Etter å ha vært iført TIL-trøye hele dagen i forbindelse med fotballtrøyefredag (Husk å vippse til 2244) satte jeg på ettermiddagen kursen mot Ekebergsletta. Parkerte på vanlig sted, og tusla mot bortefeltet, hvor jeg en time før avspark slapp inn for å se eliteseriekampen mellom KFUM og Tromsø.
Hilste i timen inn mot kampstart på mange gamle kjente, og fikk se kortsida vår bli omtrent helt full. Det var snakk om 6-700 bortesupportere! Etter den gode sesongstarten hadde «Gutan» hatt en liten formdupp, så de fleste jeg snakka med var veldig spente på hvordan dagens prestasjon kom til å bli.
Dessverre, etter at Jens Hjertø-Dahl hadde et treff i krysset der ballen spratt ut skjedde det lite å skrive hjem om. Jeg proklamerte i pausen at vi hadde lagt bak oss 47 minutter av livet mitt jeg aldri får igjen, og dessverre skulle det vise seg at andre omgang ble mer av det samme.
KFUM så ut til å være fornøyde med det ene poenget de hadde i lomma, og selv om TIL pressa på mot slutten lot de store målsjansene vente på seg. Også fra tribuneplass satte vi inn en liten sluttspurt, men det tok aldri helt av ute på banen likevel.
Det ble lagt til hele åtte minutter, men jeg må si meg enig i TV2s mann som jeg fikk høre hadde proklamert at det kunne blitt lagt til åtti minutter uten at noe skjedde. Kampen endte 0-0, og etter 133 kamper, og nesten ti måneder hvor jeg hadde fått minst en scoring i alle kampene jeg hadde vært på var rekka brutt.
Etter den sene returen etter fredagens banehoppingstur til Sørlandet var det ganske fristende å dra hjem og innta horisontalen etter å ha spilt trombone hele dagen lørdag, men hadde jeg vett til å gjøre det? Neida, jeg hadde jo kjøpt billett til bortefeltet på en eliteseriekamp mellom to lag jeg ikke bryr meg om, så da satte jeg meg heller i bilen og fikk publisert og spredt bloggpostene fra de to kampene jeg hadde sett dagen før, før jeg forserte et grusomt regnvær og kom meg inn på stadion hvor det skulle være byderby mellom Vålerenga og KFUM.
Grunnen til at jeg hadde kjøpt billett på bortefeltet var egentlig at jeg skulle holde en KFUM-supporter jeg kjenner med selskap, men i det jeg hadde kommet meg på plass tikket det inn en melding om at han hadde overlatt til en kompis å kjøpe billett, så han befant seg nå på langsida og måtte bruke all sin konsentrasjon på å ikke applaudere «Kåffa»s prestasjoner for å unngå å bli kasta ut. Høyst urutinert, men da skjønte jeg at jeg iallfall slapp å forholde meg til andre enn en myriade av barnefamilier som var irriterte over at bortefeltet nesten ikke hadde noen nedfelte seter, så det var bare ståplasser tilgjengelige.
Etter de tradisjonelle Vålerenga-tingene før avspark med unger og voksne med flagg som sprang på kryss og tvers akkompagnert av Jean-Michel Jarre, og synging av hyllesten til bydelens kirke var det klart for avspark foran et publikum som ikke var så aller verst stort, selv om man jo kunne forventa at et byderby ville fylle stadion. Østblokka leverte uansett på høyt nivå.
Første del av første omgang var det lite å skrive hjem om som skjedde. To VIF-spillere smalt sammen og ble liggende, men begge kom seg på bena igjen etter en liten sjekk. På kunstgresset var det ellers bortelaget som så best ut, mens på tribunene var det ikke overraskende hjemmefansen som dominerte, og det var for meg som følger Allsvenskan såpass tett som jeg gjør godt å se en støtteerklæring til supporterne over grensa som ikke akkurat har gode arbeidsforhold for tida.
Sju minutter før pause hadde gjestene en kjempesjanse, men det sto fortsatt 0-0 da spillerne gikk i garderoben, og de gravide damene som satt i trappa ved siden av meg forsvant litt. Da de sistnevnte hadde fått satt seg igjen kom spillerne tilbake på banen, og etter den lokale versjonen av Kelly Family-hiten «I can't help myself» kom spillet igjen i gang.
Også etter hvilen var det bortelaget som så sterkest ut, og etter 12 minutters spill fikk de faktisk ballen i mål, men jubelen på bortefeltet fikk en brå slutt da man skjønte at assistentdommeren hadde markert for offside. Fortsatt 0-0.
Så, litt etter at timen var spilt fikk vi litt dramatikk. En KFUM-spiller ble felt på ulovlig vis i en kontring, men ballen endte hos en lagkamerat og dommeren markerte for fordel. Kontringen fortsatte, og litt etter han som nå hadde ballen hadde kommet inn i sekstenmeteren gikk han overende. Umiddelbart så dette helt greit ut, ballen forsvant ut, og dommeren delte ut gult kort til han som hadde forårsaket den første hendelsen. Plutselig, rett før spillet skulle settes i gang markerte han for VAR-sjekk og løp ut til skjermen på sidelinja. Jeg trodde kanskje noen mente at forseelsen som nesten hadde stoppet kontringa hadde vært så grov at det skulle vurderes om dette burde vært rødt kort, men da dommeren kom tilbake pekte han på straffemerket! Fellingen som iallfall ikke jeg 140 meter unna hadde reagert på hadde blitt vurdert som straffbar, og dermed kunne en av de rødhvite gjøre seg klar for å skyte fra 11-metersmerket. Ballen endte i mål, og dermed sto det 0-1, noe som tross at straffen kanskje hadde vært billig utvilsomt var ganske fortjent kampen sett under ett så langt.
Det så lenge ut som om KFUM skulle klare å ta alle tre poengene i denne høstens derby, men samtidig syntes jeg etterhvert de så litt feige ut. Ved et par anledninger ble forsøk på kontringer tatt ut mot hjørneflagget for å dra ut tida i stedet for mot mål. Jeg begynte så smått å lure på om den ikke ubetydelige andelen av de offisielt 13479 tilskuerne som hadde begynt å forlate stadion kom til å gå glipp av noe, og da fjerdedommeren annonserte minimum fem minutters tillegg i tiden ble det iallfall vakt et håp hos de kongeblå.
Langt inn i overtiden fikk så Vålerenga et frispark som holdt på å ende med selvmål for KFUM, men målvakten leverte et tigersprang av de sjeldne og fikk dyttet ballen ut til hjørnespark. Vålerenga hadde sendt opp alt og alle i feltet, og vi hadde passert syv tilleggsminutter da corneren ble slått. Ballen så først ut til å bli klarert, men en av hjemmelagets menn nådde den først, og fra 15 meters hold fyrte han av. Mål, 1-1, og enorm skuffelse på bortefeltet.
Da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og det var en ganske skuffet gjeng fra Ekeberg som kom mot de relativt kortreiste bortesupporterne for å takke for støtten. Om han som prøvde seg på en banestorming var hjemme- eller bortesupporter vet jeg forresten ikke, men dette var uansett en ganske dødfødt greie.
Jeg forlot etterhvert stadion, kom meg på mystisk vis ut av parkeringsplassen igjen, og dro så hjem og laget et bedre måltid før jeg kunne innta senga for å prøve å få tilbake litt søvnoverskudd før arbeidsuka starter igjen.
Etter to turer ut i Europa med «Gutan» var det denne søndagen tilbake til strieskjorta og havrelefsa i Eliteserien. Jeg satte derfor etter en rolig formiddag hjemme kursen mot Ekeberg, parkerte, og tuslet over veien for å se eliteseriekampen mellom KFUM og Tromsø.
Dette var mitt første besøk på arenaen etter at den var blitt utvidet for bruk i toppdivisjonen, og også mitt første besøk med TIL her (sist var på andre sida av veien). Dette ble dermed min førtiende bane hvor jeg så Tromsø spille fotball. Sammen med Ronny begynte jeg å henge opp litt bannere og klargjøre noen flagg, før også hovedstyrken av bortesupportere rykket inn og vi fikk hengt opp enda fler bannere inn mot kampstart.
Etter litt blussing ved innmarsj gikk vi på det relativt godt besøkte bortefeltet over til synging, synging og atter synging.
Utenom dette skjedde det lite annet å fortelle om i første omgang enn at Profetene av noen grunn flyttet et banner de hadde hatt på veggen bak feltet sitt fram til reklameskiltene etter 42 minutter av kampen.
Da det ble pause var det flere som prøvde seg på kiosken, men her hadde logistikken virkelig sviktet for de som er Oslos beste lag i år. Det var tomt både for vafler, pizza og kaffe, så stort sett det man kunne få kjøpt var lunken brus. Ikke imponerende, Kåffa!
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som første omgang, men jeg syntes kanskje begge lag kom til sjanser som virket litt farligere enn dem de hadde hatt før hvilen. Scoringer ble det likevel ikke noen av, selv om KFUM var fryktelig nær på et frispark et lite kvarter inn i omgangen. Så, da vi hadde spilt 78 minutter, fyrte Leo Cornic løs, og vips lå ballen i nettet bak KFUMs keeper!
Stor jubel, og alt lå til rette for en nervepirrende innspurt på kampen. Etter drøyt fem svææææært lange overtidsminutter blåste dommeren endelig av, og anført av nevnte Cornic kunne spillere og supportere sammen feire tre veldig etterlengtede poeng!
Jeg hadde egentlig tenkt å lage en enkel middag hjemme etter kampen, men på veien fant jeg ut at en seier som dette fordret en liten kebab, så det ble en avstikker til ei sjappe jeg hadde hørt mye bra om men aldri prøvd selv. Her fikk jeg kloa i en svært god sak som absolutt var verdig til å markere denne seieren.
Sesongen går mot slutten, og med flerfoldige kuldegrader var det kanskje like greit. Satte onsdag ettermiddag kursen mot Valle, og inntok Intility arena. Etter først å ha gått inn feil inngang og havnet på bortefeltet plasserte jeg meg etterhvert trygt omtrent midt på tribuna for å se kvalikkampen mellom KFUM og Sogndal.
Fikk inn mot kampstart selskap av Joakim og Sören, og det ble mye fotballnerding innimellom kulderiene. Det var faktisk så kaldt at Sören for første gang på langt over 600 fotballkamper hadde med seg et pledd! Selv stolte jeg på at ullsokker, ullstillongs, helsetrøye, og ullundertrøye skulle bidra til å holde meg i live gjennom de nitti minuttene kampen varte.
I første omgang var det to veldig forsiktige lag vi fikk se ute på kunstgresset. Jeg tror lagene hadde bare en sjanse hver, før det tok seg litt opp fem minutter før pause, da hjemmelaget fikk tilkjent et straffespark. Nøyaktig hva som skjedde med straffeskytteren vet jeg ikke, men han klarte å plassere ballen på stolpen, og lagene gikk dermed til pause med 0-0 på tavla.
Etter femten iskalde minutter hvor det i det minste var innafor å stå og småhoppe litt for å gjenopplive tærne kom spillet igjen i gang. Som kjent gikk denne kampen på Initility fordi flomlysene på KFUMs faste hjemmebane på Ekeberg er alt for dårlige for TV-sendte kveldskampen i desember. Dette burde dog ikke være noe stort hinder for de røde og hvite, som har svært god statistikk på denne banen, ikke minst i kvalifiseringer.
Drøyt fem minutter inn i andre omgang viste KFUM at de mener alvor også i år. Bilal Njie fikk tak i ballen, løp og løp og løp, og hamret den i nettet til 1-0, og enorm jubel fra det unge hjemmesupporterfeltet! For øvrig var nok den uheldige straffeskytteren fra første omgang minst like glad som målscoreren!
På bortesupporterfeltet derimot, hvor det fram til nå hadde vært litt synging og tromming, ble det nesten urovekkende stille. Det virket som om safta helt hadde rent ut av sogningene, og selv om det var ganske spennende også resten av kampen var nok hjemmelaget nærmere 2-0 enn hva gjestene var utligning.
Etter noen svært spennende overtidsminutter (Også spennende for de få av oss nøytrale blant de totalt neste 900 tilstede, ettersom en utligning ville medføre ekstraomganger, og det vi absolutt ikke trengte var mer kulde!) blåste dagens dommer endelig av kampen, og KFUM-trener Isnes kunne sammen med laget takke supporterne for støtten og oppfordre alle til å ta turen til Fredrikstad for neste kvalikkamp kommende mandag.
Litt senere på kvelden opplevde jeg for øvrig noe av det merkeligste jeg har opplevd på twitter noensinne som et resultat av denne tweeten.
I tett tåke satte jeg kursen ut av Groruddalen tidlig onsdag ettermiddag, men før jeg var kommet fram til Ekeberg skinte sola! Jeg fikk parkert, og tuslet opp til det som før het Ekeberg KG 1 (hvor jeg har vært en gang før), men som nå er blitt KFUM Arena, mens det som egentlig heter KFUM Arena (hvor jeg har værtfleregangerfør) nå kalles Ekeberg KG 1. Ikke meninga det skal være lett. Jeg ankom iallfall stadion et kvarters tid før kamp, og brukte tida inn mot kamp på å hilse på flere av det hyggelige vertskapet fra da jeg var på Bryne i fjor.
Med eksepsjonelt glisne tribuner (Ikke så veldig overraskende med avspark 1500) kom kampen i gang, og innledningsvis var det gjestene fra Jæren som hadde et lite overtak, men dette jevna seg fort ut. De virkelig store sjansene lot vente på seg, og det var egentlig et godt bilde av første omgang da dommer blåste pause og det fortsatt sto 0-0.
Jeg hadde brukt de siste minuttene før pause på å skaffe meg et par alt for dyre vafler, og inntok igjen tribuna klar for andre omgang. Ble nå stående sammen med faren til Bryne-stopper Kristoffer Hay, som ble mer og mer nervøs etter som kampen skred fram.
Jeg fikk like før pause et spørsmål på twitter om hvem som hadde vært best, og måtte da svare som sant var at lagene hadde vært ganske jevne, men dommeren hadde vært dårligst. Dette var et bilde jeg syntes forsterket seg utover i andre omgang, og flere ganger havnet den svartkledde i hardt vær for noen mildt sagt merkelige avgjørelser. Om noe skal sies til hans forsvar var det at ting jevnet seg ut etterhvert.
Med bare drøyt ti minutter igjen av kampen begynte jeg å frykte at min 11 måneder gamle rekke med kamper som ikke hadde endt 0-0 skulle ryke, og allerede hadde min statistikk med at alle kamper jeg hadde sett Thierry Dabove spille hadde han scoret i gått heden da han ble byttet ut like før timen var spilt.
Heldigvis fikk målrekka leve videre. I det 86. minutt lyktes Joacim Holtan som så mange ganger før med det han er blitt kjent for: Å score mål. Det sto 0-1 på scoringstavla, og var pappa Hay nervøs før dette ble han ikke mindre nervøs nå!
Etter over 5 tillagte minutter som ble veeeeeldig lange for jærbuene blåste dommeren endelig av kampen, og det kunne jubles for tre svært viktige poeng i bunnstriden i Obos-ligaen, mens jeg hastet hjemom for å hente litt greier før jeg dro videre til kveldens andre kamp.
Hadde ikke forventa å få sett noen kamp denne uka, men tilfeldigvis slang jeg innom KFUMs hjemmeside mandag formiddag og oppdaget at det nå var åpent billettsalg. Løp og kjøp, tenkte jeg, og fyrte i gang vipps.
Tirsdag ettermiddag gikk så kursen til Ekeberg, hvor jeg møtte et par medsammensvorne, og vi tok plass på ståfeltet lengst bort fra hjemmesupporterne. For anledningen stilte vi alle i «sivil», siden det strengt tatt ikke var lov med bortesupportere.
Kampen startet litt tungt for Gutan, og jeg var alt noe bekymret da det etter knapt ti minutters spill kom en grusom tabbe i forsvaret, som gjorde det enkelt for vertskapet å gå opp i 1-0.
Dessverre virket det ikke som om dette var det sparket de for anledningen sortkledde trengte i ræva for å skjerpe seg, og resten av omgangen handlet det aller meste om hjemmelaget. At det fortsatt bare sto 1-0 da dommeren blåste til pause var nesten mirakuløst!
Vi i bortekontingenten var skjønt enige om at noe måtte gjøres, og det var tydeligvis også trener Helstrup, for da andre omgang ble blåst i gang var Sakarias Opsahl byttet inn. Dette var virkelig en genistrek. I løpet av noen få minutter av andre omgang hadde han bidratt mer enn hele laget virket å ha gjort gjennom første omgang, og etter 52 minutter kunne vi forsiktig juble for utligning etter et hjørnespark. Hvem som scorte, spør du? Sakarias Opsahl!
Resten av omgangen var TIL langt mer med enn de hadde vært i første omgang, uten at jeg vil gå så langt som til å friskmelde lagets spill. Begge lag fikk noen muligheter til å avgjøre det hele, men da dommeren blåste av etter fire minutters overtid var det fortsatt 1-1, og det var bare å sette kursen hjemover, mens scoringene i kampene som startet en halvtime senere enn vår (Som hadde avspark 1730 grunnet labre flomlys på KFUM Arena) tikket inn og gjorde at ett poeng faktisk ga økt luke på tabelltoppen!
Startet lørdagen med en svipptur til Ekeberg, hvor KFUM skulle ta imot Fredrikstad til treningskamp, årets første for bortelaget, mens vertskapet hadde spilt en forrige uke. Ved ankomst lokaliserte jeg kjapt et par bortesupportere/groundhoppere som jeg slo av en prat med mens vi venta på avspark.
Lagene entret banen, og etter en kjapp hilseseremoni startet kampen. Vi noe over 100 frammøtte fikk se gjestene komme best i gang, og man skulle ikke tro det var KFUM som var nær opprykk til Eliteserien i fjor, mens FFK mislyktes i å komme seg opp fra nivå tre. Da fjorten minutter var spilt ble et hjørnespark ekspedert i mål, og Fredrikstad-ledelsen var alt annet enn ufortjent.
Det var fortsatt de for anledningen sortkledde som var i føringen utover i omgangen, men ingen av sjansene verken de eller hjemmelaget produserte ble omsatt til scoring. Enten grep keeperne inn, eller så var avslutningene for dårlige rett og slett. Det sto dermed fortsatt 0-1 da det ble blåst for pause.
Pausen ble brukt til mer hyggelig banehoppingsprat, samt konsum av litt av buljongen jeg hadde tatt med meg på termos. Varmende og godt, hvorfor i alle dager lager jeg ikke buljong oftere?
Da andre omgang startet tok det bare halvannet minutt før vi igjen fikk en scoring. Begge lag hadde gjort flere bytter, så de som nå scoret for FFK var nok svært glade for at også de fikk være med på et mål. 0-2, og nesten en hel omgang igjen.
Etter den tidlige kalddusjen i starten av andre omgang kom «Kåffa» mer med i spillet enn de hadde vært i første omgang. Rundt fem minutter etter målet fikk de også kjempet ballen i mål, men angrepet var avvinket for en rimelig klar offside, så noen jubel ble det ikke.
Det neste nevneverdige som skjedde var at en FFK-spiller foretok en totalt hodeløs takling, nesten på midtbanen. Nøyaktig hva som gikk gjennom hodet hans da det smalt er vanskelig å si, men det var iallfall ingen som ble veldig sjokkerte da dommeren stakk hånda i lomma og fiska fram det røde kortet. Hadde KFUM fått den hjelpen de tydeligvis trengte for å score?
Utvisningen var nok en sterkt medvirkende årsak til at den siste firedelen av kampen i svært stor grad handlet om hjemmelaget. Østfoldingene klarte dog å stå imot angrepsbølgene på en veldig god måte selv om de var i undertall, og da dommeren et lite minutt på overtid blåste i fløyta kunne FFKs spillere og tilskuere juble for en god start på 2020.
Jeg hastet til bilen, hvor jeg måtte rydde som en gal, fordi mine medsammensvorne for neste kamp hadde ringt og forlangt skyss.
Etter lørdagens seier over Sogndal var det nok med et visst favorittstempel Kongsvinger hadde satt kursen mot hovedstaden for neste trinn i OBOS-ligaens kvalifiseringspyramide. Motstander var «Kåffa», som etter den grusomme generalprøven hjemme på Ekeberg forrige uke nå tok imot hedmarkingene på Vålerengas hjemmebane ved Helsfyr T-bane. Dit hadde også jeg forvillet meg, og før kampen startet hadde også Mattis og Stig André tatt plass ved min side i den sure vinden.
Ut fra startblokkene var det gjestene som var et lite hakk kvassere både på tribunen og på banen, men fotball handler i siste instans om å score mål, og det var det ikke de som gjorde. Etter ca 23 minutter fikk Christian Brix ballen i mål etter at en lagkamerat mistet fotfestet så et skudd ble til en pasning, og hjemmelaget hadde virkelig ført «Profetene» til himmels.
Bortelaget fortsatte å fremstå best, men de helt store sjansene lot vente på seg, og det som kom av sjanser ble stoppet av en god KFUM-keeper, godt hjulpet av et solid forsvar. De flere hundre på bortefeltet måtte dermed se lagene ta pause med 1-0 på tavla (og 44:15 på stadionuret!).
Etter en pause hvor de mest rutinert gikk og vasket hendene i varmt vann for å klare seg gjennom andre omgang kom kampen i gang igjen. Det gjorde til min store frustrasjon ikke stadionuret. Etter et lite kvarter var målscorer Brix byttet ut med skade, og noen hadde tydeligvis mens han fikk behandling funnet manualen til stadionuret. Etter to-tre forsøk fikk man stilt klokka og startet den ca fra 62. minutt.
Kongsvinger hadde nå lagt voldsomt press på hjemmelaget, og omtrent alt som skjedde foregikk foran bortefansen som sto bak KFUMs mål. Igjen vartet mannen i gult opp med noen herlige redninger, og etter omtrent 74 minutter skjedde det som ofte skjer når et lag desperat jager scoring. KFUM fikk gjennomført en flott kontring, og vips så sto det 2-0. Assistentdommer ble umiddelbart overfalt av rasende Kongsvingerspillere som mente angrepet skulle vært avvinket for offside, men det eneste de fikk ut av protestene var et gult kort.
Etter dette gikk futten litt ut av KIL-spillerne, og tross noen ville raid fra den komorske (Heter det det når man spiller for Komorene?) landslagskeeperen som et par ganger prøvde seg på noen Manuel Neuer-etterligninger framme ved midtbanen ble det ikke flere scoringer. Kampen endte 2-0, og nedslåtte glomdøler returnerte slukøret hjemover, mens hjemmelaget feiret med supporterne og ga seiersintervjuer. Oppgjøret til helga mot Start kan fort bli en spennende affære!
I min søken etter kamper å se nå på tampen av sesongen ble jeg tipset om at i påvente av at opprykkskvaliken skulle starte hadde KFUM invitert Skeid til treningskamp på sin hjemmebane. Jeg brukte derfor sjefens kontor som garderobe før jeg forlot jobb, fikk på meg noen ekstra lag klær, og tok bussen til det som skulle vise seg å være et tåkelagt Ekeberg.
Spaserte inn på stadion, og oppdaget til min store glede at pressetribunen var ledig, så for å holde meg nogenlunde tørr i det fuktige været rømte jeg inn der. Litt før avspark fikk jeg selskap av Norlink86 som i likhet med meg hadde tilbragt helga i Tyskland, så det var nok av historier å utveksle mens vi så på at banemannskapet febrilsk prøvde å fjerne vann fra banen med en traktor.
Da kampen ble sparka i gang var det første som skjedde at tåka tetna så vi nesten ikke så over banen. Det letna likevel litt da 0-1 kom etter seks og et halvt minutt, så KFUM-forsvaret kan definitivt ikke skylde på sikten for baklengsmålet. Skeid hadde til da vært det kvasseste laget, så det var absolutt ikke ufortjent med ledelse for de sortkledde.
Også resten av omgangen syntes jeg Skeid taklet de mildt sagt utfordrende forholdene best. KFUM sluttet ikke å prøve å spille langs bakken, men det var faktisk helt umulig å få til. Enhver ball som skulle trille mer enn en halvmeter var dømt til å stoppe i en vanndam på veien, og det burde hjemmelaget definitivt klart å tilpasse seg. Det ble ikke flere scoringer før pause, og traktoren tok en ny runde med å brøyte vekk vann for å prøve å bedre forholdene noe.
Etter pause hadde KFUM sin beste periode i kampen, og nå lettet også tåka noe. Til gjengjeld økte det på med regn, så jeg var glad jeg hadde paraply med da jeg forlot pressetribunen i et forsøk på å få noen bilder også fra andre vinkler. Mens jeg sirklet rundt banen på jakt etter blinkskudd prøvde spillerne på det samme inne på matta, men de lot vente på seg. I det jeg hadde passert begge lags trenerbenker og sagt hei til Tom Nordlie kom det en massiv tåkesky rullende inn over banen.
Det ble så tett tåke at jeg begynte å lure på om det faktisk var en fotballkamp her, eller om det bare var noe jeg hadde drømt. Heldigvis hørte jeg smått noen lyder ute fra kunstgresset, men jeg var litt bekymret for om vi ville oppleve det samme som da jeg var på Manstad og dommeren ville avbryte kampen.
Dagens dommer må ha hatt en radar eller noe, for han lot til å synes det var uproblematisk å spille videre i den tette tåka. Det kom heldigvis få klager fra spillerne også, og med et lite kvarter igjen av kampen entret jeg igjen pressetribunen for å se slutten av kampen.
Drøyt ti minutter før slutt gikk Skeid opp til 0-2, før hjemmelaget muligens ble snytt for straffe (Skeidsupporter Malak SJ som ikke var til stede mente selvsagt at dommeren gjorde rett). Rett før klokka viste 86 minutter kom også 0-3, og det ble veldig klart at KFUM har en del å jobbe med siste uka (samt håpe at dreneringa på Intility Arena der kampen skal spilles er bedre enn den på KFUM Arena)før de møter vinneren av helgas kamp mellom Kongsvinger og Sogndal.
Kampen endte 0-3, og jeg fikk min groundhopperkollega til å svippe meg til Lambertseter hvorfra jeg tok bussen hjem.
