Mett og fornøyd etter et bedre måltid hjemme satte jeg kursen mot Romerikes hovedstad, hvor det var duket for eliteseriekamp. Inntok først en pub i sentrum, før vi kom oss videre ut til stadion.
Foto: Skjermskudd Eurosport
Jeg sjekket her inn i Groundhopper-appen, og fikk gratulasjon for min 75. Tromsø-kamp!
Det var grusomt varmt på tribuna, så jeg fant ut at for å spare krefter var det bare å legge seg der det var mest skygge, før det skulle flagges på innmarsj.
Da kampen kom i gang var det oppløftende å se at TIL hadde ballen klart mest, og styrte det meste som skjedde, bortsette fra foran motstanders mål. Der var det grusomt tannløst, og etter et kvarter fikk LSK et par-tre cornere, hvorav den siste endte med mål.
Ikke lenge etter kom også 2-0, og jeg begynte så smått å angre på at jeg ikke hadde blitt liggende nedi skyggeland. Ved å sette meg på rad 2 slapp jeg iallfall å se på elendigheta.
2-0 sto seg til pause, og vi fikk hentet litt nye krefter i tunnellen under tribuna, mens Gutan klargjorde et par bytter. Trond slo av en prat med politiet, uten at de denne gangen heller skjønte at de hadde med en svært farlig figur å gjøre, som burde legges i jern umiddelbart.
TIL var kanskje et lite hakk bedre foran mål i andre omgang, men til gjengjeld var de ikke like dominerende ute på banen, så det ble fortsatt tungt. Hvordan målene kom har jeg enten gått glipp av eller fortrengt, men både nummer 3 og 4 ble iallfall scoret utover i omgangen.
Da jeg ti minutter før slutt fikk beskjed om å bare pakke sammen storflagget fant jeg ut at det var like greit å pakke seg selv inn i det.
Dag to av Trondheimsturen min hadde jeg vurdert å se en frokostkamp mellom NTNUI og Kvik, men siden jeg fortsatt befant meg i senga klokka 0955, og kampen starta 1000, så ble det Strindheim som fikk ta imot meg på ettermiddagen.
I tillegg til meg, så var det fotballaget fra Støren som hadde tatt turen til den gamle storheten Strindheims hjemmebane «Myra», eller Ruta Arena som det offisielle navnet er.
Hjemmelaget var på forhånd store favoritter, men i første halvdel av første omgang fikk gjestene mye hjelp av den sterke vinden. Etter drøyt halvspilt omgang var det likevel de blågule som fikk første målet, og etter dette var det egentlig aldri noen spenning knyttet til annet enn hvor stor seieren skulle bli.
2-0 kom etter 32 minutter på hjørnespark, før en av kampens beste prestasjoner ga 3-0 etter et skudd fra omtrent død vinkel. Fem minutter før pause fikk endelig Støren også scoret, og det sto 3-1 da lagene tuslet til garderoben for å varme seg litt etter det hustrige vårværet.
Det ante meg at gjestene ville slite når de etter pause skulle spille mot vinden, og det ble snart tydelig at jeg hadde rett. Utspill etter utspill fra Støren-keeper Jozef Neuschl ble tatt av vinden og stoppet på omlag 35 meter, og etter et kvarter kom hjemmelagets fjerde mål på frispark fra 25 meter medvinds.
5-1 kom etter en corner som aldri ble klarert, og knapt ti minutter før full tid kom også 6-1. Støren kan prise seg lykkelige for at Strindheims angrepsspill til tider var nærmest ufattelig ineffektive, og like før full tid hørtes det ut som om Strindheim-treneren fikk totalt sammenbrudd da nok et angrep ebbet ut uten scoring. Til angripernes forsvar må det nevnes at det ikke var bare deres skyld at de ikke fikk scoring, tidligere nevnte Neuschl viste ved flere anledninger svært godt keeperspill.
Tre velfortjente poeng til laget som er en av favorittene til å vinne sin avdeling i fjerdedivisjon, men jeg må si at en av de spillerne som alt i alt imponerte meg mest, var gjestenes nummer ni, Osman Tahir Mohamed, som i en årrekke har spilt for klubben. Her var det både ferdigheter og fysikk på et nivå som helt klart kunne gitt muligheter for spill på høyere nivå!
For noen uker siden lot jeg meg rive med i en diskusjon med TIL-medsupporter Arne, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt kampbillett, hotell og reise til storoppgjøret Eintracht Frankfurt - Bayern Munchen.
Etter noen timer på jobb fredag dro jeg tidlig til Gardermoen, og begikk turens tabbe. Det ble opplyst at pga fullt fly ville ikke all håndbagasje få plass, så dersom noen var villige til å sende bagasjen helt til endelig destinasjon ville det bli gjort kostnadsfritt. Dum som jeg er meldte jeg meg, og sa farvel til kofferten min. Etter to relativt begivenhetsløse flyturer landet jeg på FRA, bare for å finne ut at kofferten min fortsatt var på CDG, hvor jeg hadde mellomlandet. Personalet bedyret at kofferten skulle komme senere og bli sendt til hotellet mitt, kanskje alt samme kveld, men jeg tenkte nå mitt…
Kampdagen opprant, fortsatt uten noen bagasje. Jeg tok en liten tur inn til Frankfurt sentrum, og dro deretter tilbake til hotellet for å se om det var mulig å få seg en lunsj i restauranten, men det viste seg at den var stengt. Da, ut av det blå, dukket plutselig kofferten opp! Hurra! Det nye settet med superundertøy, helsetrøya, Eintracht-trøya, alt jeg trengte for å få en god kampopplevelse var endelig på plass!
Jeg ble så revet med at jeg ikke tenkte på hva klokka var, men ruslet ned for å ta trikken til stadion. Ble heldigvis noen forsinkelser på veien, for da jeg ankom stadion var det fortsatt nesten to timer til kamp, men jeg hadde i det minste fått i meg ei pølse som brønsj.
Etter å ha forsert et utall trappetrinn tok jeg plass nesten oppunder taket på stadion, og mens snøfokket sto rundt ørene på oss slo jeg ihjel mesteparten av ventetida med å prate med han som var stasjonert rett bak meg som brannvakt. Da kampen endelig kom i gang roet heldigvis snøfallet seg noe, og vi fikk se et heltent Frankfurt-lag komme til flere gode sjanser fra start, med dette frisparket (som jeg mener Vidal skal være glad han slapp unna med gult kort da han lagde) som et høydepunkt.
Etter hvert arbeidet Bayern seg mer inn i kampen, og etter 20 minutter scoret samme Vidal rett foran Nordwestkurve, til stor misnøye. Resten av kampen ble mye kriging, og det mest dramatiske var nok det som skjedde et kvarter før full tid. Marius Wolf klipper ned en lederhosen-bruker, og får et sjokkerende direkte rødt kort. Dommeren må etterhvert jogge over banen og kikke på VAR-skjermen, og innser at han var på bærtur, så Wolf får beskjed om å komme tilbake fra garderoben! Om jeg ikke var tilhenger av VAR fra før, så ble jeg det iallfall nå.
Til tross for at ørnene fikk fullføre kampen med fullt lag ble det ingen flere mål, og alle tre poengene ble med FCB tilbake til Munchen. Vi som sto i Nordwestkurve takket likevel spillerne for heroisk innsats!
Jeg fulgte deretter strømmen ut av stadion, under jernbanesporet, gjennom en skog, forbi golfbanen, over trikkeskinnene, og vips var jeg tilbake på hotellet etter en liten halvtimes spasertur. En opplevelse å være på SGE-kamp, og ikke minst en drøm som ble virkelighet: å få være med på en runde Pippi Langstrumpf i Nordwestkurve!
Etter mye bekymring for været før årets tredje siste eliteserierunde så varselet bra ut lørdag kveld, så det ble i hui og hast besluttet at jeg skulle kjøre til Sogndal sammen med fire andre Isberget-medlemmer i bilen.
Etter å ha kommet meg i seng altfor sent lørdag kveld startet søndagen på verst mulig måte med en solid runde magasjau, men jeg kom meg avgårde til avtalt tid for å plukke opp først Martin og deretter Cisilie, Ruben og Leif.
Etter en relativt begivenhetsløs tur nordover (Det mest spennende som skjedde var nok at jeg feilnavigerte litt i Lærdal sentrum, og fikk en liten æresrunde utover langs vestsida av Lærdalsfjorden før jeg skjønte at jeg hadde kjørt feil), ankom vi Fosshaugane akkurat i tide til å få sendt Cisilie som offisiell representant på kampmøte.
Etter å ha rånet gjennom sentrum noen ganger på jakt etter Tone Damli (Vi fant henne ikke) stakk vi og åt oss gode og mette, før jeg kjørte opp på parkeringsplassen utenfor stadion for å ta en liten ettermiddagslur før kampen, mens de andre dro på pub.
En halvtimes tid før avspark inntok jeg stadion, fikk montert det store flagget og startet med å peppe opp TIL-spillerne til kamp.
På innmarsj ble jeg invitert til å komme inn på banen foran bortefeltet og flagge derfra, noe som var svært hyggelig. Hjemmefansen kjørte en finfin pyromarkering også, så det var svært god stemning.
Den gode stemningen varte hos begge lag gjennom store deler av første omgang, men vi omlag 30 tilreisende supportere fikk oss en skikkelig støkk da først tverrliggeren og deretter en arm (som MÅ ha vært teleskopisk) fra Gudmund Kongshavn avverget Sogndal-mål etter drøye halvtimen. Likevel ble det hjemmesupporterne som først ble stilnet, da Thomas Lehne Olsen banket inn 0-1!
Etter en pause med servering av juice og pølser (Brus driver man selvsagt ikke med i saftbygda) var det klart for andre omgang. Også her hadde hjemmelaget flere store sjanser, men Isberget ble tatt til himmels da 2-0 ble kriget inn rett foran nesa på oss!
Resten av kampen hadde TIL et klart grep om det som skjedde, og det føltes fortjent da vi forlot stadion med tre poeng i sekken, selv om det ikke er tvil om at det var litt «tur» involvert i at man ikke hadde et eneste baklengsmål.
Hjemturen gikk også udramatisk for seg, selv om Ruben holdt på å krepere da han oppdaget at bensinstasjonen i Lærdal stengte to minutter før vi kom dit, så han måtte vente helt til Hemsedal med å få kjøpt en hamburger!
I to-tre-tida på natta var vi endelig hjemme igjen, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!
Etter grundige vurderinger endte jeg denne kvelden opp med å ta turen til Ekebergsletta, noe jeg ikke skulle angre på. Da jeg sjekket inn i Groundhopper-appen fikk jeg gratulasjon for at jeg nå hadde besøkt alle banene som brukes i 4. divisjon Oslo avd. 2!
Mens jeg ventet på avspark kom jeg i prat med dommerveilederen, en superhyggelig danske som gladelig delte historier fra en lang dommerkarriere både i Danmark og Norge.
Da kampen kom i gang var det gjestene som fremsto mest solide, men likevel var det de lyseblå som fikk den første scoringen, etter et lite kvarter. Målet kom etter en glipp i Hemings forslag, og medførte at en gryende frustrasjon hos gjestene fra foten av Holmenkollen virkelig ble gjødslet og fikk gro!
Etter en stund roet frustrasjonen seg noe, da det ble utlignet ti minutter før pause, og 1-1 sto seg også helt til lagene forlot banen (Og det jeg antar var kjæresten til en av spillerne sa fra at hun gikk hjem). Like før dette hadde Hemings nr 73 på fremragende vis stoppet en FF-spiller som var på vei gjennom, og faktisk var taklingen han satte inn så god at han feiret seg selv ved å slå ut med armene og rope «KLOKKERENT!» etterpå!
I pausen kom den ene assistentdommeren bort til meg og lurte på om jeg kunne holde ham oppdatert på en Champions League-kamp utover i andre omgang, noe jeg selvsagt sa ja til (Selv om tidligere nevnte dommerveileder mente Liverpool ikke hadde vært noe å følge med på etter at Jan Mølby forlot dem).
Andre omgang startet som den første, med at hjemmelaget scoret først, og denne gangen kom målet alt etter et par minutters spill. Dette medførte på nytt mye frustrasjon hos gjestene, og at det ikke ble delt ut noen gule kort for kjeftbruk må jeg si virkelig overrasket meg!
Drøye ti minutter senere startet snuoperasjonen. Først kom 2-2 på en situasjon jeg dessverre ikke så, og så knappe fem minutter senere kom 2-3 på en frisparkperle:
Resten av kampen hadde Heming relativt god kontroll på vertskapet, og det endte også med borteseier og tre nye poeng i jakten på ligaleder Rilindja.
Siden jeg ikke kom til å få sett noe live fotball senere i helga pga andre forpliktelser tok jeg turen til Drammen fredag kveld for å se oppgjøret mellom Åssiden og Svelvik. Åssiden åpnet denne kvelden sin nyoverhalte kunstgressbane, og matta så virkelig strøken ut.
Ved ankomst krydde det av folk, siden det hadde vært åpningsfest for banen med diverse aldersbestemte kamper og annet, før kveldens hovedattraksjon, fjerdedivisjonskampen.
Hjemmelaget må være et av få fjerdedivisjonslag med en supporterklubb som både stiller med tifo og pyro, og når jeg så de blårutete effektene kom jeg på at jeg faktisk hadde lagt merke til Ligoboys på bortekamp en gang før. Lagt merke til ble for øvrig også undertegnede, sammen med Svelvik-supporter og fasadeklatrer Kim Rolund:
Kampen starta med et klart overtak til hjemmelaget, og da de scora etter 26 minutter mistenkte jeg at det kom til å bli en tung aften for gjestene fra litt uti Drammensfjorden. (Underveis fikk vi prøve å hjelp en fyr som deltok i quiz hos P4, og gjennom vår hjelp sikret seg et gavekort!)
Hjemmelaget fortastte å dominere det som skjedde på banen, men de fikk sannsynligvis litt hjelp av dommeren da gjestene ikke fikk frispark på 18 meter etter ca førti minutter, så de blåstripete fikk kontre slik at en av gjestenes forsvarsspillere måtte ty til så ulovlige midler at han fikk rødt kort. Det røde kortet var utvilsomt riktig, men man kunne ikke klagd dersom det hadde blitt frispark først, så kontringen aldri hadde kommet.
Etter pause ble det aldri noen stor spenning, og etter 20 minutter fikk hjemmelaget straffespark, før de noen minutter senere scoret også nummer tre. Heldigvis ble det ikke flere mål etter dette, for det virket som om hjemmesupporterne hadde gått tom for røykbokser, samt at trekken i lufta gjorde at all røyken la seg i en sky ute på banen.
Jubelen var stor da det også kom meldinger om at divisjonens topplag Hallingdal var i ferd med å få juling på bortebane, slik at oppgjøret dem i mellom neste helg blir mer eller mindre en ren seriefinale!
Hadde tatt turen aller aller nederst i Groruddalen, og etter å først ha huska feil tidspunkt for kampstart, og så kjørt feil på veien klarte jeg akkurat å komme meg til sidelinja før kampen starta.
Da jeg skulle sjekke inn på Groundhopperappen ble jeg litt satt ut! Det viste seg at selveste Anders Johansen også var på kamp! Jeg så ham ikke i nærheten av der jeg sto, så jeg fikk fotografert litt, og fikk se et Heming-lag som var ganske overlegne, men slet med å få uttelling.
Drøyt fem minutter før pause kom likevel endelig 0-1-scoringen etter et strålende forarbeid av Vital Curtis Caba. Like før dommeren sendte lagene inn for å hvile kom det også ett til, etter at Heming overrumplet H/L-forsvaret med å ta et frispark raskt.
Etter pause tok det ti minutter før det kom nok et mål, denne gangen etter en corner som på mystisk vis havnet i mål. Som en av Heming-spillerne sa i det han løp bort for å gratulere han som slo corneren «Det var det slappeste målet jeg har sett!».
Etter pause ble jeg stående sammen med nevnte Johansen, og da det ikke skjedde så mye spennende på banen ble det mye snakk om groundhopping, og om alt som er galt med den moderne fotballen.
Kampen endte ut med en fortjent seier til Heming, som var så overlegne at de halvveis i omgangen byttet en hel haug med spillere (Kanskje så mange som 7, jeg slet litt med å telle).
I stedet for bare å sitte hjemme og gremmes over valgresultatet hadde jeg bestemt meg for å se en kamp med et lag med blått på draktene, så jeg tok turen til Nordstrand for å se fjerdedivisjonskamp.
Kom meg litt sent hjemmefra, så da jeg ankom stadion var kampen alt i gang, og av en eller annen merkelig grunn så jeg en spiller som var borte og byttet trøye, så noe hadde tydeligvis skjedd i starten av kampen.
Etter jeg kom skjedde det derimot ikke stort, og resten av første omgang var i stor grad et langt gjesp. Like før pause fikk riktignok hjemmelaget ballen i nota, men dommer blåste frispark til en forsvarsspiller som ble brukt som klatrestativ.
I pausen kom det plutselig noen karer og satte ut hjørneflagg. Jeg har ofte sett kamper på dette nivået hvor det ikke har vært flagg, men dette er nok første gang jeg har sett dem komme på plass underveis i kampen!
I andre omgang ble det klart at Nordstrand ikke hadde tenkt å la KFUM2 få stikke av i tabelltoppen, og alt etter fem minutter leverte de et flott angrep som endte med 1-0. Etter ti minutter til med klar dominans kom også 2-0 og det var ikke lenger spenning om hjemmelaget kom til å vinne, men hvor stor seiersmarginen kom til å bli.
Et lite kvarter før slutt kom andre omgangs mest omdiskuterte situasjon. På en corner gikk ballen etterhvert i stolpen, før returen ble satt i mål. Hjemmelagets spillere jublet, men assistentdommeren hadde hevet flagget for offside, og etter en kort prat med ham var dommeren enig, og målet ble annullert. Etter å ha finstudert videoen jeg filmet av situasjonen tror jeg avgjørelsen var riktig.
Nordstrand lot seg likevel ikke stoppe, og med ti minutter igjen gjorde Kenneth Brendryen alvor av Jardar Kokvolls spådom og satte inn 3-0 etter glimrende forarbeid av Petter Nyhus. Et par minutter senere kom samme Nyhus på nok et raid oppover høyrekanten, og denne gangen gjorde han alt selv og fastsatte sluttresultatet til 4-0!
Dommerne var i dag stort sett ganske gode, selv om hoveddommer kanskje hadde lagt lista for hva han blåste på noe høyt. I tillegg skulle han ofte irettesette litt etter div situasjoner, noe som på et tidspunkt fikk en frustrert Ski-keeper som hadde fått avblåst et utspill til å rope «Du prater jo mer enn du dømmer!»
PS: Underveis i kampen ble jeg litt starstruck, da jeg fant ut at vestlendingen som også var og så på kampen var Avaldsnes-trener Per Inge Jacobsen som var en snartur på gamle trakter!
I protest mot Sylvi Listhaug hadde jeg pakka min nye paraply (som ble vunnet på lotteriet i denne kampen) og dratt til Lusetjern (Som egentlig ligger like nedenfor der Lusetjern i sin tid lå, for der ligger det en mindre bane) for å se oppgjøret mellom bydelslagene fra to av bydelene der hun nok ikke akkurat står sterkest.
Etter å ha funnet et gatekjøkken på veien tok jeg plass på tribuna og spiste en hamburger mens jeg fikk se slutten av en trening på en banehalvdel og en barnekamp på den andre. Da kampen skulle starte slet dommerne litt med å få bort alle folkene, og måtte i tillegg få på plass målene selv, men til slutt ble det da klart.
De grønnkledde fra øverst i Groruddalen startet ganske bra, men raskt ble det klart at det nok var hjemmelaget som hadde det høyeste nivået inne. Lenge klarte likevel Vestlis forsvar å stå imot, og flere ganger lurte de rødtrøyene i offside.
Etter 26 minutter gjorde Vestlis forsvar sin første alvorlige feil, og de ble da beinhardt straffet. Pang, og 1-0. Litt usikker på hvem som scora, men det kan ha vært Bardh Shala.
Ikke lenge etter gjorde Mohammed Aouragh et strålende forarbeid på venstrekanten, før han spilte ballen over på høyre der Jonathan Elias Serrano fikk en enkel jobb med å sette inn 2-0. Vestli virket helt rystet, og da vertene fikk et innkast høyt i banen like etter endte jaggu også dette med et mål, denne gang signert Mubarak Adan.
3-0 sto seg til pause, mye takket være flere gode redninger fra Vestlis keeper. I andre omgang gikk det bare 7 minutter før ballen var i mål for første gang, men det var vinket for offside, noe angrepsspillerne til Holmlia var lite fornøyde med. Dommertrioen virka stort sett gode, og jeg tror ikke det var feil denne gangen heller, selv om den &%#$%/#$ trafoboksen til flomlysene dekket mye av utsikten.
Etter 13 minutter hadde det oppstått et svært hull i Vestli-forsvaret, og det sto 4-0. Til tross for flere enorme sjanser til hjemmelaget utover i omgangen klarte de ikke å overliste Omar Khan i Vestli-målet flere ganger. De siste minuttene ropte Vestli-spillerne etter straffe noen ganger uten å bli hørt. Den siste av gangene skulle de sannsynligvis ha hatt en, men jeg mistenker at de ble litt straffet av "ulv ulv"-effekten fra dommer.
Det hele endte dermed 4-0, og jeg kunne ta turen hjemover i mørket.
Jeg sjekket her inn i Groundhopper-appen, og fikk gratulasjon for min 75. Tromsø-kamp!
2-0 sto seg til pause, og vi fikk hentet litt nye krefter i tunnellen under tribuna, mens Gutan klargjorde et par bytter. Trond slo av en prat med politiet, uten at de denne gangen heller skjønte at de hadde med en svært farlig figur å gjøre, som burde legges i jern umiddelbart.
