Etter å ha sett Grorud ta poeng mot FFK hoppet jeg i bilen og tok den korte turen opp til Rolvsrud hvor jeg ikke hadde vært på ganske mange år. Jeg fikk parkert, betalt for parkeringa, og på vei inn møtte jeg en hyggelig kar som sørget for at jeg slapp gratis inn på billettkvoten som var lagt av til bortelaget. Jeg entret tribuna, og anså meg som klar for kampen Lørenskog - Skjervøy.
Vel på plass hilste jeg først på en TIL-supporter som i likhet med meg valgte å tilbringe slutten på helga her, før jeg oppdaget at banehopperen Tom også hadde tatt turen til Lørenskog i kveld, så jeg slo meg ned på betongen sammen med ham. Det var egentlig veldig greit å ha selskap, for det skjedde svært lite å rapportere om ute på kunstgresset. Det sto derfor fortsatt 0-0 da dommeren blåste til pause og spillerne tok den lange spaserturen tilbake til garderobene.
Kiosken var i samme bygg som garderobene, så jeg fant ut at jeg like godt kunne droppe noe pauseservering og heller bare bli sittende. Litt uti andre omgang viste dette seg å ha vært et svært klokt valg. Plutselig dukket to hyggelige damer med et svært fat vafler og et lite spann syltetøy opp på tribuna. Joda, det er sikkert litt ekstra arbeid å selge vafler ute på tribuna, men det må da garantert være lønnsomt, så dette burde alle klubber gjøre!
Da vi hadde passert timen begynte jeg så smått å frykte for at min nå 153 kamper lange rekke med ikke målløse matcher skulle ryke. Samtidig virket det som om Skjervøys spillere og trenere (deriblant tidligere TIL-akademitrener Stian Ryslett som jeg vekslet noen ord med før kampen) var i ferd med å miste tålmodigheten med dommertrioen. Selv satt jeg med en følelse av at dommeren kanskje hadde lagt lista litt for høyt i første omgang, og nå betalte prisen for det.
Med rundt et kvarter igjen av kampen kom så scoringen som sikret at rekka mi ble 154 kamper lang. 1-0, og jeg mistenkte at nå hadde hjemmelaget full kontroll på dette.
Det skulle vise seg at kontrollen nok ikke var helt full, men tross at Skjervøy etter scoringen lenge var det førende laget, så klarte de ikke å få ballen i mål. Da de for anledningen svartkledde så fikk en mann utvist for en ettersleng rett før full tid så det enda vanskeligere ut å få den etterlengtede utligningen.
Karene fra Nord-Troms skal dog ha all ære for at de aldri ga opp. De presset på og presset på, og da gikk det som det så ofte gjør: Lørenskog scoret 2-0 på overtid.
Kampen endte dermed 2-0, og jeg kunne sette kursen hjemover mens jeg hørte Gunnar Grindstein referere på 4-4-2 Radiosporten at Tromsø tok årets første hjemmeseier på årets første forsøk!
Etter et par dager med turer av varierende lengde hadde jeg denne søndagen bestemt meg for å holde meg i nærområdet. Jeg satte derfor etter å ha latt en solid frokost stabilisere seg i magen kursen rett borti høgget til Grorud, hvor jeg hadde sørga for å skaffe meg fotoakkreditering for kampen Grorud - Fredrikstad.
Jeg hentet ut fotovesten, og tok meg en runde rundt på området. Ved bortesupporterinngangen møtte jeg Elisabeth og Marius, som selvsagt var på plass, og deretter gikk jeg bort til hovedtribuna og hilste på den svenske banehopperen Per-Gunnar som hadde tatt turen til Oslo i dag for først å se Grorud og deretter Vålerenga.
Det ble inn mot avspark unormalt fullt på stadion, og selv om de syngende FFK-supporterne hadde samlet seg på tilvist område bak vestre mål, så var det rikelig av rødhvite effekter å se også blant de som hadde tatt plass på hovedtribuna. Dessverre var det ikke noe særlig til oppmøte fra «Ultras Grorud» i dag, så de tilreisende fikk en ganske lett match med å dominere på tribunen.
Ute på banen viste FFK tidlig at det var de som av mange var spådd å kjempe om opprykk i år, mens Grorud forventes å i beste fall kjempe om kvalikplassen for å unngå nedrykk. Det ble også kjapt klart at en viktig del av gultrøyenes plan var å bruke mest mulig tid, og det var ikke engang spilt et kvarter før keeperen hadde pådratt seg tilsnakk fra dommer for å drøye tida.
Selv om Fredrikstad var favoritter, så ble ikke Grorud på noen måte overkjørt. Tvert imot var de stadig framme og yppa seg foran mål, og etter halvspilt omgang kunne endelig alle lokale juble! Et strøkent innlegg traff hodet til Nikolai Hristov, som på lekkert vis stanga ballen i mål. 1-0!
FFK strammet nå til skruen litt, og klarte blant annet å komme til et treff i stolpen, men til de tilreisende supporternes store frustrasjon kom ikke den etterlengtete scoringen. Etter et par minutters overtid ble det pause, og fortsatt 1-0 på tavla.
Jeg benyttet pausen til først å rusle i bilen og hente litt strøm til mobilen, før jeg skaffet meg en vaffel og slo av en prat med min tidligere kollega Kari og hennes samboer som også hadde tatt turen til Grorud i søndagssola. Fra kiosken hørte jeg for øvrig snakk om at de hadde solgt unormalt mye pølser og vafler sammen i dag. Ting tyder på at det kan ha vært østfoldinger involvert.
Da jeg igjen gikk mot vestenden av banen for å få sola i ryggen mens jeg fortsatte å fotografere hørte jeg plutselig jubel bak meg. Drøyt fem minutter etter pause utlignet Fredrikstad, og jeg ante ikke hva som hadde skjedd, annet enn at det nå sto 1-1.
Etter at vi 808 som var tilstede hadde fått se FFK-trener «Bummen» pådra seg et gult kort i etterdønningene etter en hendelse ute på banen, tok det til hjemmesupporternes store fortvilelse ikke så veldig lang tid før ballen igjen lå i nettet bak Groruds keeper. Skulle det bli en poengløs hjemmedebut i 2022-sesongen?
Mens jeg sto og snakket med noen Lyn-supportere (Hvorav en hadde et blått øye etter gårsdagens hendelser på Trasop) som sto og ble forulempet av en ganske ung FFK-supporter (Sitat en av de tre: Du er jammen stor i kjeften til å være så liten) klarte så Grorud å slå tilbake. Det var nettopp den tidligere Lyn-spilleren Didrik Sareba som sto for utligningen, og hjemmelaget virket nå egentlig riktig så klare for å stikke av med alle tre poengene da en av spillerne stormet inn i mål for å hente ballen og få satt i gang spillet igjen.
Flere scoringer ble det dog ikke, og da dommeren etter en god del minutters overtid blåste av kampen, så hadde Grorud tatt nok et sterkt poeng mot antatt bedre motstand i årets OBOS-liga. Jeg hastet til mediebrakka og kvittet meg med vesten, før jeg kjørte videre til nok en kamp i nærområdet.
Lørdag morgen, og jeg slet meg etterhvert ut av senga og over i bilen. Satte kursen sørvestover, og etter noen timers kjøring kom jeg til Sputniks hjemtrakter, Drangedal. Her fant jeg meg først en enkel lunsj, før jeg dro til stadion og fikk overlevert en herlig dessert fra bortelagets trener! Nå virkelig gleder jeg meg til femtedivisjonskampen mellom Drangedal og Herkules.
Jeg så meg litt rundt på anlegget, hvor kunstgressbanen lå midt i mellom en gressbane og en skiskytingstreningsbane. Slo deretter av en prat med damene i kiosken og kampverten, som også var publikumsvert hos Odd i Skien, og utvekslet noen røverhistorier fra ymse fotballarenaer med ham.
Etter hvert entret spillere og dommere banen, og til min skuffelse måtte jeg nøye meg med steinsakspapir i stedet for myntkast før spillet ble satt i gang i den friske vinden. Vinden var nok også grunnen til at en god del av de totalt rundt 75 tilskuerne hadde valgt å være bilskuere og se kampen parkert i svingen i vestenden av banen.
Herfra fikk de se begge lag slite ganske mye med å tilpasse seg vindforholdene, men det var kanskje byguttene i gult og grønt som slet mest med motvinden. Spesielt frustrerende var det å se Herkules-keeperen gang på gang forsøke seg på høye utspark, noe som under de rådende forhold var ganske dødfødt med tanke på å kontrollere hvor ballen skulle komme ned igjen.
De helt store sjansene lot lenge vente på seg, men like før pause kom hjemmelaget etter en corner til en veritabel sjansebonanza, toppet med en redning på strek og et treff i tverrliggeren. Mål ble det dog ikke.
Det sto dermed 0-0 i det dommeren sendte lagene i garderoben for å varme seg litt, og jeg tuslet mot kiosken og skaffet meg en hyperbillig vaffel. Faktisk var den så billig at det nesten ville lønt seg å kjøre fra Oslo til Drangedal bare for å spise vafler!
Da lagene kom ut fra pause virket det som om gjestene hadde drevet hardtrening i garderoben, for de framsto rett og slett litt slappe de første minuttene. Hjemmelaget utnyttet dette, og i det 54. minutt kom endelig 1-0-scoringen, og jeg slapp å bekymre meg mer for at mål-streaken min skulle ryke i dag.
Baklengsmålet var tydeligvis den energiinnsprøutnoingen som trengtes for de tilreisende, for det tok bare såvidt over ett minutt før de stormet i angrep, overrumplet både forsvar og keeper, og vips var det 1-1 og ny balanse i regnskapet.
Et lite kvarter senere fikk Herkules-keeperen seg en liten smell, og måtte byttes ut. Reservekeeperen viste seg å tilhøre en eksepsjonelt sjelden kategori. Fotballspillere som spiller med briller ser man ganske sjelden, men en målmann med briller, det tror jeg aldri jeg har sett før!
Det var hjemmelaget som nå fremsto best, og jeg plasserte meg i Herkules' ende av banen, da jeg mistenkte at om det skulle komme noen avgjørelse i kampen, så var det rødtrøyene som ville komme med den. Så feil kan man ta!
Tre og et halvt minutt inn i overtiden klarte Herkules å få ballen i mål i motsatt ende av banen. Spillere, trenere og de få tilreisende tilskuerne jublet som gale. Hjemmelagets sympatisører virket tilsvarende skuffet.
Det ble spilt enda et par minutter etter spillet ble satt i gang igjen, men de helt store farlighetene dukket aldri opp, så da dommeren blåste av kampen var det en svært glad gjeng skiensere (heter det det?) som kunne sette kursen hjemover. Selv satte jeg kursen mot E18, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur hjem igjen og kunne snekre sammen en deilig middag.
Etter en hektisk jobbuke hadde jeg gleda meg til å innlede årets påske med litt banehopping på fredagskvelden. Etter å ha studert kveldens meny litt hadde jeg landa på at jeg skulle se kampen Rundtom - Sylling/Sjåstad i sjettedivisjon på Bragerøen KG, men da jeg oppdaget at kampen var flyttet til Glassverket hvor jeg hadde vært før var det bare å hive seg rundt og finne en annen plan. Jeg rakk akkurat å komme meg på veien i tide til å rekke fram til Årbogen, hvor det var duket for serieåpning i femtedivisjon mellom Birkebeineren og Slemmestad.
Til min store glede observerte jeg etter å ha sett meg litt rundt på det flotte anlegget i skogkanten over Drammens-bydelen Krokstadelva at det var åpen kiosk, og etter å ha vekslet noen ord med dama som satt der inne kunne jeg begynne å glede meg til vafler i pausen.
Jeg var litt bekymret for publikumstallet denne fredagen, men inn mot avspark kom det sigende til litt folk, så da dommeren blåste i gang var vi kanskje et kvart hundre hoder som fulgte med på det som skjedde ute på banen, deriblant en god del tilreisende med sympatier hos bortelaget. Blant de frammøtte var vi faktisk hele tre stykker med anstendig fotoutstyr, noe jeg ikke tror jeg har sett maken til siden jeg så Marcus og Martinus spille kamp i Mosjøen.
I Årbogen befant det seg (såvidt jeg vet) ingen sangkjendiser, og det var hjemmelaget som i mine øyne kom best i gang. Noe solid overtak klarte de dog aldri å tilrane seg, og det skulle være gjestene som først kunne juble for at ballen lå i nettet. Dette skjedde etter en corner, men jubelen ble raskt omgjort til frustrasjon og klaging, da dommeren blåste for angrep på keeper. Slemmestad-spillerne hevdet hardnakket at det var Birkebeinerens egne spillere som kolliderte med keeperen, men jeg synes jeg ser på filmsnutten min at det også var en blåkledd en involvert i det som skjedde.
Slemmestad hadde nå en svært god periode, så treneren ga høylytt uttrykk for skuffelse over at ingenting fungerte da de like før det var spilt tjue minutter fikk et baklengsmål i sekken.
Skuffelsen ble dog raskt vendt til glede. Bare fire minutter senere var det de hvitkledde som kunne juble for scoring, og med 1-1 på tavla var vi like langt.
Utover i omgangen bygde det seg opp en del frustrasjon over dømminga, så da dommeren endelig blåste for pause klarte en av hjemmelagets karer å pådra seg et gult kort på vei mot garderoben.
Selv satte jeg kursen mot kiosken og sikret meg en svært god vaffel, som attpåtil var varm nok til at jeg klarte å påbegynne gjenopplivning av de ihjelfrosne fingrene mine.
Om det var kaldt i lufta var det likevel ganske hett i enkelte spilleres hode, og omtrent umiddelbart etter avspark i andre omgang ble det litt tumulter. De involverte roet seg heldigvis raskt ned da dommeren delte ut et gult kort i hver retning, og spillet kunne fortsette. Om det var tenningsnivået som virket skal være usagt, men i det 50. minutt kom et slags skudd mot hjemmelagets keeper som han nok strengt tatt burde klart å stoppe, men ballen smatt forbi ham og i mål. Kampen var snudd og gjestene ledet 1-2.
Etter dette begynte alt de tilreisende foretok seg å ta veeeeeldig lang tid, samtidig som de sjansene Birkebeineren kom til ble stoppet av en Slemmstad-keeper som virkelig var på jobb denne kvelden.
Da dommeren etter nær fire minutters overtid blåste av sto det fortsatt 1-2, og mens røykenbøringene kunne juble hastet jeg mot bilen for å prøve å få i meg varmen igjen etter to timer ute i den utrolig sure vårvinden.
Etter å ha tilbragt dagen på konferansehotell droppa jeg dessert etter middagen og hoppa i stedet i bilen med kurs for Askim. På veien oppdaget jeg at kampen jeg hadde planlagt å se var avlyst og erstattet av en annen kamp med avspark en time tidligere, så jeg belaget meg på å se kun en 2. omgang på Hov kunstgress, men da jeg ankom så jeg til min store forundring at spillet pågikk, og det var ikke slik jeg hadde ventet pause. Etter å ha forhørt meg litt rundt fant jeg ut at avspark hadde blitt veldig forsinket, og det var derfor spilt knapt tjue minutter i treningskampen mellom Askim og Klemetsrud da jeg ankom stadion.
Banen, som ligger i tilknytning til Askim vgs, var unormalt godt inngjerdet, men jeg fant etter hvert åpningen hvor jeg kunne smette inn og finne noen å spørre hva stillinga var, og til min store glede var det bare ett mål jeg hadde gått glipp av, så hjemmelaget ledet 1-0. Jeg beveget meg litt mot enden av banen, og oppdaget at Stig-André også hadde tatt turen til Indre Østfold for å se fotball i dag.
Jeg har ikke nøyaktige tidsangivelser på målene, og jeg må innrømme at jeg heller ikke så veldig godt hva som skjedde på alle scoringene, men scoringene kom iallfall jevnt og trutt i det søndre målet på anlegget. Når sant skal sies gjorde ikke Klemetsrud-forsvaret jobben hårreisende vanskelig for østfoldingene, som på sin side flere ganger misbrukte enorme scoringssjanser, så da den finnmarkske dommeren sendte lagene i garderoben sto det hele 5-0.
Jeg brukte pausen til å diskutere litt TIL og Alta med nevnte dommer, før hjemmelaget igjen entret kunstgresset. Gjestene lot på sin side til å trives svært godt i garderoben, så til slutt måtte noen sendes avgårde for å hente dem. Spillet kom igjen i gang, og det skjedde deretter svært lite nevneverdig, bortsett fra en episode hvor det ble litt ampert, og Klemetsruds trener måtte true en av spillerne sine med å bli byttet ut etter at en diskusjon med dommeren aldri tok slutt. (Forresten: Det må også nevnes at gjestene byttet inn en keeper med tidenes merkeligste keeperantrekk!)
Kampen endte uten flere scoringer, og dermed sto det 5-0 til Askim, som ut fra kommentarer jeg hørte underveis nok må vurderes som en opprykkskandidat i årets østfoldske femtedivisjon.
Etter å ha fullført et NM Janitsjar etter flere år uten var det en svært fornøyd Marius som satte kursen sørover fra Trondheim (hvor jeg selvsagt hadde klemt inn en breddekamp også) søndag morgen med kurs for Skien. Sammen med meg i bilen var to fløytister, deriblent Marita, som skulle være med på kamp. På beste vestkant i hovedstaden byttet vi ut den andre fløytisten med selveste Moddi, og fortsatte sørøstover med en tidvis sovende singer/songwriter i baksetet. Med få minutter igjen til kampstart inntok vi Skagerak Arena akkurat i tide til å innta bortefeltet før dommeren blåste i gang oppgjøret Odd - Tromsø.
De som tenkte å se kampen sittende hadde knapt fått satt seg før jubelen brøt løs, men like raskt som den hadde brutt ut stilnet den - Det vi trodde var et hypertidlig TIL-mål viste seg å være avvinket for offside, men nå begynte vi virkelig å få trua. Kunne vi endelig klare å få en sjelden seier i Telemark?
Optimismen levde, men ble relativt raskt omsatt til frustrasjon. I det klokka passerte seks minutter passerte et innlegg forbi alt og alle i feltet, og traff en hvitkledd kar på motsatt side som fikk en relativt enkel jobb med å smelle inn 1-0.
«Gutan» produserte en del sjanser, men sluttproduktet ble enten for dårlig, eller så leverte Odd-keeperen gode redninger, så da lagene gikk til pause sto det fortsatt 1-0. Flere på bortefeltet valgte å teste kiosken, og i den sure vinden ble idealet til podcasten «Kald Kaffe» raskt oppnådd.
Andre omgang startet, vi som heiet på TIL var fortsatt optimister, men før det var spilt ti minutter lå ballen igjen i mål og hjemmefansen jublet som gale. 2-0, og optimismen rant raskt ut.
TIL fortsatte å prøve, men de helt store mulighetene lot vente på seg. Mot slutten økte presset, men da ballen endelig endte i mål vinket assistentdommeren som sikkert har aner på Gulset for offside. Med to minutter igjen av ordinær tid, og etterhvert tre minutter tillegg var det hele avgjort.
Kampen endte 2-0, spillerne kom bort og beklaget seg og takket for støtten, og etter å ha tatt et bilde av QR-drakt-gjengen satte vi kursen tilbake til Oslo for å få sendt Moddi med en nattbuss til København.
Etter to år med avlysninger var det endelig klart for NM for janitsjarkorps i Trondheim igjen, og sammen med mine to korps og haugevis av andre glade musikanter hadde jeg tatt turen til bartebyen for å skape vakker musikk. Etter å ha spilt i fjerdedivisjon med Oslo Postorkester hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Malvik hvor det skulle være serieåpning i femtedivisjon. Jeg passerte Malviks vante hjemmebane og fortsatte mot Sveberg, hvor jeg svingte opp til Abrahallen og parkerte akkurat i tide til å komme meg inn i hallen før avspark i oppgjøret mellom Malvik og Tiller 2.
Til min store skuffelse hadde dommeren ingen mynt, så det ble intet myntkast før kampen ble satt i gang. Det ble derimot trukket hvem som skulle få starte, og til min store forundring valgte vinneren å bytte side på banen. At man vil utnytte vind- eller solforhold til sin fordel ved å gjøre et sånt bytte utendørs kan jeg forstå, men i en kamp som spilles inne i en hall fremsto dette helt uforståelig.
Det tok kun få strakser før hjemmelaget kom til sin første kvalifiserte mulighet, og i en livlig innledning på kampen var det de rødkledde fra Malvik som fremsto et lite hakk kvassere. Tiller-reservene var likevel på ingen måte hektet av, tvert imot kjempet de seg mer og mer inn i kampen.
Dette utkrystalliserte seg etter 34 minutter i en scoring, og det var blåtrøyene fra Trondheims sørkant som kunne juble for målet etter et fint angrep på sin høyreside. Målscorer, ble jeg fortalt på twitter, var Petter Solbakken, bror av den noe mer kjente Ola.
Bare drøyt fire minutter senere var det på venstresiden det skjedde, og denne gangen var det et langskudd som overlistet keeperen til et Malvik-lag som nå begynte å vise enkelte tegn på frustrasjon. 0-2 sto seg til pause, og jeg satte kursen mot inngangspartiet for en høyst påkrevd inspeksjon av sanitærforholdene i hallen. Jeg fant samtidig ut at til min store skuffelse var det ikke noe kiosktilbud tross at det på forhånd var meldt på facebook at noe bakst ville være å få kjøpt. Jeg tuslet derfor ut i bilen og hentet meg en vaniljecola før lagene igjen inntok kunstgresset.
Tiller 2 virket etter hvilen å ha ganske god kontroll på det som skjedde, men Emil og Tore som jeg satt sammen med mye av kampen var skjønt enige med meg at neste scoring enten ville avgjøre kampen eller sette den i full fyr.
I det 78. minutt skjedde så nøyaktig det jeg forventet. Det kom en scoring, og flesteparten av de knapt hundre frammøtte brøt ut i jubel. Hjemmelaget hadde redusert, og øynet nå muligheten for et poeng som bare få strakser tidligere så veldig langt unna ut.
Med nye krefter som følge av reduseringen satte nå malvikingene inn et voldsomt press, mens Tiller 2 lot til å prøve å bruke så mye tid som mulig. Dette er ofte en risikabel taktikk, men da vi var kommet noen minutter ut i overtiden kunne det se ut som om den var i ferd med å bære frukter. I det blåtrøyene nok var i ferd med å se for seg en pangstart på sesongen spratt ballen i armen på en av spillerne i feltet. Alle med Malvik-hjerte ropte etter straffe, og dommeren var etter noen sekunders betenkningstid enig.
Straffeskytteren holdt hodet kaldt, og etter at dommeren hadde skrittet opp hvor det skulle skytes fra (Tross at det var permanent markering på kunstgresset!) ble straffesparket konvertert til scoring etter fire og et halvt minutts overtid.
Da kampen igjen ble satt i gang ble det bare spilt noen sekunder, og mens Tillers spillere stimet mot dommeren for å diskutere noe (Sannsynligvis handsen som ga straffe) kunne Malviks spillere og supportere juble nærmest som om de hadde vunnet serien.
