Tirsdagskveld, og jeg hadde tenkt å prøve meg på litt kortreist Oslo-fotball. Jeg hoppa derfor i bilen og satte kursen mot vestkanten, men da jeg svingte inn foran Gressbanen kunstgress så jeg at det ble spilt bandy der, så sjansene for at der skulle være fotballkamp var nok heller små. Litt intens messengervirksomhet fortalte meg at kampen gikk på Kadettangen i Bærum, så jeg hev meg på telefonen til Bjørn Ove som jeg visste var på vei til kampen, fikk stoppa ham, og dro til Majorstuen og plukka ham opp før kampen ble satt mot Sandvika, og vi rett før avspark (Som var nesten ti minutter forsinka) fikk parkert og stormet inn på tribuna til treningskampen mellom Ready og Åssiden.
På en nesten helt grønn kunstgressbane ble det raskt klart at vi neppe ville få se noen klassiker av en fotballkamp. Begge lag kom til noen kurante sjanser, men i et stadig tettere snøvær ble banen mindre og mindre grønn, og assistentdommeren på linja foran meg så mer og mer ut som om han hatet livet sitt litt. Vi 5-10 som var samlet på tribuna koste oss heller ikke akkurat, men etter 17 minutter fikk i det minste de som holdt med hjemmelaget noe å juble for da de fikk satt inn 1-0.
Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, og selv om jeg kanskje syntes hjemmelaget (Som jeg fikk høre har leid seg inn på «Kadda» hver tirsdagskveld i vinter) hadde et lite overtak var det på ingen måte ufortjent da drammenserne utlignet i det 37. minutt.
Det viste seg etterhvert at det bare skulle spilles førtiminuttersomganger i kveld, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-1. Bærum-ildsjel og -altmuligmann Erik Massimo erklærte at det var varm toddy i kiosken, noe som på ingen måte var feil for å få varmet kropp og sjel mens spillerne var i garderoben og planla andre omgang.
Da andre omgang kom i gang prøvde jeg å ta en runde rundt banen for å få fotografert litt fra ulike vinkler, men det var nå så mye nysnø på kunstgresset at det å gå der i vanlige sko var høyst utfordrende pga klabbing under sålene.
Jeg kom meg likevel rundt banen, og fikk i det 17. minutt i andre omgang igjen se hjemmelaget ta ledelsen, da et fint angrep endte med 2-1.
Snøen fortsatte å lave ned, og kampen ble etterhvert nær parodisk med høy tetthet av ufrivillige sklitaklinger, samt også ganske høy frekvens av gule kort. Det var likevel fortsatt 22 spillere på banen da dommeren til slutt blåste av, og Ready kunne juble for å ha vunnet 2-1.
Jeg hastet tilbake mot bilen og fikk lagt ut på E18 igjen for å få deponert Bjørn Ove ved Oslo S før jeg satte kursen opp gjennom Groruddalen og hjem.
Endelig er breddesesongen i gang også i Norge. Heming og Ready hadde gått hardt ut og avtalt treningskamp allerede dagen etter åpningen, så jeg tok turen til Hemingbanen hvor jeg bare har vært en gang før, og etter en grusom kø opp mot Slemdal var jeg på plass på tribuna hvor jeg møtte en svært stresset Steinar Pedersen som drev og rigget seg til for filming av kampen. Tuslet rundt og tok bilder av de banene jeg manglet til stadionhjerte, før jeg igjen inntok tribuna og hilste på Hemings sportslige leder Julian Madsen. Etter hvert dukket også André og Stig André opp, begge de sistnevnte på sitt første besøk på banen, så med banehopperne på plass var det klart for avspark!
Da kampen kom i gang kommenterte André mangelen på salg av kaffe. Jeg viderebragte klagen til Madsen som umiddelbart sveivet i gang trakteren. Service i verdensklasse! (Men André var fortsatt litt mellomfornøyd fordi han mener at kaffe på breddekamp skal være litt kald og sur, denne var for varm og god.) Før kaffen kom på plass var det uansett blitt 1-0 til Heming som gikk rett i angrep fra avspark og scoret da det var spilt bare 25 sekunder til de blåkledde gjestenes store frustrasjon.
Hjemmelaget fortsatte lenge å være veldig aggressive i angrep uten at de klarte å overliste Ready-forsvaret flere ganger, og da det etter hvert begynte å dabbe litt av i intensiteten kom endelig gjestene seg til et angrep som endte med en flott scoring fra venstre flanke. 1-1, nøyaktig 25 minutter etter forrige scoring.
Gjestene hadde nå fått opp dampen for fullt, og like etter at klokka mi passerte 31 minutter spilt kom også 1-2. Deretter pendlet spillet litt fram og tilbake, uten at de helt store sjansene dukket opp før Heming på overtid før pause fikk en helt gigantisk sjanse som til stor frustrasjon for han som trodde han var garantert å score ikke ble noe ut av. Det sto dermed fortsatt 1-2 til pause.
I andre omgang skjedde det omtrent ingenting. Ready hadde et ganske bra frispark dere kan se under her, og Heming hadde også et par ok sjanser, men mål ble det ikke.
Kampen ebbet dermed ut med 1-2, og forhåpentligvis hadde begge lags trenere fått noe de kunne jobbe videre med på treningene inn i sommeren.
Årets første nye stadion for meg ble den tradisjonsrike banen med verdens merkeligste navn, Gressbanen kunstgress, hvor hjemmelaget Ready skulle ta imot Drøbak/Frogn til serieåpning i tredjedivisjon.
Møtte opp en time før kampstart, og kunne sitte og sole meg i et fantastisk vårvær, og fikk også med meg en morsom episode under gjestenes oppvarming. Ei av de andre som satt på tribuna hadde tydeligvis vakt en av Drøbak-spillernes oppmerksomhet, for plutselig ropte han tydelig henvendt til henne «Are you here to watch me?» Litt brydd svarte jenta «No», men dette trodde spilleren som våryr tydeligvis hadde fått litt i overkant med selvtillit ikke på, så det neste som skjedde var at han snudde seg mot en av lagets trenere, pekte opp mot jenta, og sa høyt og tydelig «She's my wife!». Mye humring på tribuna, og det så ikke ut som om jenta ble så innmari ille berørt, bare litt.
Da kampen kom i gang var det gjestene som startet best. Likevel ble ikke hjemmelaget overkjørt, og etter hvert kom de også mer med i kampen enn de først hadde vært. Tross flere gode forsøk kom det ingen mål i første omgang, og en kort oppsummering av omgangen var nok at de rødkledde fra Oslofjordens trangeste del hadde vært best, men at vestkantguttene fra foten av Holmenkollåsen hadde hatt de største målsjansene.
I pausen avla jeg nok en rapport til Schau og Aune hos NRK, og etter dette fortsatte Drøbak/Frogn å ha initiativet i kampen. Da de etter 66 minutter tok ledelsen var det nok fortjent, og det passet svært fint å kjøpe en vaffel da det ble båret et stort brett rundt på tribunen.
Samtidig som vaffelen ble inntatt fikk drøbakianerne (ja, det er visstnok ett av de to demonymene for en person fra Drøbak) nok en ball bak hjemmelagets keeper, men dette ble avvinket for offside. Resten av kampen var det flere halvbra scoringssjanser begge veier, men da drøbakingene (det andre demonymet) nok en gang lirket ballen i mål på overtid ble det igjen avvinket for offside, til store protester. At det ikke ble flere mål til de røde gjorde til slutt ikke noe, da kampen ebbet ut med 0-1 på tavla og alle tre poengene ble med Teitur Thordarson og de andre i minibussen tilbake til Julenissens hjemsted.
