Ny helg, nye treningskamper! Først ut var Skeid som skulle gi Gjelleråsen noe å bryne seg på. Jeg ankom LSK-hallen i siste liten før avspark, og fikk se de grønnkledde fra rasrammede Li komme til de første sjansene, før «oksene» fra Torshov kjempet seg mer inn i kampen.
Knapt nitti personer utenom de som var direkte involvert hadde tatt turen til hallen denne kvelden, og noe av det første vi fikk se var en diskusjon om reglene for hva som skulle skje når ballen treffer taket. Man ble etterhvert enige, og spillet kom i gang igjen.
Det var til treningskamp å være voldsomt trøkk i kampen, uten at det på noen måte ble ufint, men tross trøkk, scoringer fikk vi ikke. Det ble etter hvert tydelig at de spillerne Skeid hadde på banen nok hadde et høyere både ferdighets- og fysisk nivå enn motstanderne som sist sesong spilte to divisjoner lavere enn dem, uten at de klarte å profitere på dette. Lagene tok dermed pause med 0-0 i protokollen.
Etter et kvarters hvile, hvor de som ikke hadde med egen kopp ble uten kaffe, fikk vi se hovedstadslaget bytte så godt som samtlige spillere før andre omgang ble blåst i gang. Gjelleråsen-trener Heiberg valgte på sin side å fordele sitt lags bytter utover i omgangen.
Etter byttene var ikke nivåforskjellen på lagene så synlig som den hadde vært før pausen, og etter knappe 68 minutters spill kunne Gjelleråsens spillere, lagledere og ikke minst medbrakte publikum juble for scoring, da et frispark endte med å bli kjempet inn i kassa.
Jubelen stilnet dog fort. Ganske nøyaktig ett minutt etter den første scoringen skjedde det et eller annet på motsatt side av banen fra der jeg sto. Iflg bloggens korrespondent på motsatt banehalvdel var det et selvmål og vips sto det 1-1.
Med et kvarter igjen av kampen kom så det som var det absolutt fineste angrepet i dag. Alt klaffet for Skeid-spillerne, og de hadde snudd fra 0-1 til 2-1! Stor jubel.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, og begge lag hadde noen muligheter til å sette kampens fjerde mål, men tross noen muligens velbegrunnete rop om straffespark fra Gjelleråsen-benken, så ble det verken straffe eller noen flere mål, og det endte med Skeid-seier 2-1.
Etter å ha brukt formiddagen på å finne ut hvor og når kampen Bjerke-Lørenskog 3 skulle spilles konkluderte jeg med at det neppe ble noen dobbel i dag. Jeg satte derfor kursen til Haraløkka igjen for å se iallfall én kvalitetsfotballkamp i det fine vinterværet.
Etter å ha forsikret meg om at myntkastet ville bli tatt mot publikum stilte jeg meg midt på sidelinja for å drikke litt buljong, og i det jeg hadde gjort meg klar for å fotografere selve myntkastet dukket også @skogvif opp.
Det var hjemmelaget Bøler som kom til de første og største sjansene, så det føltes langt fra ufortjent da de tok ledelsen rett før det var spilt 19 minutter. Gjestene fra Ellingsrud hevdet hardnakket at det skulle vært dømt offside, og til treningskamp å være må jeg si jeg syntes de brukte uforholdsmessig mye tid og energi på å krangle med dommeren om dette.
Om det var misnøyen med dommeren som gjorde det vites ikke, men vi gikk nå inn i en periode med voldsomt høy temperatur på banen, selv om lufttemperaturen ikke var allverden. Flere harde taklinger medførte etterspill, uten at det foreløpig eskalerte så veldig.
Da stoppeklokka mi viste 36:40 kom så utligningen til Ellingsrud, og amperheten ute på banen roet seg litt ned inn mot pause. Til å være en treningskamp mellom to sjettedivisjonslag var pausen svært langvarig, men etter hvert kom vi i gang igjen.
Spillet bølget nå fram og tilbake uten at noen av lagene hadde noe klart overtak, men det var Bøler som til stadighet kom til de største sjansene, som de mystisk nok gjentatte ganger klarte å misbruke på groveste vis.
Dommeren klarte seg stort sett bra, men som alltid i kamper med alenedommer var det noen offsideavgjørelser ikke alle var like fornøyde med, og det var nå og da også vanskelig for ham å se alle forseelser. Frustrasjonen ble hos en av spillerne etter hvert så stor at han utbrøt «Faen dommer, du dømmer jo i hytt og gevær uten å ha peiling!». Overraskende nok medførte dette ikke annet enn et skuldertrekk fra den svartkledde. Jeg tror jeg vet ganske mange dommere som ikke ville tolerert et sånt utspill.
Den høye temperaturen vi hadde ant i første omgang var mot slutten av kommet tilbake, men jeg så for meg at kampen ville ebbe ut uten flere mål og uten flere hendelser da vi var kommet godt inn i overtida. Så feil kan man ta.
Bøler fikk et frispark fra så lang distanse at jeg ikke orka å filme det, noe jeg skulle komme til å angre på i ettertid. Det lange innlegget ble stusset videre og rett i mål! Underveis i prosessen hadde det selvsagt vært noe knuffing, og nå kokte det over for en rekke spillere på begge lag. Man skulle virkelig ikke tro dette var snakk om en uviktig treningskamp, men derimot et «slaget om Østmarka» som var avgjørende for opprykk, cupavansement, proffkontrakter og alt annet man vil oppnå. Heldigvis roet situasjonen seg etter hvert ned, og dommeren avsluttet det hele med å blåse av kampen uten å sette i gang spillet igjen.
Etter å ha varmet opp (eller kjølt ned?) på Ekeberg hoppet jeg i bilen med retning Romerike. Etter litt roting rundt i sentrum lokaliserte jeg og mine medsammensvorne hverandre, og kunne komme oss i retning LSK-hallen (Nå endelig med bindestrek!). Her fant vi enda noen fler rødhvite, og tok plass omtrent midt på hovedtribuna, hvor både sportslig og administrativ ledelse i klubben kom bortom og takket for støtten og ønsket godt nytt år.
Etter å ha applaudert inn spillerne viste det seg at stedet vi hadde valgt oss ikke var spesielt bra, ettersom de som satt bak og ved siden av oss ble pisse sure fordi noen ville stå. Vi endte derfor opp med å bli sittende hele første omgang. Hjemmelaget kom best ut fra startblokkene, og det tok ikke engang ti minutter før de første gang fikk ballen i mål. Denne gang slapp vi dog med skrekken, da assistentdommer markerte for at ballen hadde vært over linja før innleggett ble slått.
Det tok så bare knapt to nye minutter før ballen igjen ble satt i mål, og denne gangen var det ingen tvil om at scoringen var lovlig. Et skudd fra 17-18 meter ble hamret i kassa, og hjemmefansen kunne juble for ledelse.
Resten av omgangen skjedde det lite nevneverdig, det var fortsatt de gule som var det førende laget, mens det var tydelig at TIL først og fremst ville jobbe med system på en måte de ikke hadde kunnet gjøre på den lille matta i Skarphallen.
Da dommeren blåste for pause reiste hele bortefeltet seg for å tusle over til mottsatt side hvor det var ståttribune, og her møtte vi også vår gamle kjenning fra flere kamper for noen år siden, faren til Thomas Lehne Olsen. En annen gammel TIL-kjenning som ble observert var Karim Essediri!
Begge lag hadde hatt flere spillere i oppvarming på slutten av første omgang, så at det kom en rekke bytter i pausen var lite overraskende. Seks minutter ut i omgangen gikk så LSK opp i 2-0 etter noe som muligens var en liten keepertabbe. Velvel, skal man gjøre tabber er det bedre å gjøre dem i treningskamper enn i serien!
TIL hadde sin beste periode i kampen mot slutten av kampen, men LSK ble nok aldri virkelig truet. Kanskje en virkelig spiss på topp kunne endret bildet noe, men som jeg sa til flere som var i hallen: Så lenge vi spiller uten spiss har vi iallfall noe å skylde på når vi ikke scorer!
Kampen ebbet ut 2-0, og jeg stappet igjen bilen full av fulle folk, og satte kursen tilbake over bygrensa til hovedstaden.
Startet lørdagen med en svipptur til Ekeberg, hvor KFUM skulle ta imot Fredrikstad til treningskamp, årets første for bortelaget, mens vertskapet hadde spilt en forrige uke. Ved ankomst lokaliserte jeg kjapt et par bortesupportere/groundhoppere som jeg slo av en prat med mens vi venta på avspark.
Lagene entret banen, og etter en kjapp hilseseremoni startet kampen. Vi noe over 100 frammøtte fikk se gjestene komme best i gang, og man skulle ikke tro det var KFUM som var nær opprykk til Eliteserien i fjor, mens FFK mislyktes i å komme seg opp fra nivå tre. Da fjorten minutter var spilt ble et hjørnespark ekspedert i mål, og Fredrikstad-ledelsen var alt annet enn ufortjent.
Det var fortsatt de for anledningen sortkledde som var i føringen utover i omgangen, men ingen av sjansene verken de eller hjemmelaget produserte ble omsatt til scoring. Enten grep keeperne inn, eller så var avslutningene for dårlige rett og slett. Det sto dermed fortsatt 0-1 da det ble blåst for pause.
Pausen ble brukt til mer hyggelig banehoppingsprat, samt konsum av litt av buljongen jeg hadde tatt med meg på termos. Varmende og godt, hvorfor i alle dager lager jeg ikke buljong oftere?
Da andre omgang startet tok det bare halvannet minutt før vi igjen fikk en scoring. Begge lag hadde gjort flere bytter, så de som nå scoret for FFK var nok svært glade for at også de fikk være med på et mål. 0-2, og nesten en hel omgang igjen.
Etter den tidlige kalddusjen i starten av andre omgang kom «Kåffa» mer med i spillet enn de hadde vært i første omgang. Rundt fem minutter etter målet fikk de også kjempet ballen i mål, men angrepet var avvinket for en rimelig klar offside, så noen jubel ble det ikke.
Det neste nevneverdige som skjedde var at en FFK-spiller foretok en totalt hodeløs takling, nesten på midtbanen. Nøyaktig hva som gikk gjennom hodet hans da det smalt er vanskelig å si, men det var iallfall ingen som ble veldig sjokkerte da dommeren stakk hånda i lomma og fiska fram det røde kortet. Hadde KFUM fått den hjelpen de tydeligvis trengte for å score?
Utvisningen var nok en sterkt medvirkende årsak til at den siste firedelen av kampen i svært stor grad handlet om hjemmelaget. Østfoldingene klarte dog å stå imot angrepsbølgene på en veldig god måte selv om de var i undertall, og da dommeren et lite minutt på overtid blåste i fløyta kunne FFKs spillere og tilskuere juble for en god start på 2020.
Jeg hastet til bilen, hvor jeg måtte rydde som en gal, fordi mine medsammensvorne for neste kamp hadde ringt og forlangt skyss.
Med bare et par dager igjen av årets første måned hadde min frykt for å ikke få sett kamp denne måneden vist seg helt ubegrunnet. Etter jobb onsdag 29.1. satte jeg kursen mot årets tredje kamp! Jeg tok mitt vante L1-tog fra Oslo, men i stedet for å hoppe av på Haugenstua gikk jeg inn i Vy-appen og kjøpte tilleggsbillett til sone 2Ø for årskortet mitt. Jeg kunne dermed trygt bli med forbi Lørenskog og til Fjellhamar, hvor banen ligger kliss inntil togsporet, for å se treningskamp der.
Kom fram, og entret ei livsfarlig glatt snødekket tretribune. Fikk derfra til min store irritasjon se at det nok ikke ble tatt noe årets første myntkastbilde, da dommeren stilte opp med ryggen til publikum. Apropos publikum: Noe man sjelden ser i treningskamper mellom fjerdedivisjonslag er publikum med flagg, men på Fjellhamar leker man ikke hjemmesupportere. To jenter hadde hvert sitt klubbflagg som ble ivrig brukt mens spillerne kom fra garderoben og entret banen!
Da dommeren blåste i gang kampen leverte gjestene fra hovedstaden et par kjappe angrep, og etter 135 sekunders spill glapp det for hjemmelagets forsvar. 0-1.
Hjemmelaget kom seg raskt mer inn i kampen igjen, men med unntak av en situasjon som ble annullert for hands, så ville ikke ballen i mål. Sant å si så var det ikke bare å få ballen i mål som var problemet: Fra ca ti spilte minutter og til vi passerte halvtimen syntes jeg hjemmelaget totalt dominerte spillet, uten at de skapte noe særlig med sjanser engang.
Å dominere uten å score betaler seg sjelden, og like etter at den i breddefotballsammenheng så ofte observerte «mann som egentlig er ute og går tur med hunden, men likevel stopper for å se litt fotballkamp» kom og stilte seg ved sidelinja kom 0-2 etter et flott angrep.
Som om ikke tingenes tilstand var ille nok for de rødhvite, så var det siste som skjedde før pause at Sagene fikk nok en scoring, og det sto dermed 0-3 i det dommeren blåste for pause. Jeg gikk inn på klubbhuset for å varme ørene litt, noe også flesteparten av de andre omlag tjue fremmøtte gjorde, men etter knappe ti minutter var det ut i kulda igjen.
Før pause hadde det som skjedde på banen i stor grad handla om ett lag om gangen. Gjestene første fem, deretter hjemmelaget en halvtimes tid, og så gjestene igjen siste ti. Nå var spillet mye jevnere, og i det klokka viste femtito og et halvt minutt, så reduserte hjemmelaget til 1-3.
Det var mye innsats og trøkk ute på banen, og man kunne lett trodd det var en cupkvalikkamp og ikke en treningskamp man var og så på, men tross harde taklinger og mye fart ble det heldigvis aldri stygt på noe vis. Utover i omgangen ble dett etter hvert gitt ganske mange hjørnespark, men vi måtte vente helt til det var spilt drøyt 81 minutter før ett av disse ble konvertert til mål. 2-3.
Jeg lurte nå på om Fjellhamars menn kunne klare å hente inn Sagenes ledelse, men bare to-tre minutter etter spillet var satt i gang etter cornermålet slo de svarthvite tilbake, og det sto 2-4. Etter dette ble det aldri egentlig spennende, og nye tre minutter senere kom også 2-5, og resten av kampen ble dermed bare et pliktløp før dommeren blåste av etter et lite minutt tilleggstid. (Gjestene hadde riktig nok en enorm sjanse til å gjøre seieren enda større helt på tampen, men klarte på mystisk vis å blåse den utenfor)
En fartsfylt og underholdende kamp, der begge lags trenere nok fikk både noen svar og noen nye spørsmål foran resten av vinterens treningsarbeid.
Etter en rolig lørdag sto jeg søndag opp til nydelig vær, og så virkelig fram til et par timer i friluft. Tok bussen til Skullerud hvor Viking-supporter Rune plukket meg opp og sammen fant vi veien opp til Haraløkka, hvor Bøler skulle ta i mot Oldenborg til treningskamp.
Ved siden av oss to formelig krydde det av fotballsugne groundhoppere i skogkanten oppafor Bøler T-banestasjon denne flotte vintersøndagen, så det ble masse herlig fotballprat mens vi så lagene gjøre seg klare for kamp. Da dagens dommer blåste i gang var det de første tjue minuttene av kampen tydelig at vi var i midten av januar, og at det var lenge siden sist lagene hadde spilt kamp. Det var mye føling på tennene, og svært få store sjanser.
Da halvtimen nærmet seg kom en av Bølers frivillige med en stor kanne solbærtoddy og tilbød oss som så kampen varm drikke. Om det var dette som ga lagets spillere ny energi vites ikke, men det kom nå flere gode sjanser til hjemmelaget, og i det 33. minutt fikk de en grei straffe, som ble sikkert ekspedert i mål til 1-0.
Resten av omgangen var relativt hendelsesløs, og det eneste å skrive hjem om var egentlig den nydelige «Bølertoddyen», som virkelig varmet i vinterkulda.
Etter pause virka det som om Oldenborg ville vise at de burde spilt i fjerdedivisjon i år (De vant sin avdeling i femtedivisjon, men pga spissing av antall avdelinger misset de opprykk i KM-sluttspillet), og de virka å prøve å heve nivået sitt litt. Dette ga etter drøyt ti minutter uttelling, da et frispark fra 25 meter ble hamret direkte i mål.
Drøyt 63 minutter ut i kampen kunne de blåkledde igjen juble etter et frispark. Denne gangen var det et innlegg fra kant som ble ekspedert i mål, og 1-0 var blitt til 1-2.
Tross at Bøler klarte å få ballen i mål uten at det ble tellende (Usikker på om det var offside eller frispark som ble dømt) var det Oldenborg som nå førte kampen, men for igjen å få en virkelig stor målsjanse måtte det litt dommerhjelp til. En av Bølers forsvarere skled på den glatte banen og rev med seg ballen ut av banen, og dommer mente å ha sett at en arm var involvert. Straffespark!
Bølers keeper hadde nå fått opp tenningsnivået, og leverte en god redning på den billige straffen, og etter at han hadde vartet opp med enda et par redninger endte kampen altså med borteseier 1-2.
Smådesperat etter å komme i gang med fotballsesongen satte jeg etter jobb fredag kursen mot Jessheim, hvor OBOS-veteranene i Ull/Kisa tok imot det nyopprykka andredivisjonslaget Eidsvold Turn til treningskamp.
Ved ankomst på Jessheim ble jeg hentet av Kisa-supporter Kurt Kemi, og tatt rett med i studio for «1894-podden». Studio var plassert sånn at vi hadde utsikt til banen, så i stedet for å stresse med å bli ferdige satt vi inne og så starten av kampen mens vi babla i vei om den kommende sesongen i OBOS-ligaen.
Mens vi satt og podkastet ble altså kampen satt i gang, og flere ganger ble jeg og Kurt sittende og stirre på en spennende situasjon, mens Karl Gunnar som var tredjemann i studio måtte tørrprate litt for å holde det gående. Tross flere sjanser begge veier var det først etter et parogtjue minutter første mål kom, og til hjemmefansens store irritasjon var det lillebror fra Eidsvoll som var først med å havne i målprotokollen.
For å presse seg innenfor A-lagets treningstid var det satt av 3x25-30 minutter med korte pauser i stedet for den vanlige 2x45, men det hadde ikke hindret en solid gjeng fra å møte opp på kamp, og da vi etter første pause kom ut var det en gjeng med Gjelleråsen-jakker jeg ble sittende foran og høre kommentarer fra om det som skjedde på banen.
Andre korte omgang var bare et drøyt minutt gammel da 0-2 kom, men nå våknet hjemmelagets menn, og rundt seks minutter inn i omgangen kom reduseringen til 1-2.
Dommeren som dømte kampen gjorde en grei jobb som alenedommer, og det var litt fascinerende å høre hvor mange selverklærte offsidedommere som var på tribuna i mangel av assistentdommere på banen!
Drøyt fem minutter før andre pause utlignet Ull/Kisa, og jeg mistenkte at nå kunne gjestene fra divisjonen under få det tøft, men flere mål ble det ikke i den andre omgangen.
Det regnet nå ikke så veldig mye, så jeg slo opp paraplyen og beveget meg ned fra tribuna for å fotografere litt. Dette skulle vise seg å være en tabbe. Da tredje omgang kom i gang åpnet himmelens sluser seg for fullt, og tross paraply følte jeg meg litt som en drukna kattunge etter en stund. Takk og pris for helsetrøye og superundertøy!
Om det skyldtes regnet eller massive bytter på begge lag vites ikke, men flere scoringer kom ikke, og begge lag kunne etter de siste 25 minuttene notere seg for to mål hver i årets første treningskamp.
Jeg fikk skyss tilbake til stasjonen, hvor jeg ble stående og stirre på skjermen hvor togtidene var oppført en god stund, mens tog vekselvis ble kansellert, forsinket eller flyttet spor på i et vanvittig kaos helt til det plutselig kom tog i begge retninger samtidig. På Lillestrøm stasjon var ikke situasjonen særlig bedre, men på mystisk vis kom jeg meg til slutt hjem og fikk hørt podkasten vi hadde spilt inn.
