Fyllingsdalen - TIL 2020 (1-0)

Etter gårdagens strabaser spratt jeg frisk og opplagt ut av senga lørdag morgen, dusjet av meg de siste restene av feber, og fortsatte vestover. Med tette bihuler ble ikke turen ned fra Filefjell mot Lærdal bare behagelig, men etter å ha passert Gudvangatunnelen var det heldigvis ikke så mange store opp- og nedurer før jeg var framme i Bergen. Her fant jeg etterhvert fram til idylliske Varden Amfi, hvor det skulle spilles kamp i kvinnenes førstedivisjon mellom FK Fyllingsdalen og serieleder TIL 2020.

I et typisk bergensk kupert terreng var det klemt inn flere fotballbaner, og foran selve Varden Amfi var det bygd en svær tribune. Til uka kommer byens «storesøster» Brann på besøk, og da kan man nok forvente et noe større innrykk enn oss 7-8 som hadde satt oss på bortefeltet i dag for å heie på våre jenter. Totalt var det 146 frammøtte i dag, men lenge var det vi få som heiet på bortelaget som ga noe lyd fra oss. Selv var jeg dessverre fortsatt litt indisponert i halsen etter noen dagers influensa midt i uka, så det ble ikke noe synging i dag.

Inn mot kampstart skjønte jeg at jeg skulle være veldig glad at dette var en tribune med tak over. Det regnet som det bare kan regne i Bergen. I bøtter og spann! På de øverste radene på tribunen var det heldigvis tørt, men damene ute på kunstgresset fikk definitivt skyllet håret, mens Forza Tromsø-flagget vaiet i vinden oppe hos meg. (Har for øvrig latt meg fortelle at Arbeidets Rett skrev om en annen supporterklubbs tilstedeværelse. De tar feil.)

Innledningsvis i kampen skjedde det ikke veldig mye å skrive hjem om. Det tok rundt tjue minutter før den første anstendige sjansen kom, men etter et flott innlegg fra TILs venstre side ble avslutningen nikket over tverrliggeren. Ellers syntes jeg dessverre spillet var preget av mye unøyaktighet, og at bergenserne fikk slippe unødvendig mye til, noe som dessverre kulminerte i en Fyllingsdalen-scoring etter 25 minutters spill. 1-0.

Det ble pause, jeg fikk testet de lokale pølsene (Gode, men brødet var kjipt) og vaflene (gode), og så var det igjen klart 45 minutter regnfylt fotball.

Blant mine medsammensvorne på bortefeltet var det en solid kontingent fra Nord-Østerdalen, noe som har sin naturlige forklaring i at både treneren og to spillere på laget har sin bakgrunn derfra (Dette er selvsagt også grunnen til at tidligere nevnte avis fra fjellregionen dekket kampen). Engasjementet hos gjengen var stort, og etter pause fungerte ting langt bedre hos de rødhvite enn jeg syntes det hadde gjort i første omgang, og nå begynte man etterhvert å produsere en hel del målsjanser.

Dessverre for oss så var ikke de nordnorske gudene på jobb i dag, så på toppen av at «Mackøl og måsegg»-sanger Bjørn Jens hadde gått bort måtte vi se skudd etter skudd gå utenfor eller bli blokkert. Unntaket var den ene gangen ballen faktisk endte i nettet, men vi etter et halvt sekunds jubel fikk se at AD hadde flagget i været. Offside.

På overtid været hjemmepublikummet seier og begynte endelig å gi litt lyd fra seg, og da Gruben-dommer Victoria Nilsen blåste for siste gang i dag sto det fortsatt 1-0 til stor gleder for de blålilla, og minst like stor skuffelse for oss bortefans og -spillere.

Jeg forlot stadion, dro og sjekket inn på hotellet, fant litt ekstra klær, og satte kursen mot en siste kamp for dagen.

Hønefoss - TIL2020 0-2

Etter gårdagens langtur hoppet jeg etter en rolig frokost i bilen og sendte melding til Arne at jeg var på vei for å plukke ham opp. På avtalt sted merket jeg at telefonen sto i flymodus så meldinga ikke var sendt, men han hadde heldigvis gamblet på at jeg kom likevel, så vi kunne raskt sette kursen vestover mot Sandvika hvor vi svingte nordover mot Hønefoss. Etter en begivenhetsløs time ankom vi AKA Arena, hvor det viste seg å være nesten umulig å komme inn. Vi foretok dermed en ureglementert entré gjennom garderobegangen, og fant oss en chill plass på hovedtribuna for å se treningskamp mellom divisjonskollegene Hønefoss og TIL2020.

Da kampen ble sparket i gang så vi at det kun var satt opp hoveddommer, og bortre linje ble fulgt opp av en fra Hønefoss' team. På linja foran tribuna lå det et flagg, og etter hvert ble en av TIL-reservene spurt om å markere om ballen var ute eller ei, en jobb hun utførte med varierende engasjement.

Tromsøjentene tok tidlig tak i kampen og styrte det meste som skjedde ute på banen, men Hønefoss' keeper Margaux Batt Lægreid viste seg å ha en bortimot umulig dag. TIL produserte sjanse etter sjanse, men enten ble avslutninga for upresis, eller så var Lægreid der med en redning.

Det sto dermed 0-0 da dommeren varslet pause etter ca 42 minutters spill. Sammen med nærmere 50 andre (hvorav en god del hadde satt seg på kortsidetribuna for å få nyte vårsola) måtte vi også skuffet innse at det nok ikke ble noen lokalt fremstilte pølser på Hønefoss i dag.

Da kampen etter et lite kvarters hvil igjen startet tok de rødkledde fra nord umiddelbart affære, og det var bare spilt 35 sekunder da ballen endelig kom seg forbi HBK-keeperen. 0-1 og stor jubel blant oss to på bortefeltet (som for anledningen var ca midt på hovedtribunen).

Det haglet fortsatt med målsjanser, men Lægreid fortsatte å storspille, og dersom dette er nivået hun legger seg på i årets 1. divisjon, så kan det umulig ta lang tid før klubber i toppserien banker på døra på Ringerike. Tross veggen i mål, ingen kan gjøre jobben helt alene, og like før det var spilt 25 minutter av andre omgang ble hun sviktet av forsvaret sitt, og TIL2020 kunne igjen juble for scoring, høyst fortjent.

Det kom enda flere sjanser til scoring, men dere kan jo gjette hva som skjedde med dem. Jeg er overbevist om at dersom noen regner på xG for bortelaget denne søndagen, så er vi solid oppe i det tosifra feltet. Det føltes dermed smått utrolig at det ikke sto mer enn 0-2, da dommeren etter nye 42 minutter blåste av kampen.

Arne og jeg applauderte litt, prøvde å sette kursen tilbake mot Oslo, innså at slutten av vinterferie-køen mot Sandvika var helt latterlig, og tok en nær køfri omvei om Jevnaker og Nittedal hjem, etter endelig å ha fått se en TIL2020-seier etter det som etterhvert var ganske mange mislykkede forsøk.

Kolbotn - TIL2020 3-1

Etter å ha hastet meg gjennom å få sendt dagens eposter i øst og vest dro jeg fra jobb og plukket opp bilen. Med kurs mot Follo sendte jeg en melding til Sören som jeg hadde sett sjekke inn i Futbology-appen om at han måtte starte stoppeklokka ettersom jeg kom til å bli for sen til avspark. Fikk et beroligende svar om at kampen var utsatt en halv time, så jeg rakk dermed fram i god tid før kampen melom Kolbotn og TIL2020 ble satt i gang.

Toppseriespillerne fra Nordre Follo var selvsagt favoritter i treningskampen mot laget fra 1. divisjon, og det var på ingen måte ufortjent da et flott angrep ble toppet med scoring etter 6 minutters spill. 1-0.

TIL2020s rødkledde spillere viste likevel raskt at de ikke hadde tenkt å bli totalt overkjørt, og sakte men sikkert kriget de seg på nytt inn i kampen. Det var likevel de blå som kom til de fleste og største sjansene, men i motsetning til i Gigi Becalis FCSB lot alle spillerne her til å være fullvaksinerte, men dessverre mot å score. Med litt over halvspilt omgang fikk derimot jentene nordfra lønn for strevet, og ballen ble kjempet inn til 1-1.

Flere scoringer fikk vi ikke i denne omgangen, og da en Kolbotn-spiller ble liggende og vri seg i feltet etter å ha fått en smell blåste dommeren like godt til pause. Om jeg legger godviljen til var vi omlag 15 tilskuere på kamp i dag, og pausen varte litt over et minutt for hver tilskuer, så klokka hadde passert tre med god margin da lagene igjen var på plass og klare for nye 45 minutters fotball.

Gjestene fra nord kom svært friskt ut fra garderoben, men heller ikke de lyktes med å overliste motstandernes forsvar. Kolbotn kom så mer og mer inn i kampen igjen, og rett før kvarteret var spilt av andre omgang kom et nytt ledermål. Kampen fortsatte med massiv sjansesløsing for hjemmelaget, før de under ti minutter før full tid endelig lyktes med å sette inn 3-1.

Etter noen minutters overtid blåste dommeren av så vi kunne komme oss vekk fra høstkulda. Kampen endte med en fortjent 3-1-seier til de blåstripete, men når sant skal sies hadde kanskje 6-3 vært et mer beskrivende resultat av hvordan kampen hadde vært.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lyn - TIL 2020 1-0

Med bilen på verksted tog jeg sammen med Arne toget til Lillestrøm og bussen videre til Åråsen. Vi spaserte så med livet som innsats (jeg iallfall, Arne var smart nok til å ha piggsko) på glatta bort til LSK-hallen hvor TIL2020 skulle møte Lyns damer til treningskamp.

Etter et kort pitstop i kiosken tuslet vi langs tribuna og slo oss ned mot enden innerst i hallen. Herfra fikk vi se toppserielaget komme best i gang, men jentene fra nord red av stormen og kjempet seg etter hvert mer inn i kampen. Det ble likevel ingen scoringer før pausen (som kom alt etter 40 minutter, sannsynligvis pga 90 minutter total banetid?)

Etter en kjapp hvil gjorde Lyn en haug med bytter, og ansporet av den nye energien tok de igjen initiativet i kampen, men i likhet med i første omgang kom det ikke noen scoringer ut av det. De for anledningen grønnkledde (TIL 2020 er resultatet av en fusjon mellom Fløyas og TILs damelag, og grønt er som kjent Fløyas farge) damene kom til noen ok sjanser, men heller ikke de klarte å få noen oppføringer i målprotokollen.

Da andre omgang var nesten halvspilt gjorde så begge lag en rekke bytter. AD1 så ut til å ha det ganske hektisk noen øyeblikk, men etter hvert var byttene gjort, og speaker gjorde et forsøk på å referere hvem som hadde forlatt og hvem som hadde entret banen.

Litt etter dette begynte jeg å bli bekymret for «scorings-streaken» min (siden denne kampen har det blitt scoret minst ett mål i alle kampene jeg har sett), og da jeg ytret min bekymring for dette offentlig tok det bare to minutter før ballen litt ut av det blå lå i nettet bak TIL 2020-keeperen.

Med bare et drøyt kvarter igjen av kampen prøvde Tromsø-jentene febrilsk å utligne, men sant å si var Lyn nærmere 2-0 enn hva vi var å få en utligning, så da dommeren blåste av med 1-0 på tavla var det nok alt i alt en fortjent seier i en ikke veldig minneverdig treningskamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grei - Fløya/TIL2020 1-0

I anledning at TIL 2020 (Eller Fløya som de fortsatt heter hos NFF) hadde tatt turen til hovedstaden for å spille mot Grei hadde med-TIL-supporter Arne tatt affære og mobilisert. Jeg plukka ham derfor opp på Kalbakken og cruiset opp bakkene til Greibanen, hvor vi fant oss en plass nært kameraet fra Direktesport på tribuna.

Grønntrøyene nordfra kom best i gang, og fikk alt etter fem-seks minutter en stor sjanse på corner. Scoring ble det derimot ikke. Videre utover i første omgang kom også hjemmelaget til noen enorme sjanser, men heller ikke de lyktes i å konvertere sjansene til noe som kunne noteres i målprotokollen. 

Det eneste nevneverdige som skjedde før pause var altså at en sommerfugl stormet banen, og da lagene tok pause sto det fortsatt 0-0. Jeg gjorde et forsøk på å skaffe meg en vaffel i pausen, men lang kø og ikke noe lager (altså måtte det stekes på bestilling) gjorde at jeg slo fra meg denne planen og returnerte til tribuna med uforrettet sak.

Sammen med omlag femti andre (Iallfall langt fra de hundre jeg hørte Direktesport rapportere om) fikk vi etter pause se gjestene ta helt over. Det var omtrent enveiskjørt i steinbruddet på Rødtvet, men ikke snakk om at vi fikk noen scoringer. Om frustrasjonsnivået var stort, så var underholdningsnivået når speaker prøvde å kommentere bytter nesten enda større, og det toppa seg da han trodde spilleren som ble bytta ut i det 61. minutt hadde trøyenummer 61.

Apropos kommentering, så var det å sitte nært Direktesports team en interessant opplevelse. På den ene kampen jeg så i går var det en liten pjokk som kommenterte at dette var akkurat som å se på TV, men med livekommentering på øret ble TV-følelsen enda større!

Mot slutten av kampen var det tydelig at jentene fra nord virkelig ville ha med seg alle poengene nordover, men fortsatt ville det seg ikke. Nedturen ble derfor enorm da hjemmelaget, som ikke hadde skapt noen ting hele omgangen plutselig ut av ingenting satte ballen i mål til 1-0 med bare halvanna minutt igjen av ordinær tid.

Da dommeren blåste av et par minutter på overtid hadde det ikke kommet noen utligning, og mens hjemmelaget kunne juble for seier lå det strødd grønnkledde jenter over hele banen som fortvilte over de mange misbrukte mulighetene.

Hønefoss - Fløya (TIL 2020) 2-1

Høsten 2020 ble det klart at Tromsøs to fremste lag i damefotballen, Fløya og Tromsø skulle slås sammen til en ny klubb, TIL 2020. Dessverre kom vedtaket for sent til at NFF lot dem stille som TIL 2020 i 2021-sesongen, det sto derfor fortsatt Fløya på alle offisielle dokumenter, men laget er altså egentlig TIL 2020 og spiller i 1. divisjon kvinner. Denne søndagen hadde de tatt turen til Hønefoss, og det samme gjorde jeg og medsupporter Arne.

Vi inntok etter en begivenhetsløs kjøretur tribuna, og fikk herfra se hjemmelaget entre banen ikledd trøyer fra en rekke lokale klubber som et ledd i aksjonen for å kreve at det igjen åpnes for å spille breddefotball. Det var også hjemmelaget som etter at dommeren hadde blåst i gang kampen kom til den første store sjansen, før også gjestene fra nord meldte seg på med en finfin kontring hvor keeper gjorde en solid innsats for å avverge scoring. Den aller største sjansen kom likevel etter et frispark hvor det var snakk om centimetre som hindret at vi fikk stolpe inn og ikke stolpe ut.

Tross at det ikke var direkte solskinn under det meste av kampen ble det kjørt drikkepauser, og ut fra den gryende hodepinen jeg selv merket mot slutten av oppgjøret var nok det smart. Uansett, før pause kom det endelig noen scoringer. Rundt ti minutter før pause glapp det for TIL 2020-forsvaret, og drøyt fem minutter senere kvitterte TILs med en flott kule fra litt avstand. Det sto 1-1 da lagene tuslet i garderoben.

Etter litt pause kom Hønefoss-damene tilbake på banen, men det varte og rakk før dommerne og bortelaget kom, men til slutt var endelig alle aktører på plass og klare for andre omgang. Noe skar seg likevel, så avspark måtte tas på nytt, men SÅ var vi endelig i gang.

Like før halvspilt omgang hadde Hønefoss en svært god periode, og til slutt lyktes de med det som måtte komme. 2-1, og vi totalt fem-seks på tribuna som holdt med gjestene (Totalt var det 231 betalende tilskuere) begynte å undres på om de kunne klare å få med seg noe fra denne kampen.

Dessverre for oss, det lot ikke til at de rødkledde hadde noe mer å stille opp med, og da dommeren etter drøyt fire minutter tillegg i tiden blåste i fløyta for siste gang sto det fortsatt 2-1. Hjemmelaget jublet, bortelaget fortvilte, og jeg og Arne hastet mot bilen for å forsere den grusomme søndagstrafikken tilbake til hovedstaden.