Etter å ha vært i rask rekkefølge på øving med begge de to østlandskorpsene jeg skal være med til NM Janitsjar neste helg hoppet jeg i bilen og skaffet meg et kyllinglår på Meny før jeg satte kursen mot Fetsund. Da jeg kom fram hit oppdaget jeg at det var etablert en flunke ny kunstgressbane ved siden av den gamle, og det var her det nå skulle spilles treningskamp mellom Fet og Oldenborg.
Mens jeg gomla kylling for harde livet klarte jeg å få avfotografert myntkastet, og jeg fikk så sammen med Vegard, Ola, Robert og Christian og 25-30 andre som var på plass se kampen komme i gang. Innledningsvis så gjestene fra hovedstaden ikke så aller verst ut, og det var langtfra ufortjent da de etter vel ti minutter fikk et straffespark. Straffen ble ekspedert i mål, og det sto dermed 0-1 etter ganske nøyaktig 11 minutter av kampen.
Dette var tydeligvis det vertskapet trengte for å våkne, for nå tok blåtrøyene helt over. Vi måtte vente litt på målet, men da de i det 26. minutt overmannet Oldenborg-forsvaret og satte inn 1-1 var det en praktscoring det var verdt å vente på.
Bare halvanna minutt senere kom også 2-1 etter en flott scoring, og herfra ble dagens tippetegn aldri veldig spennende. Etter at 3-1 kom i det 33. minutt fikk vi vel å merke redusering til 3-2 før minuttet var over.
Når så 4-2 kom bare noen få minutter senere og denne stillinga sto seg helt til pause var det nok ingen som trodde at de hvitkledde skulle klare å snu det.
Etter pause fortsatte Fet å virke rimelig kontrollerte, men rett før vi passerte en times spill fikk vi nok en gang en redusering, og med 4-3 kunne man vel ikke si at det var like avgjort som det hadde virka tidligere.
Med rett under en halvtime igjen av kampen byttet så Oldenborg keeper til en fra trenerteamet, og nå ble det med respekt å melde enda mindre spennende hvordan sluttresultatet skulle bli. På 65:20 kom 5-3, og fem minutter senere kom 6-3, før vi sju minutter etter dette igjen fikk den sjuende scoringa for vertskapet, og 7-3 i vårsola. (Jeg ble for øvrig senere gjort oppmerksom at underveis her fikk også en Fet-spiller sitt andre gule kort og måtte forlate banen uten at jeg fikk det med meg, så dette gjør nedsablinga enda mer imponerende).
Etter dette fikk vi ikke flere scoringer, og da dommer Ringvold (som jeg vel i dag så for tredje gang denne preseasonen) blåste av kunne hjemmelaget si seg fornøyd med det som etterhvert hadde blitt en svært så solid seier, mens Oldenborg nok hadde fått minst like mange nye spørsmål som de hadde fått svar foran sesongstart om noen uker.
Nærmeste nye bane i kveld lå i Telemark, så da bestemte jeg meg for at det fikk bli noe kortreist fotball i stedet. Etter en deilig fiskebollemiddag tok jeg derfor den korte turen bort til Rommensletta, hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Stovner og Oldenborg.
Da jeg kom pågikk det en G15-kamp ute på kunstgresset, så begge lag kjørte oppvarmingen på gressbanen like bak. Tenk om de kunne spilt kamper også der! Like før avspark dukket så lillebror Lippert opp, og sammen med rundt 25 andre fikk vi se hjemmelaget komme klart best i gang i det som jeg ved innsjekk i Futbology-appen fant ut at var min tiende kamp på min nærmeste fotballbane.
Den første halvtimen av kampen handlet det aller meste om Stovner, men de store sjansene lot vente på seg. I en overraskende sur vind var det derimot bortelaget som innimellom produserte noen sjanser, men også de uten at det ble noen oppføring i målprotokollen av det.
Utover i omgangen kom Oldenborg mer og mer inn i kampen, og inn mot pause var det de blåkledde som kjørte kampen. Noen minutter før hvilen kom de så med det jeg oppfattet som svært velbegrunnede krav om straffespark uten å få gehør hos dommeren, etter et sammenstøt mellom Stovners målvakt og en angripende Oldenborg-spiller. Like etter kom så en helt vanvittig målsjanse, der det for meg så ut som om ballen traff tverrliggeren, spratt ned i hendene på keeper som ikke klarte å holde den, så den spratt tilbake opp i tverra, og så ut.
Det føltes dermed helt uvirkelig at det fortsatt sto 0-0 da lagene gikk i garderoben, mens jeg gikk i bilen for å se om jeg ikke hadde noe mer klær som kunne lures på meg. Etter å ha fått på meg en ullgenser gikk jeg innom klubbhuset hvor det for kaffedrikkerne var mulig å få seg en kopp kaffe og snakka litt om groundhopping før det igjen ble tid for å innta banekanten.
Etter pause hadde Stovner gjenvunnet mye av energien de hadde hatt i starten av første omgang, og ti minutter inn i omgangen kunne de endelig juble da ballen endte opp i nettet bak Oldenborg-keeperen. 1-0, og stor glede.
Oldenborg ga ikke opp tross at de var havnet under, og fortsatte å prøve å få hull på Stovners forsvar som hadde vist noen svakhetstegn innimellom. I det det var ti minutter igjen av ordinær tid lyktes de endelig. Ballen ble ekspedert i mål, og med 1-1 var vi like langt.
Stovner hadde fra de tok ledelsen til utligningen kom benyttet enhver anledning til å hale ut tiden. Dette ble det nå slutt på, og tidvis gikk ting nesten for fort. Da vi passerte nitti spilte minutter skjønte jeg ta det kom til å bli en del tillegg i tiden, men jeg mistenkte også at dette fort kunne ende med ett poeng til hvert av lagene.
Så, over tre minutter inn i overtiden skjedde det! Hvittrøyene klarte igjen å overliste Oldenborgs forsvarsrekke. Det ble jublet som om man hadde vunnet Champions League, men kampen var fortsatt ikke over. De siste minuttene ble svært intense, og hjemmelaget jublet nå for den minste takling, og da dommeren til slutt endelig blåste av kamen fikk man en ny runde med jubel som tydelig viste hvor mye det betød å endelig få bokført sesongens første poeng.
Jeg sa takk for i dag til Lippert, og kom meg tilbake på riktig side av Østre Aker vei etter å ha forsert en kobbel av veirengjøringskjøretøyer ved undergangen under veien,
I det jeg egentlig hadde gitt opp å finne en ny bane for dagen lyste plutselig kampen mellom Klemetsrud og Oldenborg mot meg fra terminlista. Lagene som til vanlig spiller i henholdsvis 6. og 5. divisjon skulle i kveld møtes i den såkalte OBOS cup. Jeg hoppa i bilen og satte kursen mot Mortensrud, hvor jeg på mystisk vis fikk parkert og deretter gikk opp til kunstgressbanen hvor slutten av en G15-kamp pågikk.
Da guttekampen var over ble det gjort klart for et raskt sceneskifte, og bare et par minutter over den annonserte tiden var vi i gang, og helt fra første stund ble det klart at her ble det liv! På tribuna ble det dratt i gang flere heiarop for hjemmelaget. Plutselig oppdaget jeg at det også var en solid kontingent med bortesupportere tilstede, så finter, taklinger, og det meste annet som kunne jubles for ble det jublet for.
Hjemmelaget kom best i gang, og i det tiende minutt kunne hjemmefansen virkelig eksplodere av glede. Etter et fantastisk forarbeid på høyrevingen ble ballen spilt inn, og etter litt kaos på streken så AD at den kryssa over, og vinket for scoring. 1-0, og meget godt dømt.
Etter dette jevnet spillet seg noe ut, men fortsatt syntes jeg hjemmelaget hadde en liten «edge». Det var likevel gjestene som var de neste som fikk ballen i mål etter knappe tjue minutter, men dette ble korrekt avvinket for offside.
Hjemmelaget lot til å ha en ganske fysisk krevende spillestil, men godt hjulpet fram av jubelen fra supporterne holdt de likevel koken inn mot pause.
Flere scoringer før hvilen ble det ikke, og lagene tok pause med 1-0 i boka. Jeg var på forhånd spent på om det kom til å bli noe frafall blant de oppimot hundre tilskuerne i pausen, men da dagens gode dommerteam igjen startet kampen lot det til å være så godt som like mange tilstede som det hadde vært i førsteomgangen.
Etter pause tok det bare drøye fem minutter før vi fikk en ny scoring, og igjen var det hjemmelaget som kunne juble. Ballen gikk mer eller mindre rett gjennom keeper, og det sto 2-0.
Vi fikk da enorme gledesscener både på banen og bak sikkerhetsgjerdet mot publikumsområdet.
Det dukket også opp flere tilskuere etterhvert, og noen som var i det spøkefulle hjørnet tok plass bak gjestenes mål for å prøve å distrahere keeperen. Jeg hørte ham nevne dette til en kamerat etter kampen, så det hadde nok irritert ham mer enn han viste der og da.
Klemetsrud lot etterhvert til å være veldig fornøyd med tingenes tilstand, og selv om de fortsatt kom i noen angrep nå og da, så var det Oldenborg som måtte prøve å skape noe skulle de få noe ut av denne kampen. Lenge slet de med dette, men da klokka nærmet seg 80 minutter spilt fikk de noen helt avsindige sjanser, med blant annet et treff i tverrliggeren involvert. Hjemmelaget på sin side begynte nå å bruke ekstremt lang tid på alt som kunne brukes ekstremt lang tid på, og det toppet seg da en fyr brukte så lang tid på å dukke opp for å ta et innkast at han pådro seg et gult kort.
Tross mye drøying ble det ikke lagt til mer enn rundt fire minutter, og da dommeren for siste gang i kveld blåste i fløyta kunne hjemmefansen sammen med spillerne juble for seier!
Etter en rolig lørdag sto jeg søndag opp til nydelig vær, og så virkelig fram til et par timer i friluft. Tok bussen til Skullerud hvor Viking-supporter Rune plukket meg opp og sammen fant vi veien opp til Haraløkka, hvor Bøler skulle ta i mot Oldenborg til treningskamp.
Ved siden av oss to formelig krydde det av fotballsugne groundhoppere i skogkanten oppafor Bøler T-banestasjon denne flotte vintersøndagen, så det ble masse herlig fotballprat mens vi så lagene gjøre seg klare for kamp. Da dagens dommer blåste i gang var det de første tjue minuttene av kampen tydelig at vi var i midten av januar, og at det var lenge siden sist lagene hadde spilt kamp. Det var mye føling på tennene, og svært få store sjanser.
Da halvtimen nærmet seg kom en av Bølers frivillige med en stor kanne solbærtoddy og tilbød oss som så kampen varm drikke. Om det var dette som ga lagets spillere ny energi vites ikke, men det kom nå flere gode sjanser til hjemmelaget, og i det 33. minutt fikk de en grei straffe, som ble sikkert ekspedert i mål til 1-0.
Resten av omgangen var relativt hendelsesløs, og det eneste å skrive hjem om var egentlig den nydelige «Bølertoddyen», som virkelig varmet i vinterkulda.
Etter pause virka det som om Oldenborg ville vise at de burde spilt i fjerdedivisjon i år (De vant sin avdeling i femtedivisjon, men pga spissing av antall avdelinger misset de opprykk i KM-sluttspillet), og de virka å prøve å heve nivået sitt litt. Dette ga etter drøyt ti minutter uttelling, da et frispark fra 25 meter ble hamret direkte i mål.
Drøyt 63 minutter ut i kampen kunne de blåkledde igjen juble etter et frispark. Denne gangen var det et innlegg fra kant som ble ekspedert i mål, og 1-0 var blitt til 1-2.
Tross at Bøler klarte å få ballen i mål uten at det ble tellende (Usikker på om det var offside eller frispark som ble dømt) var det Oldenborg som nå førte kampen, men for igjen å få en virkelig stor målsjanse måtte det litt dommerhjelp til. En av Bølers forsvarere skled på den glatte banen og rev med seg ballen ut av banen, og dommer mente å ha sett at en arm var involvert. Straffespark!
Bølers keeper hadde nå fått opp tenningsnivået, og leverte en god redning på den billige straffen, og etter at han hadde vartet opp med enda et par redninger endte kampen altså med borteseier 1-2.
For første gang svikta Groundhopper-appen meg, da jeg kom fram til Greibanen ti over halv fire var det tydelig at jeg var for sent ute. Kampen som skulle starta 1600 var tydeligvis flytta til 1500 uten at verken appen eller jeg hadde fått det med oss, men jeg satte meg allikevel til rette for å se andre omgang av kampen, som da jeg kom sto 1-1. Loddsalg i pausen er alltid en vinner, og jeg fikk tømt lommeboka for småmynt.
Da andre omgang starta kom bortelaget best i gang, men det gikk fort over. Resten av omgangen handlet stort sett bare om Grei, og det virka veldig fortjent da hjemmelaget kranglet ballen over streken etter drøye timen, og det sto 2-1. Greibanen har muligens Oslos beste «gratishaug», hvor jeg ser for meg at det må være utrolig oversiktlig å stå og se kamp.
Mot slutten av kampen kom Oldenborg litt tilbake, og de fikk flere muligheter på dødball på overtid, men det ebbet likevel ut med hjemmeseier, og det ser nå veldig stygt ut for mulighetene for «prestelaget» å holde plassen i tredjedivisjon. Hadde jeg kjøpt ett lodd mer enn jeg gjorde, så hadde jeg for øvrig vunnet en bilvask!
I strålende solskinn tok jeg turen rett fra Oslo Pride til Rommensletta for å se et oppgjør jeg faktisk så i fjor også. Den gangen endte det med 2-2 og ett poeng til hvert lag, dagens oppgjør skulle bli et ganske annet.
Det første som skjedde var noe veldig spesielt: Assistentdommeren tok bilde av reservebenken til bortelaget! Deretter kom de etterhvert så vanlige ring-peptalkene før avspark, og når disse var tilbakelagt ble avspark tatt, og det ble tidlig klart at det var hjemmelaget Oslo City som var dagens beste lag.
Selv om hjemmelaget var best, så var de lenge tilsynelatende ute av stand til å score. Gang på gang gjorde vingene godeprestasjoner som ble avsluttet med flotte innlegg, men nesten like ofte endte det hele med at de midt foran aldri fikk avsluttet, og endte med å spille ut på siden igjen.
Siden det var varmt ble det etter halvspilt førsteomgang tatt en kort vannpause før spillet fortsatte (For øvrig morsomt å se hvor bekymret assistentdommeren var for at noen skulle benytte anledningen i kaoset rundt vannflaskene til å gjennomføre et ureglementert snikbytte). Etter denne pausen kvikna begge lag til, men det tok fortsatt over ti minutter før hjemmelaget til slutt fikk hull på byllen. Et innlegg fra Oslo Citys høyrekant strøk forbi en spiss og ble dømt til corner, noe Oldenborg-spillerne var mildt sagt forundret over. Jeg er tilbøyelig til å være litt enig med dem.
Oslo City tok en kort corner, klarte å spille seg inn, ballen gikk himmelhøyt, og Oldenborgs keeper roper at han tar den. Når den kommer ned bokser han den i stedet for å ta den, men han feilberegner skruen ballen har, og den spinner bakover i en fin bue og rett i eget mål. 1-0, etter en periode hvor Oldenborg hadde vært mer med i spillet føltes kanskje urettferdig der og da, men omgangen sett under ett var det velfortjent. Like før pause hadde så OCFC et mønsterangrep som endte med et flott skudd fra ca 16 meter og rett i mål. 2-0 ble dermed pauseresultatet.
I andre omgang gjorde jeg et nødvendig grep og flyttet meg over til skyggesiden av banen, da jeg var i ferd med å bli litt i overkant rosa på toppen. Rommensletta hadde for øvrig vært et av Oslos aller fineste stadioner hadde man fått montert noen benker i gressbakken på ene sida, og flytta reservebenkene over til andre sida så de ikke skjerma for utsikten.
I andre omgang dominerte hjemmelaget kampen enda mer, og 3-0 kommer tidlig. Venstreback Lars Stormo slakter høylytt egen forsvarsfirers innsats etter målet. Ikke lenge etter kommer Oslo Citys nr 10, Amir Sharif, på et flott soloraid som nesten hadde fortjent å ende med et mål, men denne gangen gjør Oldenborg-keeperen ingen feil, og redder på en fremragende måte.
Et lite kvarter ut i omgangen kommer hjemmelaget to mot én på en kontring, og da blir det for tøft for keeperen, og denne gangen får Sharif målet sitt. 4-0. For øvrig morsomt å se spillere med oppbrettete shorts pga varmen. Hva med heller å gå tilbake til korte shorts som i «gamle dager»?
Totalt var det nok ca 50 stk som så hele eller deler av kampen. Oslo City dominerte som sagt hele kampen, ikke bare fordi de var gode, men også fordi det var noe veldig tafatt over Oldenborg. De første 40 minuttene av andre omgang tror jeg samtlige innlegg de prøvde å legge gikk rett til keeper, og når også frisparkene og cornerne ender opp som keepermat, da blir det ikke mål.
Mål ble det derimot andre veien, og bare sekunder før sluttfløyta går fastsetter en av Oslo Citys spillere sluttresultatet til 5-0, et resultat Oldenborg som sliter like over streken i 3. divisjon avdeling 2 nok fint kunne klart seg uten å ta med inn i fotballferien.
