Blaker - Fjellhamar 5-5

Etter en fæl bussfortog-reise og en påfølgende togtur var jeg tilbake på Østlandet, og klar for en liten mandags-revisit. Underlaget på Bruvollen skal skiftes fra naturgress til kunstgress, og om alt går etter planen skulle det i kveld for siste gang spilles på gjødslet underlag. Jeg plukket derfor med meg Thomas fra fotball.tv og satte kursen nordøstover til åstedet for fjerdedivisjonskampen mellom Blaker og Fjellhamar.

Siden dette formodentlig ville bli siste gang man kunne se kamp på naturgress her hadde det blitt mobilisert svært bra i banehoppermiljøet, og alt da jeg kom fram en drøy halvtime før avspark var det et tosifret antall innsjekk i Futbology-appen. Jeg krysset travbanen, og møtte haugevis av kjente, og så også at det strømmet på med flere banehoppere, deriblant også en brite!

Kampen kom i gang, og kjapt inntok Fjellhamar en førende rolle i kampen. Blaker, som ligger sist i divisjonen hang litt i tauene innledningsvis, og etter 8 minutter måtte speaker Øyvåg for første gang i kveld annonsere et mål til gjestene. Vertskapet slo likevel umiddelbart tilbake, og i det klokka passerte ti spilte minutter satt ballen i målet til 1-1.

Fjellhamar fortsatte likevel å ha styringen i kampen, og det var absolutt fortjent da gjestene fra sørvest igjen tok ledelsen like før kampen var halvspilt.

I det 35. minutt økte de så til 1-3, og nå mistenkte jeg rett og slett at kampen var avgjort. Så feil kan man ta!

Inn mot pause slo jeg ihjel tida med å prate litt med den tidligere nevnte briten som var på plass, samt at jeg snakka litt med Lokalfotballen-Espen, som nok en gang hadde prøvd å sabotere myntkastbildet for meg før kampen kom i gang. (Han var heldigvis klar over det og hadde flytta seg unna med en gang han var ferdig med kapteinshilsningsbildet sitt)

Da lagene krysset travbanen for å ta en peptalk i garderoben sto det ennå 1-3. Innimellom prat med de fleste av de over 30 innsjekka Futbology-brukerne, som hadde kommet fra steder som Halden, Stathelle, Sandefjord, Skien, Kristiansand, Vennesla og Stange sørga jeg for å skaffe meg en svært god vaffel. Jeg fikk også overta Blaker-lua Espen hadde vunnet i trekning av diverse premier blant de som hadde sjekket inn i appen!

Da lagene igjen var ute på gressmatta ventet jeg at vi skulle få se mer av det samme, men det tok nå bare ett minutt før Blaker hadde redusert til 2-3. Skulle kampen bli spennende likevel?

Tross at trener «Blaker'n» visstnok var i Tyskland på EM måtte det ha blitt sagt de rette tingene i garderoben i pausen, for omgangen fortsatte å være mye jevnere enn det hadde vært før hvilen. Fjellhamars mannskap manglet noe av det overskuddet de hadde hatt i første omgang, og med 70 spilte minutter på stadionuret kunne flesteparten av de noenogåtti fremmøtte juble sammen med hjemmelagets spillere for utligning til 3-3.

Dette var tydeligvis sparket bortelaget trengte bak for å ta tak i kampen igjen, for ikke lenge etter klarte de å kjempe seg til et frispark like utenfor sekstenmetersstreken. Frisparket var godt plassert, men det så først ut som om keeper skulle redde det, men ballen viste seg å forsvinne ut av hendene hans og inn i mål til 3-4 med 74:30 på min stoppeklokke.

Blaker hadde likevel ikke gitt opp etter nok en gang å ha havnet under, og med 13 minutter igjen av ordinær tid kom nok en utligning, nå til 4-4. Som om ikke dette var nok kom i det 79. minutt 5-4, og hjemmelaget hadde for første gang i kveld tatt ledelsen!

Jeg var likevel ganske sikker på at vi neppe hadde sett kveldens siste mål, og i det siste ordinære spilleminutt fikk jeg mine mistanker bekreftet. Igjen fikk Fjellhamar et frispark, denne gangen fra noe lenger hold. Frisparket ble slått som et innlegg, og et hode som stakk ut av en hvit trøye steg til værs og nikket ballen i mål til 5-5.

Tross noen minutters overtid lyktes ingen av lagene å få det viktige sistemålet. Da dommeren stoppet kampen ble det dermed ett poeng til hvert lag, noe jeg på ingen måte hadde sett for meg da spillerne gikk til pause med 1-3 i boka.

Jeg takket de andre for selskapet, og tok med meg mitt reisefølge tilbake til hovedstaden, hvor jeg etter å ha kommet hjem fikk se en andreomgang fra EM som var nesten like dramatisk som denne kampen hadde vært.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

PS: Steinar som filmet kampen har lagt ut en video med høydepunkter man kan se her.

PPS: Når reportasjen til fotball.tv er ferdig vil jeg legge lenke til den her.

Fjellhamar - Søndre Høland 5-2

På vei sørover fra Vallset tikket det plutselig inn et par innsjekkingsvarsler i Futbology-appen, og jeg innså at jeg kunne få med meg over en omgang av en kamp til denne fuktige tirsdagskvelden. Jeg svingte derfor av ved Olavsgaard, kjørte over Skjetten, suste forbi Strømmen, svingte inn mot Fjellhamar og parkerte. Jeg fant regnjakka i bagasjerommet og entret stadion, hvor det var spilt ca 40 minutter og det fortsatt sto 0-0 i femtedivisjonskampen mellom Fjellhamar og Søndre Høland.

Etter å ha hilst på «Blaker'n» som hadde tatt turen for å se to av konkurrentene i kampen om opprykk møtes så jeg meg rundt etter André som var grunnen til at jeg hadde tatt turen, og mens jeg ikke så ham ble 1-0 scoret på overtid. I det det ble pause med 1-0 på tavla fant jeg ham, Stine og Oda Malene inne i kaféen.

Jeg sørget selvsagt for å skaffe meg kveldens andre vaffel, og etter litt god gammeldags skjitprat rundt bordet var det igjen tid for å gå ut i regnet.

Ute på banen virket hjemmelaget sterkest, og etter først å ha økt til 2-0 etter ti minutter ble det så 3-0 etter et kvarter av omgangen. Gjestene slo nesten umiddelbart tilbake og satte først inn 3-1 i det 62. minutt, før de viste at de hadde latt seg inspirere av August Mikkelsen og scoret på frispark (dog ikke helt like vakkert) så det sto 3-2 etter 67:30.

Fjellhamar viste likevel i det klokka mi passerte 73 minutter at de ikke hadde tenkt å rote bort de tre poengene, og gikk opp i 4-2.

Ikke lenge etter fikk jeg så høre noe av det sjukeste jeg har hørt på en fotballtribune noensinne da det ble hevdet at tidligere nevnte André ville vært en vakker dame. Godt på overtid ble så sluttresultatet fastsatt til 5-2, og når sant skal sies var det på ingen måte ufortjent med hjemmeseier ut fra de drøyt 50 minuttene jeg hadde sett av kampen.

Usikker på hvordan man skal tolke at taktikktavla var plassert ved søppeldunken

Fjellhamar - Sagene 2-5

Med bare et par dager igjen av årets første måned hadde min frykt for å ikke få sett kamp denne måneden vist seg helt ubegrunnet. Etter jobb onsdag 29.1. satte jeg kursen mot årets tredje kamp! Jeg tok mitt vante L1-tog fra Oslo, men i stedet for å hoppe av på Haugenstua gikk jeg inn i Vy-appen og kjøpte tilleggsbillett til sone 2Ø for årskortet mitt. Jeg kunne dermed trygt bli med forbi Lørenskog og til Fjellhamar, hvor banen ligger kliss inntil togsporet, for å se treningskamp der.

Kom fram, og entret ei livsfarlig glatt snødekket tretribune. Fikk derfra til min store irritasjon se at det nok ikke ble tatt noe årets første myntkastbilde, da dommeren stilte opp med ryggen til publikum. Apropos publikum: Noe man sjelden ser i treningskamper mellom fjerdedivisjonslag er publikum med flagg, men på Fjellhamar leker man ikke hjemmesupportere. To jenter hadde hvert sitt klubbflagg som ble ivrig brukt mens spillerne kom fra garderoben og entret banen!

Da dommeren blåste i gang kampen leverte gjestene fra hovedstaden et par kjappe angrep, og etter 135 sekunders spill glapp det for hjemmelagets forsvar. 0-1.

Hjemmelaget kom seg raskt mer inn i kampen igjen, men med unntak av en situasjon som ble annullert for hands, så ville ikke ballen i mål. Sant å si så var det ikke bare å få ballen i mål som var problemet: Fra ca ti spilte minutter og til vi passerte halvtimen syntes jeg hjemmelaget totalt dominerte spillet, uten at de skapte noe særlig med sjanser engang.

Å dominere uten å score betaler seg sjelden, og like etter at den i breddefotballsammenheng så ofte observerte «mann som egentlig er ute og går tur med hunden, men likevel stopper for å se litt fotballkamp» kom og stilte seg ved sidelinja kom 0-2 etter et flott angrep.

Som om ikke tingenes tilstand var ille nok for de rødhvite, så var det siste som skjedde før pause at Sagene fikk nok en scoring, og det sto dermed 0-3 i det dommeren blåste for pause. Jeg gikk inn på klubbhuset for å varme ørene litt, noe også flesteparten av de andre omlag tjue fremmøtte gjorde, men etter knappe ti minutter var det ut i kulda igjen.

Før pause hadde det som skjedde på banen i stor grad handla om ett lag om gangen. Gjestene første fem, deretter hjemmelaget en halvtimes tid, og så gjestene igjen siste ti. Nå var spillet mye jevnere, og i det klokka viste femtito og et halvt minutt, så reduserte hjemmelaget til 1-3.

Det var mye innsats og trøkk ute på banen, og man kunne lett trodd det var en cupkvalikkamp og ikke en treningskamp man var og så på, men tross harde taklinger og mye fart ble det heldigvis aldri stygt på noe vis. Utover i omgangen ble dett etter hvert gitt ganske mange hjørnespark, men vi måtte vente helt til det var spilt drøyt 81 minutter før ett av disse ble konvertert til mål. 2-3.

Jeg lurte nå på om Fjellhamars menn kunne klare å hente inn Sagenes ledelse, men bare to-tre minutter etter spillet var satt i gang etter cornermålet slo de svarthvite tilbake, og det sto 2-4. Etter dette ble det aldri egentlig spennende, og nye tre minutter senere kom også 2-5, og resten av kampen ble dermed bare et pliktløp før dommeren blåste av etter et lite minutt tilleggstid. (Gjestene hadde riktig nok en enorm sjanse til å gjøre seieren enda større helt på tampen, men klarte på mystisk vis å blåse den utenfor)

En fartsfylt og underholdende kamp, der begge lags trenere nok fikk både noen svar og noen nye spørsmål foran resten av vinterens treningsarbeid.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Flisbyen - Fjellhamar 0-3

Etter en deilig omelett hoppa jeg i bilen og satte kursen sørover langs Øyeren, mot Trøgstad. «Vent litt,» sier du kanskje nå, «Flisbyen spiller da på Lillestrøm og ikke i Trøgstad?» Vel, jeg dro ikke hjemmefra for å se Flisbyen - Fjellhamar, jeg dro hjemmefra for å se Trøgstad/Båstad - Drøbak-Frogn 3. Ved ankomst på stadion i Trøgstad stussa jeg litt på at det bare var hjemmelaget som varma opp, og da oppvarminga deres gikk mot slutten tok jeg til vett og sjekket facebook. Der var det ca i det jeg passerte Fetsund på vei sørover blitt lagt ut beskjed om at bortelaget ikke kunne komme, så kampen var utsatt. Utrolig frustrert sjekka jeg kalenderen, og innså at jeg kunne rekke fram til Lillestrøm ikke mer enn ti-femten minutter etter avspark der!

Frustrasjonen over bomturen til Østfold hadde akkurat lagt seg da jeg svinget inn til Lillestrøm idrettspark, og lokaliserte banen hvor kampen ble spilt. På Twitter så jeg Fjellhamars konto meldte at det akkurat hadde blit 0-1 rett før jeg kom.

Jeg innså raskt at lysforholdene i kveld var mildt sagt utfordrende, da det var utrolig svake flomlys rundt banen. Det ble derfor en stor utfordring å fotografere, og min gode 35mm f1.8 viste seg å være det eneste som var mulig å få noe som lignet på skarpe bilder med.

Dette viste seg å være en kamp hvor gjestene fra Fjellhamar levde opp til favorittstempelet de hadde før kampen. Jeg tror nitti prosent av spillet jeg så i den halvtimen av førsteomgang jeg var til stede skjedde på Flisbyens banehalvdel.

Det var derfor ikke annet enn fortjent da ledelsen ble doblet fra 0-1 til 0-2 på et flott angrep som penetrerte de hvitkleddes forsvar etter omlag en halvtime.

Etter pause fortsatte de for anledningen svartkledde fra Lørenskog å dominere alt som skjedde på banen. Flisbyen prøvde seg med en og annen kontring, men det var foran deres mål det aller meste skjedde.

Etter 12 minutter havnet ballen endelig i mål, men som så mange ganger ellers i kampen ble Flisbyen reddet av at bakrekka lurte motstandernes angrep offside. Faktisk hadde jeg inntrykk av at en av Fjellhamars spillere var mer offside enn ikke første halvdel av andre omgang.

Et lite kvarter før kampen var over kom 0-3-scoringen, da gjestenes nr 7 endelig fikk overlistet offsidefella og elegant lobbet ballen over keeper som sto vel langt ute fra mål.

I sluttsekundene fikkk Flisbyen en siste sjanse, men da det heller ikke ble noe ut av den blåste dommeren av en kamp som aldri ble spennende, men likevel var fartsfylt og ikke så verst underholdende. I tillegg ble turen hjem mye kortere enn den ville blitt fra Trøgstad.