Alta 4 - Kvalsund (4-1)

Etter å ha sittet på puben og sett første omgang av TIL - Godset takket jeg for meg, og satte kursen mot nærmeste busstopp. Herfra gikk ferden til bydelen Aronnes, hvor det gamle stadionet i Alta ligger. Rett ved dette ligger også en kjempesliten kunstgressbane, men heldigvis også en flunke ny bane av samme slaget, og det var her på «Villaksbanen» det i kveld skulle være femtedivisjonskamp mellom Altas fjerdelag og Kvalsund.

Før avspark rakk jeg en prat med hjemmelagets trener, som kunne fortelle at dette stort sett var snakk om klubbens G17-lag som gjennom å stille i serien fikk seg en bedre kamparena enn det de ellers hadde hatt tilgang til. Det hadde lenge vært usikkert om gjestene klarte å stille lag, men heldigvis hadde det løst seg såpass at det ble kamp. Ellers noterte jeg meg at kveldens dommer var en jeg hadde møtt flere ganger tidligere i helga, først som trener i Tverrelvdalen i går, og så som hallansatt i Finnmarkshallen tidligere i dag.

Da kampen kom i gang var mørket i full gang med å senke seg, og jeg innså raskt at det å fotografere i kveld kom til å bli en høyst utfordrende øvelse. Ute på kunstgressmatta var det hjemmelaget som kom best i gang, men lenge var det et svært sjansefattig oppgjør vi litt over tjue frammøtte fikk se. Etter litt over 32 minutter lyktes det endelig for de blågule å få ballen i mål, og vi hadde en høyst fortjent 1-0-ledelse.

Knapt fem minutter etter det første målet fikk så Alta 4 straffespark, og da dette gikk inn til 2-0 var alle spor av spenning i denne kampen over.

2-0 sto seg til pause, og jeg fullførte min runde rundt banen, og fant ut at det faktisk var en liten improvisert kiosk i området der de fleste publikummerne befant seg. Jeg fikk ordna meg et deilig lite stykke tekake (Noe jeg tror jeg ikke har spist siden mormor døde på slutten av nittitallet!) som kunne nytes samtidig som jeg plasserte meg ved siden av ingen ringere enn «Europakongen» Magnus Andersen som også hadde tatt turen hit til denne kampen.

Etter pause fortsatte dominansen fra ungguttene fra Alta, og rett før det var spilt ti minutter kom 3-0, før 4-0 kom tre minutter senere. At det ikke ble flere scoringer var et eller annet sted mellom mirakuløst og skandaløst, for det haglet med sjanser uten at det ble noe uttelling på noen av dem. I det 74. minutt kom det så litt ut av det blå en redusering til 4-1, noe de tilreisende feiret nesten som en seier!

Noe mer å skrive hjem om skjedde det ikke, og kampen endte 4-1. Jeg drista meg så bort for å spørre dommeren om skyss tilbake til sentrum, noe han gladelig sa ja til. Jeg fant under kjøreturen ut at han ikke var noen hvilken som helst tilfeldig svenske, men ingen ringere enn Tomas «Hula» Johannesson som hadde med seg en solid bakgrunn fra fotball på høyt nivå i Värmland og Örebro før kjærligheten lokket ham til Finnmark hvor han hadde vært både hoved- og assistenttrener i flere klubber i Alta-området i årene siden 2009!

En flott groundhoppinghelg hadde dermed fått en flott avslutning, og underveis hadde jeg nesten lovet noen fra Bjørnevatn at neste år må jeg se å få besøkt Sør-Varanger for å få krysset av noen baner i Øst-Finnmark også!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Alta - Ull/Kisa 2-4

Endelig var dagen kommet. Andredivisjon skulle fullføres. Etter en lett frokost lot jeg meg inspirere og tok beina fatt i retning Finnmarkshallen, Etter en snarvei som førte meg inn i hagen til noen passerte jeg forbi Alta ungdomsskole, og kunne så ta meg inn i hallen hvor det altså skulle være kamp på nivå 3 mellom Alta IF og Ullensaker/Kisa.

Jeg hadde slitt litt med å få tak i noen i klubben for å avtale om fotografering, men dette viste seg heldigvis å være null problem da jeg kom, og billettørene fant fram vest til meg og ønsket meg velkommen. Jeg tok meg en runde i den nesten tomme hallen som altså var den siste jeg manglet i årets andredivisjon, noe Futbology selvsagt markerte med badge for den aktuelle avdelinga. Underveis slo jeg av en prat både med klubbens egen fotograf og med han som styrte flammeshowet som skulle kjøres under innmarsjen. Da klokka nærmet seg ett drønnet AC/DCs Thunderstruck ut av høytalerne, og det ble flammer i alle retninger!

For Alta har 2025 vært et svært tungt år, og det er i høyeste grad kniven på strupen for de blågule i de resterende kampene denne sesongen. Dette var ganske tydelig da kampen kom i gang, for det var full innsats fra første spark, og med blant andre den gamle TIL-helten Magnus Andersen i aksjon (Litt gråere over ørene enn sist jeg så ham) var det på ingen måte ufortjent da supporterklubben Steinbergets noe skuffende få frammøtte i det 19. spilleminutt sammen med rundt 300 andre i hallen kunne juble for 1-0!

Resten av første omgang var det ikke stort å rapportere om. Hjemmelaget så fortsatt best ut, og ikke veldig mye tydet på at gjestene fra Romerike fortsatt er med og jager opprykk fra divisjonen. Ellers var det mest nevneverdige kanskje en situasjon hvor et mislykket klareringsforsøk fra en Alta-forsvarer gikk i stolpen til forferdelse for hjemmefansen, samt en takling som holdt på å ta knekken på AD1 som ble liggende under en spiller som forsvant ut over sidelinja.

Det sto uansett fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten omgruppering, mens jeg gikk i kiosken for å teste de lokale vaflene. Slett ikke verst, selv om de bar litt preg av å ha ligget under plastfolie i noen timer og ikke som de jeg åt i går var helt nystekte.

Ull/Kisa-trener Kasey Wehrman måtte ha sagt de riktige tingene i pausen, for det var et helt nytt bortelag vi så etter hvilen. De for anledningen sortkledde gikk rett i angrep, og alt etter tre og et halvt minutt lå ballen i nettet bak Altas finske sisteskanse. 

Fem minutter senere kom de blågule så til en enorm sjanse etter et strøkent innlegg fra nevnte Andersen, men da dette ikke ble til scoring tok det typisk nok bare noen få minutter før det sto 1-2 på måltavla.

Bortelaget fortsatte å se sterkest ut nå, men neste ball i nettet kom faktisk fra Alta. Etter en corner et par minutter før halvtimen var spilt av andre omgang ble det aldri ordentlig klarert, og til slutt ble en retur vippet over keeper og i mål.

Dessverre for Alta var han som gjorde dette offside, og dermed sto det fortsatt 1-2 da Ull/Kisa noen minutter senere stormet framover og satte inn 1-3 i det 79. minutt. Nå så det veldig ut som om  tredjedivisjonsfotball kom til å bli det høyeste man ville få se i Finnmarkshallen 2026. Bedre ble det ikke da gjestene seks minutter senere satte inn 1-4 på corner.

All ære til Alta for ikke å gi seg selv om situasjonen så svært vanskelig ut. Plutselig ble min navnebror Marius Bustgaard Larsen løpt over ende på vei mot dørlinja, og dommeren pekte på straffemerket! Straffen ble i det klokka passerte 89 spilte minutter satt i mål til 2-4, og et øøøøørlite håp om poeng var igjen tent.

Det ble markert for fem minutter overtid, og tross mye drøying fra gjestene blåste dommeren av med 95:03 på min stoppeklokke, og skuffet måtte Alta innse at de nå hadde en kamp mindre tilgjengelig for å skaffe de poengene som trengs skal plassen i divisjonen sikres foran 2026-sesongen.

Jeg forlot hallen, fant ut at det ikke var så lenge til bussen tilbake til sentrum gikk, og fant meg en sportspub hvor det var mulig å både se eliteseriefotball på TV og kjøpe litt mat og drikke mens jeg skrev bloggpost og ventet på turens siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

PS: Det var kanskje litt uventet å se hvem som var dagens fysio hos hjemmelaget!

Nerskogen - Sørøy Glimt 10-0

Etter å ha forlatt kampen i Tverrelvdalen kjørte jeg så raskt fartsgrensene tillot nedover dalen, og var svært glad jeg alt hadde rekognosert hvordan man kom seg til neste bane. Da jeg svingte inn forventet jeg å se spillet være i gang, men etter å ha hoppet ut av bilen skjønte jeg at avspark måtte ha blitt forsinket i femtedivisjonskampen mellom serieleder Nerskogen og Sørøy Glimt.

Jeg fikk vite at dommeren var forsinka, og avspark var utsatt til kvart over. Jeg hadde heldigvis ikke mer jeg skulle rekke i dag, så jeg benyttet anledningen til å nyte det fantastiske været enda mer. Tenk, det var skyfri himmel, og hettegenseren jeg hadde ikledd meg kjentes nesten for varm ut! 14 minutter over to var så dommeren på plass og et minutt eller to senere var kampen sparket i gang ute på kunstgressmatta.

Også denne kampen var svært viktig for hjemmelaget. Med seier ville seriemesterskapet være i boks, mens om de avga poeng ville de være avhengige av at ikke Frea fra Øvre Alta vant sin siste kamp. Det var derfor litt overraskende at det første som skjedde var at rødtrøyene fra Hasvik gikk i angrep, men da dette ble resultatløst var det «no looking back» for hjemmelaget.

Det var spilt 3 minutter og 15 sekunder da første mål kom, og det sto 1-0. 2-0 kom syv minutter senere, mens vertskapet foran et publikum på nær hundre personer gikk opp i 3-0 like etter at halvtimen var spilt. I det 36. minutt lyktes så endelig han som hadde slått flere cornere med å plassere ballen mer eller mindre rett i mål, og det sto 4-0.

Fem minutter før pause kom så 5-0, og jeg gikk og skaffet meg et svært godt kakestykke (Da jeg ble fortalt at fyllet stort sett smakte smør var jeg solgt, dette måtte jeg ha!). Femmålsledelsen sto seg til pause, og det var nok en litt betuttet gjeng sørøyinger som gikk mot garderobene.

I pausen slo jeg meg ned på benken som fungerte som tribune, og overhørte her en pjokk som krevde at mora måtte se etter om han hadde fått «sånne svarte greier fra gresset på banen» i nesa. Heldigvis viste det seg at det ikke var granulat han hadde der, men bare vanlig snørr. Etterhvert kom hjemmelagets spillere tilbake på banen, og etter litt venting (Jeg tror pausen ble godt over tjue minutter) dukket også gjestene opp igjen.

Nerskogens dominans ute på banen fortsatte også etter hvilen, og det begynte å bygge seg opp mye frustrasjon hos karene i rødt. Jeg hørte til stadighet rop som var variasjoner av temaet «Er det så vanskelig å gi ballen til en i samme drakt som deg selv?», og i det 59. minutt kom 6-0, før vi fem minutter senere fikk se 7-0 i etterdønningene etter et hjørnespark.

I det min klokke passerte 66 spilte minutter kom så 8-0, før vi 5-6 minutter før full tid fikk to kjappe scoringer som medførte at sluttresultatet ble 10-0 i det som hadde vært en usedvanlig enveiskjørt kamp.

Det var deretter duket for utdeling av medaljer og pokal, og ikke minst løfting av pokalen slik man har sett på TV, med tilhørende spruting av sprudlevann.

For Nerskogen venter nå en kvalik mot opprykkskandidatene fra de to andre avdelingene i fotballkretsen, dersom de ønsker å gå for en plass i 4. divisjon neste år. Selv satte jeg kursen ned mot sentrum av Alta igjen, ble kvitt bilen, fikk handlet litt godsaker, og tok så en tidlig kveld mens Eintracht Frankfurt maltrakterte Borussia Mönchengladbach. (Jeg hadde sovnet før BMG nesten slo tilbake i sluttminuttene).

Flere bilder fra kampen og premieutdelinga kan du se på Google photos.

Tverrelvdalen - Bjørnevatn 1-0

Denne siste helga i september hadde jeg sett at det ikke bare var mulighet til endelig å få fullført andredivisjon, det var også flere andre baner i Alta som kunne tas. Jeg fløy derfor nordover fredag, tok en rolig kveld i en sentralt plassert AirBnB før jeg lørdag morgen hentet ut en Getaround-bil jeg hadde reservert og krysset Altaelva for første gang siden jeg var på korpstur til Honningsvåg for ti år siden! Etter først å ha rekognosert litt i omgivelsene for dagens andre kamp satte jeg kursen oppover Tverrelvdalen, og etter også her å ha sett meg litt rundt i nabolaget parkerte jeg ved banen hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Tverrelvdalen IL og Bjørnevatn.

Det var en litt spent stemning blant hjemmelagets folk før kampen, noe som nok bunnet i at med seier i dag ville neste helgs lokaloppgjør mot Bossekop i praksis bli en ren seriefinale i nest siste runde. Bossekop ville om Tverrelvdalen vant i dag ligge kun ett poeng foran, mens Bjørnevatn kunne spille med svært lave skuldre her da de ikke hadde annet å spille for enn å holde Norild bak seg på tabellen. For ytterligere å skru opp spenningen ble det kjørt litt rød røyk og passende musikk til innmarsjen foran kampen.

Den nervøsiteten som nok fantes hos hjemmelaget viste seg litt ute på kunstgresset, og i det fantastiske høstværet syntes jeg lenge gjestene fra øst så sterkest ut. Det var likevel en ekstremt sjansefattig kamp jeg sammen med 50-60 andre fikk bivåne. Det skjedde omtrent ingenting foran noen av målene i første omgang, og da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 0-0.

Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en vaffel, som viste seg å være helt strålende god. Da denne var fortært tok jeg igjen plass ved banen, og snart var kampen i gang igjen.

Etter pause tok det ikke veldig lang tid før vi faktisk fikk en målsjanse, da Tverrelvdalen kom til en avslutning som faktisk hadde fortjent å gå inn. Den snek seg likevel utenfor, men nå hadde rødtrøyene fått vist at de hadde tenkt å kjempe om seriemesterskapet hele veien inn. Det vil likevel være en overdrivelse å si at vertskapet tok over, spillet bølget mer fram og tilbake. Like etter at timen var passert lyktes så en av dem å få med seg ballen i det han stormet fram forbi et forsvar som trodde de hadde kontroll, og vips sto det 1-0. Stor jubel!

Resten av kampen prøvde Bjørnevatn febrilsk å utligne, men da dommeren etter noen lange overtidsminutter jeg brukte til å slå av en prat med lokalavisa blåste av kunne vertskapet trekke et lettelsens sukk. Det sto fortsatt 1-0, og kampen om seriemesterskapet og opprykkskvalifiseringa levde videre.

Jeg stormet til bilen og satte kursen mot neste kamp, som jeg forventet å ikke rekke avspark til ettersom det hadde blitt litt forsinkelser her.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Retro: Avspark etter midnatt.

Hurtigruten passerer fotballbanen i
Honningsvåg sommeren 2015.

Etter at media begynte å skrive om TILs ønske om en eliteseriekamp klokka 2200(+) sesongen 2024 kom jeg til å tenke på en liten historie jeg kom over da jeg laget oversikt over alle kamper i den nordnorske cupen. Sommeren 1948 ble nemlig en kamp forsinket og spilt etter midnatt!

På grunn av reiseavstandene var nordnorske lag som kjent utestengt fra å delta i allnorsk fotball, og med unntak av noen få enkeltoppgjør hvor lag fra Helgeland klarte å snike seg inn mot trøndersk motstand i 1. runde. Fra 1963 ble det endelig mulighet også for nordnorske lag til å kvalifisere seg inn i norgesmesterskapet, men fortsatt ble det også arrangert NNM i noen år til. Det siste nordnorske mesterskapet ble spilt i 1969, og regjerende mester er dermed de gulkledde fra Bodø som slo det som noen få år senere skulle bli nordnorges første allnorske toppdivisjonslag, Mjølner.

Oppsettet i denne cupen var lenge preget av kummerlige reiseforhold og dårlige hjemmebaner. En rekke kamper ble spilt på nøytral bane, og spesielt i de første rundene var det svært vanlig med walkover. En raritet med moderne fotballøyne er at ofte ble oppsettet for første runde gjort ut fra hvem som uansett skulle møtes i seriespill på samme tid som runden skulle spilles, så man kunne kombinere og gjøre kampen gjeldende både som seriespill og cupkamp. Dette gjorde at om det sto uavgjort etter 90 minutter delte man ut ett poeng til hvert lag, og fortsatte så med ekstraomganger for å avgjøre hvem som skulle få avansementet til neste runde i cupen. Faktisk skjedde det så sent som i 1964 at Sandnes fra Sør-Varanger trakk seg fra cupen etter å ha spilt uavgjort mot Vardø i ordinær tid. Grunnen til at de trakk seg var oppgitt til å være svært dårlig vær, og dårlige utsikter for å komme seg hjem samme kveld om de først måtte vente på ekstraomganger, og så faktisk spille dem. Ved en annen anledning var det et lag som ble oppgitt å ha trukket seg etter ordinær tid fordi spillerne var for slitne til å gjennomføre ekstraomganger.

Men, tilbake til nattfotballen som er grunnen til at jeg skriver denne bloggposten. 1. august i 1948 skulle IF Stein fra Hammerfest møte Honningsvåg Turn&IF til kamp i 1. runde i cupen. Kampen skulle spilles i Honningsvåg, og da planla selvsagt Stein å reise med hurtigruta, som det forøvrig i avisene fra denne tida kryr av saker om at har satt opp rute fra Mosjøen (Hvor det jo da var jernbanestasjon) til nettopp Honningsvåg.

VfA, 2.8.48

Så veldig mange kilder i avisene om kampen har jeg ikke klart å finne, men da avisene kom ut 2.8. har mange trykt resultatoppdateringer fra cuprunden, mens de fleste bare skriver om oppgjøret Stein-Honningsvåg (Det var på denne tiden ikke uvanlig med «amerikansk oppsett» på kampresultater, der bortelaget ble nevnt først) at det «ble spilt kl. 24 i natt».

Den eneste avisen som faktisk har hatt så sen deadline natt til 2.8. at resultatet er kommet med er Vestfinnmark Arbeiderblad, som kom ut i Hammerfest. Avisen er i dag blitt til Finnmark Dagblad, men i 1948 var de fortsatt offisielt organ for Det Norske Arbeiderparti i Vestfinnmark. De kan melde at Stein i natt hadde seiret over Honningsvåg med 6-1, men skriver ingenting om årsaken til at kampen ble spilt så seint.

For å finne grunnen må man faktisk sørover til Narvik. Lokalavisa der, Fremover, skriver nemlig ikke bare at kampen ble spilt på natta, men føyer også til at avsparktidspunktet var ved midnatt (Kampen ble altså spilt 2.8. og ikke 1.8. slik det sannsynligvis står i diverse arkiver), og at årsaken til dette var at båten hadde blitt forsinka.

Fremover, 2.8.48

Nordlys, 4.8.48

Nyheten om nattfotballen kunne man kanskje vente at ville spredt seg en god del mer, men utenom at Nordlys har en notis om dette 4.8. finner jeg lite stoff om dette. Notisen i Nordlys er til gjengjeld ganske god, og forteller at avspark faktisk var 0030, ikke midnatt. Den sier også at tidspunktet tatt i betraktning var det et ganske tallrikt publikum, og avisen hyller også både hjemmelaget og publikum som gikk med på at kampen ble spilt på det noe uvanlige tidspunktet uten å protestere!

Mens man krysser fingre og tær for at NFF og TV2 går med på Tromsøs idé om en midnattsolkamp på Romssa Arena (eller Alfheim stadion som de fleste fortsatt kaller det) kan man sende noen varme tanker til de som etter en seig båttur fra Hammerfest til Honningsvåg på ettermiddagen/kvelden den første augustdagen i 1948 endte opp med å spille kamp klokka halv ett!

Fram Larvik - Alta 2-0

Etter gårsdagens tunge Hedmarkstur i regnet var ikke motivasjonen helt på topp søndag, men utpå formiddagen kjente jeg at det rykket i banehoppingsfoten. Jeg hoppet derfor i bilen med kurs til Vestfold. Her skulle den gamle cupfinalisten fra 1912, Fram ta imot Alta til 125-årsjubileumskamp.

Etter en liten bomtur (Jeg hadde av en uforståelig grunn plottet inn Larvik Turns hjemmearena på GPS-en) kom jeg til baksida av Framparken, og tuslet under jernbanelinja og inn på stadionområdet. Noe av det første jeg fant var en svær grill full av burgere, og jeg lova den hyggelige kokken at jeg skulle komme tilbake senere og handle.

Traska rundt banen før avspark, og noterte meg noen ting:
• Gresset så stort sett strøkent ut, men i feltet foran målene, spesielt det østre, var det noen voldsomme groper uten gress.
• Frams maskot har et forstyrrende glis, litt spent på om jeg våkner i natt, badet i svette og ser ansiktet hans foran meg!
• Tribuna de nettopp har pusset opp har en genial kombinasjon av stå- og sitteplasser.

Jeg fant meg en fin ståplass, fikk fotografert myntkastet, og fikk se et par blomsteroverrekkelser (En spiller som skulle forlate klubben etter flere år, og en som hadde 150-kampersjubileum). Når spillet så startet var det gjestene fra nord som startet friskest, men hjemmelaget red av stormen. Alta, på sin side, kom ut av den friske starten med flere gule kort.

Etter en drøy halvtime kom kampens første scoring, og det var hjemmefansen som kunne juble. Et hjørnespark ble stanget i mål!

Dette var som nevnt Frams jubileumsmarkering, og i pausen kom tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal ut på banen og overrakte en plakett fra NFF, og kosepratet litt. Underveis i dette ringte plutselig speakers telefon. Hvorfor jeg nevner det? Fordi telefonen var koblet til høyttaleranlegget, så den kjente Apple-ringetonen runget utover stadion til stor latter fra tribunene. Jeg fikk avtalt med kokken at han skulle ha klar en burger til meg etter kampslutt, og så var alt klart for andre omgang.

Etter pause hadde begge lag flere store sjanser, men litt uflaks, og litt gode keeperprestasjoner gjorde at scoringene lot vente på seg. Alta fikk etter 17-18 minutter ballen i mål, men dette ble annullert for en klar offside.

Like etter omgangen var halvspilt ble det litt dramatikk, da en Alta-spiller ble liggende nede etter en duell i eget felt. Røde Kors entret banen med båre, men han klarte heldigvis med litt støtte å gå av banen for egen maskin.

Drøye fem minutter før full tid fikk de 873 frammøtte se en stjernekontring fra hjemmelaget, og vips så sto det 2-0. Det hele virket nå avgjort, men det var tydelig at Alta ikke hadde tenkt å gi opp.

De siste minuttene (og dem ble det ganske mange av, for det ble lagt til iallfall 6-7 minutter) kriget og kriget finnmarkingene for å prøve å få en redusering, men ikke snakk om at Fram-forsvaret ville la seg overliste. Da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 2-0, og hjemmelagets spillere kunne ta imot stående ovasjoner fra tilskuerne.

Selv tok jeg som avtalt turen til grillen og plukket opp en av de deiligste fotballburgerne jeg noensinne har spist. Hadde det vært servering som dette på alle kampene jeg var på hadde det umulig kunnet være bra for helsa mi!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Skedsmo - Bjørnevatn 6-1

I forkant av en korpskonsert jeg skulle spille lørdag kveld innså jeg at jeg hadde tid til å få med meg en kamp i nest siste serierunde i tredjedivisjon. Valget falt på oppgjøret Skedsmo - Bjørnevatn, to klubber som alt hadde rykket ned før kampen.

Ved ankomst så jeg at det var kommet godt med bortesupportere, og det viste seg at BIL-spillerne varmet opp med trøyer med nr 12 på  som en hyllest til sine trofaste «12. menn». Sånt liker jeg!

Da kampen kom i gang var det vertene som startet friskest, og i løpet av de første minuttene hadde de flere ENORME muligheter som på uforklarlig vis ble satt utenfor mål. Vi som så på kunne ikke gjøre annet enn å riste på hodet og undres hvordan det vi var vitne til var mulig!

Rett før halvtimen var spilt ble jeg oppringt av NRK Sport som ville ha en rapport, og mens jeg ventet på at låta som ble spilt da de ringte skulle bli ferdig kom 1-0 etter en corner.

Så, mens jeg var på lufta kom i rask rekkefølge både 2-0 og 3-0, og mye tydet på at kampen nå var avgjort. Jeg holdt likevel muligheten åpen for at finnmarkingene kunne komme tilbake dersom de holdt nullen til pause og fikk en scoring selv tidlig i andre omgang.

Slik skulle det ikke gå, det siste som skjedde før dommeren sendte spillerne til garderoben for et kvarters avbrudd var at hjemmelaget økte til 4-0 etter en fin prestasjon av Christoffer Blix.

I pausen ble Skedsmos barne- og ungdomslag som hadde blitt kretsmestere i sine serier hyllet av de frammøtte, noe som medførte at i andre omgang var det betydelig mindre publikum på kampen, da mange av både spillerne på disse lagene og deres foreldre forlot stadion. Synd at det er slik.

I første omgang tok det rundt en halvtime før første scoring kom, og det gjorde det også i andre, og nå kom målet rett etter jeg var på lufta med NRK Sport. Med 5-0 var det ikke lenger noe spørsmål om seier eller ikke, men om gjestene fra nord ville få et trøstemål eller ei.

Etter 87 minutter fikk Kabamba Tumba Kalabatama endelig gitt bortesupporterne noe å juble for! Et fint innlegg ble enkelt ekspedert i mål, noe som fikk en av de fremmøtte med blått og gult skjerf til å rope «Kom igjen, bare fire til nå!».

Om det var frykten for at det skulle komme fire til som slo til vet jeg ikke, men på overtid hamret Farid Rahim inn et frispark fra seksten meter, og sluttresultatet ble dermed 6-1, akkurat som sist jeg så Bjørnevatn spille på Østlandet.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Kvik Halden - Bjørnevatn 6-1

Etter at jeg først hadde tatt turen til Østfold for å se kamp, var det jo for dårlig å nøye seg med bare én, så jeg kasta meg i bilen og kjørte videre til Halden for å se byens stolthet ta imot Bjørnevatn til kamp i samme divisjon som den forrige kampen jeg så.

Vel framme i Halden kjørte jeg først grundig feil. Hvem kunne vel gjette at å skrive «Kvik Halden» i Google Maps-appen førte deg til en liten fislebane i et boligstrøk, mens for å  komme dit kampen skulle spilles måtte man skrive «Halden stadion»? Det var heldigvis god tid til kampen, og relativt kort vei å kjøre, så det var med god margin jeg tjuvparkerte på parkeringsplassen til den lokale Würth-butikken.

På plass på stadion fant jeg kiosken og kjøpte is og vann, for i varmværet forsvant det utrolig  mye væske fra kroppen. Vekslet så på nytt noen ord med groundhopperen jeg møtte i pausen på Øssia, før jeg fant meg en fin plass med både skygge, sol i ryggen og god utsikt. Alt lå til rette for en finfin kamp, på et stadion som helt klart var bygd i en tid klubben ikke kjempet blant de nest beste på nivå fire, og med en nydelig bakgrunn i ærverdige Fredriksten festning.

En ekstra dimensjon til dette oppgjøret ga det faktum at dette var et møte mellom de to lagene i norsk fotball 2018 som holder til lengst unna hverandre. I luftlinje er det nesten 1500 km fra Halden til Bjørnevatn, men lagene var satt i avdeling sammen fordi for finnmarkingene ville det å reise andre steder enn til Østlandet være omtrent uoverkommelig både praktisk og økonomisk.

Kampen startet på verst mulig måte for gjestene fra nord. Etter bare to minutter ble et hjørnespark stanget i mål, og herfra og inn handlet det ikke om hvilket lag som skulle vinne, men om hvor stor seieren skulle bli.

Til tross for bortimot enveiskjøring mot Bjørnevatn-målet tok det nesten tjue minutter før 2-0 kom, da en utrusende keeper ble overlistet av den svært gode Jiress Suka Suka. 3-0 kom så ti minutter senere, før en kort corner som ble avskrevet som tull fra tribuna fem minutter etter det igjen ble til 4-0. Så mye for tribuneekspertisen.

4-0 sto seg til pause, men da lagene kom tilbake etter pause var det fortsatt hjemmelaget som hadde full kontroll. Etter seks minutter av omgangen var nevnte Suka Suka «on fire» igjen, og det sto 5-0.

Dette sto seg fram til drøye fem minutter før full tid, da en ellers god dommer gjorde en svært merkelig avgjørelse. En haldenspiller falt omtrent på hjørnet av sekstenmeteren, og dommeren blåste til alle andre enn ham selvs store forundring for straffespark. For det første var det omtrent umulig å forstå at det skulle vært noen straffbar situasjon som gjorde at spilleren gikk i bakken, og for det andre var det rimelig klart at det som eventuelt skjedde, måtte ha inntruffet utenfor sekstenmetersstreken. Men, dømt er dømt, og straffen ble ekspedert i mål.

På overtid fikk så haldenserne mulighet til å rette opp i målforskjellsprotokollen da også de fikk straffe, og også denne gikk i mål, så sluttresultatet ble 6-1.

Hjemreisen for finnmarkingene ble nok tung, men for meg ble det en koselig kjøretur gjennom Østfold med Tarragona Radio på bilstereoen hvor jeg kunne høre mitt kjære Nàstic berge plassen på nivå to i spansk fotball på klingende katalansk!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Skjetten - Alta 2 (2-0)

Litt i siste liten bestemte jeg meg for å ta turen over åsen til Skjetten for å se de grønnkledde ta imot rekruttlaget til Alta.

I stekende sol, og i så pollentett luft at jeg til tross for at jeg hadde tatt pillene mine trodde jeg skulle stryke med, fikk vi omlag femti som var på kampen se en morsom, men sjansefattig førsteomgang. Omgangens absolutt største sjanse kom etter halvspilt omgang, da Altas gode keeper måtte gi en retur, som fra kloss hold på uforklarlig vis ble satt i tverrliggeren!

Det var ikke bare jeg som syntes omgangen var sjansefattig. Noen få minutter før pause ebbet nok et Alta-angrep ut uten at det endte med noen skikkelig avslutning, og da hørte vi fra Alta-benken «Skyt nu da førr fan!», til de frammøtte østlendingenes store fornøyelse.

Litt etter hvilen kom det en periode hvor hjemmelaget pådro seg flere gule kort, og når da en av de grønnkledde ble stygt felt uten noen konsekvens for synderen pådro dommeren seg virkelig hjemmepublikummets vrede, og det var flere som fortalte ham hvor skapet skulle stå.

Et knapt kvarter før slutt spurte en spanjol på twitter meg om jeg trodde Skjetten kom til å score, jeg svarte at kombinasjonen av forsvar og keeper hos Alta så solide ut, og da gikk det jo som det måtte gå: Scoringen kom like etter. 1-0.

Like før full tid får Alta et frispark litt inne på Skjettens banehalvdel, og sender opp keeperen for å bidra i feltet. Det som forundrer alle på tribuna er at de likevel står igjen med FIRE mann (inkludert han som tok frisparket), og det hele ender da også med at Skjetten kontrer inn et mål (som muligens skulle vært annullert for offside pga tellefeil siden keeperen var på motsatt side av banen).

2-0 blir også sluttresultatet, og finnmarkingene fikk ingen poeng med seg hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

HamKam - Alta 2-1

Etter endelig (Bare to måneder forsinket) å ha fått sommerdekk på bilen tok jeg turen nordover til Briskeby stadion for å se andredivisjons kanskje aller fineste stadion.

Hjemmelaget hadde noen store sjanser (blant annet et skudd i tverrliggeren) i første omgang, mens gjestene fra nord hadde et par-tre halvsjanser, men likevel sto det 0-0 da lagene gikk til pause.

I pausen begynte det å regne, og dette var nok en av de sureste fotballkampene jeg har vært på værmessig til å være slutten av juni! Et kvarter ut i omgangen ble «Mjøsas Beckham» byttet ut, og etter 68 minutter kom endelig det første målet, til flesteparten av de frammøttes (Jeg talte et sted mellom 4 og 9 bortesupportere) store frustrasjon til gjestene.

Alta kunne likevel ikke feire lenge. Nesten umiddelbart etter kampen var satt i gang igjen utlignet de hvit/grønne, og noen minutter senere fikk de også et straffespark!

En jevnt over svært god Daniel Rojas i Alta-målet klarte på mesterlig vis å redde straffesparket, men prestasjonene både hos Rojas og de TO på første stolpe på hjørnesparket som fulgte var ikke like mesterlig, og plutselig hadde hedmarkingene snudd kampen!

De siste minuttene presset Alta voldsomt på for utligning, uten å lykkes, og flesteparten av de 1502 tilskuerne kunne gå fornøyde hjem!

Fin tur til Hedmark, men grusomt å betale 150 kroner for andredivisjonsfotball!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.