I anledning at TIL 2020 (Eller Fløya som de fortsatt heter hos NFF) hadde tatt turen til hovedstaden for å spille mot Grei hadde med-TIL-supporter Arne tatt affære og mobilisert. Jeg plukka ham derfor opp på Kalbakken og cruiset opp bakkene til Greibanen, hvor vi fant oss en plass nært kameraet fra Direktesport på tribuna.
Grønntrøyene nordfra kom best i gang, og fikk alt etter fem-seks minutter en stor sjanse på corner. Scoring ble det derimot ikke. Videre utover i første omgang kom også hjemmelaget til noen enorme sjanser, men heller ikke de lyktes i å konvertere sjansene til noe som kunne noteres i målprotokollen.
Det eneste nevneverdige som skjedde før pause var altså at en sommerfugl stormet banen, og da lagene tok pause sto det fortsatt 0-0. Jeg gjorde et forsøk på å skaffe meg en vaffel i pausen, men lang kø og ikke noe lager (altså måtte det stekes på bestilling) gjorde at jeg slo fra meg denne planen og returnerte til tribuna med uforrettet sak.
Sammen med omlag femti andre (Iallfall langt fra de hundre jeg hørte Direktesport rapportere om) fikk vi etter pause se gjestene ta helt over. Det var omtrent enveiskjørt i steinbruddet på Rødtvet, men ikke snakk om at vi fikk noen scoringer. Om frustrasjonsnivået var stort, så var underholdningsnivået når speaker prøvde å kommentere bytter nesten enda større, og det toppa seg da han trodde spilleren som ble bytta ut i det 61. minutt hadde trøyenummer 61.
Apropos kommentering, så var det å sitte nært Direktesports team en interessant opplevelse. På den ene kampen jeg så i går var det en liten pjokk som kommenterte at dette var akkurat som å se på TV, men med livekommentering på øret ble TV-følelsen enda større!
Mot slutten av kampen var det tydelig at jentene fra nord virkelig ville ha med seg alle poengene nordover, men fortsatt ville det seg ikke. Nedturen ble derfor enorm da hjemmelaget, som ikke hadde skapt noen ting hele omgangen plutselig ut av ingenting satte ballen i mål til 1-0 med bare halvanna minutt igjen av ordinær tid.
Da dommeren blåste av et par minutter på overtid hadde det ikke kommet noen utligning, og mens hjemmelaget kunne juble for seier lå det strødd grønnkledde jenter over hele banen som fortvilte over de mange misbrukte mulighetene.
For å varme opp litt til dagens hovedkamp tok jeg lørdag formiddag turen til Bislett for å se Lyn ta imot Fløya til toppoppgjør i tredjedivisjon avdeling seks. (Avgjørende for at jeg valgte denne kampen var det faktum at det var Bondens Marked på Majorstua, som jeg skulle besøke etterpå for å finne meg noe helgemiddag)
På plass på tribunen fikk jeg se godt oppmøte fra Bastionen som tydelig hadde skjønt at dette var en kamp det var viktig for de rødhvite å vinne skulle divisjonen vinnes og opprykket sikres, og at de måtte gjøre sitt som «den tolvte mann» for å bidra.
Kampen startet med et klart overtak for Lyn, og alt etter halvannet minutt kom den første scoringen. En skikkelig kalddusj for gjestene fra nord der, altså.
De grønnkledde kriget seg likevel inn i kampen igjen, og da vi nærmet oss halvspilt omgang var jeg tilbøyelig til å omtale det vi hadde sett som jevnspilt, men så kom det et forferdelig balltap i Fløyas forsvar. Dette var en Lyn-spiller kjapp å utnytte, og alene med keeper gjorde han ingen feil og doblet til 2-0.
Etter dette hadde hjemmelaget stort sett et fast grep rundt kampen. Fløya hadde ballen lite på motstanders banehalvdel, og fikk til lite når de hadde den på egen halvdel. Like før pause kom så Lyn med en sluttspurt før hvilen som kulminerte i en sjansebonanza som aldri ble avverget skikkelig, og da sto det plutselig 3-0 når lagene gikk til pause.
Etter hvilen var lite forandret, og før ti minutter var spilt hadde Lyn spilt seg til en corner som ble perfekt slått og stanget i mål. 4-0.
Drøyt ti minutter før full tid fikk Fløya kjempet seg til en corner. Etter nesten ett minutts spill endte også denne med mål. Til Lyn. Ting gikk virkelig ikke gjestenes vei.
Da klokka passerte 85 skjedde endelig det de tre Fløya-tilhengerne på tribunen hadde ventet på: Opphentingen var startet! Jubelen var stor, og Bastionen fant det passende å komme med noen klart humoristiske trusler om hva som skulle skje etter kampen mot de tre, som ikke virka nevneverdig skremt.
Det ble aldri noe mer opphenting enn det ene målet, og kampen endte dermed 5-1. Speaker avsluttet med å oppfordre folk til å ta med søpla, selv om det hang stadionreklame fra et stort gjenvinningsfirma i den ene svingen, som påpekte at det ikke finnes søppel mer.
Definitivt en viktig seier for Lyn, og jeg blir etter å ha sett denne kampen ikke det minste overrasket om de rykker opp i år. Vil spesielt nevne Eirik Haugstad som en spiller som virket å være minst ett nivå for lavt i tredjedivisjon.
