Re FK - Sandefjord BK 1-2

Altfor lenge siden forrige kamp, så for denne søndagen hadde jeg lagt en svært ambisiøs plan med hele tre cupkvalikkamper, men jeg visste at det hele kunne kollapse hvis det ble ekstraomganger eller forsinkelser i noen av de første. Etter å ha spilt en flott konsert i regionmesterskapet for korps (Vi kom på fjerdeplass i vår divisjon) satte jeg derfor kursen sørvestover, og kom etterhvert fram til Re i Vestfold. Jeg skulle gjerne skrytt av hvor fint det var her, men tett tåke gjorde at jeg knapt så min egen nesetipp! Likevel klarte jeg å finne fram til Bergsåsen ved Revetal hvor det skulle spilles kamp mellom Re FK og Sandefjord BK.

Mens jeg ventet på avspark slo jeg av en prat med han som sto i kiosken, og fikk en kjapp innføring i hjemmelagets korte historie. Samtidig så jeg det strømmet til med spillere fra bortelaget. Jeg lurte på om det fantes en bakdør til garderoben så de samme kom flere ganger, for det virket rett og slett som om strømmen med gulsvarte spillere ingen ende ville ta. «Ballklubben» hadde tydeligvis en stor tropp i dag.

Jeg hadde ikke spist siden frokost, så da duften av vafler begynte å bre seg utover den misunnelsesverdige tribuna kjøpte jeg en, og da den var spist begynte det å bli klart for kamp. Den før nevnte tåka hadde ikke lettet noe særlig, så jeg skjønte at vi kom til å få utfordrende siktforhold i dag.

Innledningsvis var det laget fra Sandefjord som så best ut, men målsjansene lot dog vente på seg. Den første store sjansen noterte jeg etter 18 minutter, men heller ikke da ble det mål. Re-keeperen måtte i mangel av ballhentere et par ganger forsere noen enorme snøhauger bak mål for å finne igjen ballen, noe som lot til å irritere SBK-spillerne mer og mer ettersom tiden gikk.

Inn mot pause steg irritasjonen hos de gule enda mer, og etterhvert var det dommeren som fikk gjennomgå. I den ene situasjonen ble det klaget over at han blåste for lite, og i den neste ble det klaget over at han blåste for mye. Klaging skaper sjelden mål, så da det ble blåst til pause sto det fortsatt 0-0.

Med vel 100 tilskuere på plass droppet jeg å prøve å forsere køen for å komme meg innom kiosken, og da andre omgang startet så jeg at hvis det ikke ble ekstraomganger burde planen min for å rekke neste kamp holde.

Hjemmelaget hadde avsluttet første omgang noe friskere enn de hadde startet kampen, og de klarte til en viss grad å holde trøkket oppe etter pausen. Jubelen var derfor stor da de i det 59. minutt fikk satt ballen i mål til 1-0.

Noen minutter ropte Ballklubbens spillere, trenere og fans etter straffe, men i tåka mente dommeren at dette ikke var noe å blåse for (Jeg var for så vidt enig med ham), og spillet gikk videre. Re begynte naturlig nok å bruke veldig lang tid på alt som skjedde, og jeg begynte å frykte for at det skulle bli så mye tilleggstid at tida til kjøring mellom kampene jeg skulle se forsvant.

Så, med ti minutter igjen av ordinær tid fikk vi litt dramatikk. En av de gulkledde hadde brutt alene gjennom forsvarsrekka til Re, og stormet med ballen framover. Keeperen så ingen annen utvei enn å foreta en høyst ureglementert takling, og som bakerste mann var dermed konsekvensen klokkeklar: Rødt kort. Da han deretter somlet voldsomt på vei ut av banen fikk vi en god del knuffing før spillet igjen ble satt i gang.

Med en mann mer og en lite rutinert keeper i Re-målet virket det som om gultrøyene fra hvalfangstbyen hadde fått nye krefter. Det ble satt i gang et veritabelt stormløp mot mål, men lenge så det ut til at vertskapet skulle klare å ri av stormen. Da vi gikk inn i overtiden var jeg spent på om dette kunne holde.

Spenningen skulle vise seg å ikke vare lenge. Før ett minutt av den tillagte tiden var spilt kom utligningen, og sandefjordingene kunne juble for 1-1, mens Re var sinte og mente det burde vært blåst for en situasjon like før.

Det var lagt til en god del tid, og selv om jeg hadde gitt opp å rekke neste kamp hadde ikke Ballklubben gitt opp å gi meg mulighet til å komme meg videre. SBK malte på, og nesten fem minutter inn i overtiden ble de sendt til himmels. Ballen suste igjen i mål, og det sto 1-2!

Re klarte aldri å skape noe farlig den korte tiden som ble spilt etter scoringen, og da dommeren endelig blåste av sto det fortsatt 1-2. Det ble sikkert store jubelscener, men jeg stormet mot bilen for å komme meg avgårde til dagens andre kamp.

Flere bilder fra tåka i Re kan dere se på Google photos.