Etter å ha avsluttet uka med et vellykket tannlegebesøk plukket jeg fredag ettermiddag opp Sören og hans bedre halvdel, og satte sammen med dem kursen vestover fra hovedstaden. Vi hadde beregnet god tid i tilfelle påsketrafikken var fæl, men den viste seg å være ganske uproblematisk så vi kunne ta oss tid til et pitstop for litt is på veien, før vi dro på litt sightseeing det siste stykket inn mot stadionet hvor fjerdedivisjonskampen mellom Vestfossen og Hokksund skulle spilles.
Sist jeg var i Vestfossen så jeg kamp på gressbanen like ved, men nå var det kunstgresset som skulle til pers, og det attpåtil i et aldri så lite lokalderby. Det strømmet til med folk, så den taktiske parkeringa jeg hadde foretatt for å få ekspedert mine to passasjerer til toget etter kampen viste seg å sannsynligvis ha vært svært smart. Vi betalte oss inn, fikk utdelt kampprogram, og tok plass ved sidelinja ikke langt unna speakers plassering.
Etter innmarsj og myntkast kom kampen i gang, og etter ganske nøyaktig halvannet sekund fikk vi det første frisparket. Dette er muligens det kjappeste frisparket jeg har sett bli idømt noensinne, men heldigvis satte det ikke tonen for det videre kampforløpet. Vestfossen som jo spilte opprykkskvalik sist sesong var helt klart favoritter, og allerede før to minutter var spilt hadde de hvitgrønne oppskriftsmessig tatt ledelsen 1-0. Skulle vi få en kalasseier?
Hjemmelagets dominans fortsatte litt til, men Hokksund kriget seg sakte men sikkert inn i kampen igjen, og i det 17. minutt kom utligningen! Det var tydelig at dette var et kortreist oppgjør, for det var en langtfra ubetydelig andel av de omlag 200 frammøtte som jublet også for bortelagets mål.
Det sto fortsatt 1-1 da vi nærmet oss pause, og jeg valgte å la kamp være kamp for å smette bortom kiosken og skaffe meg en vaffel før det ble kø. Vaffelen var riktig så god, og attpåtil skikkelig varm, så her var det ingenting å klage på.
Etter femten minutter med høy musikk kom lagene tilbake på banen, og Vestfossen virket å ha bestemt seg for å ta det hele opp et lite knepp nå. Etter seks minutter av andre omgang fikk de uttelling, og tok med 2-1 igjen ledelsen.
I det 65. minutt fikk så vertskapet et frispark hvor speaker opplyste om at dødballene i kampen var sponset av et lokalt begravelsesbyrå, og her fikk de valuta for pengene da ballen endte i nettet til 3-1.
Jeg mistenkte nå at det var kjørt for de gulrøde fra andre sida av Drammenselva, men med knappe 13 minutter igjen av ordinær tid reduserte de til 3-2, og skapte dermed ny spenning i kampen.
Spenningen ble ikke mindre av at jeg måtte få sendt passasjere mine hjem igjen med toget omtrent samtidig som kampen ble avsluttet, og vel ett minutt inn i overtiden suste vi ut av parkeringa i retning togstasjonen. Da jeg hadde sluppet de to av returnerte jeg og fikk fra langt hold se Hokksund ta en haug med hjørnespark helt på tampen uten å få noen uttelling, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2.
Jeg oppdaget senere at jeg hadde gått glipp av at en Hokksund-spiller fikk sitt andre gule kort, men uansett hadde det vært en svært underholdende kamp, og et derby med over 200 tilskuere på er jo aldri feil! Jeg forlot så nedre Buskerud og satte kursen mot Hallingdal hvor jeg hadde lagt inn en liten overnatting før et lite eventyr dagen etter.
For en god stund siden ble jeg tipset om at Hallingdal FK pga Landskappleiken måtte flytte en kamp bort fra sin hjemmebane på Gol, og at denne så ut til å bli spilt på Ål i stedet. Jeg hadde derfor planlagt langtur denne fredagskvelden, men plutselig kom det beskjed om at oppgjøret i stedet ville bli spilt på gressbanen i Nesbyen. Litt kjipt, da det neppe blir så mange fler muligheter til å se kamp i Ål, men Nesbyen har naturgress, og ikke veldig mange kamper berammet. Det ble derfor noe senere avreise, og etter å ha plukket opp Sören, Lars og Christian kom vi etter noen timers kjøring fram til åstedet for toppoppgjør i fjerdedivisjon mellom Hallingdal og Vestfossen.
Da vi kom fram ble vi først møtt av en solid regnbyge, men etterhvert våget vi oss ut av bilen, og hilste på HFK-ildsjel Eirik som selvsagt var på plass, sammen med godt over 200 andre hallingdøler. Kampen var som sagt et toppoppgjør, der det var hjemmelaget som lå øverst på tabellen, mens de tilreisende fra Eiker kom halsende etter. Før avspark fikk jeg også hilst på min gamle kjenning Knut Jakob som har forvillet seg fra Rana og nettopp hit til Nesbyen!
Ute på en kløverblomstprydet gressmatte var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, men det jevnet seg raskt ut, og så skjedde det egentlig ikke stort mer å skrive hjem om. Første omgangs definitive høydepunkt var da støtteapparatet til Vestfossen ble så sinte pga et manglende gult kort til en HFK-spiller som viljehandset at det var like før det kom røyk ut av ørene på dem.
Da det ble pause sto det altså fortsatt 0-0, og jeg gikk for å inspisere kiosken som var drevet av den lokale klubben Nesbyen IL. Organiseringen her kunne nok fort ha vært bedre, men vareutvalget var helt i toppklasse. I stedet for vafler var det nystekte sveleaktige lapper som ble solgt, og med syltetøy på var disse svært gode. Man kunne også kjøpe kanelboller fra et lokalt bakeri, som etter sigende var svært gode, men jeg valgte å stå over disse i dag.
Etter pause ble det raskt klart at hjemmelaget var mer enn fornøyde med ett poeng mot serietoeren i dag, mens gjestene ble mer og mer desperate etter poeng. Det var stort sett en god tone ute på gressmatta men Collina-kopien med fløyta fikk likevel en hel del å gjøre etter hvert.
En morsom situasjon i omgangen oppsto da et innlegg fra en presset hallingdøl gikk ut bak mål, og han kom med et helt sjanseløst krav om hjørnespark mot assistentdommeren like bak ham. Svaret han fikk var at dette aldri var noen corner, og AD presiserte at «Jeg er dum, men ikke så dum!»
Regnet som hadde kommet før avspark hadde heldigvis glimret med sitt fravær i andre omgang, men noe godvær vil nok ingen si at det var. Utover i kampen ble det en surere og surere vind, og det var svært lite denne sommerkvelden som tydet på at Nesbyen er landets varmeste sted. Jeg fant likevel ut at så lenge nedbøren holdt seg unna hadde vi lite å klage over.
Etter noen intense overtidsminutter ble så kampen blåst av. Det sto fortsatt 0-0, og frustrerte VIF-spillere måtte skuffet innse at de ikke hadde klart å utnytte sjansen til å ta innpå serielederen, mens hjemmelagets menn glade kunne ta sommerferie på tabelltoppen. Jeg sa takk for i dag til Knut Jakob som hadde kjøpt fem lodd for lite til å vinne et skjerf, før jeg og mine medsammensvorne igjen satte kursen tilbake mot hovedstaden.
Etter en deilig restemiddag satte jeg igjen kursen vestover, og etter en begivenhetsløs kjøretur kom jeg til Drammens «skjulte» bydel Konnerud, hvor jeg faktisk aldri hadde vært før. Her fant jeg etter litt navigasjon fram til fotballbanen, hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Konnerud og Vestfossen.
Det første jeg så ved ankomst var at selve Konnerud stadion ikke var der kampen skulle gå. Det lå løse kunstgressmatter over hele banen, og tungt utstyr drev og la ut de siste mattene før man kunne gå i gang med å sveise det nye underlaget. Litt lenger inn på anlegget lå det en kunstgressbane til, og her så jeg noen grønnkledde som så ut til å skulle gjøre seg klare til kamp. Jeg slo av noen ord med Vestfossens svenske trener, og kjente at her kom det til å bli såpass hustrig at det var tryggest å gå tilbake til bilen og hente Forza Tromsø-hettegenseren, noe jeg absolutt ikke skulle komme til å angre på etterhvert som temperaturen snek seg nedover mot ensifret nivå.
Før avspark rakk jeg å slå av noen ord med en veterandommer jeg har møtt flere ganger før på kamp i Buskerud, en venn av ham, og det som viste seg å være veterandommerens sønn. Fikk fortalt litt om groundhopping, og det viste seg at vennen til dommeren faktisk hadde Futbology installert på telefonen uten at han noen gang hadde tatt appen i bruk. Nå fikk han iallfall sjekket inn for første gang. Sjekket inn gjorde jeg også selv, og oppdaget til min store overraskelse at jeg nå hadde 4. divisjon Buskerud komplett!
Kampen kom i gang, og tross at Vestfossen var topplaget som jager litt bak serieleder Åskollen, så var det Konnerud som kom friskest i gang. De helt store målsjansene lot derimot vente på seg, og da hjemmelaget i det 13. minutt endelig kom til en stor sjanse viste de ingen nåde. Dødelig effektivitet ga 0-1.
Spillet skiftet egentlig ikke så veldig karakter av dette målet, selv om Vestfossen hadde ballen noe mer nå enn de hadde hatt innledningsvis. Konnerud klarte derimot fortsatt ikke å sette de grønnkleddes forsvar på noen skikkelige prøver, og like etter at halvtimen var spilt ble de igjen straffet selv. Det som i utgangspunktet så ut som et helt håpløst skudd sneiet forbi en legg, skiftet retning, og etterlot en helt sjanseløs målmann som bare kunne se ballen gå inn til 0-2.
Noen få minutter senere gikk det fra vondt til verre for rødtrøyene. En forsvarsspiller var litt uvøren i feltet, og felte en motstander. Straffespark, og 0-3.
Tross en etterhvert ganske håpløs situasjon, Konnerud-spillerne hadde ikke tenkt å gi opp. Like etter at klokka mi hadde passert 37 minutter kom 1-3 etter et flott angrep. Dette hjalp dog akk så lite da Vestfossen 45 sekunder senere satte ballen i motsatt mål etter en situasjon hvor halve Drammen mente det skulle vært dømt offside. Dessverre for hjemmelaget var ikke dommertrioen blant de som mente dette, og 1-4 ble stående.
Lagene tok pause med 1-4 i boka, og jeg tok meg en tur bort i kiosken. Det jeg fikk servert var en svært god vaffel, som attpåtil var nystekt. Her hadde vi luktet på toppscore hadde det ikke vært for at fyllingsgraden i jernet må ha vært ganske lav, så omkretsen på baksten var litt skuffende.
Da andre omgang ble blåst i gang hadde jeg knapt rukket å tenke at skulle dette bli spennende måtte vi få en tidlig scoring for hjemmelaget før vi fikk en tidlig scoring … for bortelaget. Et angrep som var som en varm kniv i smør sendte en angrepsspiller gjennom, og det sto 1-5. Under to minutter senere kom også 1-6 på en måte som var så bra at i jubelscenene som fulgte hørte jeg målscorerens lagkamerater både spørre om hvem han var, og nevne navnet Mbappé!
Foran de på det meste rundt 80 tilskuerne fortsatte Konnerud å prøve, men Vestfossen var rett og slett for gode. Gjestene ble etterhvert tvunget til å bytte ut keeperen sin, og etter at 1-7 kom i det 69. minutt gjorde de også flere bytter som jeg mistenker at var noe av grunnen til at hjemmelaget fikk overta mer av det som skjedde ute på kunstgressmatta.
Vertskapets sluttspurt startet egentlig etter 81 minutters spill. Gjestene fikk tilkjent et nytt straffespark, og jeg hadde alt skrevet klar en tweet om ny scoring da jeg fikk se Konnerud-keeperen kaste seg rett vei og holde ballen i fast grep!
Strafferedningen må ha gitt drammenserne ny inspirasjon, for selv om kontringen som startet etter strafferedningen ikke ga umiddelbar uttelling tok det ikke mer enn knapt ett minutt før ballen satt i nettet i motsatt ende. 2-7 etter et flott skudd.
Konnerud fortsatte å male på nå, og produserte både et stolpeskudd og en scoring som ble annullert for offside før klokka passerte nitti minutter spilt. Rett før vi hadde spilt to minutter overtid kom så endelig 3-7-scoringen, men nå mistenkte jeg at toget for å rekke en opphenting hadde gått. Etter at spillet igjen var satt i gang ble mine mistanker raskt bekreftet. Det ble ikke spilt mange sekundene før dommeren blåste av, og Vestfossens spillere, trenere og fans kunne juble for tre nye poeng i jakten på serielederen.
Brukte lørdagen til en utflukt til Buskerud, og først ut var en av de avgjørende kampene i 3. divisjon avdeling 2. Tabellsituasjonen før siste serierunde tilsa at ved seier over Vestfossen ville Kvik Halden rykke opp, mens ved uavgjort eller tap var de avhengige av at ikke Eidsvold Turn tok poeng mot allerede nedrykksklare Bjørnevatn.
Etter å ha blitt litt lurt av Google Maps tidsestimat (Jeg hadde aktivert «Unngå motorveier») ankom jeg Strandajordet idrettspark over en time før avspark. Heldigvis var det åpent på klubbhuset, så jeg kunne gå inn og beundre deltakerdressen til Sidsel Ekholdt fra OL 1972, samt spise en fremragende vaffel mens jeg ventet på avspark.
Da kampen like før klokken 12 ble sparket i gang var en busslast med haldensere ankommet, og i to plussgrader og en bitende sur vind gjorde de sitt beste for å heie sine rødhvitstripete helter fram mot seier. Sammen med en del mer sedate hjemmefans, og et par groundhoppere, fikk vi se hjemmelaget gjøre et dobbeltbytte alt etter ett minutts spill. Dette fordi Vestfossens B-lag hadde en viktig kamp for å redde plassen i 5. divisjon senere på dagen, og ved å ikke starte med disse to, men bytte dem inn, ville de også være tilgjengelige for spill for andrelaget.
Det ble raskt klart at Kvik Halden mente alvor med sitt forsøk på å rykke opp. men tross angrep etter angrep etter angrep lyktes det dem ikke å få ballen i mål. Skuffelsen var derfor enorm både blant spillere og supportere da det etter bare 7 minutters spill ble scoret i motsatt ende av banen.
Resten av omgangen handlet det meste om gjestene, men fortsatt kom ikke ballen seg i mål. Samtidig var hjemmelaget smått framme med kontringer, uten at det lyktes for dem heller å skaffe seg flere oppføringer i målprotokollen. Like etter det såvidt kom noen snøkorn blåste dommeren for pause, og spillerne flyktet til garderobene for å varme seg litt.
I pausen ble det kunngjort at Strandajordet fra neste sesong av (Noe speaker glatt ignorerte og i stedet innførte med umiddelbar virkning) skal hete RVS-parken, etter en sponsoravtale som nå var inngått.
Etter pause var spillet jevnere enn det hadde vært i første omgang, og igjen var det hjemmelaget som først fikk ballen i mål. Til hvittrøyenes store frustrasjon blåste dommeren motsatt vei, og det sto fortsatt 1-0. (Jeg trodde først dette var for angrep på keeper men bildene jeg tok av situasjonen viser at det må ha vært en offside det ble vinket for)
Så, etter drøye tjue minutter, ikke lenge etter den annullerte VIF-scoringen, smalt det i Vestfossen-målet. Kvik scoret, og vi fikk se haldensere feire som de aldri hadde feiret før.
7 minutter senere var så kampen snudd! Kvik Halden scoret igjen, og hadde nå sikret opprykket på egenhånd, dersom de bare klarte å holde på ledelsen ut kampen.
Ingen skal beskylde Vestfossen for ikke å prøve. Selv om de selv ikke hadde noe å spille for ga de alt, og det ble faktisk litt ampert i sluttminuttene, men det ville seg ikke. Etter en rekke korte cornere og andre tiltak fra gjestenes side uten annet formål enn å bruke mest mulig tid kunne spillere, trenere, supportere og alle andre haldensere feire som gale da dommeren endelig blåste av kampen. Selv tok jeg turen videre til en ny kamp.
