Jeg startet mykt etter ferien både på jobb (hjemmekontor i dag) og på fotball-fronten, og jeg planla derfor en kort tur i dag til en bane jeg har besøkt flere ganger før. Etter et bedre måltid hoppet jeg i bilen for å unngå å sovne på sofaen, og etter et lite kvarter kom jeg fram til Li kunstgressbane i Nittedal, hvor det var duket for tredjedivisjonskamp mellom Gjelleråsen og Lillestrøms andrelag.
I et svært lite sommerlig vær tok jeg plass på den sjarmerende lille tribuna, som etterhvert fyltes mer og mer opp. Min TIL-medsupporter Martin dukket opp, og rett før kampstart viste også André seg. Det ble såpass trangt oppe på toppen av tribuna at jeg flykta ned til banekanten, og jeg fikk der selskap av André som hadde innledet oppholdet med to vafler og en kaffe, og hans LSK-medsupportere Stine og Thomas. (Samt deres søte lille hund, som visstnok var enda søtere når den var korthåret (Litt samme stil som André og meg, altså)).
Hjemmelaget leder serien, og det var også de som raskt etablerte en dominans ute på banen. LSK-rekruttene (ispedd et par-tre alags-spillere) kom riktignok på ett og annet besøk i motsatt ende av banen, men det aller meste foregikk foran de gulkleddes keeper. Lenge sto gjestene imot presset, men like etter at omgangen var halvspilt overvant de endelig lillestrømlingenes forsvar, og det sto 1-0.
I det stoppeklokka mi passerte 33 spilte minutter kom også 2-0. Det var ingen tvil om at Gjelleråsen ville sikre plasseringen på serietoppen, kanskje litt ekstra inspirert av at serietoer Strømsgodset 2 hadde vunnet sin kamp tidligere på dagen.
2-0 sto seg til pause, og jeg trakk mot kiosken hvor jeg slo av en prat med Lokalfotballen-Espen mens jeg kjøpte og konsumerte en vaffel som var så god at før jeg visste ordet av det hadde jeg spist den opp uten å fotografere den!
Etter at andre omgang ble innledet med litt regn så det ut som om noen hadde minnet Gjelleråsen på at 2-0 er en farlig ledelse. De turte derfor ikke å lede 2-0 mer enn fire minutter av omgangen før de økte til 3-0, til glede for en betydelig andel av de ikke så rent få frammøtte.
Etter dette ble resten av kampen ikke spesielt spennende. Jeg havnet i noen avanserte kulinariske diskusjoner med de jeg sto sammen med, og fikk innimellom se noen målsjanser, blant annet en situasjon hvor en ikke helt vellykket klarering fra en nittedøl endte i egen tverrligger. Flere mål fikk vi derimot ikke se, så da kampen tok slutt sto det ennå 3-0 og hjemmelagets spillere og fans kunne juble for tre nye poeng og fortsatt fire poengs luke på tabelltoppen.
Etter å ha vært hjemme og lagt kjeribba jeg kjøpte etter dagens første kamp til tining satte jeg kursen nordover, og etter å ha svingt ned mot idrettsanleggene på Li i Nittedal kjente jeg en umiskjennelig aroma som fortalte meg at jeg var på landet, og at det var vår. Jeg parkerte strategisk for å komme meg raskt vekk etter kampen, og tok plass på tribuna i påvente av naboderbyet mellom Gjelleråsen og Skjetten i tredjedivisjon.
Mens jeg ventet på avspark fikk jeg prata litt om løst og fast med ymse fotballfolk, men etter hvert marsjerte spillere og dommere inn på banen akkompagnert av filmmusikken fra Pirates of the Caribbean. Etter å ha vunnet alle sine kamper til nå i sesongen var det nok et visst favorittstempel på hjemmelagets grønnkledde karer, mens gjestene med to tap nok måtte finne seg i å være underdog denne lørdags ettermiddagen.
Kanskje nettopp derfor var gleden enorm da de for anledningen hvitkledde etter bare såvidt over to minutters spill på strålende vis gjennomførte en kontring og avsluttet med å overliste Gjelleråsens keeper. 0-1, og en solid kalddusj for vertskapet.
Hjemmelaget fikk etter hvert opp dampen i solskinnet, og det ble ganske tydelig at de hadde absolutt ikke tenkt at årets første poengtap skulle skje på hjemmebane, og attpåtil mot naboene fra andre sida av Lahaugmoen! Scoringer ble det likevel lenge ikke noen flere av, og frustrasjonen vokste derfor etterhvert ganske eksponentielt. Når halvtimen var passert var vi havnet i en situasjon der nesten enhver duell i ett av feltene resulterte i krav om straffespark, og etter knapt 35 minutter resulterte en knallhard takling på midtbanen i full fyr i teltet. Etter en massesammenstimling, litt knuffing og generelt dårlig stemning delte dommer ut flere gule kort, og så kunne endelig spillet fortsette igjen.
Vi nærmet oss nå pause, og alle vet jo hvilken boost det er å score et viktig mål rett før man går i garderoben. Akkurat dette var det som skjedde etter 43 minutter, men måten det skjedde på var ikke av de helt vanligste. Gjelleråsen hadde presset litt på, men det så nå ut til at Skjetten skulle få klarert og skaffe seg en pust i bakken. Akkurat i det ballen ble skutt knallhardt utover fikk en av hjemmelagets spillere kastet en kroppsdel inn foran den, og dermed gikk ballen til alles overraskelse omtrent motsatt vei av det den var tenkt å gjøre. I den retningen var målet, og keeper klarte akkurat ikke å nå frem, og dermed sto det 1-1.
1-1 sto seg til pause, og jeg inntok klubbhuset for å se om det var mulig å få vafler her i motsetning til på dagens første kampvisitt. Etter å ha kjempet meg gjennom en usannsynlig uorganisert kø begynte det like før jeg kom til kassen å versere rykter om at det også her var tomt for vafler, men heldigvis viste dette seg å ikke ha rot i virkeligheten. Det ble nå både vaffel og en sårt tiltrengt brusflaske i varmen.
Etter hvilen syntes jeg gjestene virket noe friskere enn de hadde gjort i første omgang, da de strengt tatt måtte kunne sies å være heldige som bare hadde fått ett baklengsmål. Hjemmelaget var fortsatt førende i kampen, men ikke like dominerende som jeg hadde syntes de var før pause, og de kom også til flere store sjanser.
Vi måtte likevel vente til det 73. minutt før ballen igjen lå i nettet. En av Skjettens spillere regelrett slåss ballen forbi keeper og i nettet, og de tilreisende jublet voldsomt. Dommeren nølte likevel litt, og løp ut for å ta en kjapp sjekk med assistentdommer for å se om denne hadde fanget opp noe ureglementert. Spenningen var til å ta og føle på de få sekundene før dommeren igjen blåste og pekte mot midtbanen. Målet ble stående og Skjetten ledet 1-2!
Her var det kanskje innafor å blåse Skjettens vei…
Resten av kampen ble ikke uventet preget av at hjemmelaget ble mer og mer desperate, mens gjestene ble mer og mer kyniske. I sluttminuttene var grønntrøyene voldsomt stresset, mens karene fra nabokommunen tilsynelatende fikk voldsomt vondt av enhver berøring. Da dommeren etter noen minutters overtid endelig blåste av kunne Skjetten juble enda mer enn de hadde gjort på scoringene. De hadde vunnet, og henger fortsatt med i toppen av tabellen.
Jeg hastet mot bilen og fulgte etter Geir Ingvald mot Skedsmokorset, hvor han svingte nordover, mens jeg satte kursen sørover mot dagens tredje og siste kamp.
Ny helg, nye treningskamper! Først ut var Skeid som skulle gi Gjelleråsen noe å bryne seg på. Jeg ankom LSK-hallen i siste liten før avspark, og fikk se de grønnkledde fra rasrammede Li komme til de første sjansene, før «oksene» fra Torshov kjempet seg mer inn i kampen.
Knapt nitti personer utenom de som var direkte involvert hadde tatt turen til hallen denne kvelden, og noe av det første vi fikk se var en diskusjon om reglene for hva som skulle skje når ballen treffer taket. Man ble etterhvert enige, og spillet kom i gang igjen.
Det var til treningskamp å være voldsomt trøkk i kampen, uten at det på noen måte ble ufint, men tross trøkk, scoringer fikk vi ikke. Det ble etter hvert tydelig at de spillerne Skeid hadde på banen nok hadde et høyere både ferdighets- og fysisk nivå enn motstanderne som sist sesong spilte to divisjoner lavere enn dem, uten at de klarte å profitere på dette. Lagene tok dermed pause med 0-0 i protokollen.
Etter et kvarters hvile, hvor de som ikke hadde med egen kopp ble uten kaffe, fikk vi se hovedstadslaget bytte så godt som samtlige spillere før andre omgang ble blåst i gang. Gjelleråsen-trener Heiberg valgte på sin side å fordele sitt lags bytter utover i omgangen.
Etter byttene var ikke nivåforskjellen på lagene så synlig som den hadde vært før pausen, og etter knappe 68 minutters spill kunne Gjelleråsens spillere, lagledere og ikke minst medbrakte publikum juble for scoring, da et frispark endte med å bli kjempet inn i kassa.
Jubelen stilnet dog fort. Ganske nøyaktig ett minutt etter den første scoringen skjedde det et eller annet på motsatt side av banen fra der jeg sto. Iflg bloggens korrespondent på motsatt banehalvdel var det et selvmål og vips sto det 1-1.
Med et kvarter igjen av kampen kom så det som var det absolutt fineste angrepet i dag. Alt klaffet for Skeid-spillerne, og de hadde snudd fra 0-1 til 2-1! Stor jubel.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, og begge lag hadde noen muligheter til å sette kampens fjerde mål, men tross noen muligens velbegrunnete rop om straffespark fra Gjelleråsen-benken, så ble det verken straffe eller noen flere mål, og det endte med Skeid-seier 2-1.
I strålende solskinn ignorerte jeg glatt resultatet fra dagens twitteravstemming og tok turen oppover Romerike til Eidsvoll og Myhrer stadion for å se tredjedivisjonskamp. Sist jeg besøkte bygda var Myhrer under oppussing, så jeg måtte nøye meg med reservearenaen over elva, men nå var alt klart for et besøk på lagets hovedbane.
Jeg kom fram i god tid, og fant et flott anlegg med en nesten flunke ny kunstgressmatte. Her var også en tribune som ikke var helt ferdigmontert, men nok til at den kunne tas i bruk, og lykke: Her satt publikum med ryggen mot sola! På taket av ei lita bu ved siden av tribuna sto Romerikes Blads utskremte videoteam, hvor kameramannen virka svært fornøyd med å få låne litt solfaktor 30 av meg.
Tribuna ble raskt fylt opp, og jeg kom i prat med et hyggelig eldre par fra Tønsberg som var store Turn-fans og hadde tatt turen oppover med campingvogna for å se kampen, samt flere andre trivelige folk. Også Lokalfotballen-Espen hadde tatt turen oppover for å se om Gjelleråsen kunne beseire Eidsvold Turns store favorittstempel.
Speakertjenesten på Myhrer var stort sett god, men selv hjemmesupporterne reagerte da han slengte på en «og husk, you'll never walk alone» etter å ha presentert spillerne ved avspark. Han nevnte ikke kveldens finalekamp siden, så kritikken må ha gått inn på ham.
I første omgang var det svært lite som tydet på at det skulle kunne komme noe overraskelsesresultat i kampen. De blåkledde var best i alle spillets faser, og når Gjelleråsen innimellom fikk en kontringsmulighet gikk det for tregt og ble brukt for mange trekk, slik at hjemmelagets forsvarsspillere fikk organisert seg og stoppet dem. Etter halvspilt omgang ble en av de grønnkledde liggende nede med skade, noe spillerne utnyttet til å få i seg litt vann, noe som var sårt tiltrengt i varmen.
Etter ca 35 minutter fikk Eidsvold Turn endelig hull på byllen, og 1-0 sto seg helt til pause. I pausen hadde jeg vårens siste prat med Schau og Aune hos NRK radio.
Etter pause kom Gjelleråsen mer med i spillet, og det så ut til å være håp om en riktig underholdende omgang, men da hjemmelaget etter drøyt ti minutter gjorde et bytte, og innbytter Teigland bare et par minutter etter det igjen satte inn 2-0 var kampen i praksis avgjort.
3-0 kom på straffespark, før Gjelleråsen trodde de hadde fått trøstemålet sitt, men dette ble avblåst for offside. Etter å ha sett denne situasjonen flere ganger må jeg innrømme at jeg er litt i tvil om dette var riktig å gjøre.
Kampen ebbet dermed ut med 3-0, og jeg fikk forklaringen på hvorfor soundtracket før kamp og i pausen besto av Postgirobygget og Vazelina Bilopphøggers. Disse skal spille konsert på Eidsvoll i juni, og speaker oppfordret alle til å kjøpe billetter.
Heiv meg i bilen og kjørte en kronglete sightseeing-rute (Eidsvoll-Råholt-Dal-Nordkisa-Gardermoen-Sand-Holter-Ask-Skedsmokorset) tilbake til Oslo, og fikk underveis høre på radioen at Vålerenga vant derbyet mot Lillestrøm (Vinnermålet kom nøyaktig i det jeg krysset kommunegrensa til Skedsmo) i Eliteserien.
På vei hjem fra Hamar tok jeg en avstikker til Nittedal for å se litt ekte breddefotball også på det som så ut til å være en relativt fin dag.
Da jeg knapt ti minutter forsinket ankom Li stadion sto det fortsatt 0-0 i nabooppgjøret mellom Gjelleråsen og Gjerdrum, men ikke lenge etter jeg hadde fått leita opp kameraet begynte moroa!
Etter 17 minutter kom endelig kveldens første mål, og det var det hjemmelaget som fikk stå for, da en corner ble satt inn til 1-0. Ikke lenge etter kom noen regndråper, jeg så opp for å avgjøre om skyene kom eller dro, og det kom 2-0 (Jeg trooor det også var corner).
3-0 kom fem minutter før pause etter et langt innkast, og bare to minutter etter dette viser gjestenes forsvarsspillere nok en gang at min teori om at det lønner seg å klarere har noe for seg, da de gang på gang mislykkes med nettopp det, og det plutselig står 4-0. Det er også i stor grad uflaks som gjør at ikke Gjelleråsen får sitt femte før det blåses pause.
Også i denne kampen kom det regn i pausen, og i fravær av tribunetak forsvant en hel del publikummere, mens vi var en hel haug som klumpa oss sammen i den for anledningen tomme speakerbua.
Før to minutter av andre omgang er spilt kommer det målet Gjelleråsen ikke fikk rett før pause, og det står 5-0, noe som mer eller mindre fikk lufta til å gå ut av begge lag, så resten av omgangen ble rimelig kjedelig.
Et par minutter på overtid fastsettes sluttresultatet til 6-0, og tro det eller ei: Gjerdrums bestemann var uten tvil keeperen, som avverget langt styggere sifre!
Hadde egentlig bestemt meg for å ha fotballfri (Bortsett fra på TV) helg, men plutselig satt jeg i bilen på vei til Kløfta, for å få krysset av et nytt stadion i Groundhopper-appen.
Alt etter fem minutter tok gjestene ledelsen, og resten av omgangen ble preget av dette. Det virket for meg som om Gjelleråsen hadde et gir til inne som de enten ikke ville bruke, eller som ikke var i drift i dag, mens Kløfta virket som om de var klar for å bruke langt flere gir enn de hadde, litt som jeg opplevde min gamle Golf 1,6 cl de gangene jeg kjørte over Saltfjellet med den tidlig på 2000-tallet.
Det var derfor ikke ufortjent da hjemmelaget utlignet på retur etter et frispark like før pause, men det man satt igjen med etter omgangen var likevel flere episoder som hadde blitt ganske ampre. Faktisk ble det så ampert i sluttsekundene før pause at dommeren kalte til seg begge lags kapteiner for en alvorsprat, mens han beordret de øvrige spillerne til å gå i garderoben.
Etter pause virka det som om begge lag hadde fått kjølt ned toppene litt, og de første 15-20 minuttene av omgangen ble en ganske blodfattig affære. Etter tjue minutter våknet plutselig serielederne, og går opp til 1-2. Ti minutter senere satt også 1-3 etter en corner.
Hjemmelaget hadde likevel ikke gitt opp, og ti minutter før slutt sovnet plutselig hele det grønnkledde forsvaret, så det sto 2-3! Kampen levde fortsatt, men Gjelleråsens menn klarte å sette spikeren i kista med 2-4 ikke lenge etter, og dette ble også sluttresultatet, til hjemmelagets store skuffelse.
Etter forrige kamp var jeg skrubbsulten, og planla å dra hjem og spise, men heldigvis tipsa @lokalfotballen meg om muligheter for pizza på Gjelleråsen, så jeg dro dit for å se fjerdedivisjonskamp.
Ankom stadion sju minutter etter kampen var starta, og fikk se en riktig så underholdende kamp (Eller iallfall deler av den, som jeg skal komme tilbake til).
Ved ankomst så jeg at pizzakøen var lang og lengre enn lang, så jeg gikk rett på en nesten fullsatt tribune og satte meg på et sted hvor ikke karmene hindra sikten altfor mye. Før omgangen var halvspilt gikk så hjemmelaget, som hadde vært best til da, opp i ledelsen. Jeg tok deretter sjansen på å stille meg i pizzakø, noe som skulle vise seg å være en tabbe.
Køen gikk _tregt_. T R E G T.
Jeg sto der og venta…
…og venta…
…og så ble det 2-0 mens jeg sto i køen…
…og venta…
…og venta…
Et lite tips til hjemmelaget dersom dere flere ganger skal servere pizza på denne måten: Pizzaene var kjempegode og 50 kr for en hel pizza + en halv liter brus er kjempebillig, men det var _ALT_ for mye mat. Dere kunne heller solgt halve pizzaer + brus for 40 kroner, dere ville da fått inn 80 kr pr pizza+2 brus, fått ekspedert dobbelt så mange kunder på samme steketiden, og det ville sannsynligvis blitt kasta langt mindre mat!
Nok om maten. Jeg kom meg tilbake på tribuna etter å ha fått mat, og fikk se gjestene fra nord i fylket redusere etter at spillet bølga frem og tilbake med kontring på kontring på kontring fem minutter før pause.
I pausen fikk Gjelleråsens J13-lag som hadde vunnet Norway Cup velfortjent hyllest fra publikum. Flott gest fra klubben!
Andre omgang virka det som om hjemmelaget hadde tenkt å prøve å forsvare 2-1-ledelsen til seier, noe som sjelden er en god idé. 20 minutter før full tid slo en av Eidsvold-spillerne en nydelig corner som traff panna til en lagkamerat og det sto 2-2. Slett ikke ufortjent! (Jeg ble etterpå gjort oppmerksom på at dette var målscorerens 100. mål for klubben. Imponerende!)
Etter utligningen kviknet hjemmelaget noe til igjen, og bare tre minutter senere tok de igjen ledelsen. Resten av kampen presset Eidsvold på for å prøve å utligne en gang til, men da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2, og alle tre poengene ble igjen på Li stadion. (For øvrig et flott anlegg, hvor det også ble spilt kamp på nabobanen mellom M48-lagene til Gjelleråsen og Frisk-Asker. Hjemmelaget her prøvde seg på et av avsparkene på det som ville blitt tidenes frekkismål hadde ikke Asker-keeperen fått en hånd på den så den gikk i tverra i stedet for rett i mål.)
