Hønefoss - Fløya (TIL 2020) 2-1

Høsten 2020 ble det klart at Tromsøs to fremste lag i damefotballen, Fløya og Tromsø skulle slås sammen til en ny klubb, TIL 2020. Dessverre kom vedtaket for sent til at NFF lot dem stille som TIL 2020 i 2021-sesongen, det sto derfor fortsatt Fløya på alle offisielle dokumenter, men laget er altså egentlig TIL 2020 og spiller i 1. divisjon kvinner. Denne søndagen hadde de tatt turen til Hønefoss, og det samme gjorde jeg og medsupporter Arne.

Vi inntok etter en begivenhetsløs kjøretur tribuna, og fikk herfra se hjemmelaget entre banen ikledd trøyer fra en rekke lokale klubber som et ledd i aksjonen for å kreve at det igjen åpnes for å spille breddefotball. Det var også hjemmelaget som etter at dommeren hadde blåst i gang kampen kom til den første store sjansen, før også gjestene fra nord meldte seg på med en finfin kontring hvor keeper gjorde en solid innsats for å avverge scoring. Den aller største sjansen kom likevel etter et frispark hvor det var snakk om centimetre som hindret at vi fikk stolpe inn og ikke stolpe ut.

Tross at det ikke var direkte solskinn under det meste av kampen ble det kjørt drikkepauser, og ut fra den gryende hodepinen jeg selv merket mot slutten av oppgjøret var nok det smart. Uansett, før pause kom det endelig noen scoringer. Rundt ti minutter før pause glapp det for TIL 2020-forsvaret, og drøyt fem minutter senere kvitterte TILs med en flott kule fra litt avstand. Det sto 1-1 da lagene tuslet i garderoben.

Etter litt pause kom Hønefoss-damene tilbake på banen, men det varte og rakk før dommerne og bortelaget kom, men til slutt var endelig alle aktører på plass og klare for andre omgang. Noe skar seg likevel, så avspark måtte tas på nytt, men SÅ var vi endelig i gang.

Like før halvspilt omgang hadde Hønefoss en svært god periode, og til slutt lyktes de med det som måtte komme. 2-1, og vi totalt fem-seks på tribuna som holdt med gjestene (Totalt var det 231 betalende tilskuere) begynte å undres på om de kunne klare å få med seg noe fra denne kampen.

Dessverre for oss, det lot ikke til at de rødkledde hadde noe mer å stille opp med, og da dommeren etter drøyt fire minutter tillegg i tiden blåste i fløyta for siste gang sto det fortsatt 2-1. Hjemmelaget jublet, bortelaget fortvilte, og jeg og Arne hastet mot bilen for å forsere den grusomme søndagstrafikken tilbake til hovedstaden.