Tottenham Hotspur - Elfsborg 3-0

Da europacup-oppsettet for mine svenske venner kom var det foruten onsdagskampen i Istanbul en match til som pekte seg ut. Den siste runden var bortekamp i London. Jeg skaffet meg derfor i rask rekkefølge kampbillett, flybilletter og hotellrom, så da vi var kommet til slutten av januar kunne jeg hoppe på et fly i retning den britiske hovedstaden, hvor jeg på innflyginga fikk et glimt av den påfølgende dagens åsted.

Onsdagskvelden ble brukt til en bomtur på jakt etter en breddekamp å se, mens torsdag formiddag gikk med til å være på jobb. Da dagens digitale møtevirksomhet var over kledde jeg meg i gult, fant meg et tog i riktig retning, og kom etterhvert fram til King's Cross hvor det formelig krydde av andre gulkledde. De to første pubene jeg fant var smekkfulle, men da jeg støtte på Glenn med familie prøvde vi et tredje av de anbefalte stedene, og her var det foreløpig ingen som hadde tatt plass, så vi kunne fint handle litt drikke. Etter en stund fant jeg ut at jeg måtte på jakt etter noe mat, så jeg forlot puben og fant etter å ha tatt en liten runde i nabolaget en kinesisk sjappe hvor jeg ble god og mett før jeg igjen returnerte til puben, som nå plutselig hadde blitt smekkfull, samtidig som det var enda fullere enn før på de to første stedene. 

Etterhvert begynte vi så smått å trekke nordover, og på stoppet Seven Sisters forlot vi undergrunnsbanen og ventet på det avtalte avgangstidspunktet for en felles marsj mot stadion. Da klokka nærmet seg halv seks var det blitt riktig så folksomt, og jeg tror nok godt over halvparten av de 3000 som hadde plass på bortefeltet deltok i denne corteoen som det var tydelig at var et eksotisk innslag for lokalbefolkningen, som ivrig hang ut av vinduer for å filme de gale svenskene.

Da vi kom fram til det hypermoderne stadionet ble vi effektivt geleidet mot inngangen til bortefeltet, hvor de som hadde kunnet bytte billettvoucherne sine mot papirbilletter hjemme i Borås slapp svært så effektivt inn. For oss som ikke hadde hatt denne muligheten ventet derimot en fæl, uorganisert kø, men til slutt hadde også jeg fått utlevert en billett og kunne blippe meg inn før jeg måtte gjennom en sikkerhetssjekk og tilslutt slapp inn under tribunene.

I vrimlearealet her hvor det var servering var det et salig kaos, så jeg sørget for å komme meg ut på tribuna så raskt som mulig. Det var i utgangspunktet sagt at hele feltet var ståfelt med fri plassering, men ettersom det sto en plass på billetten gjorde jeg som en god nordmann og gikk dit. Rad ti, like innafor sekstenmeterstreken på kortsida var faktisk en plass jeg ikke ser bort fra at jeg hadde kommet til å velge hvis jeg skulle velge plass selv, så dette virket helt strålende!

Etter et lyd- og lysshow av den typen man ser brer om seg på moderne stadioner var det klart for avspark, og det ble raskt klart at den fæle formperioden Tottenham er inne i i den hjemlige serien, den hadde de ikke tenkt å ta med seg ut i Europa! Det aller aller meste skjedde foran nordmålet, men innbitte gulkedde forsvarsspillere og ikke minst en Isak Pettersson i fantastisk form mellom stengene gjorde at britene ikke fikk noe å juble for. Lydbildet på stadion ble derfor veldig preget av sanger om «di gule» (Samt en liten runde med «Sämre klack än Häcken» for å håne hjemmefansen litt).

Mye på grunn av målvaktens svært gode prestasjon endte første omgang 0-0, og vi var nok flere som øynet et lite håp om å få noe med oss ut av kampen nå. Jeg kjente ingen steder at jeg gadd å prøve serveringstilbudet, men jeg så flere som hadde skaffet seg mat og/eller drikke. Da andre omgang startet fikk vi innledningsvis det jeg syntes var Elfsborgs beste periode i kampen, og det toppet seg med en enorm sjanse etter drøyt ti minutter, men dessverre for oss gikk ballen over mål.

«Spurs» overtok litt etter dette igjen styringen av kampen, og i det 70. minutt raknet det dessverre bak hos Eleganterna og 1-0 satt i nettet. Etter et lite minutts skuffelse fortsatte likevel trøkket fra tribuna, og i mangel av trommer (Siden England hater supporterkultur hadde Guliganerna verken fått lov å ha med trommer, megafon eller flagg på over 1x1 meter inn på stadion) hadde de to trommisene som sto midt i svingen funnet et metallrekkverk å dundre løs på. Litt hjelp ga det, men det var likevel sånn at de ropene og sangene som fungerte absolutt best var de der vi som sto på kortsida vekslet med de som sto i enden av langsida.

Med ti minutter igjen av kampen så jeg en jevn strøm av tilskuere fra langsidene og motsatt kortside som forsvant mot utgangene, noe de av dem som holder med de hvitkledde kan angre på og kanskje ikke gjenta ved en senere anledning. Etter ca 82 minutter av kampen overmannet nemlig Tottenham igjen Elfsborgs forsvar, så det sto 2-0.

De som dessverre ikke hadde gått hjem var den mengden av shitkids som sto rett på andre siden av skillesonen mellom bortefeltet og resten av stadion like ved der jeg sto. Disse våknet virkelig nå, og en strøm av skjellsord, «wanker»-håndbevegelser og to fingre-gester haglet i vår retning. De fleste av svenskene bare flirte av dem, men én fyr lot seg virkelig provosere, og sto og ropte tilbake til stor underholdning for alle.

Det ble lagt til fire minutter overtid, og Elfsborg prøvde febrilsk å iallfall gi oss som hadde reist vestover ett mål å juble for, men det ville seg ikke. I det klokka mi var i ferd med å bikke over til 94 spilte minutter satt 3-0 i nettet, og dommeren blåste av kampen straks avspark var tatt igjen.

Som om ikke dette tapet var ille nok, så hadde alle andre kamper som kunne hjulpet Elfsborg til videre spill i Europa League bikket feil vei. Twente hadde scoret et sent vinnermål mot Besiktas, og en utligning for Midtjylland mot Fenerbahce hjalp heller ikke. Tross skuffelsen, her var det bare å vise spillerne at vi var stolte av dem, og de takket oss inderlig for innsatsen fra tribuna.

Etter å ha forlatt stadion fant jeg med-groundhopper Oddvar som også var i byen, og sammen ruslet vi tilbake mot Seven Sisters. Den jeg derimot ikke klarte å finne i mylderet var den sagnomsuste Tromsø Calypso som hadde sendt meg noen bilder fra motsatt kortside underveis, så det å møte ham i London får vente til en annen gang.

Etter å ha kommet oss på en t-bane sørover fra Seven Sisters hoppet Oddvar av på King's Cross, mens jeg fortsatte ned til Vauxhall hvor jeg fant et tog som tok meg tilbake til Raynes Park hvor jeg holder hus på denne turen. Vel framme fant jeg en senkveldåpen storkiosk som hadde omtrent alle brustyper i verden unntatt vaniljecola, før jeg tuslet på rommet og la meg, mer utslitt enn jeg kunne huske å ha vært på årevis.

Turen hadde tross tap og skuffelse over Europa-exit definitivt vært verdt det, og nå ventet jo fortsatt noen forhåpentligvis fine dager i London med en ny sjanse for litt breddefotball, og en kamp i Championship!

(Bilder og videoer fra langsida er tatt av Oddvar Røste)

Galatasaray - Elfsborg 4-3 (Reisebrev fra Istanbul)

Da høstens motstandere for mitt svenske lag Elfsborg ble trukket i slutten av august merket jeg meg raskt at bortekampen mot tyrkiske Galatasaray var lagt til en onsdag. Torsdager er jeg som kjent opptatt med å spille i korps, men takket være gunstige flyruter var det høyst oppnåelig å dra nedover etter jobb tirsdag, overnatte to netter, se kamp onsdag og fly hjem torsdag formiddag. Som tenkt, så gjort, og plutselig var jeg på toget fra Oslo til Gardermoen! Her kom jeg meg gjennom både sikkerhetskontroll og passkontroll, og på plass ved gaten kom jeg i snakk med to svensker som var på vei i samme ærend av meg, og ettersom han ene bodde i Moss hadde valgt samme reiserute.

Flyet dukket etterhvert opp, og etter noen svært begivenhetsløse (noe som i lufttrafikken stort sett er bra) timer gikk vi ned for landing på den asiatiske sida av Bosporos. Jeg var i en verdensdel jeg aldri hadde vært i før! Jeg slo følge med mine svenske kompanjonger, og sammen fant vi veien til metroen, hvor det ventet oss en ferd på nesten en time. Jeg skulle helt til endestasjonen, mens de andre to hoppet av ett stopp før for å ta taxi til sitt hotell. Selv tuslet jeg det korte stykket fra metroen og bort til brygga, hvor jeg fant en passasjerferge som skulle til Europa. Etter en halvtime til sjøs kunne jeg så gå i land på nordsida av Galata-brua og gå det korte stykket opp til hotellet.

Etter å ha blitt tildelt et rom som lå i en annen avdeling av hotellet noen minutters gange under satte jeg bagasjen der, før jeg la ut i Istanbul-kvelden på jakt etter noe å spise. Jeg landet selvsagt på en kebabsjappe, og fikk servert en nydelig lammerett.

Jeg gikk etterpå en liten runde i nabolaget, før jeg kjøpte et par bokser brus og tok kveld. Etter en natt som var litt preget av kveldens matinntak sto jeg torsdag morgen opp og bega meg på ny ut i storbyens gater. Jeg fant en trikk som gikk i retning av samlingsstedet, og befant meg snart mellom de to moskeene Hagia Sofia og Den blå Moské. Ikke uventet krydde det av turister her, men det betød at det også var muligheter å skaffe seg en matbit, så dermed ble dagens frokost en riktig så god toast.

Jeg gikk deretter i retning restauranten hvor det var avtalt å samles, men siden denne ikke åpna før tolv fant jeg plutselig igjen de to svenskene sammen med flere landsmenn på en annen restaurant like rundt hjørnet. Her ble det litt drikke fram til tiden var inne for å bytte restaurant og innta den andre sjappa. De hadde her en svært variert meny, og jeg valgte å stappe i meg noen blekksprutringer mens de rundt meg gikk for ulike pizza- eller kebabvarianter samt ymse god drikke.

Da klokka nærmet seg tiden for å dra mot stadion varslet SLO Jacob at avgang ble litt forsinket, men etterhvert ga de frammøtte politifolkene klarsignal for å starte spaserturen opp til Sultanahmet-plassen hvor bussen som skulle kjøre oss nordover skulle plukke oss opp. Da vi kom fram så vi en buss, men den viste seg å være smekkfull av politifolk som skulle passe på oss, og etter at vi hadde ventet ei stund kom endelig vår buss fram. Dette viste seg å være en vanlig bybuss hvor det var sitteplass til omtrent halvparten av de frammøtte, så vi som var relativt unge og spreke fikk belage oss på en liten time i oppreist posisjon etter en kjapp sikkerhetssjekk før vi fikk entre den svært så passende til anledningen gule og svarte kjøredoningen.

Med politieskorte gikk kjøreturen forbausende greit, og etter å ha svingt inn på Europavei 80 dukket snart «Rams Park» som stadion har som sponsornavn opp. Et imponerende skue, og etter å ha tatt en liten æresrunde var det tid for en første billettsjekk, før vi skulle gjennom selve billettkontrollen i inngangsportene. Dette viste seg å bli litt trøblete for de mange som ikke hadde printa billetten, da scannerne ikke var helt glade i mobilskjermer, men etterhvert virka det som om alle kom seg gjennom.

Ny og grundigere sikkerhetskontroll, ørten trappetrinn, og endelig kunne jeg skue ut over de nær 54 000 setene på stadion hvor Europa League-kampen mellom Galatasaray og Elfsborg skulle spilles.

Tross at vi hadde et svært romslig bortefelt ble vi kommandert av politiet til å bruke bare en mindre seksjon av det, noe som ikke bød på særlig problemer da vi alt i alt ikke var mer enn såvidt over 60 frammøtte med gulsvart tilhørighet. Det var nesten like mange politifolk og vakter på plass, så sånn sett var vi godt ivaretatt. Da Elfsborgs målvakt-team entret banen for å varme opp fikk vi så en første pekepinn på hva som ventet senere. Pipekonserten var øredøvende tross at stadion knapt var en tredel fylt opp, og en ny og enda kraftigere runde med piping kom da resten av laget entret gressmatta. Det var lett å skjønne at man da stadion var nytt i 2011 klarte å ta Guinness-rekorden for kraftigste publikumslyd på et stadion!

Stadionet så ved første øyekast ut som et ganske standard moderne stadion, men jeg la raskt merke til at det faktisk var aktive supportergrupper i begge ender av banen, uten at jeg klarte å legge merke til noen markante skillelinjer i hvordan de støttet laget sitt. Som nevnt var det seter over hele tribunen, men jeg merket meg også at på den øvre delen av tribuna hvor også bortefeltet var plassert var det rekkverk mellom seteradene, så dette var i praksis brukbart som ståplasser. Enten folk sto eller satt, stemninga var upåklagelig!

Da kampen endelig kom i gang fikk vi igjen oppleve Galatasaray-supporternes piping. De som opp gjennom årene har kritisert Alfheim-publikummet for å pipe mye burde prøve en tur hit. Det ble pepet hver gang en IFE-spiller hadde ballen, og hvis dommeren blåste til de orange og rødes disfavør nådde pipingen nye høyder hver gang.

På tribunen var vi gulsvarte kanskje sjanseløse, men ute på banen så det lenge ikke SÅ håpløst ut, selv om vertskapet virket et knepp sterkere. Det virket som om keeper Isak hadde en kanondag, og flere store sjanser ble reddet, men like før halvtimen måtte Elfsborgs forsvar gi tapt, og ballen satt i nettet til 1-0.

Ti minutter senere kom så en situasjon hvor jeg er overbevist om at det skulle vært dømt corner og ikke frispark, og som det så ofte gjør på feildømte dødballer: Ballen gikk i mål til 2-0.

I det 44. minutt vartet så tyrkerne (eller iallfall deres søramerikanske, vesteuropeiske og afrikanske lagkamerater) opp med et nytt angrep, og ballen lå igjen i nettet. Jeg var overrasket over at offsideflagget ikke kom opp, men det var visst ikke VAR-teamet enige med meg i. Det sto dermed 3-0 til pause, og tross uhellet på 2-0, så var målvakt Pettersson svært delaktig i at de for anledningen svartkledde ikke lå langt mer under.

Etter pause kunne det så virke som om enten Galatasaray hadde giret ned et lite knepp, eller at Elfsborg hadde hevet nivået noe (Eller en kombinasjon av de to). Uansett så det mye farligere ut, og i det 53. minutt kom et veritabelt kremangrep som endte med 3-1 og stor jubel i bortehjørnet!

Da timen var spilt kom et nytt skummelt angrep, og mens ballen ble lagt til rette for å slå et hjørnespark signaliserte dommeren at spillerne måtte avvente. Det hadde muligens vært en hands inne i feltet før ballen gikk ut! Etter noen nervepirrende minutter jogget den slovenske kamplederen ut til sidelinja for å se situasjonen selv, og da han kom tilbake pekte han resolutt mot straffemerket! Målmaskinen Baidoo gjorde alt riktig, og dermed var Elfsborg med 3-2 virkelig inne i kampen igjen!

Det tyrkiske laget innså nok nå at dette begynte å bli skummelt, men de klarte ikke å gjenvinne det overtaket de hadde hatt før pause. Jeg var derfor forsiktig optimist da vi passerte ti minutter igjen av ordinær tid, men i det klokka passerte 83 spilte minutter sluknet mesteparten av dette håpet. Galatasaray økte til 4-2, og vi fikk nok en gang oppleve en speaker-ledet målfeiring som var fullt på høyde med de to eliteseriespeakerne i Rogaland hva angår slitsomhet.

Det ble varslet seks minutters tillegg i tiden, og da Elfsborg etter ett av disse minuttene satte inn 4-3 ble det på ny tent et ørlite håp. Hjemmelaget drøyde selvsagt tida så mye de kunne nå, men i det 95. minutt lyktes de på ny med å få ballen i mål. Umiddelbart enorm skuffelse, men så så alle unntatt speaker at det var dømt offside. I stedet for nytt avspark fra midtbanen var det Elfsborg som fikk starte bakfra mens ropene om den antatte målscorerens navn runget ut i Istanbul-kvelden.

Tross både en scoring, og en annullert scoring på overtid ble det ikke lagt til mer enn ca 6:20 før dommeren blåste av, så dermed endte det med 0 poeng til svenskene i denne kampen. Etter den andreomgangen vi hadde fått se ganske surt, men om man tar første halvdel av kampen med i betraktning kanskje et fortjent resultat.

Det var nå bare å vente, vente og vente enda litt mer til stadion var tømt og hjemmefansen forsvunnet før vi igjen fikk slippe ned til bussen som ventet på oss. Heldigvis gjorde trafikkbildet at returen til sentrum ble mye raskere enn reisen ut til stadion hadde vært, så snart var jeg tilbake på trikken over Det gylne horn, og kunne kjøpe med meg et par nydelige stykker baklava på vei tilbake til hotellrommet.

Etter en svært kort natts søvn sjekket jeg ut, bestilte en drosje, og kom tilbake til Asia og flyplassen hvor ferden tilbake til Norge skulle ta til. Her fant jeg meg etterhvert en deilig frokost, og skrev ferdig denne bloggposten før jeg nå skal gå til gaten og forhåpentligvis får noen timers søvn på flyet nordover etter en tross et litt kjipt resultat svært fin svipptur til Istanbul.

Häcken - Bayer Leverkusen 0-2

Da det ble klart at de svenske mesterne fra Hisingen skulle spille høstens europacup-gruppespill på lånt gress på fastlandet, slo groundhopperhjertet noen ekstra slag. Jeg ordna billetter og fylte bilen med medsammensvorne (Sören, Ole Jakob og Jon Are) og satte kursen sørover. Vi plukka så opp André ved Svinesund, og kom etterhvert fram til Göteborg hvor vi møtte Silje og den andre André (som hadde tatt bussen nedover) og inntok et bedre måltid før vi kom oss avgårde mot arenaen for kveldens Europa League-kamp mellom Häcken og Bayer Leverkusen.

Vi kom fram til Nya Ullevi (Som altså er betydelig eldre enn stadionet like ved som i dag heter Gamla Ullevi) litt senere enn planlagt, og fikk ved ankomst se noen helt grusomme køer. Da vi endelig hadde kommet oss inn hadde det alt blitt spilt i ti minutter, men fortsatt sto det 0-0. Dette skulle dog ikke vare lenge. Vi hadde knapt funnet plassene våre før fenomenet Boniface gjorde det han gjør best og sendte gjestene i ledelsen, tilsynelatende uten at noen hevet et øyenbryn blant de syngende Bayer Leverkusen-supporterne som bare sang videre på sangen de var i gang med.

Tross at flere i følget på forhånd hadde hørt rykter om at Bayer Leverkusen var en klubb nesten like ribbet for bortesupportere som det hjemmelaget her i kveld ofte beskyldes for å være, så var det nemlig en ganske solid gjeng med tyskere som var stappet sammen oppe i et hjørne på det imponerende, men alt for alt for store stadionet. Deler av stadion var for øvrig sperret av med store stillaser, så noe vedlikeholdsarbeid pågikk tydeligvis, uten at det på noen måte gjorde inntrykket av en utrolig lite intim arena noe bedre på en dag med bare vel 11 000 av totalt 40 000 plasser fylt opp.

Häckens supportere viftet litt med noen flagg innimellom, og noen av dem hadde nok hatt noe mer på gang for utenfor inngangen bak hjemmefeltet så jeg en politibil stå parkert med noen enorme fyrverkeribatterier utenfor, men det var lite som tydet på at noen hadde klart å få med seg inn på stadion noe pyroteknikk av noe slag. Ute på en ganske så vinterlig gressmatte hadde de tilreisende rimelig god kontroll, og når de gulsvartstripete like før pause klarte å sløse bort en helt enorm mulighet var det lite som tydet på at de skulle få noe ut av denne kampen.

0-1 var pauseresultatet, og flere i følget mitt utnyttet anledningen til å kjøpe seg en stadionpils, tross lav alkoholprosent og enda lavere lufttemperatur. Selv forholdt jeg meg i ro, og mens det snødde stadig tettere kom etterhvert spillerne tilbake for nye 45 minutter.

Heller ikke andre omgang ble noe fyrverkeri verken på eller utenfor banen. Folket fra Leverkusen leverte en ganske jevn innsats på tribunen, riktignok med noen veldig imponerende lydtopper et par ganger, mens spillerne virket å ha grei kontroll på sin del av jobben. Etter en knapp halvtime av andre omgang kom så 0-2, og var ikke borteseieren klar fra før ble den det iallfall da.

Häcken kom riktig nok til noen halvsjanser mot slutten, men da kampen var over kunne Per-Mathias Høgmo ikke gjøre annet enn å konstatere at dette ble for tøft, og at laget hans nå ikke har annet å spille for i siste kamp enn heder og ære.

Vi forlot stadion, fant tilbake til bilen, og kom oss etterhvert tilbake på veien nordover hvor det nå var et føre som gjorde at forbruket av spylervæske nesten var høyere enn forbruket av bensin. Etter å ha sluppet passasjerene av på passende steder fikk jeg så endelig parkert, og i det klokka passerte fire kunne jeg trekke dyna over meg og prise meg lykkelig for at jeg i det minste ikke satt på en buss som forlot byen der «alla heter Glenn» klokka ti på tre.

Ajax - Manchester United 0-2

Det hele startet i starten av april, da jeg uten å vite hvem finalistene ville bli, søkte om en billett til Europa League-finalen som skulle spilles i Stockholm.

Gleden var stor da jeg et par uker senere fikk beskjed om at jeg fikk billett, og den ble enda større da det ble klart at mitt kjære Manchester United ble ett av lagene på banen!

Ajax var trukket til å være «hjemmelag» på Friends Arena, og dermed utstyrte jeg meg med blå og fin bortetrøye før jeg tok toget fra Oslo til Stockholm, sammen med overraskende mange briter! (Skjønner ikke helt hvorfor det lønner seg å reise via Oslo, men hva vet jeg?) God stemning var det hele togturen, til tross for togpersonalets stadig mer fortvilte forsøk på å forklare at det ikke var lov å drikke medbrakt alkohol ombord.

Vel framme i Stockholm fant jeg et par andre United-supportere, fanget litt kinamat (buffet er fine greier!) og tok taxi ut til stadion.

Etter en liten spasertur var vi på plass utenfor imponerende Friends Arena, og kom oss inn og fant plassene våre. Det var da fortsatt ca to timer til kampstart, og stort sett glissent på tribunene, bortsett fra i ultras-feltet til Ajax-supporterne, hvor det allerede var bra kok! Dette gjorde det nesten litt kjipt å være der som United-supporter, men det tok seg heldigvis opp også i «bortesvingen» etterhvert som kampstart nærmet seg.

Selve kampen er det vel ikke allverden å fortelle om. Ajax var stadig farlig frampå gjennom begge omgangene. Ingen har noen gang vunnet en fotballkamp basert på å være farlig frampå, så det gikk som jeg hadde håpet: United vant etter et Pogba-mål litt ut i første omgang, og et mål signert Henrikh Mkhitaryan umiddelbart etter pause. Resten var en grei affære.

Ajax-supporterne surna litt på slutten, og røska løs en del stolseter og kasta ned mot banen, ikke spesielt classy spør du meg…

Etter en fin pokalseremoni med krykkeparade, dabbing, dansing og Zlatan-show bar det tilbake inn til sentrum, hvor noen feiret mens andre tok relativt tidlig kveld.

Turen hadde iallfall vært verdt hvert et øre, og returen i morra blir nok kosekos!