld.

Hamburg - Paderborn 1-2

Da det ble klart hvilke lag som skulle møtes i den norske cupfinalen ble det umiddelbart klart for meg at jeg ikke kunne tilbringe helga i Oslo. Etter litt leting i terminlister og annet ble derfor kursen tidlig fredag ettermiddag satt mot Gardermoen for å fly til Hamburg, hvor det var en lang rekke kamper å velge mellom. På toget ut mot flyplassen sjekket jeg «min terminliste» i Futbology-appen, og fikk et lite sjokk av at alle breddekampene jeg hadde sett meg ut var borte! Litt googling tilsa at vinteren hadde gjort sitt inntog, så plutselig hadde jeg gått fra fire til en planlagt kamp i helga. Solid nedtur! Jeg oppdaget at det også var togstreik, så å komme seg for eksempel til Hannover for å se kamp der fredagskvelden var også lite aktuelt. Fredagskvelden ble derfor brukt til en lang gåtur i Hamburg sentrum, før jeg inntok et solid måltid og tok kveld på hostelet hvor jeg hadde hyret meg inn. Da lørdagen opprant spaserte jeg så tilbake til Hauptbahnhof, og fulgte strømmen til jeg hadde gått av, skaffet meg brønsj, og inntatt Volksparkstadion for å se 2. bundesliga-kampen mellom Hamburg og Paderborn.

Etter å ha funnet riktig inngang tok jeg meg opp ca 150 trappetrinn til jeg var på plassen min, som faktisk var hakket bedre enn jeg først hadde trodd. Til venstre for meg hadde jeg hjemmesupporterne på kortsida, mens ned til høyre for meg befant de tilreisende seg. Lagene entret banen, og vi fikk noe så sjeldent som tifo fra familietribuna, i det som virket som en jubileumsfeiring for barnesupporterklubben.

Etter litt innledende «føle hverandre på tennene»-spill tok hjemmelaget mer eller mindre helt over, og det føltes ganske fortjent da de etter ti minutter hamret et skudd i mål til 1-0. Stor jubel over mesteparten av stadion.

Egen lykke er fint å juble for, men man skal ikke kimse av den gleden andres ulykke kan gi, så da det ble annonsert at Kaiserslautern hadde tatt ledelsen over Hertha Berlin kom det også en solid dose jubel. Tross HSV-overtak, så virket det ikke helt overbevisende, og gjestene kom innimellom til noen sjanser. Det var derfor på ingen måte noe poengran vi så utkrystallisere seg da vi i det 20. minutt fikk 1-1.

Skulle noen ledet til pause skulle det nok vært hjemmelaget, men tross overtak og en god del målsjanser sto det fortsatt 1-1 da de ambulerende ølselgerne kunne returnere for å få fylt opp tankene på ryggen, mens publikum forsvant for å kjøpe noe å bite i. Selv forholdt jeg meg helt i ro, og fikk se at det å kaste de pappgreiene som kan holde fire ølglass nedover tribuna var en populær pauseaktivitet.

Andre omgang kom i gang, og nå virket Paderborn langt mer frampå enn de hadde vært i første omgang. Om det var dette som gjorde at det ble noe uro i bortesvingen vet jeg ikke, men det begynte etterhvert å hagle med ølglass i begge retninger over gjerdene rundt bortefeltet. Det var virkelig dårlig stemning her ei stund, og jeg så også en som var på forsiden av feltet og plukket ned flere bannere, så jeg håper DHZ-podden kan finne ut om det var noe spesielt på gang.

Da vi passerte en time spilt fikk en Paderborn-spiller ballen like over midtbanen. Det så umiddelbart ut som dette ikke skulle bli farlig, men så skled han som hadde muligheten til å stoppe ham. Han fikk dermed løpe ganske alene mot mål, og gjorde ingen feil da han avsluttet forbi keeper og til 1-2-ledelse for de for anledningen svartkledde.

Flesteparten av de noe over 52000 tilskuerne fortvilte, dette hadde både de og duene som bor på stadion sett så mange ganger før. Et HSV som burde vært klart bedre enn motstanderen var i ferd med å rote bort poeng. Et lite håp ble dog tent da vi i det 69. minutt fikk en VAR-situasjon. Dommeren løp ut, og da han gjorde om et gult kort til et rødt ble hjemmefansens piping raskt gjort om til jubel. Skulle et tallmessig overtak gjenspeile seg ute på gresset de siste vel tjue minuttene?

Dessverre, Adam var ikke så lenge i paradis, og det var ikke HSV heller. Knapt ti minutter senere fikk vi igjen se dommeren løpe ut til sidelinja etter å ha dømt frispark. Igjen tok han seg til baklomma, og denne gangen var det hjemmelaget som ble redusert til ti mann.

Det var i sluttminuttene tydelig at det ene laget forsvarte en ledelse mot et rimelig desperat lag. Vertskapet kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men tross over ni minutters overtid, flere scoringer ble det ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 1-2.

Etter å ha bivånet spillerne takke sine respektive supportere for støtten forlot jeg stadion, og fant ut at jeg skulle gå til S-bahn-stoppet før der jeg gikk av, noe som gjorde at det var betydelig enklere å komme seg på toget, som da det kom dit jeg hadde gått av alt var ganske stappa.

Ettersom alle kampene jeg hadde tenkt å se resten av dagen var avlyst dro jeg tilbake til rommet og så Molde vinne cupfinalen, før jeg igjen dro ut i Hamburgs gater på jakt etter mat før jeg søndag skal reise hjem med tog og båt.