Etter å ha forlatt kampen i Degerfors satte jeg og mine to medsammensvorne kursen rett mot Karlstad. Her skulle vi se nok en kamp, men denne gang ikke på et nytt stadion for meg. Jeg var i 2022 i den såkalte «airdomen», som er en overtrykkshall, og så kamp, men hadde latt meg overtale til å legge inn et stopp her også nå, for å se treningskamp mellom FBK Karlstad og Herrestads AIF.
FBK Karlstad så jeg jo spille så sent som i fjor høst, og etter at de endte sesongen med opprykk er de nå klare for spill på nivå tre, sammen med blant andre byrival IF Karlstad Fotboll. Herrestad (som jeg også så i fjor) skal også i 2024 spille i divisjonen under, så her var det nok hjemmelaget som hadde favorittstempelet.
Da vi entret hallen lot jeg meg nok en gang imponere av den smarte løsningen for belysning uten takarmaturer, før dommeren blåste i fløyta og satte i gang oppgjøret. Foran ca 130 tilskuere var det laget fra Bohuslän som så farligst ut innledningsvis, men uten at noen av lagene genererte de helt store sjansene. Tross det innledende lille overtaket, etter 27 minutters spill havnet ballen i mål bak Herrestads keeper, og Ole og jeg fikk se Christian juble som en gal for at vi ikke fikk enda en 0-0-kamp.
Kampbildet forandret seg nå noe, og etter 39 minutters spill fikk hjemmelaget tildelt et litt enkelt (men absolutt ikke feildømt) straffespark, som ble effektivt utnyttet til å øke ledelsen til 2-0.
2-0 sto seg til pause, og etter å ha blitt «underholdt» av noen voldsomt slitsomme unggutter gjennom et lite kvarter startet spillet opp igjen. Herrestad hadde definitivt bestemt seg for ikke å gi seg uten motstand, og etter bare vel seks minutter fikk de svarthvite uttelling og kunne juble for redusering til 2-1 etter å ha klemt ballen under motstandernes målvakt.
Värmlendingene lot seg likevel ikke affisere voldsomt av dette, og holdt et relativt trygt grep om resten av kampen, og på overtid lyktes de også med sette inn spikeren i kista til 3-1, så like etter dette blåste dommeren av kampen, og vi kom oss ut i friluft igjen og satte kursen mot en burgerrestaurant i nærheten for å få i oss litt næring foran turen hjem til Oslo.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur tross måltørken i dagens første kamp, og det blir nok flere turer til Sverige gjennom året.
Etter å ha drøyd søndagsmorgenen litt lenger enn planlagt ble egg&bacon-frokosten utsatt til kvelds, og jeg hoppet etter to skiver med leverpostei i bilen og suste sørover på E6. Etter et par timer kom jeg til Uddevalla, svingte av og fant etterhvert fram til Undavallen, en arena jeg har sett utallige ganger fra E6, og nå altså skulle besøke for å se kamp på for første gang i forbindelse med division 2-matchen mellom Herrestad og Torslanda.
Arenaen var på forhånd annonsert som kontantfri, men jeg hadde klart å få lovnader på Messenger om at så lenge jeg hadde svenske kontanter skulle det gå greit å få betalt inngangsbilletten uten Swish. Etter å ha parkert viste dette seg å stemme, og jeg fikk etter å ha gitt fra meg en hundrelapp utlevert et enkelt kampprogram. Jeg gikk inn og kikka meg litt rundt på anlegget som hadde en tribune med seter, en litt vaklevoren tribune uten seter, og en lang enkeltrad med seter, alt på samme side motsatt fra innbytterbenkene. Jeg hilste også på Herrestads styreleder, som hadde hørt rykter om at det var norrbaggar på besøk. Da kampstart nærmet seg så jeg at André også sjekket inn i Futbology-appen, men jeg så ham ikke noen steder.
Kampen var iallfall sparket i gang, og innledningsvis kom begge lagene til noen halvsjanser foran et publikum som ikke kan ha vært langt unna 150 personer. Spillet endret seg etterhvert noe, og sjansene sluttet å komme. Heldigvis dukket André opp etter å ha virret rundt andre steder på stadion, så jeg fikk noen å konversere med utover i en stort sett ganske kjedelig omgang. 0-0 sto seg til pause.
André hadde alt prøvd seg på kiosken, hvor det viste seg å ikke være mulig å betale på annen måte enn med Swish, så vi ble stående i ro på kortsida hvor vi hadde flytta oss i den sure vinden. Jeg angra sårt på at jeg ikke hadde sett mer på kalenderen enn på værvarselet da jeg kledde på meg, men trøsta meg med at jeg hadde en ullgenser og et par ullsokker som lå i bilen og venta på meg til etterpå.
Andre omgang kom i gang, og vi fikk se mye av det samme som før pause. André begynte å bekymre seg om hans rekke uten målløse kamper skulle ryke (Jeg var ikke SÅ bekymret siden mi rekke bare var ei uke gammel). Så, helt på tampen av kampen smalt det plutselig. Torslanda hadde kanskje hatt litt overtak fra 80 minutter og ut, og i det 88. minutt lyktes det endelig for de rødkledde. 0-1, og stor jubel fra de tilreisende fra Hisingen.
Etter noen hektiske overtidsminutter hvor jeg tidvis var bekymret for om Torslanda-treneren skulle få hjerteinfarkt i sine forsøk på å få spillerne sine til å være smarte og kyniske. Hvor smarte og kyniske de faktisk klarte å være skal være usagt, men likevel holdt ledelsen til dommeren blåste av kampen. Hjemmelagets menn lå utslått utover kunstgresset, mens rødtrøyene jublet.
Jeg takket André for selskapet og sendte ham nordover igjen for å se eliteseriekampen mellom Sarpsborg 08 og Odd (Oisann, der røk visst målrekka di likevel, André), mens jeg selv tok den korte turen over Uddevallabron for å se nok en kamp.
