FC Trollhättan - Ariana FC 3-2

Etter en drøy times kjøring fra dagens første kamp svingte jeg inn på en parkeringsplass jeg hadde besøkt før, men i 2022 var det kunstgressbanen jeg så kamp på, i dag skulle gresset til pers. Jeg betalte meg inn, og kunne ta plass på hovedtribuna på Edsborgs IP, klar for å se kamp i Ettan Södra mellom FC Trollhättan og Ariana FC.

På stadionet var det ei stor og flott hovedtribune med seter på omlag 60% av plassene, og trebenker ytterst i hver ende, samt på noen av de nederste radene. Motsatt var det ståtribune, og man forventer at anlegget skal bli fylt til randen når GAIS kommer på besøk til cupkamp kommende onsdag. I dag var det langtfra fullt, og det store flertallet av de noe over 250 (offisielt tilskuertall var 276) tilskuerne holdt nok med hjemmelaget, selv om jeg innimellom hørte noen positive tilrop til Ariana-spillerne også.

Da kampen kom i gang syntes jeg innledningsvis gjestene så friske ut, men vertskapet klarte å unnslippe de trøblete situasjonene de rotet seg opp i et par ganger. I det åttende spilleminutt kom så 1-0, noe mot spillets gang, men på en flott måte.

Spillet hadde knapt rukket å bli satt i gang igjen før dommeren blåste i fløyta og pekte på straffemerket. Skulle vi få 2-0 allerede nå? Da straffen skulle tas syntes jeg skytteren så noe ukonsentrert ut, og min mistanke ble noe bekreftet da straffen ble satt svakt midt i mål, og keeperen enkelt reddet før returen ble måkt unna.

Utover i omgangen syntes jeg stadig gjestene fra sør så skumle ut, men foran mål lyktes de ikke med å overliste FC Trollhättan (Som altså ikke må forveksles med Trollhättans FK, Trollhättans FF, Trollhättans IF eller IFK Trollhättan) sine forsvarsspillere. Vi måtte derfor vente helt til det 40. minutt før det igjen ble mål, og nok en gang var det hjemmefansen som kunne juble da ballen ble satt i mål på en flott måte så det sto 2-0.

Det sto fortsatt 2-0 da lagene tok pause, og jeg tok meg en liten inspeksjonsrunde rundt på stadionanlegget. Da andre omgang kom i gang tuslet jeg bort på motsatt langside, og på vei dit befant jeg meg bortest i motsatt sving da hjemmelaget økte til 3-0 med 48:30 på klokka.

Med 3-0 på scoringstavla skulle man kanskje tro det hele var avgjort, men rett før timen var spilt reduserte Ariana til 3-1, og nå ble det liv i kampen igjen. De tilreisende så igjen ut til å være nærmest scoring, men ikke før i det 84. minutt lyktes de igjen med å redusere, så vi gikk inn i sluttminuttene av kampen med bare en ettmålsledelse til vertskapet.

Med støtte fra tribuneplass lyktes det for hjemmelaget å ri inn den ledelsen de hadde, så da dommeren etter fem lange overtidsminutter endelig blåste av kunne de sortkledde juble for tre poeng, mens gjestene måtte forberede seg på en lang busstur hjemover.

Selv hadde jeg en lang kjøretur motsatt retning foran meg, men det ble likevel tid til et matstopp i utkanten av Uddevalla, før jeg fortsatte nordover E6 til jeg var hjemme i Oslo etter en svært vellykket korthelg.

FC Trollhättan - Kvik Halden 8-1

Mens jeg kjørte den aller lengste etappen på min lille europaturné tikket det plutselig inn en melding fra André med et tips om en treningskamp i Göteborg på en bane jeg manglet. Der og da slo jeg fra meg tanken om å bruke tid på dette, men da jeg lørdag morgen hadde fått i meg en liten frokost i Skåne fristet tanken noe mer. Jeg hadde uansett tenkt å svinge innom på Kvibergs Marknad, så etter at jeg hadde kjøpt ei noe sliten fiskestang der tok jeg den korte turen ned til Lemmingvallen, hvor det var klart for treningskamp mellom FC Trollhättan og Kvik Halden.

Like etter at jeg hadde kommet dukket også de to haldenserne André og Carl opp, og dette var karer som tok treningskamper midt på sommeren alvorlig. Heier man på en klubb som spiller på nivå tre (Noe for øvrig også dagens motstandere fra Trollhättan gjør), så er det ikke hver dag man får anledning til å heie på dem ute i Europa, så her var både flagg og bannere blitt med over Svinesundsbrua og til Göteborg-bydelen Utby.

Ute på det nydelige gresset ble det raskt klart at hjemmelaget var et topplag i sin avdeling av Ettan, mens gjestene fra Halden sliter litt i årets utgave av den norske andredivisjonen. Østfoldingene hang likevel godt med lenge, og det måtte faktisk spilles 20 minutter før svenskene tok en ganske så fortjent ledelse.

Etter nye tjue minutter kom så også 2-0, før det tredje kom under tre minutter etter dette. Det sto dermed 3-0 da lagene tok pause, og siden pausepraten ble tatt utendørs ble det ganske tydelig at de rødhvites trener Arne Erlandsen ikke virket veldig fornøyd med hva laget hadde vist så langt.

Foran omlag 50 tilskuere fortsatte andre omgang mye i samme sporet som første hadde gjort, bare enda litt verre sett med norske øyne. Etter det som må kunne sies å ha vært en keepertappe kom først 4-0 ti minutter inn i omgangen, før en periode med noen halvsjanser til bortelaget endte med 5-0 og 6-0 før en av de stripete endelig lyktes, og vi fikk en redusering til 6-1 med et lite kvarter igjen av kampen.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at dette skulle bli sluttresultatet da vi like før klokka passerte 90 spilte minutter plutselig fikk se nok en scoring til vertskapet, og for virkelig å gjøre vondt verre kom også 8-1 vel to minutter på overtid.

Spillerne takket hverandre for kampen, jeg takket haldenserne for selskapet, og kunne endelig ta fatt på aller siste etappe av den første ferieuka mi, og komme meg hjem til Oslo for å snu kofferten før jeg skulle starte nordover dagen etter.