Etter helgas svenske eventyr var det tirsdag kveld duket for en ny passe lang kveldstur alene. Kursen ble satt vestover ut av Oslo, og etter å ha forsert en unormalt tett trafikk (Spesielt var Granfosstunnelen verre enn jeg noensinne har opplevd den en tirsdag i sekstida) kom jeg et lite kvarter før avspark fram til åstedet for kveldens sjuendedivisjonskamp mellom Hvittingfoss/Svarstad og Sandar 2.
Hvittingfoss hadde jeg jo besøkt alt i 2021, da med en skråstrek til i hjemmelagets navn, men nå skulle altså kampen spilles på Svarstad litt lenger ned i dalen (Og faktisk i samme fylke som den fotballkretsen laget spiller i har navn etter). Det som møtte meg her var en flott tretribune med et overraskende tallrikt publikum, og jeg innså at siden hjemmelaget spilte i svart burde jeg nok lete opp en refleksvest for å vandre rundt banen så ikke kveldens unge dommer skulle forveksle meg med en spiller.
Ut fra tabellsituasjonen i vårsesongen var det liten tvil om at det var gjestene fra Sandefjords sørside som var favoritter, og dette gjenspeilet seg raskt ute på kunstgresset. Det ble raskt etablert et nær konstant press mot hjemmelagets mål, men lenge klarte Hvi/Sva å stå imot, og etter et kvarters tid klarte de også å utfordre litt i motsatt ende av banen, da de vant noen hjørnespark som ble til kurante målsjanser.
Når man er «underdog» er det ofte viktig å ta de sjansene man får, og når man ikke gjør det, så går det ofte slik det gjorde i det tjuende spilleminutt her. Man får et mål imot. Like etter de mulighetene Hvi/Sva ikke hadde klart å utnytte kom Sandar 2 opp i nok et angrep, og denne gangen endte det med mål og 0-1.
Det tok bare to og et halvt minutt fra det første målet til gjestene gikk opp i 0-2, og nå mistenkte jeg at kampen var avgjort. Jeg ruslet derfor opp mot kiosken og skaffet meg en vaffel, så jeg skulle slå køen jeg forventet at ville komme dit i pausen.
Etter at vaffelen var fortært (God, plusspoeng for at den fortsatt var varm, men trekk for at den burde vært stekt litt lenger) gikk jeg ned til banekanten igjen. Herfra fikk jeg og det jeg hadde funnet ut var omlag 100 andre se Sandar 2 fortsette å styre kampen, og til slutt framprovosere et rødt kort og straffespark, da et skudd ble reddet på strek på samme måte som da Luis Suarez gjorde det mot Ghana i VM 2010. Dessverre for vertskapet ble ikke utfallet av straffesparket det samme som i 2010, her ble det scoring og 0-3.
I det vi gikk inn i overtiden før pause kom også 0-4, denne gangen som følge av et frispark som ble slått inn i feltet og til slutt ekspedert i mål.
Etter et lite opphold var det klart for andre omgang, og det var nok ingen som nå trodde vi skulle få noe comeback fra de ti sortkledde på banen. Sandar virket som de heller ikke trodde det, så det ble lenge en ganske slapp affære vi bevitnet i det stadig svakere lyset. De få sjansene de rødhvite kom til ble avverget av noen svært gode inngripener fra Hvi/Sva-keeperen, og i det 78. spilleminutt lyktes det endelig for hjemmelaget å få et trøstemål og 1-4.
Reduseringa vakte kanskje et lite håp om at det skulle bli spennende, men det ble det aldri. Sandar virket å ha full kontroll, og på toppen av det hele klarte en av hjemmelagets forsvarsspillere å totalt finte ut egen keeper rett før full tid, så en av motspillerne fikk en enkel jobb med å sette ballen inn til 1-5.
Det ble ikke spilt noe særlig mer enn dette, så kampen endte 1-5, og mens spillerne takket hverandre og dommeren for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen hjemover igjen, klar for en forhåpentligvis legendarisk torsdagskveld i Brighton!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar