Västra Frölunda - Elfsborg 0-4

Da trekningen av kvalifiseringsrunden til gruppespillet i den svenske cupen kom på forsommeren var jeg veldig spent på hvem Elfsborg skulle møte. Gleden var stor da jeg oppdaget at de skulle til Göteborg en tur, og tross skuffelsen da det ble klart at kampen skulle gå på Valhalla der jeg hadde vært før, bestemte jeg meg når kampen nærmet seg for å ta turen. Som sagt, så gjort, ferden gikk sørover over grensa, og en knapp time før avspark parkerte jeg rett utenfor det lille stadionet hvor det skulle være cupkamp mellom Västra Frölunda og Elfsborg.

Västra Frölunda, eller bare Frölunda som de går under i dagligtale, er kanskje mest kjent for hockeylaget sitt, men de har altså også et fotballag som spiller i division 2, og som nå altså skulle møte Allsvenskan-motstand i cupen. Inn mot kampstart strømmet det på med gulkledde, selv om vi nok ikke var like mange som det som var ventet å skulle besøke byen påfølgende helg, når «Västderbyt» mot de blåhvite et par hundre meter lenger nord skulle finne sted. Før avspark fikk så deler av feltet seg en ufrivillig dusj da en av dysene som skulle vanne kunstgresset viste seg å være noe dårlig justert.

Innledningsvis i kampen ble det litt synging fra bortefeltet, som var på den åpne østtribunen (og dermed fikk «nyte» den lave kveldssola på vesthimmelen gjennom første omgang), men det var tydelig at supporterne ikke la like mye i dette som man gjør med seriekampene. Også på banen merka man at prioriteringene var litt annerledes, med en startellever som i stor grad besto av folk man ikke ser så mye til i Allsvenskan-kampene.

Tross det noe B-pregete mannskapet hadde de gulsvarte få problemer med å dominere kampen. Det aller meste skjedde foran VF-keeperen, men det tok sin tid før de virkelig store sjansene begynte å dukke opp. Likevel, etter et kvarter skjedde det uunngåelige, og det sto 0-1.

Dette forandret likevel ikke kampbildet noe særlig, fortsatt handlet det i stor grad om at Elfsborg stanget mot Frölunda-veggen, og jeg vil her benytte anledningen til å skryte av hjemmelagets målvakt. Mannen i rødt leverte en helt strålende kamp, og hadde flere helt enorme redninger!

Da 0-2 kom etter en halvtime av kampen klarte han likevel ikke å stoppe ballen fra å gå i mål, og i begeistringen klarte jeg attpåtil å pådra meg en blødende skade! Det sprutet rødt fra et bittelite sår på en fingertupp, men heldigvis gikk dette over i tide til at jeg fikk filmet et frispark knapt fire minutter senere. Du er 17 år, du får a-lagsdebuten for klubben du spiller for, og så smeller du inn 0-3 på denne måten. Hugo Lindskog, jeg spår at du får en stor framtid på fotballbanen!

0-3 sto seg til pause, og mens flere av mine gulsvarte medsupportere stilte seg i kioskkø overhørte jeg noen som egentlig hadde tenkt å gå på do, men ikke akkurat lot seg imponere av fasilitetene som ble tilbudt bortefansen.

Med tremålsledelse i andre omgang var egentlig all spenning død og begravet. Begge lag gjorde flere bytter utover i omgangen, men jeg fikk likevel litt treningskamp-følelse (Uten at kampen ble riktig like intetsigende som da jeg så laget i Fredrikstad tidligere i sommer) av det som ble prestert. Frölunda-keeperen fortsatte å varte opp med gode redninger, men siden Elfsborg ledet så klart bredte det seg ikke noen frustrasjon og usikkerhet, slik man gjerne ser i kamper hvor kampbildet blir som her.

I det klokka passerte åtte tikket det inn sms fra Forza Tromsø om at jeg kunne kjøpe billett til bortekampen i Brighton neste uke, og da jeg var ferdig med dette var det bare noen minutter igjen til vi fikk se kampens siste mål da Elfsborg gikk opp i 0-4. Dette ble også sluttresultatet, og vi kunne etter en aldri så liten nidvise om alt vi hater i Göteborg gå over til ren hyllest av Elfsborg.

Det gjensto nå bare å forlate stadion og sette kursen nordover igjen, og det første stykket fikk jeg nå selskap av en hyggelig dame jeg første gang møtte i London, og som nå skulle til Ljungskile og ved å få skyss av meg slapp en time venting på bussen. Turen videre gikk høyst smertefritt, med en samtale med en streng tollbetjent på grensa og en omkjøring ved sykehuset i Sarpsborg som de eneste spenningsmomentene.