Tirsdagskveld, og jeg hadde tenkt å prøve meg på litt kortreist Oslo-fotball. Jeg hoppa derfor i bilen og satte kursen mot vestkanten, men da jeg svingte inn foran Gressbanen kunstgress så jeg at det ble spilt bandy der, så sjansene for at der skulle være fotballkamp var nok heller små. Litt intens messengervirksomhet fortalte meg at kampen gikk på Kadettangen i Bærum, så jeg hev meg på telefonen til Bjørn Ove som jeg visste var på vei til kampen, fikk stoppa ham, og dro til Majorstuen og plukka ham opp før kampen ble satt mot Sandvika, og vi rett før avspark (Som var nesten ti minutter forsinka) fikk parkert og stormet inn på tribuna til treningskampen mellom Ready og Åssiden.
På en nesten helt grønn kunstgressbane ble det raskt klart at vi neppe ville få se noen klassiker av en fotballkamp. Begge lag kom til noen kurante sjanser, men i et stadig tettere snøvær ble banen mindre og mindre grønn, og assistentdommeren på linja foran meg så mer og mer ut som om han hatet livet sitt litt. Vi 5-10 som var samlet på tribuna koste oss heller ikke akkurat, men etter 17 minutter fikk i det minste de som holdt med hjemmelaget noe å juble for da de fikk satt inn 1-0.
Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, og selv om jeg kanskje syntes hjemmelaget (Som jeg fikk høre har leid seg inn på «Kadda» hver tirsdagskveld i vinter) hadde et lite overtak var det på ingen måte ufortjent da drammenserne utlignet i det 37. minutt.
Det viste seg etterhvert at det bare skulle spilles førtiminuttersomganger i kveld, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-1. Bærum-ildsjel og -altmuligmann Erik Massimo erklærte at det var varm toddy i kiosken, noe som på ingen måte var feil for å få varmet kropp og sjel mens spillerne var i garderoben og planla andre omgang.
Da andre omgang kom i gang prøvde jeg å ta en runde rundt banen for å få fotografert litt fra ulike vinkler, men det var nå så mye nysnø på kunstgresset at det å gå der i vanlige sko var høyst utfordrende pga klabbing under sålene.
Jeg kom meg likevel rundt banen, og fikk i det 17. minutt i andre omgang igjen se hjemmelaget ta ledelsen, da et fint angrep endte med 2-1.
Snøen fortsatte å lave ned, og kampen ble etterhvert nær parodisk med høy tetthet av ufrivillige sklitaklinger, samt også ganske høy frekvens av gule kort. Det var likevel fortsatt 22 spillere på banen da dommeren til slutt blåste av, og Ready kunne juble for å ha vunnet 2-1.
Jeg hastet tilbake mot bilen og fikk lagt ut på E18 igjen for å få deponert Bjørn Ove ved Oslo S før jeg satte kursen opp gjennom Groruddalen og hjem.
Etter å ha forlatt kampen i Degerfors satte jeg og mine to medsammensvorne kursen rett mot Karlstad. Her skulle vi se nok en kamp, men denne gang ikke på et nytt stadion for meg. Jeg var i 2022 i den såkalte «airdomen», som er en overtrykkshall, og så kamp, men hadde latt meg overtale til å legge inn et stopp her også nå, for å se treningskamp mellom FBK Karlstad og Herrestads AIF.
FBK Karlstad så jeg jo spille så sent som i fjor høst, og etter at de endte sesongen med opprykk er de nå klare for spill på nivå tre, sammen med blant andre byrival IF Karlstad Fotboll. Herrestad (som jeg også så i fjor) skal også i 2024 spille i divisjonen under, så her var det nok hjemmelaget som hadde favorittstempelet.
Da vi entret hallen lot jeg meg nok en gang imponere av den smarte løsningen for belysning uten takarmaturer, før dommeren blåste i fløyta og satte i gang oppgjøret. Foran ca 130 tilskuere var det laget fra Bohuslän som så farligst ut innledningsvis, men uten at noen av lagene genererte de helt store sjansene. Tross det innledende lille overtaket, etter 27 minutters spill havnet ballen i mål bak Herrestads keeper, og Ole og jeg fikk se Christian juble som en gal for at vi ikke fikk enda en 0-0-kamp.
Kampbildet forandret seg nå noe, og etter 39 minutters spill fikk hjemmelaget tildelt et litt enkelt (men absolutt ikke feildømt) straffespark, som ble effektivt utnyttet til å øke ledelsen til 2-0.
2-0 sto seg til pause, og etter å ha blitt «underholdt» av noen voldsomt slitsomme unggutter gjennom et lite kvarter startet spillet opp igjen. Herrestad hadde definitivt bestemt seg for ikke å gi seg uten motstand, og etter bare vel seks minutter fikk de svarthvite uttelling og kunne juble for redusering til 2-1 etter å ha klemt ballen under motstandernes målvakt.
Värmlendingene lot seg likevel ikke affisere voldsomt av dette, og holdt et relativt trygt grep om resten av kampen, og på overtid lyktes de også med sette inn spikeren i kista til 3-1, så like etter dette blåste dommeren av kampen, og vi kom oss ut i friluft igjen og satte kursen mot en burgerrestaurant i nærheten for å få i oss litt næring foran turen hjem til Oslo.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur tross måltørken i dagens første kamp, og det blir nok flere turer til Sverige gjennom året.
På en av vinterens lørdager uten verken korps eller andre forpliktelser hadde jeg sett meg ut en mulighet til å endelig få passert 700 stadioner i Futbology-appen. Jeg hadde avtalt med Christian og Ole Jakob at de skulle bli med på roadtrip, så etter en tidlig start kom vi etter et par små pitstops og en liten avstikker på en vei med navn «Raka vägen» som var alt annet enn rak fram til Stora Valla hvor det skulle spilles treningskamp på kunstgressbanen mellom Degerfors og Skövde.
Degerfors var jo for noen år siden mitt første møte med svensk toppfotball, og nå er de etter at jeg så dem rykke ned i fjor høst igjen klare for en sesong i Superettan, nivå to i den svenske fotballpyramiden. Motstanderne i dag var divisjonskolleger fra noen timers kjøring sørover, og etter å ha parkert inntok vi banen hvor lagene var i full oppvarming. Spillerne forsvant, en fyr med brannslukkingsapparat kom og sa at jeg ikke fikk lov å ha tøyveska mi inne på stadion (men det var null problem å ha kameraene jeg hadde i den rundt halsen, og pakke veska i lomma), og så kom spillerne tilbake og det ble gjort klart for avspark.
Før kampen startet ble vi vitner til en litt vittig episode, da hjemmelagets keeper hadde kasta fra seg vannflaska si ute på banen mens laget samla seg for en siste peptalk. Da denne var tilbakelagt gikk han tilbake etter flaska, men den var nå borte vekk. Det som hadde skjedd var at mens laget sto samla kom materialforvalteren med tralla si over banen, så flaska som lå der, tenkte «Den skal jo ikke vær her!», og tok den med seg. Svært forvirrende for målvakten, og svært underholdende for de av oss som la merke til det som skjedde.
Vel, keeperen fikk ei ny drikkeflaske, og kampen kom i gang. I et nydelig vær som dessverre var akkompagnert av en grusom vind fikk vi se spillet bølge fram og tilbake, men uten noen virkelig store målsjanser. Det sto derfor fortsatt 0-0 da vi passerte 45 spilte minutter, og det siste som skjedde før dommeren ga lagene litt hvil var at «Degen»-spillerne ble rasende fordi dommeren ikke ga dem straffespark. (Etter å ha finstudert videosnutten min fra situasjonen er jeg tilbøyelig til å ha en viss sympati med kravet).
Nok et høydepunkt på denne svensketuren inntraff for øvrig i pausen, da vi kom i prat med ei publikvård som i fullt alvor ikke visste hvor Norge var da vi sa vi kom derfra, og trodde det bare var et sted i Sverige med ei veldig spesiell svensk dialekt. Man skal altså høre mye før ørene ramler av!
Etter pause forflyttet vi oss til motsatt ende av banen, og fikk derfra se mye av det samme som i første omgang. Jeg hadde såvidt begynt å frykte at rekka mi med kamper med scoring skulle ryke, da begge lag gjorde en haug bytter som jeg håpet skulle føre til at ting endret seg. Tross at Degerfors trykket på mot slutten, mål ble det ikke, og vi måtte litt skuffet dermed forlate banen sammen med godt over 300 andre, men i motsetning til de fleste andre hastet vi ikke hjemover, men videre til Karlstad for å se nok en kamp for dagen.
Etter ei lita uke nordpå kom jeg litt forsinka på grunn av stormen Ingunn tilbake til østlandet grytidlig fredag morgen, og satte etter jobb på ny kursen til LSK-hallen for å se kamp, denne gangen på et noe mer behagelig tidspunkt enn da jeg var her forrige uke. Også denne gangen var det snakk om treningskamp, og nå var de involverte lagene Kjelsås og Stabæk.
Etter å ha forsert en livsfarlig adkomst mellom parkeringa og hallen (Her burde det strøs!) kom jeg inn, og fant Martin som også hadde tatt turen, men hadde glemt å ta med T-skjorta han hadde kjøpt for meg på Pyro og Pivo-liveshowet jeg ikke fikk dratt på. Jeg trodde jeg nok en gang skulle gå glipp av myntkastet, men denne gangen innså heldigvis dommerne at de måtte snu seg mot publikum, og jeg fikk dermed dokumentert dette før kampen ble sparket i gang.
Fra det ble tatt avspark gikk det etter min klokke ca 35 sekunder før ballen lå i nettet, og det var ikke slik man kanskje skulle tro laget som sist sesong rykka ned fra øverste nivå i norsk fotball som slik skaffet seg overtaket, nei, det var det evige andredivisjonslaget Kjelsås som gikk rett i strupen på de for anledningen hvitkledde bæringene og tok ledelsen 1-0.
Stabæk kom etter denne kalddusjen etterhvert inn i kampen, men de virket nokså tannløse foran Kjelsås-målet. Jeg tok meg en liten runde så jeg fikk overblikk over tribunene, og noterte meg at omlag 150 personer hadde dukket opp i hallen for å se kamp. Mens jeg sirkulerte rundt banen kom så blåtrøyene fra Oslos tak igjen inn i kampen, og like før omgangen var halvspilt fikk vi se en flott prestasjon som endte med scoring og 2-0 til andredivisjonslaget.
Etter å ha fullført runden rundt stadion og også vekslet noen ord med en litt skuffet Christian slo jeg meg ned sammen med Martin, og mens jeg hørte at det var en tysktalende til stede bak meg på tribuna så jeg omgangen ebbet ut med 2-0 på scoringsblokka (Men ikke på tavla på veggen, for der sto det bare hva klokka var).
I pausen dukket også Terje og Tom opp der vi satt, og det ble mye banehoppingssnakk, ispedd litt diskusjon om ymse øl (Selv holdt jeg meg som vanlig til vaniljecola). Andre omgang kom så i gang, og igjen var det «hjemmelaget» som scoret først, men nå måtte vi vente rundt fem minutter før målet som fastsatte stillinga til 3-0 kom.
Begge lag gjorde som det så ofte skjer i treningskamper haugevis av bytter, og jeg vet ikke om det var dette som gjorde at noen av Kjelsås-spillerne utførte noen taklinger som nok er nevnt i regelboka under kapitlet «straffbare forseelser». Direkte stygt ble det heldigvis ikke, og i det 63. minutt gikk så Kjelsås opp i 4-0 for virkelig å gjøre dette flaut for Stabæk.
Med 66 minutter igjen av kampen fikk Stabæk et trøstemål som ga dem 4-1, men tross at de var det førende laget i sluttfasen av kampen fikk vi ikke flere scoringer, så dette ble også sluttresultatet. Kjelsås kunne si seg fornøyde med en solid seier, mens Stabæk nok i høyeste grad hadde fått litt å tenke på.
På vei tilbake til parkeringsplassen kom jeg og Martin i prat med den skadde Kjelsås-spilleren Sebastian som med sin bakgrunn fra Tromsdalen lurte voldsomt på hvorfor det var Forza Tromsø-medlemmer og så treningskamper på østlandet i februar!
Etter å ha hentet bilen fra EU-kontroll (Eneste nevneverdige feil var at skiltplata var ødelagt, så jeg var i ferd med å miste skiltet foran) fant jeg ut at jeg skulle avspasere et par timer når jeg først var på farten, så jeg dro til LSK-hallen for å se treningskamp mellom Skeid og HamKam.
Etter å ha parkert hastet jeg det korte stykket bort til hallen, og møtte på veien haugevis av LSK-spillere, hvorav sjokkerende mange hilste på meg. Vel inne i hallen møtte jeg Lars, Tom og Ray, og tok sammen med dem plass ganske nær midten av banen. Herfra fikk vi se ryggen på dommerne mens de tok myntkast, og så ble det foretatt avspark.
Det ble ganske raskt tydelig at det ene laget skal spille nok en sesong i Eliteserien i 2024, mens det andre forbereder seg på å være tilbake på nivå tre etter to år på det nest øverste nivået. HamKam virket absolutt kvassest, men likevel ble ikke Skeid på noen måte overkjørt, selv om det var osloenserne som først måtte gi tapt og notere et baklengsmål i protokollen da de hvitgrønne satte inn 0-1 på et hjørnespark etter syv minutters spill.
Skeid kom fortsatt til noen halvsjanser, men virkelig farlig ble det aldri, og etter en drøy halvtime oppdaget jeg plutselig mens jeg sto og snakket med Futbology-Lars Erik at «Kamma» hadde fått straffespark, og jeg rakk bare såvidt å filme at det ble 0-2 med 32:30 på klokka.
0-3 kom bare halvanna minutt senere, og nå tok nok eliteseriespillerne foten litt av gasspedalen. Jeg slo av en liten prat med Robert som også hadde inntatt hallen for å se på Skeid, og så at begge lag planla å gjøre haugevis av bytter i pausen, for det var ekstremt mange som hadde begynt å varme opp nå. 0-3 sto seg til pause, og som ventet var det helt nye mannskap på banen da andre omgang ble sparket i gang. Jeg slo meg igjen ned sammen med banehoppings-mannskapet, som mens jeg sirklet rundt banen også var blitt supplert med Terje, som prøver å klare å se 300 kamper i år!
Etter pause var det fortsatt hamarsingene som hadde et lite overtak, men knapt ti minutter inn i omgangen raknet det litt i forsvaret deres. Skeid kom seg til et par hjørnespark, og da det andre ble tatt kort overrumplet man både den ene og den andre, og et litt merkelig skudd passerte alle og endte til slutt i mål til 1-3.
HamKam hadde likevel ikke tenkt å gjøre kampen for spennende for de omlag sytti fremmøtte (hvorav 14 var innregistrert i Futbology-appen), og klarte i en situasjon hvor ballen først var i stolpen og like etter i tverra til slutt å presse fram at keeper slo den i stolpen og inn til 1-4.
Skeid hadde likevel fått ferten av blod, og kjempet i det 73. minutt inn 2-4, og prøvde heroisk å komme enda nærmere, men på overtid var det likevel laget fra Hamar som lo sist, da de satte inn 2-5 som også ble sluttresultatet i det som vel tross sju mål må kunne sies å ha vært en relativt lite minneverdig kamp.
Hadde avtalt med en gjeng galninger at vi skulle ta oss en søndagstur til Raufoss, så i rask rekkefølge plukka jeg opp Sören, Lars, Magnus og Jakub, og så ble Rv4 inntatt på vei nordover. Etter en begivenhetsløs kjøretur i stadig mer vinterlige kjøreforhold kom vi fram til ammunisjonsbygda, parkerte, og trosset snøstormen til fots for å komme oss fra parkeringsplassen og inn i hallen hvor det var klart for treningskamp mellom Raufoss og Kolbu/KK.
Med tre divisjoners forskjell på lagene var det nok ingen overraskelse at det var de gulkledde som var favoritter, og da kampen kom i gang (og vi hadde fått selskap av de noe mer kortreiste Vegard og Ola) tok det bare såvidt over ett minutt før ballen første gang lå i nettet bak fjerdedivisjonslagets målvakt og det sto 1-0 på scoringstavla. Under ett minutt senere kom så 2-0, før det med 3:35 på klokka sto 3-0, og da hadde faktisk gjestene etter det forrige målet hatt en relativt stor sjanse før denne scoringa kom.
I det niende minutt fikk så Raufoss et frispark, og dette utnyttet de godt, så plutselig sto det 4-0.
5-0 fikk vi etter drøyt 11 minutter, og selv om Raufoss-spillerne stormet inn i målet for å hente ballen, så virket det som om de tok foten litt av gasspedalen nå. Hjemmelaget fortsatte å dominere, men det ble mye upresist foran mål, til stor irritasjon for de fleste av de godt over 200 fremmøtte tilskuerne.
Kolbu kom til noen mer eller mindre kvalifiserte sjanser innimellom, men mens jeg fortærte en svært god vaffel (Årets første fotballvaffel!) fikk jeg se dem misbruke alle muligheter, noe også vertskapet gjorde, så da dommeren blåste til pause var det fortsatt scoret «bare» fem mål.
Da andre omgang startet ble det raskt klart at styrkeforholdet mellom lagene hadde jevnet seg noe ut som følge av de mange byttene som hadde blitt gjort. De tilreisende fra nabokommunen i øst skapte de første minuttene av omgangen mer enn de hadde gjort i hele første halvdel av kampen. Det var nok derfor en solid kalddusj for dem da hjemmelaget etter 58 minutters spill satte inn sitt sjette mål for kvelden. I det 66. minutt kom så 7-0 med en perle av et skudd fra litt distanse.
Resten av kampen skjedde det ikke stort å skrive hjem om utenom en spiller som ble litt sur fordi han fikk tråkka av seg en sko, og dermed endte dette lille Toten-derbyet 7-0 og en oppskriftsmessig hjemmeseier til et Raufoss-lag som nok irriterer seg litt over at de ikke utnyttet overtaket i første omgang til å lede enda mer. Kolbu på sin side kan glede seg over at den unge målvakten de brukte i andre omgang gjorde en svært god kamp og leverte flere gode redninger.
Vi kom oss ut av hallen og i bilen igjen, og etter en svært vinterlig og noe tidkrevende kjøretur fikk vi sluppet Magnus av på Gardermoen (Han hadde fløyet ens ærend fra Stjørdal for å være med på kamp!), før vi øvrige tok fatt på siste etappe tilbake til hovedstaden. Denne skulle vise seg å bli enda mer tidkrevende, og det tok faktisk nesten en time fra vi forlot flyplassen til jeg var hjemme!
Nytt år, nye muligheter. Jeg hadde lenge sett meg ut denne helga som årets første mulighet til å se fotball, og når det på toppen av det hele viste seg å være mulighet for et nytt stadion. Jeg fiska derfor opp Christian, Ludvig, Martin og Martin, og satte kursen nordover gjennom Nittedal. Vi kom etterhvert fram til Hadeland, og fant fram til kunstgressbanen hvor det var klart for treningskamp mellom fjerdedivisjonsrivalene Jevnaker og Hallingdal.
Ved ankomst ble vi først litt skeptiske, da det viste seg at flomlysene vi hadde sett langt av lei viste seg å være på en islagt flate hvor det blant annet ble spilt bandy, mens kunstgressbanen lå i mørke. André som også hadde dukket opp hadde kjørt helt fra Østfold, og så for seg muligheten for en småepisk bomturhistorie, men i det vi nærmet oss stien mellom snøfonnene ned mot banen kom det et svakt skinn i lysene, og etter hvert så det riktig så lyst ut!
Jeg hadde også møtt hedmarkingene Vegard og Ola, og rett etter avspark dukket også en litt forsinket Terje opp. Med solid banehopperoppmøte skulle det bare mangle at ikke også hallingdøl og HFK-patriot Eirik var på plass i vinterkulda. For kaldt var det. I et tosifret antall kuldegrader var en av få ting å glede seg over at det var bortimot vindstille. Likevel var det flere av spillerne som hadde valgt å stille uten stillongs under shortsen, og etterhvert så jeg også noen som spilte i kortermet trøye!
Fra første omgang av kampen var det egentlig lite nevneverdig som skjedde ute på kunstgresset. Jeg tuslet rundt banen og hilste kjapt på nybakt JIF-trener Frode Lafton, før jeg i motsatt ende fra det som må ha vært det mest vindskjeve fotballmålet jeg har sett utenfor en grusløkke noensinne møtte Torjus og Jan-Remi som hadde tatt den korte turen over den ferske fylkesgrensa mellom Akershus og Buskerud for å se kampen.
Omgangen ebbet målløst ut, og til min store glede fikk jeg bekreftet fra dommeren at det kom til å bli en svært kort pause. Etter pause så jeg flere spillere gå i retning garderobene, så det var tydeligvis gjort flere bytter, noe som jo ikke er veldig uventet i en treningskamp. En ekstra dimensjon til denne treningskampen var for øvrig at da oppsettet for første kvalikrunde til cupen hadde blitt presentert tidligere samme dag ble det kjent at nettopp disse to skulle møtes i kamp om en av plassene i norgesmesterskapets første ordinære runde.
Lafton hadde tydeligvis sagt de rette tingene til sine rødkledde menn i den korte pausen, så da spillet startet opp igjen tok det bare tre minutter før et kjempeskudd trengte gjennom Hallingdal-forsvaret og gikk i mål til 1-0. Stor jubel hos hjemmelaget og dets supportere!
Jevnaker gikk under fem minutter etter dette opp til 2-0, og de hvitkledde så virkelig ut til å slite med å få hull på byllen. Likevel, med et kvarter igjen av kampen lyktes de endelig med å overliste Jevnakers forsvar, da et hjørnespark etter litt om og men endte i det skakke målet så det sto 2-1.
I det vi passerte nitti spilte minutter skulle jeg akkurat til å si til mine medsammensvorne at det på ingen måte ville være ufortjent med en hjemmeseier, men plutselig klarte HFK igjen å smette gjennom rødtrøyenes forsvar og sette inn 2-2.
Da dommeren avsluttet kampen ble det dermed klart at ingen hadde noe mentalt overtak foran cupkvaliken om et par måneder, og vi som hadde møtt opp kunne ta et lite gruppebilde før vi forlot åstedet og igjen satte kursen mot hovedstaden.
