Etter å ha kommet tilbake til hovedstaden etter min lille tur hjem var jeg litt ute av lage søvnmessig, så tirsdagskvelden ble fotballfri. Da onsdagen kom var det derimot tid for et besøk jeg hadde gledet meg lenge til! Innenfor grensene til Oslo fotballkrets er det ikke mange baner jeg fortsatt mangler, men en av de få som gjenstår er Sportsplassen, Bækkelagets hjemmebane. Hit tok jeg i kveld turen for å få sett femtedivisjonskamp mellom BSK og Sagene.
Jeg mistenkte at pga Tons of Rock-festivalen kunne det være tricky å finne parkering, så jeg tok tog og trikk for å komme meg fram, og omgitt av rockeband-t-skjortekledde femtiåringer på vei for å høre Guns'n'Roses forlot jeg trikken like nedafor fotballbanen, som er noe så sjeldent her i byen som en gressbane! Like etter ankomst dukket også Tom opp, og sammen fastslo vi at dette kanskje ikke var verdens beste gressmatte, men gress er gress! Den var uansett langt bedre enn den jeg hadde besøkt for et par uker siden i Enebakk, men spesielt gjestene var nok litt spente på hvordan dette skulle bli, da jeg hørte treneren deres fortelle at dette var deres første gresskamp noensinne.
Da kampen ble blåst i gang hadde vi begge fått utlevert oversikt over hjemmelagets tropp og startformasjon på papir fra ei utrolig serviceinnstilt lita jente, og umiddelbart var det også de gulkledde som gjorde mest ut av seg. De første fem minuttene foregikk nesten alt foran det sørlige målet på banen hvor Sagenes keeper holdt til, likevel var det en av hans lagkamerater som i det sjuende minutt fyrte av fra sekstenmeterstreken og smalt ballen i nettet til 0-1.
Fem minutter senere kom de svarthvitstripete til en ny mulighet, og igjen ble det scoring. 0-2, og frustrasjonen begynte å bre seg blant Bækkelagets spillere.
Den nevnte frustrasjonen var nok noe av grunnen til at lufta gikk litt ut av BSK-erne nå, og Sagene i stor grad overtok kampen. De kom faktisk etterhvert også til en sjanse som ikke ble scoring, før de etter knapt halvspilt omgang fikk økt til 0-3 etter det jeg vil si var litt passivt forsvarsspill hos hjemmelaget.
Foran omlag tjue tilskuere og et ukjent antall unger som egentlig var på skoleavslutning i Bekkelagshuset rett ved banen ga gultrøyene aldri opp, og de siste minuttene inn mot pause fikk de en strøm av cornere som til slutt endte med en redusering til 1-3 i det 44. minutt.
Dette var det siste av betydning som skjedde før pause, og mens lagene samlet seg for en liten taktikkprat hørte jeg flere på sidelinja som var i store diskusjoner med dommeren, uten at jeg vil støtte dem i at de egentlig hadde så mye å diskutere med ham om.
Det var heller ikke så mye å diskutere med damene i kiosken om. Tilbudet her var upåklagelig, og jeg fikk i meg en fremragende vaffel, og noterte meg også at her fantes noe man sjelden ser, nemlig muligheten for å kjøpe en bit vannmelon eller en banan. Definitivt et eksempel til etterfølgelse for andre breddefotballkiosker!
Det var ingen tvil om at tross det oppsvinget hjemmelaget hadde fått mot slutten av omgangen var det en fortjent pausestilling vi hadde med å gjøre. Etter pause fortsatte vertskapet den gode trenden de hadde hatt før pause, men ledsaget av svak Guns'n'Roses-musikk fra Ekebergsletta fikk vi ikke noen flere store målsjanser til noen av lagene, og dermed heller ikke noen flere mål.
Kampen endte dermed 1-3, og jeg kunne haste ned mot trikken igjen, for å prøve å komme meg til byen før den store delen av festivaldeltakerne også ville dukke opp der.
Med bare et par dager igjen av årets første måned hadde min frykt for å ikke få sett kamp denne måneden vist seg helt ubegrunnet. Etter jobb onsdag 29.1. satte jeg kursen mot årets tredje kamp! Jeg tok mitt vante L1-tog fra Oslo, men i stedet for å hoppe av på Haugenstua gikk jeg inn i Vy-appen og kjøpte tilleggsbillett til sone 2Ø for årskortet mitt. Jeg kunne dermed trygt bli med forbi Lørenskog og til Fjellhamar, hvor banen ligger kliss inntil togsporet, for å se treningskamp der.
Kom fram, og entret ei livsfarlig glatt snødekket tretribune. Fikk derfra til min store irritasjon se at det nok ikke ble tatt noe årets første myntkastbilde, da dommeren stilte opp med ryggen til publikum. Apropos publikum: Noe man sjelden ser i treningskamper mellom fjerdedivisjonslag er publikum med flagg, men på Fjellhamar leker man ikke hjemmesupportere. To jenter hadde hvert sitt klubbflagg som ble ivrig brukt mens spillerne kom fra garderoben og entret banen!
Da dommeren blåste i gang kampen leverte gjestene fra hovedstaden et par kjappe angrep, og etter 135 sekunders spill glapp det for hjemmelagets forsvar. 0-1.
Hjemmelaget kom seg raskt mer inn i kampen igjen, men med unntak av en situasjon som ble annullert for hands, så ville ikke ballen i mål. Sant å si så var det ikke bare å få ballen i mål som var problemet: Fra ca ti spilte minutter og til vi passerte halvtimen syntes jeg hjemmelaget totalt dominerte spillet, uten at de skapte noe særlig med sjanser engang.
Å dominere uten å score betaler seg sjelden, og like etter at den i breddefotballsammenheng så ofte observerte «mann som egentlig er ute og går tur med hunden, men likevel stopper for å se litt fotballkamp» kom og stilte seg ved sidelinja kom 0-2 etter et flott angrep.
Som om ikke tingenes tilstand var ille nok for de rødhvite, så var det siste som skjedde før pause at Sagene fikk nok en scoring, og det sto dermed 0-3 i det dommeren blåste for pause. Jeg gikk inn på klubbhuset for å varme ørene litt, noe også flesteparten av de andre omlag tjue fremmøtte gjorde, men etter knappe ti minutter var det ut i kulda igjen.
Før pause hadde det som skjedde på banen i stor grad handla om ett lag om gangen. Gjestene første fem, deretter hjemmelaget en halvtimes tid, og så gjestene igjen siste ti. Nå var spillet mye jevnere, og i det klokka viste femtito og et halvt minutt, så reduserte hjemmelaget til 1-3.
Det var mye innsats og trøkk ute på banen, og man kunne lett trodd det var en cupkvalikkamp og ikke en treningskamp man var og så på, men tross harde taklinger og mye fart ble det heldigvis aldri stygt på noe vis. Utover i omgangen ble dett etter hvert gitt ganske mange hjørnespark, men vi måtte vente helt til det var spilt drøyt 81 minutter før ett av disse ble konvertert til mål. 2-3.
Jeg lurte nå på om Fjellhamars menn kunne klare å hente inn Sagenes ledelse, men bare to-tre minutter etter spillet var satt i gang etter cornermålet slo de svarthvite tilbake, og det sto 2-4. Etter dette ble det aldri egentlig spennende, og nye tre minutter senere kom også 2-5, og resten av kampen ble dermed bare et pliktløp før dommeren blåste av etter et lite minutt tilleggstid. (Gjestene hadde riktig nok en enorm sjanse til å gjøre seieren enda større helt på tampen, men klarte på mystisk vis å blåse den utenfor)
En fartsfylt og underholdende kamp, der begge lags trenere nok fikk både noen svar og noen nye spørsmål foran resten av vinterens treningsarbeid.
Tirsdag kveld er som vanlig fjerdedivisjonskveld i Oslo, og denne gangen var det en bane på historisk grunn jeg skulle innta. Etter litt t-bane og buss tuslet jeg forbi Portveien 2, og kom til gode gamle Voldsløkka, hvor det dessverre ikke lenger er et finfint fotballstadion. Det jeg derimot fant der var et landhockeyanlegg, flere slitne fotballbaner, tennisbaner (Hvor det sto noen og konverserte på fransk utenfor, hallo fordommer), et svært sandvolleyballanlegg, og en kunstgressbane. På kunstgressbanen, Bjølsen kunstgress, skulle Sagene IF spille mot Majorstuen, som tidligere har hatt nettopp denne banen som hjemmebane.
Ved ankomst sjekket jeg inn på groundhopper-appen, og oppdaget til min store glede at det var flere kjente fjes tilstede, så mens G16-laget til Sagene spilte seg ferdig mot Holmen 2 ble det en liten groundhopper-selfie!
Umiddelbart etter at G16-kampen var ferdig ble seniorkampen blåst i gang, og det var gjestene som etter min mening kom best i gang, uten at det kom noen mål. Etter hvert tok hjemmelaget mer og mer over, men de gangene ballen endte i mål hadde assistentdommer hevet flagget for offside. Gjestenes keeper vartet også opp med noen gode redninger.
Rett før pause kom omgangens mest dramatiske situasjon, da en av de for anledningen burgunderkledde Majorstu-spillerne fikk en smell i kneet og ble liggende og vri seg. Etter litt isspray ble han hjulpet av banen, og ble sittende og se kampen fra benken resten av tiden. Håper det går bra med ham.
Andre omgang følte jeg at hjemmelaget i stor grad styrte spillet, men de virkelig store sjansene lot fortsatt vente på seg. Tross den spillemessige dominansen var det heller ikke snakk om noen enveiskjøring, gjestene hadde stadig kontringer og dødballer som ga halvfarligheter, men heller ikke her ble det noen mål.
Etter en voldsom sluttspurt hvor det haglet med sjanser i begge retninger endte kampen 0-0, noe jeg tror hjemmelagets menn var klart mest misfornøyde med. Selv satte jeg meg på buss og bane hjemover igjen.
I det solen gikk mot horisonten tok jeg turen til knøttlille Bjøråsen stadion (85x57 meter, kan ikke brukes i tredjedivisjon) for å se oppgjøret mellom orangekledde Romsås som hadde fått besøk fra Sagene IF i sine svarte og hvite trøyer.
Spillet bølget hurtig fram og tilbake hele kampen (Kanskje en konsekvens av at banen er kortere enn de fleste baner er), men de helt store sjansene uteble likevel i første omgang. Like før pause fikk likevel hjemmelaget kranglet inn et mål etter en corner som ikke ble klarert.
I pausen valgte gjestene å bli på banen og ta pausepraten der, og instruksene fra treneren måtte ha virket, for bare få minutter etter kampen var satt i gang sto det både 1-1 og 1-2!
Hjemmelaget hadde likevel ikke gitt opp, og et kvarter før slutt kom det en ny utligning! Et par minutter etter dette lå plutselig ballen igjen bak Sagenes keeper, og man ante at det kunne bli en trepoenger til hjemmelaget da gjestene fikk en korrekt dømt straffe som keeper reddet!
På overtid kom så en svært kontroversiell situasjon. Et innspill mot boksen gikk ut over mållinja, og av grunner som for hjemmelagets spillere og trenere var uforståelige ble det dømt corner! Sagene takket for dette med å score på corneren, og hjemmelagets spillere stormet bort til linjemannen som virkelig fikk høre hva de syntes om dømmingen hans.
Poengdeling var kanskje et rettferdig resultat etter en underholdende kamp, hvor spesielt hjemmelagets spillere 5 og 9 var bra, men jeg irriterer meg fortsatt over at jeg ikke fikk filmet situasjonen hvor det ble dømt corner på slutten, så jeg kunne sett om dommerne hadde rett eller ei.
Etter kampen var det uansett bare å rømme fra Romsås så fort som mulig. Den idylliske beliggenheten nært skogen gjør banen _svært_ utsatt for mygg!
