Ullern - Junkeren 1-2

Etter å ha startet dagen med et kjapt besøk i Helgemorgen hos NRK, og deretter brukt noen timer med korpsing på Lillestrøm satte jeg på ny kursen gjennom Oslo, og fant meg en parkeringsplass ved fotballanlegget på Bjørnsletta lengst vest i byen. Her hadde jeg fått bekrefta at det i dag skulle spilles på den banen jeg manglet på anlegget, så jeg tok med meg kamera og selvlysende vest og gjorde meg klar for å se serieåpninga i tredjedivisjon avdeling 1 mellom Ullern og Junkeren.

Etter å ha fått rydda opp i litt Futbology-forskyldt kaos (Av noen merkelig grunn har appen valgt å kalle den banen som heter Ullern KG for Ullern KG2, og den som heter Ullern KG2 har de kalt Ullern KG. Jeg håper de fikser dette snart.) og hatt en litt opphetet diskusjon med Tom som også var på plass om dette tok vi plass ved sidelinja og ventet på kampstart. Etter hvert ble det foretatt innmarsj, myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp på banen som for bare en uke siden fortsatt var delvis islagt etter vinterens bandysesong.

Fra start var det hjemmelaget som foran et entusiastisk publikum på omtrent trekvart hundre tok styring i kampen, og det var intet annet enn velfortjent da de hvitrøde rett etter det var spilt ni minutter satte inn en straffe til 1-0.

Etter hvert kom Junkeren mer og mer med på notene, men det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben til pause. Jeg gikk og inspiserte serveringstilbudet, og klarte før han som sto ved grillen skjendet de restende burgerne med en tennvæske-orgie å skaffe meg en burger som viste seg å være svært god.

Da kampen kom i gang igjen var det tydelig at bodøværingene hadde bestemt seg for ikke å gi seg uten kamp. Den gode utviklingen de hadde hatt gjennom første halvdel av kampen fortsatte, og foran den sjarmerende tretribuna ble Ullerns forsvar stadig satt på prøver, fram til dommeren etter 11 minutter av omgangen igjen kunne peke på straffemerket foran det nordlige målet på banen. Ullern-spillernes klager om at han som ble felt hadde vært offside førte ingensteds fram, og ballen ble sikkert satt i mål til 1-1.

Det nynedrykka laget fra nord hadde nå fått ferten av om ikke blod, så iallfall mer enn bare ett poeng, og fortsatte å sette vertskapets forsvar og keeper på prøve, og i det 78. minutt lyktes de endelig. Innbytteren Alexander W. Jakobsen hadde ikke vært lenge på banen før han fikk mulighet til å hamre løs fra like innenfor sekstenmeteren, og en fortvilet Adam T. Vik i Ullern-målet måtte se ballen fyke inn bak seg. 1-2, og ville jubelscener fra de for anledningen sjokkrosa.

Symbolsk nok kom like etterpå Junkerens buss og parkerte bak målet deres, mens spillerne nå skulle bruke resten av kampen på å stoppe alt det hjemmelaget prøvde å komme med. Tross et ganske bra press, det ville seg ikke for vestkantguttene, og da dommeren etter noen minutters tillegg i tiden blåste av sto det fortsatt 1-2, og Junkeren kunne feire en sterk borteseier.

Jeg takket Tom for i dag, og satte kursen hjemover med radiosportens dekning av eliteserierunden på bilstereoen, svært fornøyd med at TIL ledet sin kamp der.

Flere bilder fra kampen på Ullern kan du se på Google photos.

Rana - Junkeren 3-0

Påskeferie, men fotballfri kan man da ikke ta likevel. Jeg fyrte derfor i gang snøscooteren og kom meg ned fra påskefjellet og satte kursen inn mot Mo i Rana. Besøkte min hoffleverandør av hamburgere, og etter å ha konsumert varene ute på parkeringa entret jeg et nær folketomt stadion hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Rana FK og Junkeren.

Kampen hadde vært avtalt en god stund, men hadde fått ny aktualitet da oppsettet for første runde i cupen kom tidligere denne tirsdagen i «stille uke». Rana FK skulle to uker senere møte nettopp Junkeren som første skritt på veien mot Ullevaal. Gjestene fikk kanskje en litt suboptimal oppladning til kampen da en av utstyrskassene deres var låst med en hengelås ingen hadde nøkkel til. Heldigvis dukket kommunal altmuligmann Kurt Vonheim etterhvert opp med en svært effektiv universalnøkkel, så de varme jakkene kom fram i tide for at Junkerens reserver kun
ne holde varmen på benken.

Da klokka ble seks forsvant sola, og samtidig ble oppgjøret blåst i gang. Vertskapet kom ut fra startblokkene i hundre, og oppildnet av sine trofaste supportere, og nær 200 andre frammøtte satte de umiddelbart bodøværingene under press. Litt før kvarteret var spilt fikk dog hjemmelagets supportere en støkk da lagkaptein Kim André Råde ble liggende nede etter et sammenstøt i feltet, og like etter måtte halte av banen.

Det var kanskje litt skummelt at Råde måtte ut, men forskrekkelsen ble raskt døyvet da noe av det første som skjedde etter at han forlot banen var at Fredrik Rise vippet ballen over Junkerens målvakt og i mål til 1-0. Stor jubel!

I det 27. minutt gjorde så IKJ-forsvaret en tabbe som ble nådeløst straffet, og vips sto det 2-0. Selv om Junkeren manglet et par mann som nok hadde styrket laget (bl.a. Daniel Berntsen), var dette på ingen måte noe resultat som var ventet. Inn mot pause arbeidet de blå fra fylkeshovedstaden seg noe mer med i kampen, men det var på ingen måte ufortjent at det var en tomålsledelse til hjemmelaget før pause, selv om trener Ørjan Valla i pauseintervjuet var litt kritisk til eget lags prestasjon omgangen sett under ett. (For øvrig var nok et høydepunkt i dette intervjuet da svaret på spørsmålet om hva fokus i andre omgang ville være at det var å jobbe med fokusområdene).

Jeg brukte pausen til å skaffe meg en vaffel på et sleipt vis som omgikk køen (Jeg fant en kjenning som sto langt fram i køen og fikk ham til å handle for meg, og så vippset jeg ham etterpå. Meget smart!). Absolutt godkjent vaffel, selv om den nok med hell kunne vært stekt til litt mer farge.

Etter hvilen følte jeg at Junkeren i langt større grad styrte kampen, men hjulpet av en svært god keeper fortsatte RFK å stå imot. Til stor glede for Rataskankan og de fleste andre som hadde møtt opp kom så litt mot spillets gang 3-0 i det 72. minutt da Rise leverte en svært god soloprestasjon som gjorde ham til tomålsscorer.

Hjemmefansen kastet nå all nøkternhet på båten, og brøt ut i sang av «…og vi skal rykke opp i år hurra, hurra!», noe som jo faktisk er helt på linje med klubbens uttalte målsetting for 2024-sesongen. 

Etter det siste målet falt Junkeren litt sammen, og det siste kvarteret av kampen ble dermed i stor grad en transportetappe hvor det virket som om spillerne tenkte like mye som oss på tribuna på å komme seg inn i varmen. Da dommer Makumbu blåste av sto det fortsatt 3-0, og jeg hastet mot bilen for å få slappet av litt før jeg skulle tilbake til fjells neste morgen. Junkeren kan se fram mot en lang busstur tilbake til Bodø, mens Rana FK kan ta med seg en positiv opplevelse i de videre forberedelsene mot seriestart og mot cupkampen hvor de igjen skal ta imot Junkeren.

Junkeren - Kvik Halden 3-3

Siden det var over 11 år siden sist jeg hadde vært på kamp i Nordlandshallen var jeg svært fornøyd med at det bød seg en mulighet for en ny visitt hit da jeg uansett skulle til Bodø for å se «Slaget om Nord-Norge». Etter en begivenhetsløs kjøretur fra Nordsjona til fylkeshovedstaden (11 mil i luftlinje, 27 mil langs veien) parkerte jeg ved Bankgata skole, spaserte ned og hilste på mine medsupportere som var samlet på pub i Glasshuset før jeg kjøpte en hamburger og tok taxi til åstedet for dagens andredivisjonskamp mellom Junkeren og Kvik Halden.

Junkeren så jeg sist på bortebane mot Stålkameratene for nesten nøyaktig fem år siden, mens de tilreisende østfoldingene hadde jeg sett bli massakrert av en gjeng svensker bare to uker tidligere. Jeg var derfor ganske spent på hvordan dagens oppgjør ville se ut.

Før avspark hadde André dukket opp, etter å ha kjørt sammen med barna på ferie nordpå for å følge laget sitt på bortebane. Nydelig engasjement, og flere flagg ble pakket opp og flittig brukt. Innimellom kom det også tilløp til sang fra det lille bortefeltet, mens det store flertall av de rundt hundre frammøtte forholdt seg ganske rolige.

Innledningsvis virket Junkeren ganske sterke, men etter 11 minutters spill var det de tilreisende som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1, etter at et skudd kom litt ut av det blå og overrumplet hjemmelagets keeper.

Hjemmelaget var rystet, men ikke utslått, og i det 20. minutt utlignet de til 1-1 etter et nydelig angrep.

Bare fire minutter senere kunne de blå virkelig slippe jubelen løs. Målmaskinen Oscar Kapskarmo fikk lade kanonen og fyrte av et skudd som snek seg over Kvik Haldens keeper og i mål til 2-1.

Resten av omgangen svingte spillet fram og tilbake, helt til det like før pause skjedde noe mystisk foran Junkeren-målet som jeg fra min posisjon ikke helt så hva var. Heller ikke de syngende haldenserne så det, men plutselig så vi at Kvik Haldens spillere jublet, og dommeren pekte mot midtsirkelen. Det hadde blitt utlignet til 2-2!

2-2 sto seg til pause, og jeg tok en tur opp på tribuna der jeg møtte Ingar som i likhet med meg hadde valgt seg denne kampen som oppvarming til kveldens storoppgjør, og etter et kvarter med hyggelig passiar ønsket vi hverandre alt vondt før vi skilte lag.

Andre omgang ble aldri noe fyrverkeri, alt etter en times spill virka det som om Junkeren prøvde å drøye tida tross at det bare lå an til et uavgjort resultat, og da de etter 67 minutter tok ledelsen 3-2 (nok en gang etter et nydelig angrep) virket det resten av kampen som om tida rett og slett ikke kunne gå fort nok for bodøværingene.

Dette medvirket nok i stor grad til at Kvik Halden overtok kampen mer og mer, men fortsatt ledet hjemmelaget da vi passerte nitti minutter. Ett minutt inn i overtiden kunne dog haldenserne juble. 3-3 ble satt inn og det var virkelig håp om poeng.

Da kampen etter ytterligere noen minutter ble blåst av sto det fortsatt 3-3, og mellomfornøyde spillere på begge lag kunne takke hverandre for kampen. Haldenserne kom bort og takket sine tre tilreisende supportere for støtten, og de yngste av dem fikk hver sin svette bortetrøye. Flott gest!

Jeg klarte å haie meg skyss bort til bilen min som sto et lite stykke unne, og strenet derfra ned mot sentrum igjen for å bli med på tidenes TIL-corteo før kampen som hadde bragt meg til Bodø i dag.

Flere bilder fra Nordlandshallen kan du se på Google photos.

Stålkameratene - Junkeren 3-3

Ettersom Stålkameratene starta høstsesongen tidlig, og jeg var hjemme på  ferie, så ble lørdagen brukt til å gå fra hytta og ned, og så kjøre til Mo for å se det som sannsynligvis blir min siste Stål-hjemmekamp noensinne.

Dersom noen før kampen hadde tilbudt meg ett poeng mot Junkeren som lenge ledet serien, og fortsatt hang med i teten hadde jeg sannsynligvis tatt imot, men etter å ha sett de gulkledde først ta ledelsen gjennom en strålende soloprestasjon av kaptein Celius, og deretter doble den like før halvspilt omgang gjennom strålende samarbeid mellom samme mann og spissmakker Iversen, så var det med store forventninger jeg så lagene gå til pause med 2-0.

Den største bekymringa til da knytta seg egentlig til dommeren, som mer eller mindre konsekvent dømte mot hjemmelaget, og til fordel for laget fra hans egen hjemby, Bodø. Det alvorligste utfallet av dette kom da målscorer Iversen etter 28 minutter fikk et gult kort for en hard, men god takling.

Etter pause fortsatte Stålkam. å nekte motstanderne noe særlig til målsjanser, men dommeren var fortsatt klart på gjestenes parti, og etter 64 minutter fikk også Fredrik Rise se det gule kortet, etter at han sparket til ballen i det øyeblikket dommeren blåste frispark. Nok en latterlig avgjørelse!

Like etter fikk også Junkeren en scoring, og nå bredte bekymringen seg blant publikum. Ville det nok en gang rakne for Stål? Etter at også Stian Celius hadde fått et uforståelig gult kort hadde Alexander Iversen fått nok. Han raserte Junkerens forsvar, og satte alene inn 3-1. Enorm jubel, også fra de som hadde rømt fra varmen på tribuna og søkt tilflukt i skyggen på motsatt side.

Dessverre, drøyt to minutter på overtid slapp hjemmelagets forsvar en Junkeren-spiller gjennom, og det sto 3-2, og etter at dommeren hadde lagt til uforståelig mye overtid fikk også gjestene forært en latterlig straffeavgjørelse. 3-3 på straffe, og dommeren blir nok invitert på Junkerens sesongavslutningsfest!