Kvik Halden - Arendal 2-1

Det har blitt svært lite fotball så langt i år, så etter å ha tilbragt lørdagen med korpsseminar grep jeg begjærlig muligheten til en kamp på kvelden, selv om det var på en bane jeg hadde besøkt før. Etter en liten pitstop på en kinesisk takeaway på Lisleby inntok jeg Østfoldhallen, hvor det var klart for treningskamp mellom Kvik Halden og Arendal.

Da jeg kom inn var det første jeg så at Steinar var på plass med videokameraet, hvor han fanget opp slutten av kampen mellom Østsiden og Rygge. Etter å ha hilst på ham fant jeg meg en plass på tribuna hvor jeg fortærte maten jeg hadde med meg mens jeg fikk selskap av Anders som hadde kommet hjem fra banehoppertur i sørøst-Asia, og Kvik-supporter André som selvsagt også var på plass.

Akkompagnert av en ivrig gjeng unge haldensere som heiet fram sine rødhvite helter kom spillet i gang, men tross at Kvik førte an ute på kunstgresset lot jubelen fra supportergjengen vente på seg. Det var likevel ingen grunn til å klage på innsatsen fra «Fortet»s frammøtte.

Foran omlag nitti frammøtte så det egentlig ut som om vi gikk mot en målløs førsteomgang da gjestene fra Sørlandet halvanna minutt før pause fikk satt inn 0-1. Dette var fortsatt stillinga da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat før de neste 45 minuttene.

Det var nok noe ufortjent at Arendal leda til pause, men etter hvilen jevnet spillet seg mer ut. Det fortsatte dog å være rimelig sjansefattig, og jeg må innrømme at på tribuna snakka jeg og mine sidemenn mer om tidligere kampopplevelser enn den som pågikk foran oss nå. Det nærmet seg slutten på kampen da jeg gikk og hilste på Elias som også var på plass. Jeg forlot ham deretter og stilte meg på kortsida, og med under ti minutter igjen å spille stormet Kvik i angrep, og skaffet seg en utligning. 1-1, og det var duket for noen hektiske sluttminutter.

Som sagt hadde første omgang vært haldensernes, mens andre halvdel av kampen hadde vært en langt jevnere affære. Utligningen hadde gitt hjemmelaget en boost inn mot slutten, og vi passerte akkurat nitti spilte minutter da ballen igjen gikk i mål! 2-1, og stor jubel fra både spillere og supportere.

Mer fotball fikk vi ikke denne lørdagskvelden, dommeren blåste av kampen umiddelbart da avspark ble tatt, og jeg kunne ta med meg Steinar nordover i retning hovedstaden igjen etter en finfin fotballaften.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Kvik Halden - Vard Haugesund 1-3

Etter lørdagens lange ferd hadde jeg faktisk en stund oppe til vurdering å bare bli hjemme søndag, men så fant jeg ut at ved å dra litt sørover kunne jeg først ta en revisit på en bane jeg ikke hadde vært på på lenge, og deretter krysse grensa for litt deilig svenskeball. Jeg dro derfor først til Halden, hvor jeg som sist jeg var der parkerte utenfor Würth før jeg gikk inn på stadion for å se andredivisjonskamp mellom Kvik Halden og Vard Haugesund.

Jeg hadde på forhånd kontaktet Sammy, lagleder for Vard Haugesund, og fått ham til å ordne meg en fribillett, så når jeg kom og henta den stussa karene i porten litt på dialekta mi, men de ble straks mindre skeptiske da jeg kunne fortelle at jeg var Tromsø-supporter og derfor likte draktene til Kvik Halden. Fikk faktisk fortalt at visstnok hadde TIL fått et draktsett fra Halden da «Gutan» var nystarta, og dette var bakgrunnen for at klubben den dag i dag spiller i rødhvite striper i Nordens Paris.

Men nå var jeg altså ikke i Nordens Paris, men i byen hvor den store samfunnsøkonomen Thomas Malthus i sin reiseskildring fra 1799 skrev «Dansesalen var ikke særlig stor eller elegant, og damene stort sett heller ikke særlig vakre», Halden. Etter å ha passert billettskranken tok jeg en tur innom kiosken og sikret meg en prematch-vaffel, som jeg tok med meg til et passende sete på hovedtribunen.

Noe jeg straks så fra min plass var at gressmatta kanskje var grønn på langt hold, men når man studerte den nærmere ble det veldig tydelig at det fortsatt var tidlig på året, og da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at dette var et utfordrende underlag å spille på. Innledningsvis syntes jeg kanskje hjemmelaget taklet dette best, men uten at de produserte noe særlig med sjanser de 3-4 syngende supporterne (André var for en gangs skyld ikke på plass) kunne glede seg over.

Like før omgangen var halvspilt fikk så gjestene fra Haugalandet et hjørnespark som ble stusset videre i lengste hjørne, og dermed sto det 0-1. Stor jubel blant 4-5 personer på motsatt langside!

Kvik Halden lot seg ikke knekke av å ha havnet under, og slo umiddelbart tilbake. Før vi visste ordet av det hadde Mohammed Jatta utlignet etter et nydelig angrep. 1-1, og fortsatt bare halvveis i omgangen.

Etter dette bølget spillet litt fram og tilbake, før plutselig Vard Haugesund fikk et straffespark som for meg som satt ganske langt unna så veldig billig ut. Som om ikke dette var nok klarte også keeper å sprelle så mye på streken mens straffeskytteren gjorde seg klar at han fikk et gult kort, og deretter ble skuddet satt i mål til 1-2 etter vel 32 minutter av kampen.

I det stadionuret passerte 41 spilte minutter kom det så nok en cornerscoring for bortelaget, og det sto dermed 1-3 i det lagene gikk til garderoben, og jeg på ny gikk mot kiosken. Det var nå en grusom kø, så jeg avventet litt, og slo i det spillerne kom ut igjen av en prat med Sammy før jeg igjen vendte min oppmerksomhet mot kiosken. Da jeg endelig kom fram til luka viste det seg at de var tomme for pølser, så jeg måtte gå videre til neste kiosk før jeg endelig fikk tak i en deilig «hagle», og da var andre omgang godt i gang.

Den andre halvdelen av kampen ble veldig preget av at Vard Haugesund nå hadde en tomålsledelse, og hadde innsett at underlaget på banen var helt uegnet for finspill. Det handlet om å vinne dueller og holde på ballen, noe de i stor grad lyktes med. Kvik Halden på sin side måtte bytte ut en spiller som fossblødde fra hodet, mens en annen spiller måtte bytte sin venstre sko under et stopp i spillet.

Mot slutten av kampen fikk jeg se den gamle Stålkameratene-spilleren Joachim Olufsen komme inn for å være med å trygge seieren for de for anledningen blåkledde, og siden verken han eller noen av lagkameratene skjemte seg nevneverdig ut (Selv om trener Fosen så ut som han holdt på å selvantenne ved en anledning da en spiller ikke nyttet høvet til å drøye litt tid) ebbet kampen etter fem minutters overtid ut med 1-3 på scoringstavla.

Jeg stormet deretter ut av stadion og ned til bilen, og satte kursen videre sørover for å se litt ekte breddefotball i Bohuslän før jeg dro hjem.

Junkeren - Kvik Halden 3-3

Siden det var over 11 år siden sist jeg hadde vært på kamp i Nordlandshallen var jeg svært fornøyd med at det bød seg en mulighet for en ny visitt hit da jeg uansett skulle til Bodø for å se «Slaget om Nord-Norge». Etter en begivenhetsløs kjøretur fra Nordsjona til fylkeshovedstaden (11 mil i luftlinje, 27 mil langs veien) parkerte jeg ved Bankgata skole, spaserte ned og hilste på mine medsupportere som var samlet på pub i Glasshuset før jeg kjøpte en hamburger og tok taxi til åstedet for dagens andredivisjonskamp mellom Junkeren og Kvik Halden.

Junkeren så jeg sist på bortebane mot Stålkameratene for nesten nøyaktig fem år siden, mens de tilreisende østfoldingene hadde jeg sett bli massakrert av en gjeng svensker bare to uker tidligere. Jeg var derfor ganske spent på hvordan dagens oppgjør ville se ut.

Før avspark hadde André dukket opp, etter å ha kjørt sammen med barna på ferie nordpå for å følge laget sitt på bortebane. Nydelig engasjement, og flere flagg ble pakket opp og flittig brukt. Innimellom kom det også tilløp til sang fra det lille bortefeltet, mens det store flertall av de rundt hundre frammøtte forholdt seg ganske rolige.

Innledningsvis virket Junkeren ganske sterke, men etter 11 minutters spill var det de tilreisende som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1, etter at et skudd kom litt ut av det blå og overrumplet hjemmelagets keeper.

Hjemmelaget var rystet, men ikke utslått, og i det 20. minutt utlignet de til 1-1 etter et nydelig angrep.

Bare fire minutter senere kunne de blå virkelig slippe jubelen løs. Målmaskinen Oscar Kapskarmo fikk lade kanonen og fyrte av et skudd som snek seg over Kvik Haldens keeper og i mål til 2-1.

Resten av omgangen svingte spillet fram og tilbake, helt til det like før pause skjedde noe mystisk foran Junkeren-målet som jeg fra min posisjon ikke helt så hva var. Heller ikke de syngende haldenserne så det, men plutselig så vi at Kvik Haldens spillere jublet, og dommeren pekte mot midtsirkelen. Det hadde blitt utlignet til 2-2!

2-2 sto seg til pause, og jeg tok en tur opp på tribuna der jeg møtte Ingar som i likhet med meg hadde valgt seg denne kampen som oppvarming til kveldens storoppgjør, og etter et kvarter med hyggelig passiar ønsket vi hverandre alt vondt før vi skilte lag.

Andre omgang ble aldri noe fyrverkeri, alt etter en times spill virka det som om Junkeren prøvde å drøye tida tross at det bare lå an til et uavgjort resultat, og da de etter 67 minutter tok ledelsen 3-2 (nok en gang etter et nydelig angrep) virket det resten av kampen som om tida rett og slett ikke kunne gå fort nok for bodøværingene.

Dette medvirket nok i stor grad til at Kvik Halden overtok kampen mer og mer, men fortsatt ledet hjemmelaget da vi passerte nitti minutter. Ett minutt inn i overtiden kunne dog haldenserne juble. 3-3 ble satt inn og det var virkelig håp om poeng.

Da kampen etter ytterligere noen minutter ble blåst av sto det fortsatt 3-3, og mellomfornøyde spillere på begge lag kunne takke hverandre for kampen. Haldenserne kom bort og takket sine tre tilreisende supportere for støtten, og de yngste av dem fikk hver sin svette bortetrøye. Flott gest!

Jeg klarte å haie meg skyss bort til bilen min som sto et lite stykke unne, og strenet derfra ned mot sentrum igjen for å bli med på tidenes TIL-corteo før kampen som hadde bragt meg til Bodø i dag.

Flere bilder fra Nordlandshallen kan du se på Google photos.

FC Trollhättan - Kvik Halden 8-1

Mens jeg kjørte den aller lengste etappen på min lille europaturné tikket det plutselig inn en melding fra André med et tips om en treningskamp i Göteborg på en bane jeg manglet. Der og da slo jeg fra meg tanken om å bruke tid på dette, men da jeg lørdag morgen hadde fått i meg en liten frokost i Skåne fristet tanken noe mer. Jeg hadde uansett tenkt å svinge innom på Kvibergs Marknad, så etter at jeg hadde kjøpt ei noe sliten fiskestang der tok jeg den korte turen ned til Lemmingvallen, hvor det var klart for treningskamp mellom FC Trollhättan og Kvik Halden.

Like etter at jeg hadde kommet dukket også de to haldenserne André og Carl opp, og dette var karer som tok treningskamper midt på sommeren alvorlig. Heier man på en klubb som spiller på nivå tre (Noe for øvrig også dagens motstandere fra Trollhättan gjør), så er det ikke hver dag man får anledning til å heie på dem ute i Europa, så her var både flagg og bannere blitt med over Svinesundsbrua og til Göteborg-bydelen Utby.

Ute på det nydelige gresset ble det raskt klart at hjemmelaget var et topplag i sin avdeling av Ettan, mens gjestene fra Halden sliter litt i årets utgave av den norske andredivisjonen. Østfoldingene hang likevel godt med lenge, og det måtte faktisk spilles 20 minutter før svenskene tok en ganske så fortjent ledelse.

Etter nye tjue minutter kom så også 2-0, før det tredje kom under tre minutter etter dette. Det sto dermed 3-0 da lagene tok pause, og siden pausepraten ble tatt utendørs ble det ganske tydelig at de rødhvites trener Arne Erlandsen ikke virket veldig fornøyd med hva laget hadde vist så langt.

Foran omlag 50 tilskuere fortsatte andre omgang mye i samme sporet som første hadde gjort, bare enda litt verre sett med norske øyne. Etter det som må kunne sies å ha vært en keepertappe kom først 4-0 ti minutter inn i omgangen, før en periode med noen halvsjanser til bortelaget endte med 5-0 og 6-0 før en av de stripete endelig lyktes, og vi fikk en redusering til 6-1 med et lite kvarter igjen av kampen.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at dette skulle bli sluttresultatet da vi like før klokka passerte 90 spilte minutter plutselig fikk se nok en scoring til vertskapet, og for virkelig å gjøre vondt verre kom også 8-1 vel to minutter på overtid.

Spillerne takket hverandre for kampen, jeg takket haldenserne for selskapet, og kunne endelig ta fatt på aller siste etappe av den første ferieuka mi, og komme meg hjem til Oslo for å snu kofferten før jeg skulle starte nordover dagen etter.

Vestfossen - Kvik Halden 1-2

Brukte lørdagen til en utflukt til Buskerud, og først ut var en av de avgjørende kampene i 3. divisjon avdeling 2. Tabellsituasjonen før siste serierunde tilsa at ved seier over Vestfossen ville Kvik Halden rykke opp, mens ved uavgjort eller tap var de avhengige av at ikke Eidsvold Turn tok poeng mot allerede nedrykksklare Bjørnevatn.

Etter å ha blitt litt lurt av Google Maps tidsestimat (Jeg hadde aktivert «Unngå motorveier») ankom jeg Strandajordet idrettspark over en time før avspark. Heldigvis var det åpent på klubbhuset, så jeg kunne gå inn og beundre deltakerdressen til Sidsel Ekholdt fra OL 1972, samt spise en fremragende vaffel mens jeg ventet på avspark.

Da kampen like før klokken 12 ble sparket i gang var en busslast med haldensere ankommet, og i to plussgrader og en bitende sur vind gjorde de sitt beste for å heie sine rødhvitstripete helter fram mot seier. Sammen med en del mer sedate hjemmefans, og et par groundhoppere, fikk vi se hjemmelaget gjøre et dobbeltbytte alt etter ett minutts spill. Dette fordi Vestfossens B-lag hadde en viktig kamp for å redde plassen i 5. divisjon senere på dagen, og ved å ikke starte med disse to, men bytte dem inn, ville de også være tilgjengelige for spill for andrelaget.

Det ble raskt klart at Kvik Halden mente alvor med sitt forsøk på å rykke opp. men tross angrep etter angrep etter angrep lyktes det dem ikke å få ballen i mål. Skuffelsen var derfor enorm både blant spillere og supportere da det etter bare 7 minutters spill ble scoret i motsatt ende av banen.

Resten av omgangen handlet det meste om gjestene, men fortsatt kom ikke ballen seg i mål. Samtidig var hjemmelaget smått framme med kontringer, uten at det lyktes for dem heller å skaffe seg flere oppføringer i målprotokollen. Like etter det såvidt kom noen snøkorn blåste dommeren for pause, og spillerne flyktet til garderobene for å varme seg litt.

I pausen ble det kunngjort at Strandajordet fra neste sesong av (Noe speaker glatt ignorerte og i stedet innførte med umiddelbar virkning) skal hete RVS-parken, etter en sponsoravtale som nå var inngått.

Etter pause var spillet jevnere enn det hadde vært i første omgang, og igjen var det hjemmelaget som først fikk ballen i mål. Til hvittrøyenes store frustrasjon blåste dommeren motsatt vei, og det sto fortsatt 1-0. (Jeg trodde først dette var for angrep på keeper men bildene jeg tok av situasjonen viser at det må ha vært en offside det ble vinket for)

Så, etter drøye tjue minutter, ikke lenge etter den annullerte VIF-scoringen, smalt det i Vestfossen-målet. Kvik scoret, og vi fikk se haldensere feire som de aldri hadde feiret før.

7 minutter senere var så kampen snudd! Kvik Halden scoret igjen, og hadde nå sikret opprykket på egenhånd, dersom de bare klarte å holde på ledelsen ut kampen.

Ingen skal beskylde Vestfossen for ikke å prøve. Selv om de selv ikke hadde noe å spille for ga de alt, og det ble faktisk litt ampert i sluttminuttene, men det ville seg ikke. Etter en rekke korte cornere og andre tiltak fra gjestenes side uten annet formål enn å bruke mest mulig tid kunne spillere, trenere, supportere og alle andre haldensere feire som gale da dommeren endelig blåste av kampen. Selv tok jeg turen videre til en ny kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

(PS: Eidsvold Turn klarte ikke å vinne sin kamp i Bjørnevatn, så faktisk ville Kvik også tatt opprykket med uavgjort på Strandajordet)

Kvik Halden - Bjørnevatn 6-1

Etter at jeg først hadde tatt turen til Østfold for å se kamp, var det jo for dårlig å nøye seg med bare én, så jeg kasta meg i bilen og kjørte videre til Halden for å se byens stolthet ta imot Bjørnevatn til kamp i samme divisjon som den forrige kampen jeg så.

Vel framme i Halden kjørte jeg først grundig feil. Hvem kunne vel gjette at å skrive «Kvik Halden» i Google Maps-appen førte deg til en liten fislebane i et boligstrøk, mens for å  komme dit kampen skulle spilles måtte man skrive «Halden stadion»? Det var heldigvis god tid til kampen, og relativt kort vei å kjøre, så det var med god margin jeg tjuvparkerte på parkeringsplassen til den lokale Würth-butikken.

På plass på stadion fant jeg kiosken og kjøpte is og vann, for i varmværet forsvant det utrolig  mye væske fra kroppen. Vekslet så på nytt noen ord med groundhopperen jeg møtte i pausen på Øssia, før jeg fant meg en fin plass med både skygge, sol i ryggen og god utsikt. Alt lå til rette for en finfin kamp, på et stadion som helt klart var bygd i en tid klubben ikke kjempet blant de nest beste på nivå fire, og med en nydelig bakgrunn i ærverdige Fredriksten festning.

En ekstra dimensjon til dette oppgjøret ga det faktum at dette var et møte mellom de to lagene i norsk fotball 2018 som holder til lengst unna hverandre. I luftlinje er det nesten 1500 km fra Halden til Bjørnevatn, men lagene var satt i avdeling sammen fordi for finnmarkingene ville det å reise andre steder enn til Østlandet være omtrent uoverkommelig både praktisk og økonomisk.

Kampen startet på verst mulig måte for gjestene fra nord. Etter bare to minutter ble et hjørnespark stanget i mål, og herfra og inn handlet det ikke om hvilket lag som skulle vinne, men om hvor stor seieren skulle bli.

Til tross for bortimot enveiskjøring mot Bjørnevatn-målet tok det nesten tjue minutter før 2-0 kom, da en utrusende keeper ble overlistet av den svært gode Jiress Suka Suka. 3-0 kom så ti minutter senere, før en kort corner som ble avskrevet som tull fra tribuna fem minutter etter det igjen ble til 4-0. Så mye for tribuneekspertisen.

4-0 sto seg til pause, men da lagene kom tilbake etter pause var det fortsatt hjemmelaget som hadde full kontroll. Etter seks minutter av omgangen var nevnte Suka Suka «on fire» igjen, og det sto 5-0.

Dette sto seg fram til drøye fem minutter før full tid, da en ellers god dommer gjorde en svært merkelig avgjørelse. En haldenspiller falt omtrent på hjørnet av sekstenmeteren, og dommeren blåste til alle andre enn ham selvs store forundring for straffespark. For det første var det omtrent umulig å forstå at det skulle vært noen straffbar situasjon som gjorde at spilleren gikk i bakken, og for det andre var det rimelig klart at det som eventuelt skjedde, måtte ha inntruffet utenfor sekstenmetersstreken. Men, dømt er dømt, og straffen ble ekspedert i mål.

På overtid fikk så haldenserne mulighet til å rette opp i målforskjellsprotokollen da også de fikk straffe, og også denne gikk i mål, så sluttresultatet ble 6-1.

Hjemreisen for finnmarkingene ble nok tung, men for meg ble det en koselig kjøretur gjennom Østfold med Tarragona Radio på bilstereoen hvor jeg kunne høre mitt kjære Nàstic berge plassen på nivå to i spansk fotball på klingende katalansk!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Drøbak/Frogn - Kvik Halden 4-6

Mens de fleste andre fotballinteresserte mennesker i kongeriket satt inne og så Premier League-åpningsrunde fra England på TV tok jeg turen til Drøbak for å se tredjedivisjonskamp mellom Drøbak/Frogn og Kvik Halden.

Sammen med omlag hundre andre fikk jeg se en målorgie av de sjeldne i Kvik-trener Kent Bergersens retur til sin gamle hjemmebane Seiersten, og det var gjestene som fikk æren av å starte ballet. Etter bare 5-6 minutter satt 0-1 på hjørnespark! (Og da hadde de alt fått avvinket en scoring for en hårfin offside!)

Vertskapet startet kampen med hver gang de fikk hjørnespark å prøve seg på en kort variant, men etter ca 18 minutter gjorde de sitt første forsøk med en lang corner, og boom, der satt utligningen!

Like etter ble jeg oppringt av NRK Radios nye program «4-4-2 med Schau og Aune», og fikk fortelle litt om kampen jeg var på, om groundhoppingen min, og ikke minst fikk jeg kommentere
1-2-målet til Kvik Halden på direkten, da spillet endelig kom igang igjen etter et langt avbrudd pga en hodeskade.

Nesten umiddelbart etterpå kom også 1-3, og det begynte nesten å virke litt kjørt for hjemmelaget, som virkelig hadde problemer i forsvaret i dag. Etter 42 minutter fikk de likevel nytt håp, da en kanonkule gikk i tverra, og returen så ble heada i mål, men likevel sto det 2-4 på tavla da lagene gikk til pause, etter nok en tabbe i de rødkleddes forsvar i det klokka bikka 45:00.

Kampen var enda ikke over, skulle det vise seg etter pause. Drøye ti minutter ut i andre omgang gjorde Drøbak/Frogn nok en stor prestasjon, og det sto 3-4. Et kvarter før slutt bestemte Kvik seg for å prøve å avgjøre kampen, og bare malte seg gjennom hele drøbakslaget, og satte inn 3-5.

Drøbak/Frogn hadde likevel ikke gitt opp, og med under ti minutter igjen av ordinær tid gikk Diagne opp i feltet på et innlegg, og stanget inn 4-5!

Gjestene fra svenskegrensa viste seg dog å fortsatt ikke være ferdige med sin innsats, og ca 30 sekunder på overtid satte de inn 4-6, og resten av overtida (totalt omlag 5 minutter) ble et rent pliktløp, hvor drøying av tid var gjennomgangsmelodien til stor frustrasjon for hjemmelagets supportere, spiller og trenere (med ikke ukjente Teitur Thordarson i spissen).

Etter kampslutt fikk vi høre Sa-sa-sa runge fra bortegarderoben, og jeg tror Skeid-folket snart må innse at de har tapt eneeierskapet til den låta!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook