Etter å i flere år ha hatt komplett fjerdedivisjon i Oslo var situasjonen i år en litt annen, da Lommedalen hadde flyttet kampene siden fra øvre bane til nedre. Begge banene er lagt inn i Futbology, og selv om jeg hadde besøkt den øvre for flere år siden manglet jeg altså fortsatt den nedre. Det var derfor med stor spenning jeg satte kursen vestover denne tirsdagskvelden sammen med Jakub og Ole Jakob for å finne ut om fjerdedivisjonskampen mellom Lommedalen og Årvoll faktisk skulle spilles på nedre bane.
Da vi kom fram oppdaget vi til vår store glede at de som var i oppvarming befant seg på den nedre banen, og jeg hilste også kjapt på Trygve og hans dommerkolleger som akkurat var i ferd med å avslutte sin oppvarming. Vi gikk sammen med Christian som også hadde kommet og tok plass på det lille hjørnet av tribuna som stakk fram fra snøen, hvor vi også møtte Hallvard og Andreas. Faktisk var det hele åtte innsjekka i appen, av et totalt publikum på rundt 30.
Vi fikk se lagene ta innmarsj, mens de to gulkledde supporterne slapp ut litt gul og svart røyk fra toppen av en container. Myntkast ble så tatt, før kampen kom i gang. Spillet svingte litt fram og tilbake, men innledningsvis må jeg si at jeg egentlig syntes hjemmelaget virket friskest. Det var nok derfor et hardt slag både for gule supportere og spillere da gjestene rett før klokka bikket tjue spilte minutter satte et frispark i mål til 0-1.
Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, uten at vi fikk de helt store målsjansene, og jeg hadde såvidt begynt å forberede meg på å besøke kiosken i pausen da noe sviktet i kommunikasjonen mellom keeper og en av forsvarsspillerne til Årvoll. Resultatet av dette ble at ballen ikke ble klarert av noen av dem, og i stedet landet hos en lommedøl som fikk en enkel jobb med å sette inn 1-1.
Flere mål ble det ikke i første omgang, og jeg trakk inn i kiosken for å skaffe meg en svært god vaffel. Denne oppskrifta var definitivt verdt turen til Bærum alene!
Da andre omgang tok til så jeg at flere av mine medsammensvorne valgte å bli igjen inne i bygget der kiosken var for å prøve å holde varmen litt. Selv stilte jeg meg igjen ute, selv om lysforholdene nå gjorde fotografering til en ganske krevende øvelse.
Rett før det var spilt ni minutter av andre omgang startet så en helt koko del av kampen. Det første som skjedde var at Årvoll igjen tok ledelsen med 1-2, før Lommedalen 80 sekunder senere utlignet gjennom et skudd omtrent fra midtbanen. I det 56. minutt kom så 2-3 til store protester fra gultrøyene som mente det hadde vært offside, men dette hadde ikke hjulpet noe for i det min stoppeklokke passerte 64 minutter kom 2-4. Jeg trodde kanskje ting hadde roet seg litt nå, men i det 66. minutt vartet en av Lommedalens spillere opp med en kremscoring, og det sto 3-4.
Etter dette roet det seg noe ned med scoringer, men jeg hadde en følelse av at gjestene fra Groruddalen nå var nærmere å øke ledelsen enn hva vertskapet var utligning. Det så likevel ikke ut som om vi skulle få noen fler mål, før Årvoll nesten fire minutter på overtid lyktes med å sette ballen i mål nok en gang. Med 3-5 på scoringstavla ble det bare spilt noen sekunder fotball da spillet ble satt i gang igjen, og dette ble dermed også sluttresultatet etter det som må kunne sies å ha vært en noe kaotisk kamp!
Jeg tok igjen med meg mine passasjerer, satte kursen nedover langs Lomma, svingte feil da vi skulle ut på E18 så vi fikk en æresrunde til Slependen, før vi endelig kom oss tilbake til hovedstaden.
Etter en litt slitsom natt fant jeg ut at det var lite aktuelt med noen langtur denne tirsdagskvelden, så etter å ha avtalt med Mattis og Ole Jakob en tur til en ny bane for dem ble det høyst kortreist i stedet. Etter å ha trøkka i meg et fjell med fårikålrester hoppa jeg derfor i bilen og tok den korte turen bort til Rommensletta, hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Stovner og Årvoll.
I tillegg til de to nevnte dukket også Jakub opp like etter kampstart, og da hadde alt Stovners keeper vartet opp med noen utrolig risikable involveringer rundt sekstenmeterstreken. Tross dette var det absolutt ikke noe ran da de hvitgrønne fikk straffespark og dette ble til 1-0 i det 18. minutt.
I den overraskende lite kalde høstkvelden (dette betyr på ingen måte at det var varmt) var det faktisk minst seksti frammøtte tilskuere til denne kampen som i utgangspunktet ikke hadde allverdens betydning. Lagene lå trygt plassert rundt midten av tabellen, og hadde svært lite å spille for annet enn heder og ære. Dette var nok medvirkende til at det ikke akkurat var noen perle av en fotballkamp vi fikk bivåne, men det var likevel ganske spennende.
Stovner lot til å ha et lite overtak, men like før det var spilt førti minutter glapp det litt under et Årvoll-angrep, og en av de svartkledde fikk fyre løs så ballen smalt i nettet. 1-1, og vi var like langt.
Dette resultatet sto seg til pause, og mens lagene gikk i garderoben for å varme seg litt ble vi andre overlatt til elementene. Spillerne kom etterhvert tilbake til en andreomgang som iallfall jeg syntes det var hjemmelaget som var nærmest scoring i. Nær nok til at de havnet i dommerens bok kom de dog ikke, og det var først like før full tid at dramatikken virkelig tok seg opp. En av hjemmelagets menn pådro seg sitt andre gule kort, så de måtte fullføre med bare ti mann, men faktisk var det likevel de som var nærmest å få et seiersmål i sluttminuttene.
Da dommeren etter noen hektiske overtidsminutter blåste av oppgjøret sto det fortsatt 1-1, og lagene kunne dermed takke hverandre for bataljen med ett poeng i regnskapet til hver, noe jeg mistenker at hjemmelaget var minst happy med. Jeg stappa de to HamKam-supporterne i bilen og deponerte dem ved nærmeste togstasjon, før jeg kom meg hjem og fikk lagt vinterdekkene i bagasjerommet klar til å erstattes med flunkende nye dekk dagen etter.
Søndagens planlagte aktivitet ble plutselig avlyst, så da ble det rom for andre ting, som fotball. Startet dagen med å ta turen ned dalen til Årvoll, hvor Moldes nest beste menn var på besøk.
Det var ganske bra med folk som hadde møtt opp for å se Årvolls første kamp etter opprykket, men i første omgang var det i stor grad Molde 2 de fikk se. De for anledningen hvitkledde var mer presise, hadde høyere tempo og virket et knepp bedre i det meste de foretok seg. Det eneste feltet hvor de ikke var bedre var det som er viktigst i fotball: Scoringer. Før pause var det svært få virkelig store sjanser, og da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 0-0.
I pausen må Årvolls trener ha sagt de helt rette tingene, for etter pause var styrkeforholdet mye jevnere enn det var i første omgang. Med et kvarter igjen prøvde Molde å skru opp eget nivå litt igjen, men Årvoll rodde fint av stormen.
Så, kun minutter før full tid kunne hele stadion juble. Etter en corner endte ballen i nettet, men nesten før jubelen hadde startet ble den avbrutt. Dommeren hadde blåst for angrep på keeper eller noe sånt, og i stedet for mål ble det gult kort til en av de blårøde.
Kampen ebbet etter dette ut uten noen store hendelser, og det ble ett poeng til hvert av lagene. Jeg hastet videre til Rommensletta for en ny kamp, mens de fleste på stadion gikk hver til sitt.
Tok T-banen fra øst til vest for å få med meg et fjerdedivisjonsoppgjør på nok et stadion jeg ikke hadde besøkt før. Nydelig inneklemt i en sving på Holmenkollbanen lå baneanlegget til Heming, og jeg tør virkelig ikke tenke på hva tomteverdien kan være!
Nesten før publikum hadde fått tatt plass ved banen hadde gjestene gått opp i ledelsen, og det første kvarteret eller så handlet veldig mye om de for anledningen sortkledde fra Groruddalen. Etter hvert kjempet hjemmelaget seg mer og mer inn i kampen, og det hadde langtfra vært ufortjent om det hadde kommet en utligning.
Når utligningen aldri kom, så skjedde i stedet det som ofte skjer: Det andre laget scoret. Et frispark helt ute ved sidelinja på ca 15 meter ble tatt av Julian Stamsø Møller. Jeg trodde det gikk rett i mål, men i følge dommerrapporten var lagkaptein Jens Olav Grønhaug på den og ble kreditert målet.
Etter pause virka det litt som om Årvoll hadde fått det for seg at det var en god idé å prøve å kontrollere inn 2-0-ledelsen, og Heming kom mye mer med i spillet. Etter et kvarters spill kommer de opp i et fint angrep, men Anders Engebretsen ser ut til å ha kjørt seg fast da han fyrer avgårde et skudd som skifter retning, setter keeper ut av spill, og går i mål. 1-2!
Ti minutter senere kom Simen Axel Stamsø Møller seg alene gjennom, gjør ingen feil alene med keeper, og det står 1-3, og da samme mann avslutter så hardt at keeper gir en retur en av lagkameratene setter inn (Her er jeg 97% sikker på at det er feil i dommerrapporten!) til 1-4 med under ti minutter igjen virka kampen mer enn avgjort.
Like før full tid kommer likevel de hvitkledde fra vestkanten med nok et flott angrep, som ender med mål, og da Årvoll etter selv å ha fått et mål anullert for en hårfin offside slipper inn nok et baklengs var vi flere som begynte å lure på om vi fikk være vitne til en fantastisk opphenting.
Til tross for mye trøkk fra hjemmelaget i sluttminuttene ble det aldri fler mål, og Årvoll får ta tre nye poeng med seg inn i fotballferien, mens serieleder Rilindja kan gni seg i hendene over økt luke til serietoer Heming!
Endelig en kveld hjemme hvor det både var et vær jeg turte å gå ut i, og jeg hadde tid til å stikke ut, og det faktisk var en kurant fotballkamp å se, fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Fortuna Oslo og Årvoll.
Tok turen til et nytt stadion for meg, Kalbakkenfeltet, som ligger like ved en av matbutikkene jeg oftest handler på. Dette var et fint kunstgressfelt, men uten noen som helst fasiliteter annet enn et gjerde rundt, så samtlige publikummere var henvist til å stå rundt banen. Det var ikke lyskastere (men mastene for å montere dem på var klare) der, så lysforholdene for fotografering ble mer og mer utfordrende ut gjennom kampen.
Et par minutter forsinka ble kampen sparket i gang, og de første ti minuttene bølget spillet mye fram og tilbake, og det hadde egentlig roet seg ned da vi fikk se hjemmelaget presentere et av sine fremste angrepsvåpen. Fortuna fikk innkast noen meter inn på motstanderens banehalvdel, og backen Richard Heatley jogget fram for å ta kastet. Han klemte seg helt inntil gjerdet, tok tilfart, og kastet ballen helt inn på målstreken hvor den etter en tøtsj på en av spillerne der gikk i mål! 1-0. Heatleys lange kast var et konstant uromoment for Årvoll-forsvaret gjennom hele kampen.
Knappe ti minutter før pause fikk så en av Fortunas spillere ballen og løp fra forsvarsspilleren sin, rundet keeper som var langt unna, og satte inn 2-0. Det var på dette tidspunktet vanskelig å se hvordan Årvoll-spillerne som på dette tidspunktet virka mer opptatt av å klage på dommeren og hverandre enn å spille fotball skulle klare å utligne.
«Football is a game of two halves» sier et ordtak fra England, og det fikk de ca 50
frammøtte på Kalbakken virkelig oppleve i kveld. Etter et lite kvarter av andre omgang twitret jeg at Fortuna-forsvaret virket solid, noe jeg sansynligvis aldri skulle gjort. Like etter fikk de for anledningen svartkledde fra Årvoll et hjørnespark som effektivt ble ekspedert i mål, og det sto 2-1.
Ikke lenge etter dette fikk lagkaptein Jens Grønhaug stjernetreff på volley, og ballen suste inn bak Fortunas keeper, og bare noen minutter senere var snuoperasjonen fullført, det sto 2-3!
Ikke lenge før slutt kom kampens humoristiske høydepunkt. Årvolls Vegard Olsson var ikke av de høyeste spillerne på banen, og da han ble beskyldt for å gjøre seg større med armene da han fikk et frispark mot seg repliserte han «Gjøre meg større? Har du sett hvor liten jeg er!»
Fortuna kjempet lenge heroisk for å prøve å komme inn i kampen igjen, men da de fikk en spiller utvist på et totalt unødvendig gult kort ti minutter før slutt (Han sparket ballen i mål etter dommeren hadde blåst), så ble det for tungt. Årvoll fikk i stedet score sitt fjerde, og tok med det et skritt vekk fra bunnstriden i divisjonen, mens de som nok jublet aller høyest var serieleder Rilindja som nå har seks poengs luke ned til Heming og Fortuna.
Tirsdag er den store fjerdedivisjonsdagen i Oslo, og jeg hadde i kveld tatt turen til Lars Tjærnås' hjemtrakter for å se et av mange Groruddals-derbyer, Årvoll mot Høybråten og Stovner.
Vel på plass møtte jeg opptil flere kjente fra twitter og breddefotballtribuner, og fikk se slutten på en J16-kamp mellom Årvoll og Ready som hjemmelaget vant. Vi fant oss en plass i gressbakken hvor jeg fant ut at å sitte på bakken i shorts er risikosport. Brennesle svir også så sent på sommeren som dette.
Kvart over åtte startet så kampen under Bjerke-blokkene, og vi fikk se en relativt jevnspilt førsteomgang hvor ingen av lagene kom til de helt store sjansene, og det var nok et godt bilde av kampen så langt at det fortsatt sto 0-0 da dommeren blåste for pause.
I andre omgang virka det som om hjemmelaget hadde lett opp et ekstra gir, og etter et drøyt kvarter av omgangen gikk de da også opp i 1-0 etter et flott angrep. Bortelaget hadde fortsatt en og annen halvfarlig sjanse, men fortsatt kom det ingen mål.
Drøye fem minutter før slutt fikk hjemmelaget spilt gjennom en spiller som alene med keeper ikke gjorde noen feil, og satte inn 2-0, som også ble sluttresultatet, til stor glede for flertallet av de fremmøtte. (Som av en eller annen merkelig grunn klumpet seg sammen i et hjørne av banen heller enn å bruke den fine gressbakken)
