Etter gårdagens kamp fortsatte jeg opp til Haukeli, overnattet der, før jeg sto grytidlig opp til forferdelige nyheter fra Oslo. Jeg måtte likevel sette kursen mot Bergen, og etter en nydelig tur gjennom Hardanger kom jeg til vestlandshovedstaden, og fikk parkert utenfor stadion i tide til å rekke en kjapp tur på butikken før jeg tok plass for å se tredjedivisjonsoppgjøret mellom Sandviken og Nordstrand.
Sandviken er jo en klubb som kanskje er mest kjent for sitt tidligere damelag som gikk over til å bli Brann kvinner, men de har altså også et herrelag. Mens de lå omtrent midt på tabellen i sin avdeling flyr gjestene fra Oslo svært høyt for tiden, der de troner på tabelltoppen à poeng med noe mer profilerte Lyn.
Lagene entret matta til lyden av Dire Straits, og så braket det løs! Braket skjedde ikke først og fremst ute på kunstgresset, men derimot på tribunen, der over 70 unger som deltok på fotballskole hadde fått lov å se første omgang av kampen. Maken til lydnivå på en tredjedivisjonskamp har jeg sjelden opplevd!
Tross støtten fra tribunen, etter hvert ble det ganske klart ute på banen hvem som var serieleder og hvem som ikke var det. Likevel ble det aldri noen regelrett enveiskjøring, selv om gjestene holdt det meste som skjedde i et fast grep.
Etter flere mislykkede angrep skulle det i det 35 minutt endelig lykkes for de for anledningen neonkledde. Et flott angrep rullet nordover banen, og ballen ble satt i mål til 0-1. (Og ikke 1-0 slik jeg i et anfall av et eller annet klarte å skrive på twitter!)
Etter dette ble kanskje osloensernes overtak enda tydeligere, men fortsatt føltes det ikke helt overbevisende ut, det vi fikk se. Det sto likevel fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg gikk for å skaffe meg både en vaffel og en is.
Etter pause var det egentlig en ganske merkelig kamp vi fikk se. Nordstrand ble aldri virkelig truet av hjemmelaget, som på sin side forsvarte seg svært godt de gangene serielederen kom i angrep. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren blåste av oppgjøret, og man kan vel si at tross at seieren aldri var truet, så måtte de slite for den.
Mens spillere og dommere takket hverandre for kampen tok jeg en visitt innom stadions viktigste rom siden jeg ikke visste hvordan fasilitetene var på neste destinasjon, før jeg igjen fant bilen og satte kursen mot en ny kamp.
Etter en god natts søvn startet søndagen med å ta heisen sammen med noen Mjølner-spillere jeg normalt sett skulle satt kursen mot Alfheim for å se spille mot TIL2, men denne helga var pga omberammete kamper alt annet enn normal. (Hadde jeg dratt til Alfheim hadde jeg for øvrig fått sett denne merkelige tildragelsen). Jeg hoppet derimot i bilen etter frokost, kjørte meg vill i tunnelene under Tromsø by før jeg endelig kom meg over til Kvaløya hvor jeg ble stoppet i promillekontroll før jeg kunne fortsette mot Brensholmen for å ta ferga over til Senja. Etter en begivenhetsløs fergetur gjensto en knapp times kjøring før jeg i god tid før kamp ankom et nystriglet Finnsnes stadion.
Her var en av de aller første jeg kom i prat med ingen ringere enn hovedtrener Jonas Bang, som sporenstreks skaffet til veie noe førsteklasses gjærbakst. Jeg snakket også mye med han som hadde ansvaret for å klargjøre banen, samt en billettselger som viste seg å være klubbens styreleder. Fikk fortalt disse om hva groundhopping er, og fikk selv høre litt av hvert fra Finnsnes-fotballen. Felles for alle dem jeg snakket med var at de var veldig klare over hvor betydningsfullt dette bunnoppgjøret i tredjedvisjon avd. 6 var. Det var også knyttet stor spenning til nykomlingene (men langtfra nybegynnerne) Thomas Kind Bendiksen og Vebjørn Grunnvoll som begge skulle spille fra start.
I minuttene rundt kampstart sto jeg rett foran speakerbua hvor de som hadde ansvaret for streaming og kommentering av kampen satt på taket og lot til å ha store problemer. Kampen startet uansett som planlagt, og siden jeg var tilstede plaget ikke en eventuelt manglende stream meg nevneverdig.
Hjemmelaget kom ganske godt i gang, uten at de skapte de helt store mulighetene. En morsom hendelse oppsto tidlig i kampen da en situasjon ble avblåst for holding eller armbruk. Synderen var tidligere nevnte Grunnvoll som utbrøt «Litt e lov, men det der var litt mye, æ e enig».
Ikke lenge etter dette kom gjestene til en av omgangens klart beste sjanser på et frispark, men ballen smalt i stolpen og det sto fortsatt 0-0.
Det begynte etter hvert å komme en del harde taklinger begge veier, og dommer kunne nok med hell strammet litt inn på kampledelsen, men heldigvis kom det ingen stygge skader. Da dommeren blåste til pause var det fortsatt målløst, og alt var duket for en spennende andreomgang.
Etter hvilen kom gjestene fra hovedstaden voldsomt ut fra startblokkene, men grønntrøyene klarte å ri av stormen. Et knapt kvarter inn i omgangen kom så en av kampens klart største kontroverser. En av NIF-spillerne prøvde seg på en slags brassevariant, men det eneste han oppnådde var å sparke en av hjemmelagets spillere i hodet så han ble liggende strak ut. På mystisk vis klarte dommeren til alles forundring å ikke dømme noe mot synderen, og etter en prat med AD ble det attpåtil delt ut et gult kort til en FIL-spiller. Hårreisende!
Bare noen få minutter senere kom så en av Finnsnes' klart beste spillere, Kenny Marblow, stormende mot mål. På grensa til sekstenmeteren ble han felt, og dommeren pekte på straffemerket. Om selve den straffbare hendelsen skjedde innenfor eller utenfor streken tør jeg ikke konkludere om, men det føltes uansett som en slags rettferdighet etter den manglende reaksjonen etter hendelsen like før da 1-0 ble hamret inn så de drøyt sytti fremmøtte kunne slippe jubelen løs.
Etter dette fikk hjemmelaget en svært god periode der de både kom til egne sjanser og klarte å holde kontroll på NIFs mange forsøk på å etablere angrep. Likevel lot den forløsende scoringen vente på seg, tross både et stolpetreff og et indirekte frispark fra kort hold.
Gleden var derfor helt enorm da Marblow endelig klarte å overliste både sin mann i Nordstrands forsvar og keeper og kunne hamre inn 2-0 med bare drøyt tre minutter igjen av ordinær tid. Det ble feiret på den måten man får gult kort av!
Etter dette ble Finnsnes utrolig defensive. Det hadde vært noen stopp i spillet, og også en del drøying, så det lå an til mye tillegg i tiden. Kunne Nordstrand klare to raske? Både spillere og tilskuere kastet hyppige blikk mot stadionuret, men når det har passert nitti minutter stopper det, så hvem visste hva som kunne skje og hvor lenge det EGENTLIG var spilt?
Like før jeg gikk tom for strøm på mobilen blåste så dommeren på nytt i fløyta og pekte på straffemerket. Mens det ble gjort klart gikk Finnsnes' keeper, som for øvrig hadde vært svært god i dag, fram og koste litt med ballen. Da straffen ble tatt virka det som om dette hadde fungert! Han reddet, og etter hva jeg kan se på råfilmen på en helt legal måte med en fot på linja til ballen faktisk er spilt!
Det kom også minst en til god redning før dommeren endelig blåste av kampen og jeg kunne hoppe i bilen for å returnere til Bardufoss og fly sørover igjen, lenge lykkelig uvitende om utfallet av en annen fotballkamp litt lenger nord i Troms.
Etter at den mye hypede kampen Driv-Spydeberg ble avlyst fordi bortelaget ikke kunne stille hadde jeg egentlig forberedt meg på en rolig tirsdagskveld hjemme, men da det dukket opp en sen kamp var jeg ikke tung å be. Etter et bedre måltid sei satte jeg kursen sørover mot Nordstrand, hvor også Oppsals karer hadde tatt turen for en treningskamp.
Avspark var ikke planlagt før 2030, og attpåtil kom man noen minutter forsinket i gang, så alt lå til rette for en sen fotballkveld. Jeg hadde heldigvis godt selskap, ikke bare var groundhopperne Norlink og Mattis tilstede, Niklas (Kjent fra denne kampen) og et par med-dommere av ham var også på tribuna. Alt lå dermed til rette for store mengder sjitprat innimellom det vi håoet skulle vise seg å være kvalitetsfotball.
Vel, vi kunne jo håpe. Tross mye fart og engasjement, så var det ikke allverdens kvalitet vi fikk se. Vi måtte vente nesten til første omgang var over før det kom noen få avslutninger, og sjelden har vel et 0-0-resultat vært mer fortjent enn da lagene tok pause.
Det var en infernalsk sur vind på «Niffen» denne kvelden, så noen av oss benyttet pausen til litt oppvarming i bilen, mens andre var steinharde og holdt ut på tribuna.
I andre omgang var hjemmelaget helt klart best, men ikke snakk om at noen av lagene klarte å score. Det var heller ikke snakk om at dette skyldtes enorme prestasjoner i forsvaret, det ble rett og slett bare produsert lite, og med unntak av et par skudd som Oppsals keeper måtte jobbe litt med, så skjedde det lite å skrive hjem om.
I det klokka passerte 86 minutter spilt av kampen tikket den andre klokka til 22:15. Hva skjer 22:15, lurer du kanskje på? Jo, 22:15 slår flomlysene på Nordstrand stadion seg av, og dommeren hadde dermed ikke annet valg enn å blåse av kampen, noe jeg ikke tror noen av de tilstedeværende syntes var trist, faktisk hørte man tilløp til jubel! Innimellom er en fotballkamp bare kald og trist, og dette var en sånn, og dette var definitivt et par timer av livet mitt jeg aldri får tilbake.
I stedet for bare å sitte hjemme og gremmes over valgresultatet hadde jeg bestemt meg for å se en kamp med et lag med blått på draktene, så jeg tok turen til Nordstrand for å se fjerdedivisjonskamp.
Kom meg litt sent hjemmefra, så da jeg ankom stadion var kampen alt i gang, og av en eller annen merkelig grunn så jeg en spiller som var borte og byttet trøye, så noe hadde tydeligvis skjedd i starten av kampen.
Etter jeg kom skjedde det derimot ikke stort, og resten av første omgang var i stor grad et langt gjesp. Like før pause fikk riktignok hjemmelaget ballen i nota, men dommer blåste frispark til en forsvarsspiller som ble brukt som klatrestativ.
I pausen kom det plutselig noen karer og satte ut hjørneflagg. Jeg har ofte sett kamper på dette nivået hvor det ikke har vært flagg, men dette er nok første gang jeg har sett dem komme på plass underveis i kampen!
I andre omgang ble det klart at Nordstrand ikke hadde tenkt å la KFUM2 få stikke av i tabelltoppen, og alt etter fem minutter leverte de et flott angrep som endte med 1-0. Etter ti minutter til med klar dominans kom også 2-0 og det var ikke lenger spenning om hjemmelaget kom til å vinne, men hvor stor seiersmarginen kom til å bli.
Et lite kvarter før slutt kom andre omgangs mest omdiskuterte situasjon. På en corner gikk ballen etterhvert i stolpen, før returen ble satt i mål. Hjemmelagets spillere jublet, men assistentdommeren hadde hevet flagget for offside, og etter en kort prat med ham var dommeren enig, og målet ble annullert. Etter å ha finstudert videoen jeg filmet av situasjonen tror jeg avgjørelsen var riktig.
Nordstrand lot seg likevel ikke stoppe, og med ti minutter igjen gjorde Kenneth Brendryen alvor av Jardar Kokvolls spådom og satte inn 3-0 etter glimrende forarbeid av Petter Nyhus. Et par minutter senere kom samme Nyhus på nok et raid oppover høyrekanten, og denne gangen gjorde han alt selv og fastsatte sluttresultatet til 4-0!
Dommerne var i dag stort sett ganske gode, selv om hoveddommer kanskje hadde lagt lista for hva han blåste på noe høyt. I tillegg skulle han ofte irettesette litt etter div situasjoner, noe som på et tidspunkt fikk en frustrert Ski-keeper som hadde fått avblåst et utspill til å rope «Du prater jo mer enn du dømmer!»
PS: Underveis i kampen ble jeg litt starstruck, da jeg fant ut at vestlendingen som også var og så på kampen var Avaldsnes-trener Per Inge Jacobsen som var en snartur på gamle trakter!
Etter å ha lest denne flotte saken om å se på breddefotball fant jeg ut at jeg måtte ut og se kamp i dag også, men ettersom jeg var litt tiltaksløs tok jeg minste motstands vei og valgte den banen som ligger nærmest blokka mi, Rommensletta, hvor telemarkingene i Oslojuvelene skulle ta imot nedrykkskollega Nordstrand til kamp om heder og ære i siste serierunde.
Det virka som om vi ikke var veldig mange som hadde lest saken i Saltenposten, det var nemlig kun 4 frammøtte tilskuere ved avspark! Foruten meg var det en fyr med ei notisblokk (Altså sannsynligvis en journalist), og to jenter med et Nordstrand-skjerf på deling. Liten sjanse for opptøyer på tribuna, altså. (I tillegg var det noen som hadde gjemt seg i bilene og så kampen derfra).
Vi som tross alt hadde tatt turen fikk se de blåkledde gjestene ta ledelsen etter å ha utnyttet en kontring til det fulle etter ca 13 minutter, og deretter skjedde det ikke veldig mye i førsteomgangen. Høydepunktet var kanskje da det kom en femte tilskuer som hadde med seg boller som han spanderte av! Veldig solidarisk i kulda. (Det var da jeg ankom stadion ca 3 grader i lufta, lett yr og en utrolig sur vind.)
Fem minutter før pause doblet gjestene ledelsen. 0-2 sto seg til pause, og omgangen sett under ett var det nok ikke ufortjent, da de også hadde ropt etter straffe et par ganger i situasjoner der man neppe kunne klagd alt for mye dersom dommeren hadde gitt dem medhold, og dessuten missa denne store sjansen!
Etter en kjapp tur i bilen for å prøve å få varmen i seg igjen var lagene tilbake til andre omgang, og første del av omgangen ble rimelig begivenhetsløs, og det var først da det var et kvarter igjen vi fikk en redusering! Like etter dette gjorde begge lag noe man sjeldent ser: De byttet keeper uten at det var skader involvert.
Ti minutter før kampen var ferdig frøs jeg så ille på fingrene at jeg nesten ikke klarte å twitre mer, men utrolig nok klarte jeg å meddele verden at hjemmelaget utlignet. Etter noen intense sluttminutter hvor begge lag ga jernet ebbet kampen ut med 2-2 og deling av hederen og æren.
