Grorud - Skeid 1-0

Hadde planlagt å ha ei ganske rolig helg, så i stedet for noen lang utflukt fredag ble det en høyst kortreist ferd opp nordhellinga av Groruddalen. På uteserveringa hos Tatie fant jeg Jonny som satt og gruet seg til kamp, og etter å ha prata litt med ham inntok jeg for 25. gang stadionet hvor det var klart for derby i andredivisjon mellom Grorud og Skeid.

Da jeg kom inn så jeg raskt at det var noe spesielt på gang. En ung supportergjeng hadde tatt plass på kortsidetribuna, og foruten tromme var det også flere bannere på gang, deriblant et med den fyndige teksten «Elsker Grorud Jævla Skeid». Etter som kampstart nærma seg strømma det til flere og flere unge supportere der, som var mer enn klare for å ta opp kampen med de mer kjente Skeidoksene bortest på langsidetribuna, og da innmarsjen startet kom jaggu gule og blå røykbomber fram!

Da kampen kom i gang var det ganske livlig, og etter bare fire minutter fikk vi den første av kveldens to store snakkiser. En Grorud-spiller på vei mot mål gikk i bakken, og dommeren var raskt oppe med det røde kortet. Dette må kunne sies å være en mildt sagt tvilsom avgjørelse, men mannen med fløyta var fast bestemt på at han hadde dømt riktig, og dermed lå alt til rette for en svært tung kveld for gjestene fra Nordre Åsen som ville måtte spille nesten hele kampen med en mann mindre på banen.

Etter utvisninga fikk vi en lang periode som var så godt som enveiskjørt fra gultrøyene. Det aller meste skjedde foran Skeids danske keeper, men når sant skal sies lyktes de ikke med å sette ham på de helt store prøvene. Utover i omgangen ble overtaket noe mindre, og også de for anledningen sortkledde kom på noen besøk i motsatt ende av banen.

Det sto uansett 0-0 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk, mens jeg tok plass for å dokumentere at Grorud IL tildelte Per Ravn Omdal den største æren de kunne, et æresmedlemskap. Velfortjent!

Da kampens hovedaktører kom tilbake på banen ga bortesupporterne dommeren klar beskjed før avspark om at de ikke hadde glemt ham og det han gjorde i starten av kampen. De fikk så se et Skeid-lag som var langt mer med på notene enn de hadde vært etter utvisninga i første omgang, men fortsatt var det Grorud som var det førende laget. Bortelaget kom likevel til det som utvilsomt var den største sjansen da en avslutning gikk i stolpen og ut!

Grorud fortsatte å trykke på, men fortsatt ble det overraskende lite sluttprodukt ut av det. De avslutningene som kom var stort sett ufarlige, og jeg tror nok at de syngende supporterne til Skeid nå mot slutten av kampen hadde et lite håp om at tross at de var tallmessig underlegne på banen skulle de greie å få med seg noe. 

Så, med rundt 7 minutter igjen av ordinær tid ble dette håpet knust. Igjen var det dommeren som kom i fokus, denne gangen fordi han dømte straffespark til de gulblå fra Groruddalen. Straffesparket ble sikkert satt i mål, og med 83:45 på stadionuret sto det 1-0.

Resten av kampen handlet det meste om at Skeid prøvde panisk å få en utligning, mens Grorud kom på noen overganger som ga dem kurante muligheter. Litt inn i overtida fikk en av ballhenterne litt ufrivillig heltestatus blant hjemmefansen da han var litt treg med å gi Skeids keeper ballen (Jeg tror faktisk dette skyldtes minst like mye mangel på konsentrasjon om oppgaven som vond vilje, men det var nok uansett verdt skjenneprekenen han fikk fra ei av kampvertene etterpå). Nevnte keeper ble for øvrig med opp på et hjørnespark langt inn i overtiden, men det ville seg ikke for gjestene denne nydelige fredagskvelden, og dermed endte kampen 1-0, og vi kunne bevitne ville jubelscener.

Jeg fant ut at jeg ikke gidda en kamp til slik jeg hadde vurdert tidligere på kvelden, og dro i stedet hjem for å nyte de nye vinduene borettslaget hadde montert i leiligheta mi, før jeg tok kveld for å samle krefter til lørdagens fotballutflukt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vålerenga - KFUM 1-1

Etter den sene returen etter fredagens banehoppingstur til Sørlandet var det ganske fristende å dra hjem og innta horisontalen etter å ha spilt trombone hele dagen lørdag, men hadde jeg vett til å gjøre det? Neida, jeg hadde jo kjøpt billett til bortefeltet på en eliteseriekamp mellom to lag jeg ikke bryr meg om, så da satte jeg meg heller i bilen og fikk publisert og spredt bloggpostene fra de to kampene jeg hadde sett dagen før, før jeg forserte et grusomt regnvær og kom meg inn på stadion hvor det skulle være byderby mellom Vålerenga og KFUM.

Grunnen til at jeg hadde kjøpt billett på bortefeltet var egentlig at jeg skulle holde en KFUM-supporter jeg kjenner med selskap, men i det jeg hadde kommet meg på plass tikket det inn en melding om at han hadde overlatt til en kompis å kjøpe billett, så han befant seg nå på langsida og måtte bruke all sin konsentrasjon på å ikke applaudere «Kåffa»s prestasjoner for å unngå å bli kasta ut. Høyst urutinert, men da skjønte jeg at jeg iallfall slapp å forholde meg til andre enn en myriade av barnefamilier som var irriterte over at bortefeltet nesten ikke hadde noen nedfelte seter, så det var bare ståplasser tilgjengelige.

Etter de tradisjonelle Vålerenga-tingene før avspark med unger og voksne med flagg som sprang på kryss og tvers akkompagnert av Jean-Michel Jarre, og synging av hyllesten til bydelens kirke var det klart for avspark foran et publikum som ikke var så aller verst stort, selv om man jo kunne forventa at et byderby ville fylle stadion. Østblokka leverte uansett på høyt nivå.

Første del av første omgang var det lite å skrive hjem om som skjedde. To VIF-spillere smalt sammen og ble liggende, men begge kom seg på bena igjen etter en liten sjekk. På kunstgresset var det ellers bortelaget som så best ut, mens på tribunene var det ikke overraskende hjemmefansen som dominerte, og det var for meg som følger Allsvenskan såpass tett som jeg gjør godt å se en støtteerklæring til supporterne over grensa som ikke akkurat har gode arbeidsforhold for tida.

Sju minutter før pause hadde gjestene en kjempesjanse, men det sto fortsatt 0-0 da spillerne gikk i garderoben, og de gravide damene som satt i trappa ved siden av meg forsvant litt. Da de sistnevnte hadde fått satt seg igjen kom spillerne tilbake på banen, og etter den lokale versjonen av Kelly Family-hiten «I can't help myself» kom spillet igjen i gang.

Også etter hvilen var det bortelaget som så sterkest ut, og etter 12 minutters spill fikk de faktisk ballen i mål, men jubelen på bortefeltet fikk en brå slutt da man skjønte at assistentdommeren hadde markert for offside. Fortsatt 0-0.

Så, litt etter at timen var spilt fikk vi litt dramatikk. En KFUM-spiller ble felt på ulovlig vis i en kontring, men ballen endte hos en lagkamerat og dommeren markerte for fordel. Kontringen fortsatte, og litt etter han som nå hadde ballen hadde kommet inn i sekstenmeteren gikk han overende. Umiddelbart så dette helt greit ut, ballen forsvant ut, og dommeren delte ut gult kort til han som hadde forårsaket den første hendelsen. Plutselig, rett før spillet skulle settes i gang markerte han for VAR-sjekk og løp ut til skjermen på sidelinja. Jeg trodde kanskje noen mente at forseelsen som nesten hadde stoppet kontringa hadde vært så grov at det skulle vurderes om dette burde vært rødt kort, men da dommeren kom tilbake pekte han på straffemerket! Fellingen som iallfall ikke jeg 140 meter unna hadde reagert på hadde blitt vurdert som straffbar, og dermed kunne en av de rødhvite gjøre seg klar for å skyte fra 11-metersmerket. Ballen endte i mål, og dermed sto det 0-1, noe som tross at straffen kanskje hadde vært billig utvilsomt var ganske fortjent kampen sett under ett så langt.

Det så lenge ut som om KFUM skulle klare å ta alle tre poengene i denne høstens derby, men samtidig syntes jeg etterhvert de så litt feige ut. Ved et par anledninger ble forsøk på kontringer tatt ut mot hjørneflagget for å dra ut tida i stedet for mot mål. Jeg begynte så smått å lure på om den ikke ubetydelige andelen av de offisielt 13479 tilskuerne som hadde begynt å forlate stadion kom til å gå glipp av noe, og da fjerdedommeren annonserte minimum fem minutters tillegg i tiden ble det iallfall vakt et håp hos de kongeblå.

Langt inn i overtiden fikk så Vålerenga et frispark som holdt på å ende med selvmål for KFUM, men målvakten leverte et tigersprang av de sjeldne og fikk dyttet ballen ut til hjørnespark. Vålerenga hadde sendt opp alt og alle i feltet, og vi hadde passert syv tilleggsminutter da corneren ble slått. Ballen så først ut til å bli klarert, men en av hjemmelagets menn nådde den først, og fra 15 meters hold fyrte han av. Mål, 1-1, og enorm skuffelse på bortefeltet.

Da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og det var en ganske skuffet gjeng fra Ekeberg som kom mot de relativt kortreiste bortesupporterne for å takke for støtten. Om han som prøvde seg på en banestorming var hjemme- eller bortesupporter vet jeg forresten ikke, men dette var uansett en ganske dødfødt greie.

Jeg forlot etterhvert stadion, kom meg på mystisk vis ut av parkeringsplassen igjen, og dro så hjem og laget et bedre måltid før jeg kunne innta senga for å prøve å få tilbake litt søvnoverskudd før arbeidsuka starter igjen.

Skövde AIK - IFK Skövde 0-0

Etter å ha kommet meg sørover igjen etter ferien var det med en viss sitring i kroppen jeg mandag formiddag plukket opp Christian og Jon-Are, før vi krysset grensa, shoppet litt, tok runden rundt Vänern og til slutt kom fram til Västgötaslätten. I Skövde ble det inntatt litt mat, før jeg flyttet bilen til parkeringa utenfor stadionet hvor det skulle spilles byderby i Ettan Södra mellom Skövde AIK og IFK Skövde.

Som sagt flyttet jeg bilen, mens de andre to valgte å spasere fra sentrum og ut mot banen. Mens jeg ventet på dem kom det en jevn strøm av rødkledte SAIK-supportere, og noen av dem dro til og med i gang litt sang, selv om det virket som om det først og fremst handlet om å tyne en av sine egne som lot til å på noe tidspunkt ha skiftet side.

Mine medsammensvorne dukket etterhvert opp, og vi tok oss til inngangen hvor vi var såpass tidlig ute at det gikk ganske kjapt å komme oss inn. Det var allerede ganske mange på plass, men mens jeg og Christian så oss litt rundt fant Jon-Are en liten terrasse ved det ene hjørnet hvor det gikk an å stå med god sikt ut over banen. Ellers var her ståtribuner i begge kortsidene, og i tillegg til den utsolgte sittetribuna på søndre langside var det på motsatt side en helt ny tribune under oppføring. Dessverre hadde man i fjor byttet ut gressmatta med kunstgress, men ellers var det et riktig så fint stadion, som når den nye tribuna blir ferdig nok vil tjene begge dagens aktører riktig godt som delt hjemmebane.

Foto: Isak Edén

Da kampstart nærmet seg dro hjemme-klacken opp et banner med et klart budskap om deres mening om styrkeforholdet mellom klubbene. På bortefeltet var det skuffende rolig, og det virket ikke som om det skulle bli mye av en tribunekamp i dag tross at det også her befant seg en god del folk etterhvert.

Også ute på kunstgresset var det hjemmelaget som var favoritter, men da kampen ble blåst i gang var det IFK-erne som kom best i gang og presset vertskapet hardt, selv om det var de selv som var i den mest pressete situasjonen på tabellen.

Hjemmelaget kom etter hvert mer med, og da dommeren sendte lagene i garderoben, fortsatt med 0-0 på scoringstavla, så syntes jeg nok at det var AIK-erne som hadde levert best omgangen sett under ett.

I pausen ble SAIKs jenter 2015-lag hyllet for å ha vunnet en eller annen cup på overlegent vis, samtidig som ikke bare vanningsanlegget på banen truet med å gjøre dem våte, men det også kom noen dråper fra noen veldig faretruende skyer bak oss. Heldigvis gjorde ikke disse veldig mye av seg, så vi over 1600 som var på plass kunne fortsette å følge med på kampen uforstyrret,

Jeg valgte litt etter at hjemmelaget hadde ropt forgjeves med krav om straffespark å flytte meg over til kortsidetribuna hvor hjemmelagets ivrigste fans, SAIKOS, befant seg, så jeg fikk oppleve den Skaraborgske supporterkulturen på nært hold. De som byttet på å agere som capo-er her hadde en tøff jobb med å holde koket oppe, men det kom likevel en jevn strøm av lokale variasjoner av sanger man har hørt fra større supportergrupper andre steder.

Jeg fikk herfra se hjemmelaget komme nær scoring på et hjørnespark, men de siste 20-25 minuttene ble det ganske tydelig at 0-0 og ett poeng var et resultat IFK Skövde var veldig fornøyde med. De mørkeblå gjorde alt de kunne for å drøye tida, mens de innimellom fikk noen halvfarlige muligheter på kontringer, så SAIK heller ikke kunne sende alle mann i angrep.

Da vi gikk inn i de fire minuttene med overtid innså jeg at det nå spøkte for min 209 kamper lange rekke med ikke målløse kamper, og da kampen ble blåst av tuslet jeg litt skuffet tilbake mot bilen. Det hadde endt 0-0.

Mens vi forserte trafikken ut av parkeringsplassen og ut av byen var vi likevel skjønt enige om at det hadde vært en flott groundhoppingtur. Kursen ble nå satt vestover kjappeste vei tilbake til Oslo, og på veien fikk vi oppleve de første bølgene av stormen Floris sørge for at bilen min ikke trengte å vaskes med det første. Høsten er definitivt i ferd med å komme over oss.

U21: IFK Göteborg - GAIS 1-2

Etter helgas svensketur hadde jeg lenge planlagt å også se en kamp mandag, men jeg var i tvil om jeg skulle dra hjem søndagskvelden eller bli over til mandag. Etter litt påvirkning hadde jeg dratt hjem, og mandag morgen plukket jeg i rask rekkefølge opp André, Ludvig, Ole Jakob og Roger, før vi satte kursen sørover på E6. Etter å ha nådd Göteborg fant vi fram til et rolig skogsområde hvor vi parkerte og tuslet på noen stier over en haug til vi kom ned til banen hvor U21-lagene til IFK Göteborg og GAIS skulle møtes til treningskamp.

Kampen var på det svenske fotballforbundets nettsider lagt inn som en hvilken som helst annen treningskamp mellom to Allsvenskan-klubber, og hadde derfor først også dukket opp i Futbology som en alagstreningskamp som attpåtil ville gi byderbybadge. Heldigvis ble den sletta derfra igjen, så vi som var der måtte registrere den manuelt i stedet, og dermed ikke fikk noen badge for å se denne kampen. Mens vi sto ved hybridgressbanen her i Kamratgården og ventet på avspark strømmet det til med folk, og i folkehavet kom plutselig en norskregistrert Porsche forbi. Jeg kjørte et kjapt sms-søk på registreringsnummeret, og joda: Det var blåvitt-spiller Anders Trondsen som kjørte forbi!

Jeg er litt usikker på om det gjaldt begge lagene, men iallfall hjemmelaget hadde forsterket U21-laget sitt med noen alags-spillere. Etter at myntkast var tatt tok det ganske nøyaktig 35 sekunder før størsteparten av publikum kunne juble fordi et riktig så pent mål var scoret i målet bak GAIS-keeperen. 1-0, og virkelig en pangstart på oppgjøret.

Kampen fortsatte med høyt tempo og høyt nivå. Det var tydelig at begge lagene hadde noen gode talenter i akademiene sine, og både blåhvite og grønnsvarte publikummere lot til å kose seg tross det nokså fuktige været. De sistnevnte fikk en ekstra grunn til å kose seg da laget deres fikk et straffespark, og med 14:40 på min stoppeklokke ble det utlignet til 1-1.

Jeg syntes nå det var det unge GAIS-laget som så kvassest ut, og da de etter 35 minutter av kampen gikk opp i 1-2 var det på ingen måte ufortjent. Selv hadde jeg nå forvillet meg opp i skråningen på motsatt side fra der flesteparten av de mellom 250 og 300 tilskuerne befant seg, og da dommeren ga lagene en liten hvil fikk jeg et svare strev med å komme meg helskinnet ned igjen.

Etter pause forandret kampen helt karakter. Der første gang hadde vært fartsfylt og livlig, ble det nå nærmest gåfotball vi fikk bivåne. Sjansestatistikken forandret seg heller ikke noe særlig, og et av få høydepunkter i omgangen var en IFK-er som lot frustrasjonen da han ble byttet ut gå ut over kassen med drikkeflasker. Etter å ha strenet videre mot garderoben kom han på bedre tanker og snudde og ryddet opp etter seg før han igjen gikk bort fra området ved innbytterbenken.

Tross et OK press fra de blåhvite i sluttminuttene og inn i overtiden, flere mål ble det ikke. Kampen endte 1-2, og vi kunne trekke tilbake mot bilen for å finne litt mat før vi dro til dagens neste kamp.

SK Černošice - SK Kazín B 1-0

Da jeg våknet i Plzen søndag morgen slo jeg fra meg planen om en tidlig formiddagskamp i Praha. Jeg tok derfor heller en rolig rusletur langs elva, før jeg fant meg noe å bite i og et tog i retning hovedstaden. Da jeg kom fram fant jeg raskt et lokaltog som tok meg litt sørover, og da jeg hoppet av skaffet jeg meg en episk kotelettlunsj. Da denne var fortært var det på tide å ta beina fatt over brua over Berounka-elva til fotballbanen hvor det skulle være et aldri så lite derby mellom Černošice og andrelaget til Kazín fra sørenden av den lille byen.

Mens jeg gikk mot banen hadde det begynt å regne, og snart bøttet det ned like ille som det hadde gjort på kampen jeg så lørdag kveld. Heldigvis var det et lite tak over platten foran kiosken, så jeg kunne stå der innledningsvis. Noen minutter senere enn opprinnelig annonsert ble kampen sparket i gang, og jammen kom ikke sola fram også, uten at det betød at regnet roet seg så veldig.

En gjeng unge supportere med tromme, megafon og et hjemmemalt banner hadde tatt plass omtrent motsatt fra der jeg sto, og disse lot seg ikke affisere noe særlig av regnet, og etter hvert som regnet faktisk roet seg ble det stadig nye forsøk på synging derfra.

Jeg hadde i Futbology-appen sett at det var et par mer eller mindre lokale brukere sjekket inn, og jeg hadde lagt merke til en kar jeg hadde høyt på lista over mistenkte for å være en av dem. Da jeg startet å bevege meg litt rundt banen kom jeg bort dit han sto, og joda: Jeg ble spurt om jeg var Marius, og ønsket velkommen til Tsjekkia. Alltid hyggelig å møte banehoppere rundt omkring!

Jeg hadde bevegd meg litt videre da klokka hadde passert 35 spilte minutter, og de rundt 100 frammøtte fikk se gjestenes målvakt synke ned på kne i fortvilelse. Han hadde sett ut til å ha full kontroll på et langskudd, men ballen spratt ut av hendene på ham og trillet inn i mål til 1-0!

Stillingen sto uforandret til pause, og spillere og dommere forsvant inn i garderoben mens køen til kiosken ble så langt at jeg slo fra meg tanken på å prøve å få tak i et glass av den røde brusen jeg så var veldig populær. Etter hvert la jeg merke til at en av hjemmelagets spillere kom ut fra garderoben noe tidligere enn de andre, men det ble raskt klart hvorfor da han fyrte opp en røyk.

Han som kom tidlig var ikke den eneste av spillerne som benyttet pausen til å røyke litt, men alle var klare ute på banen da kampen igjen ble blåst i gang. Etter hvert kom også en fyr ruslende rundt med en kasse hvor folk ble bedt om å betale inngangsbillett, noe det egentlig hadde forundret meg litt at ikke var organisert ved inngangen.

Ute på gressmatta var det lite som tydet på at det skulle skje så mye mer i dag. Vertskapet hadde ganske effektivt drept kampen etter at de tok ledelsen, og ledsaget av heiarop fra supportergjengen (med en liten pause da gjerdeplanken brorparten av dem satt på plutselig løsnet fra festene!) virket de å ha ganske god kontroll.

Noen minutter før full tid holdt vi faktisk på å få en reprise av keepertabben fra første omgang, men denne gangen klarte han å fange ballen igjen etter at den forlot hendene. Da dommeren ganske nøyaktig i det klokka passerte 90:00 blåste av sto det fortsatt 1-0, og glade hjemmefans kunne juble for derbyseier!

Selv forlot jeg i høy hastighet stadion for å prøve å slippe å måtte vente 30 minutter på neste tog, noe som gikk svært smertefritt, så jeg var snart på vei tilbake til storbyen for å få sjekket inn der jeg skulle bo. I tillegg hadde jeg et håp som etterhvert ville bli innfridd om å få med meg en kamp til før jeg tok kveld.

Millwall - Queens Park Rangers 2-1

Etter å ha tilbragt også lørdag formiddag i stor grad av horisontal tilstand la jeg tidlig på ettermiddagen på ny ut på en togtur. Etter et par skifter fikk jeg et glimt av stadion fra togvinduet, gikk av, og gikk den korte veien fra stasjonen bort til The Den hvor det skulle spilles championship-kamp mellom Millwall og Queens Park Rangers.

Underveis til stadion hørte jeg et par svensker, så det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde vært på Europa League-kamp et par dager før som hadde fylt på med litt ekstra fotball når jeg først var avgårde. Før jeg entra tribuna og plassen min skaffet jeg meg en deilig krakauer med stekt løk, og dermed var jeg godt forberedt for nitti minutter sammen med et londonsk østkantpublikum.

Dagens kamp var ikke bare et byderby, det var også «Jimmy's day» til minne om en 16-årig Millwall-supporter som ble drept i 2008, så begge lag varmet opp i trøyer med nummer 16 på ryggen, og inntektene fra salg av kampprogrammer gikk også til minnefondet hans. Fin gest til en god sak!

Da kampen startet var det derimot slutt på de fine gestene. Millwall-supporterne har for å si det mildt et noe brokete rykte, og fra innmarsj til kampslutt haglet det med skjellsord i retning bortefeltet som var på øverste del av den ene kortsida. Da hjemmelaget alt etter 35 sekunders spill tok ledelsen 1-0 hjalp heller ikke det noe på.

QPR fant raskt tilbake fatningen, og med 2:20 på stadionuret kom utligningen til 1-1. Kanskje greit om begge lag sørger for at forsvarsspillerne er påskrudd fra start neste gang? Nå var det uansett de tilreisende supporternes tur til å vise obskøne håndbevegelser, mens strømmen av c-, f- og w-ord fortsatte fra de lokale.

I tillegg til de generelle skjellsordene, så var det spesielt en av bortelagets spillere som fikk høre det. QPRs Ilias Chair har i en domstol i Antwerpen blitt dømt for å ha slått en lastebilsjåfør i hodet med en stein så han fikk brudd på skallen, og å ha etterlatt ham bevisstløs. Dommen er anket og ikke rettskraftig, men det hindret ikke Millwall-supporterne fra å rope «murderer» etter ham hver gang han hadde ballen og var innen hørerekkevidde.

Sportslig sett syntes jeg lenge Queens Park Rangers så et lite knepp vassere ut enn sine motstandere, men når de ikke klarte å utnytte det var det på ingen måte ufortjent da Millwall vartet opp med et flott angrep i det 25. minutt og gikk opp i 2-1. Stor jubel i mine omgivelser, og noe mindre på kortsida.

2-1 ble også pausestillinga, og etter at det hadde blitt arrangert stafett med unger som løp som gale rundt banen var det igjen klart for kamp. Etter den forrykende starten på første omgang forundret det meg nesten at folk turte å ikke være på plassene sine til omgangen ble blåst i gang, men denne gangen gikk ikke de sent ankomne glipp av noe.

Faktisk skulle det vise seg at foruten et engelskspråklig bannskapskurs for viderekomne, så var det lite å hente i denne andreomgangen. Noen minutter på overtid innså mange av bortesupporterne at dette neppe gikk veien og begynte å strømme ut av stadion, og da dommeren etter nittifire minutters spill blåste av var det tid for heftig jubel fra hjemmefansen.

Etter å ha kommet meg ut av stadion satte jeg kursen tilbake mot togstasjonen, hvor det var en voldsom organisering for å få sluppet akkurat passe med folk opp på perrongen. Jeg skulle heldigvis motsatt vei av de fleste andre, så da jeg endelig slapp opp dit togene gikk fra var det lite stress å få plass, og etter en begivenhetsløs reise var jeg tilbake på hotellet og kunne kle av meg noen lag med ull før jeg dro ut og spiste en bedre middag for å feire en vellykket englandsreise.

Lyn - Vålerenga 1-1

Etter å ha startet dagen med å se Vålerenga Fotballs førstelag spille i femtedivisjon dro jeg altså videre, og etter en matbit i Nydalen inntok jeg sammen med Ole Jakob, Jon Are og Anette nasjonalarenaen for å se førstedivisjonskamp mellom førstelagene til Lyn 1896 FK og Vålerenga Fotball Elite.

Grunnen til at kampen var lagt hit var sammensatt. Lyns faste kamparena Bislett er som vanlig ikke brukbar før vi skriver mai, og det fristet nok lite for de rødhvite å dra til Nadderud hvor de har spilt de andre hjemmekampene sine så langt i sesongen. Dette kombinert med det faktum at dette var første gang byrivalene skulle møtes i seriespill siden Lyn gikk konkurs i 2010 gjorde at interessen for oppgjøret var mildest talt enorm. Det å leie Ullevaal stadion viste seg å være en genistrek da billettene til kampen ble utsolgt i løpet av et par dager.

Rekorden i antall innsjekk på en norsk kamp i Futbology var 355, og jeg hadde på forhånd vært ganske spent på om vi skulle klare å slå dette. Da vi var godt over 300 alt en halvtime før avspark følte jeg meg ganske sikker på at rekorden ville ryke, og spørsmålet var bare hvor høyt vi ville ende.

Litt før avspark dukket det første av mange bannere hos Vålerenga-supporterne opp. «128 år i gjørma - ingen lidenskap» lød budskapet, noe som nok var direkte rettet mot motstandernes «13 år i gjørma - samme lidenskap» som nærmest har vært et motto for Lyn i det siste.

Da lagene entret en litt shabby gressmatte ble det hektisk tifo-aktivitet i begge ender av banen, og mens Lyn dro opp en ganske enkel variant med et stort banner inspirert av byvåpen og klubblogo, og det tidligere nevnte budskapet om samme lidenskap, prøvde VIF seg på en mer avansert variant. Med store bokstaver ble det erklært at «Det er bare ett lag i byen» (Av en eller annen grunn tror jeg ikke det var KFUM de tenkte på), samtidig som folk holdt opp mosaikkbiter i rødt, hvitt og blått. Dette skulle akkompagneres av en spiller i gråtone, men dessverre fungerte den siste biten av dette svært dårlig. Spilleren så ut til å mangle en del av ansiktet, og ble dessuten ikke strukket ordentlig utover, så her må jeg si at Lyn ledet tribunekampen, selv om Vålerenga hadde tatt knockout på dem hvis det siste elementet hadde fungert slik det sannsynligvis var tenkt å gjøre.

Det ble også futtet av litt pyro etterhvert, men stort sett valgte dommer Eskås å ignorere dette, i motsetning til dommeren da jeg så damecupfinalen i fjor som helt opplagt hadde fått beskjed om å stoppe spillet ved alle tilløp til blussing. Jeg hadde fått noen meldinger om skuffende lite pyrobruk da bortesvingen plutselig virkelig tok fyr vel tjue minutter inn i kampen. Sammen med et T-baneinspirert Oslo Øst-banner ble feltet både opplyst og røyklagt, og jeg fikk virkelig nyte duften av krutt.

Om det var motivasjonen fra tribuneplass som slo til vet jeg ikke, men i det 33. minutt scoret Vålerenga kampens første mål, og flere av de frammøtte fikk overtenning og hoppet over gjerdene og ut på banen. Dette ble selvsagt ikke spesielt godt mottatt av vaktmannskapene, men det så heldigvis ut som om ting løste seg uten verken håndgemeng eller utkasting. 0-1 sto det iallfall, og Lyn måtte nå skjerpe seg.

Bare noen få minutter etter scoringa fikk vi så kampens store snakkes. En av Vålerengas angrepsspillere fant av en eller annen grunn ut at han skulle klippe ned en motstander ute på kanten på Lyns banehalvdel. Hvorfor han syntes dette var smart var i utgangspunktet ikke lett å skjønne, og hvorfor han syntes dette var smart når han alt hadde et gult kort var helt umulig å skjønne. Det medførte iallfall at han fikk sitt andre gule kort, og dermed måtte forlate banen til hånlig latter fra hjemmelagets fans.

Jeg hadde på forhånd fryktet at om Vålerenga scoret først ville kampen på det nærmeste være avgjort, men med ti mann med VIF-logo på brystet mot elleve med Lyn-merket var situasjonen plutselig en ganske annen.

Bare et par minutter før pause fikk så vestkantlaget utnytte overtallet sitt, og et lekkert skudd ble satt i mål til 1-1! Det var fortsatt uavgjort da lagene tok pause, og jeg fikk fra min plass på tribunen orkesterplass til intervjuet der Vålerengas sportssjef Joacim Jonsson totalt nedsablet spilleren som ble utvist.

Andre omgang ble på grunn av ubalansen i antall spillere aldri noen fest. Nesten alt foregikk foran Vålerengas mål, men Lyn klarte ikke å overliste dem flere ganger, selv om de var svært nær flere ganger, blant annet i det nok et element ble rullet ut på tribunen blant de blårøde supporterne akkompagnert av røyklegging. Faktisk ble det så mye røyk denne gangen at dommeren faktisk måtte stoppe spillet litt, men igjen nydelig håndtert at det ikke kom noen trusler om avbrutt kamp eller annet, men man bare ventet litt til «tåka» hadde lettet og spillet kunne fortsette.

Lyn var nok nærmest en avgjørelse i dag, men da dommeren til slutt blåste av oppgjøret sto det fortsatt 1-1. Sportslig sett hadde vi nok ikke fått noen klar dom hvem som er byens nest beste lag, men hvem som er best på tribunen var det noe enklere å vurdere. Tross problemene med den første tifoen hadde det meste ellers gått på skinner for karene fra østfronten, så jeg har små problemer med å hevde at vi fikk en klart borteseier på tribuneplass, men samtidig vil jeg berømme Lyn for å levere så bra som de gjorde etter «13 år i gjørma».

Etter å ha sett lagene takke supporterne for støtten forlot jeg stadion, passerte hauger av hestedritt før jeg kom til T-banen, og kunne dra hjemover for å lade opp til nye kortreiste kamper søndag. Her fant jeg ut at det ser ut som den nye norske innsjekk-rekorden ser ut til å ligge på 483, men dette er et tall jeg har et forbehold om at kan involvere noen som ikke har sjekket inn men registrert manuelt. Uansett en sterk forbedring av den gamle toppnoteringen!