Etter en god natts søvn i Hallingdal spratt jeg opp tidlig på morran og satte kursen videre nordvestover. Etter et par fergeturer hadde jeg beveget meg et godt stykke utover langs Sognefjordens nordside, og etter å ha funnet meg en liten lunsj på en kafé troppet jeg opp på arenaen hvor det skulle være serieåpning i fjerdedivisjon mellom Høyang og Årdal.
Dagens kamp skulle gå på en ganske generisk kunstgressbane, mens vi på andre sida av et lavt gjerde så hovedbanen på anlegget, en nydelig gressbane med ei lita tribune. Et besøk her får vente til en annen gang, nå ble det iallfall rigget for fullt for å få alt klart til dette lille «aluminiumsderbyet».
Da kampen nærmet seg var det godt over 150 frammøtte på plass langs gjerdet rundt banen, og de fleste forventet nok at det nylig nedrykka «kjendislaget» fra innerst i fjorden ville bli en tøff nøtt å knekke for hjemmelagets menn. Bortelaget var for øvrig ikke de eneste velkjente aktørene på banen i dag. Dagens dommer var ingen ringere enn Tommy Skjerven, som med både cupfinaler og over 300 toppdivisjonskamper på CV-en burde være velkjent for de fleste fotballinteresserte.
Som forventet så Årdal et knepp kvassere ut enn hjemmelaget fra start, men de lyktes ikke med å overliste Høyang-keeper «Råssi» og hans medsammensvorne i forsvaret. Høyang kom på sin side innimellom til noen sjanser også de, så gjestene kunne absolutt ikke hvile på sine laurbær her. Jeg hadde akkurat vært inne i kiosken for å slå køen i jakt på litt fersk bakst (Meget høy klasse på denne) da Høyang stormet framover og fikk avsluttet i mål til 1-0 i det 39. minutt til stor jubel.
1-0 sto seg til pause, og mens de andre tilskuerne sto i kø for å følge mitt eksempel og skaffe seg noe å bite i måtte jeg tusle over den lille elva og bort til bilen og hente litt strøm til mobilen så jeg også kunne få oppdatert fra andre omgang.
Etter hvilen kom Høyang ut fra startblokkene i full fart, og bare etter to og et halvt minutt lå ballen igjen i målet bak Årdals målvakt. 2-0, og alt tydet på at dette kunne bli en dårlig start på Årdals vei tilbake til tredjedivisjon.
De for anledningen sortkledde bet nå tennene sammen, og i det 53. spilleminutt lyktes de i å krangle ballen i mål etter et innkast.
Flere mål fikk ikke bortelaget i den gode perioden de hadde nå, og med 67:30 på min stoppeklokke helte Høyang godt med kaldt vann i blodet på dem, da de økte til 3-1.
Rett før vi nådde 90 spilte minutter kom også 4-1, og tross at dommer Skjerven la til voldsomt med tilleggstid fikk vi ikke flere scoringer. Det hele endte dermed med en solid hjemmeseier, og glade kunne Høyang-spillerne takke motstanderne for kampen.
Selv hastet jeg mot bilen, og satte kursen videre mot nok en kamp for dagen før jeg skulle ha en sen retur til hovedstaden.
Lørdagens innendørskamp ga mersmak, så grytidlig søndag morgen dukket Øyvåg opp i innkjørsla utafor blokka mi, og sammen satte vi kursen opp Nittedal, over Hadeland, via Toten (fordi Noen™ ikke fikk med seg avkjørsla til Brandbu), gjennom Land, forbi Etnedal og til Valdres. Da vi kom til Leira svingte vi av, og ankom den flotte Valdres Storhall, hvor Årdal og Lillehammer skulle møtes i den såkalte vinterserien.
Etter å ha fått strakt på beina for første gang siden vi forlot hovedstaden entret vi hallen hvor vi fant noen usedvanlig merkelige tribuner, samt verdens største scoringstavle/stadionur. Det var fortsatt noen minutter til avspark, men vi fant likevel ut at det var like greit å vente med å teste kiosken til det ble pause. Vi slo oss derfor ned på tribuna, og fortsatte å la oss fasinere av den enorme skjermen som viste stillinga.
Etter innmarsj med CL-hymnen på anlegget kom kampen i gang, og etter at det hadde bølget litt fram og tilbake i starten scoret Lillehammer etter bare drøyt 7 minutter. Etter scoringen tok det omlag like lang tid for sogningene å utligne, så da klokka viste 15 spilte minutter var vi like langt, med 1-1.
I det 25. minutt fikk så Årdal frispark ute på kanten, og dette ble smart spilt ut til en som sto litt ute i feltet og plasserte ballen i mål. 2-1.
Ikke lenge etter fikk Lillehammer igjen ballen i mål, men denne gangen ble de avvinket for offside. Omgangen fortsatte ganske jevnt, men jeg hadde en gryende følelse av at det nok var fjerdedivisjonslaget fra Lillehammer som kunne komme til å dra det lengste strået her i dag.
Årdal hadde med seg svært få innbyttere, så da keeperen deres fikk seg en smell like før pause var jeg litt bekymret, men han klarte å fullføre omgangen, så da håpet jeg han skulle komme seg med et kvarters hvile.
Det var nå tid for vafler, og jeg har bare en ting å si her. Når det er under 20 tilskuere på en kamp, så går det an å steke vafler på bestilling, i stedet for å servere noen som har ligget klare og blitt kalde. Jeg fikk en følelse av at disse vaflene nok hadde vært kjempegode da de var nystekte, men det var de dessverre ikke lenger. Sad!, som en viss president ville twitret.
Tilbake i hallen gikk det under tre minutter før Lillehammer kom opp med en kjempescoring, som ga balanse i regnskapet. Det ble ellers snart tydelig at Årdal-keeperen hadde store vansker etter smellen han fikk før pause, og for alle utspark kom det flere stygge grimaser, og litt hinking på den andre foten. At ikke noen av midtstopperne deres kunne overtatt oppgaven med utspark forstår jeg ikke.
Resten av omgangen handlet det meste om de hvitkledde fra Mjøsas nordende. Årdal hadde kanskje to-tre kontringsforsøk, men ellers foregikk det meste foran deres mål, men flere scoringer ble det ikke. Kampen endte dermed 2-2, og vi kunne sette kursen sørover igjen, med stadige blikk på Google Maps for å avgjøre hvilken kjørerute som var mest effektiv i vinterferiereturtrafikken.
Etter å ha sett Blaker slå Fet kjørte jeg tvers over Romerike og kom til Skedsmo hvor jeg kjapt lokaliserte stadion og fant meg en plass øverst på en tribune med utrolig irriterende vippete seter.
Omtrent før folk hadde fått satt seg smalt det, og Moldes mål mot Tromsø var ikke lenger det raskeste målet jeg hadde sett i år. Mellom 20 og 22 sekunder tok det fra avspark til ballen var i mål! Skedsmo 1-0.
Etter knappe halvtimen fikk jeg se dagens andre kanonkulemål, da samme mann som hadde scoret 1-0 fikk ballen på halv volley på ca 14 meter, og hamret den så hardt inn at nettet sto som et kremmerhus bak Årdals keeper (Som for øvrig er den eneste jeg har sett spille med keeperhjelm på dette nivået).
Av mystiske grunner fant dommeren ut at Årdal ikke skulle få ta en corner de fikk 1:30 på overtid i første omgang, så han blåste av etter først å ha pekt på cornermerket.
Etter et kvarter av andre omgang scoret så hjemmelaget nok en gang, og resignasjonen begynte å bre seg blant gjestene.
Ti minutter før slutt fikk vi så en merkelig situasjon. Dommer blåste av fordi en spiller fikk en smell i hodet og gikk i bakken. Han viftet umiddelbart etter assistanse fra benken, og Årdals trener tok med en vannflaske og begynte å gå inn på banen. Dommer ba ham skynde seg, han økte tempoet, men da satte spilleren seg opp og viftet ham tilbake. Han snudde og begynte å gå mot benken, men dommer ropte da på ham og ba ham komme likevel, han snudde nok en gang, men spilleren reiste seg og viftet ham nok en gang tilbake mot benken. Etter en kjapp prat mellom spiller og dommer slapp treneren å snu flere ganger, og spilleren slapp å forlate banen før kampen ble gjenopptatt.
4-0 kom så fem minutter før full tid, etter en merkelig situasjon hvor keeper var helt ute i hjørnet av sekstenmeteren. Dette ble også sluttresultatet, men til tross for et resultat det lyser utklassing av, så var ikke kampen så enveiskjørt som det kan virke. Årdal hadde blant annet to skudd i tverrliggeren, og med litt marginer på sin side kunne det vært en ganske annen kamp. Det var likevel helt fortjent at alle tre poengene ble igjen på Skedsmokorset.
