På denne tida av året må man se de kampene man kan få sett, så jeg hadde klart å gråte meg til en fotoakkreditering til en kamp på et stadion jeg har besøkt som bortesupporter mange ganger, men nå for første gang skulle dokumentere som nøytral. Jeg plukket med meg Jon Are, og etter en svært lite hendelsesrik kjøretur parkerte vi utenfor stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Mjøndalen og Stabæk.
For hjemmelaget var denne hengekampen en man var helt avhengige av å vinne for å fortsatt ha en teoretisk mulighet til å berge plassen på nivå to i den norske fotballpyramiden. For Christian (Som endelig hadde fått muligheten til å kjøpe bløyta på bortefeltet) og de andre bæringene var derimot situasjonen den at det var sjansen for å havne på nedrykkskvalik som var ganske teoretisk, mens man med en seier i dag ville få sikret på alle måter at ny kontrakt i divisjonen var klar alt før man skulle spille mot et opprykksjagende Lyn til helga.
Etter litt pyro på innmarsjen fikk vi en ganske oppskriftsmessig start der det var «de blaa» som kom best ut fra startblokkene, og etter ni minutters spill ble målnettet strekt ut og det sto 0-1. Blytungt for bruntrøyene, men hjemmefansen fortsatte likevel å synge, selv om det nå var de tilreisende som sang høyest.
Hjemmelagets fortvilelse ble likevel ikke så veldig langvarig. Det var ikke spilt fem minutter etter Stabæk-målet før vi fikk en utligning til 1-1, og nå ble det virkelig god stemning hos 3050-supporterne.
Resten av omgangen fortsatte Stabæk å se et lite knepp skarpere ut enn sine verter, men noen scoringer ble det lenge ikke. Etter rundt 42 minutter ble det litt bråk rundt et innkast alle med brunt hjerte mente var feildømt da dommeren pekte Stabæks vei, og som om dette ikke var ille nok ble ikke gjestene stoppet fra å stjele nærmere tjue meter før de tok kastet, og for virkelig å toppe det hele endte ballen etter litt om og men i mål til 1-2.
Da spillere og dommere etter at det i overtiden hadde vært litt håndgemeng og flere gule kort gikk mot garderoben var det en høylytt herre på en av balkongene over utgangen som kom med noen klare meldinger om hva han syntes om dommerens innsats i forkant av målet, men det sto uansett 1-2 til bortelaget, og alt tydet på at Mjøndalen gikk en mørk framtid på nivå tre i møte i 2026.
I pausen møtte jeg en purung Stabæk-supporter, som tross at han bare var rundt tre måneder gammel alt var på sin sjette kamp med klubbens herrelag, hvorav dette var den andre bortekampen. I tillegg hadde han også vært på en kamp med damelaget, så her hadde supporterkarrieren virkelig fått en pangstart! Siden han stort sett hadde ryggen til banen er det kanskje en framtidig capo jeg møtte? (Jeg har i ettertid latt meg fortelle at han ble innmeldt i supporterklubben straks han var født, og før besteforeldrene var orientert om hans ankomst)
Etter hvilen forventet jeg at Stabæks overtak skulle fortsette men det viste seg at Mjøndalen nå mer eller mindre tok over. Laget fra Drammenselvas sørbredd bet seg fast på motstandernes banehalvdel, men det så lenge ut til at det ikke skulle la seg gjøre å få ballen i mål foran det som offisielt var 1110 tilskuere i et etterhvert ganske uanstendig regnvær.
MIF hadde svidd noen sjanser av den typen et lag som kjemper mot nedrykk egentlig er nødt til å sette, samtidig som målvakten deres flere ganger hadde hatt noen svært sketchy involveringer, så selv om vertskapet hadde sett best ut var det stadig fare for at alt skulle bli beseglet nå i kveld. Vi var akkurat i ferd med å gå inn i det som ble varslet å skulle bli fem overtidsminutter da hjemmelaget fikk tent et nytt håp. Et frispark fra 17 meters hold ble perfekt hamret inn via tverrliggeren, og det sto 2-2!
De poengdesperate fra gamle Nedre Eiker kommune stormet tilbake for å legge ballen til rette for nytt avspark, og jammen lyktes det ikke! De fem minuttene hadde akkurat løpt ut da ballen ble lempet inn i feltet og nikket inn til 3-2! Ville gledesscener, og nå var det Stabæk som hadde det travelt dersom de ville få plassen sikret også teoretisk.
Det ble spilt nesten to minutter med fotball etter scoringen, og det siste som skjedde var at Nicolai Næss fyrte av et skudd Mjøndalens keeper med nød og neppe klarte å dytte utenfor. Hadde ballen gått inn hadde vi nok fått en helt annen stemning, men da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2, og vi fikk enorm feiring mellom brunkledte spillere og ditto supportere!
Jeg fikk levert tilbake fotovesten igjen, og fant igjen min passasjer, og sammen satte vi kursen østover mot hovedstaden igjen etter en kamp vi var skjønt enige om at det etter den gode andreomgangen deres var høyst fortjent at hjemmelaget hadde vunnet så de nå fortsatt hadde en teoretisk mulighet til å spille på det nest høyeste nivået også neste år.
Tirsdag kveld, og de fleste breddefotballinteressertes øyne var rettet mot innspurten av fjerdedivisjon i Oslo, hvor opprykket i avdeling 1 skulle avgjøres. Jeg hadde også egentlig tenkt meg på en av kampene der, men da jeg fikk snusen i at helgas kamp mellom Hønefoss 2 og Solberg kom til å bli flyttet til HBKs faste stadion valgte jeg i stedet å rykke ut for å få tatt banen den kampen først hadde vært satt opp på nå i kveld. Bilen ble fylt opp med Jon Are, Andreas og André, og sammen krysset vi Sollihøgda, tok et pitstop på Sundvollen, og kom i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Holeværingen og Slemmestad.
Jeg hadde jo alt vært på anlegget her og besøkt gressbanen, men siden da var banene blitt splittet hos Futbology, og nå hadde det altså endelig kommet en mulighet for å få besøkt også kunstgressbanen. Da vi kom var det et yrende liv med noe aldersbestemt aktivitet i tillegg til de to lagene som varmet opp. Noen minutter etter annonsert tidspunkt var det likevel klart for avspark, og vi fikk se to lag som spilte langt jevnere enn tabellsituasjonen tilsa.
Spillet bølget fram og tilbake, og de få målsjansene som kom var såpass små at jeg nesten begynte å frykte at det var en 0-0-kamp vi skulle få bivåne sammen med de 30-40 andre frammøtte. Heldigvis hadde ikke hjemmelaget tenkt å avgi poeng til bunnlaget Slemmestad (Litt over de absolutte jumboene Svelvik), og rett før omgangen var halvspilt vartet de røde og blå opp med flott angrepsspill som ga 1-0.
Som om det ikke var ille nok for Slemmestad å havne under, så måtte de også nå bytte ut en spiller som hadde fått strekk. Det så nå tungt ut for de for anledningen hvitkledde. Etter å ha tuslet rundt banen var det rundt ti minutter igjen til pause, men jeg måtte nå forlate åstedet litt for et høyst nødvendig ærend inne i idrettshallen like ved. Da jeg kom tilbake var vi på overtid av første omgang, og tross at mine passasjerer prøvde å overbevise meg om at kampen var snudd til 1-2 sto det fortsatt 1-0 da dommeren sendte lagene i garderoben til pause.
Etter pause fikk vi første mål alt etter halvannet minutt, og igjen var det vertskapet som kunne juble, mens de tilreisende fortvilte etter at det hadde skjedd en forferdelig glipp i forsvaret. Med 2-0 kunne mye virke avgjort, men det var fortsatt høyt tenningsnivå, og flere spillere pådro seg gule kort utover i omgangen.
Da vi nærmet oss 57 spilte minutter scoret Holeværingen på ny, og denne gangen var det et hjørnespark som endte med at ballen ble ekspedert i mål til 3-0.
Hadde Slemmestads sjanser ikke alt sett små ut, så gjorde de definitivt det nå. Laget med det fossilprydete stadionet skal ha all ære for at de aldri ga opp, men den etterlengtete reduseringen kom aldri. Det sto dermed fortsatt 3-0 da lagene takket hverandre og dommerne for kampen, og vi alle kunne gå mot parkeringsplassen for å få varmet oss litt i bilene igjen.
Turen hjem ble bortsett fra et par-tre omkjøringer ganske begivenhetsløs, og snart var passasjerene dumpet i sentrum og jeg var hjemme i Groruddalen igjen etter det som fort kan ha vært årets siste nye norske bane for undertegnede.
Endelig var det tid for å få tatt en bane som har unnsluppet meg alt for lenge. Jeg satte etter dagens møter som i går kursen sørvestover, og etter et stopp i Horten for å fylle bilen med poteter fortsatte jeg i retning Larvik. Her parkerte jeg på en nesten overfylt parkeringsplass, og gikk det korte stykket bort til banen hvor det så snart en G14-kamp som pågikk var over skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Nanset og andrelaget til Åsgårdstrand.
Da jeg kom krydde det av folk på anlegget, men straks den aldersbestemte kampen var over gikk det forbausende fort før de aller fleste hadde forsvunnet. Voksenkampen kom i gang noen minutter forsinket, og etter 20 sekunder hadde hjemmelaget tatt ledelsen 1-0!
Dette viste seg å ikke være noen tilfeldighet, resten av kampen kom i all hovedsak til å handle om hvor stor Nansets seier skulle bli, og gjestene så knapt ut som et fotballag i det hele tatt. 2-0 kom rett før det var spilt fem minutter, og etter åtte fikk vi 3-0 på corner.
I det stadionuret passerte 13 spilte minutter klarte faktisk bortelaget å redusere til 3-1, og de skal faktisk ha all ære for å stadig produsere situasjoner som kunne blitt farlige. Hjemmelaget slo likevel raskt tilbake, og før kvarteret var spilt sto det 4-1, før vi fikk en strøm av offsideavblåsninger og -annulleringer før 5-1 endelig kom rett etter at halvtimen var passert.
Foran et publikum som lå i underkant av tjue personer kom både den sjette, syvende og åttende scoringa til Nanset før jeg tilfeldigvis fanget opp at kiosken var i ferd med å stenge. Jeg skaffet meg derfor i hui og hast en vaffel, og før jeg hadde rukket å spise opp denne kom også 9-1 rett før pause.
Lagene syntes ikke de trengte så veldig lang pause, så da alle sto klare ute på banen fant jeg fram til dommergarderoben og fikk varslet de tre i gult om at nå var alle andre enn dem på plass. De kom raskt ut, og kampen var igjen i gang, nå med betydelig færre tilskuere enn vi hadde hatt før hvilen.
Som om det ikke var seigt nok for Åsgårdstrand å ligge 9-1 under, rett før timen var spilt ble en av de tilreisende utvist, etter sigende for å ha bannet på morsmålet sitt, noe dommeren slett ikke ville ha noe av. Tross at vi så fikk 10-1 i det 62. og 11-1 i det 68. minutt vil jeg si at gjestenes keeper har svært lite å skjemmes for etter denne kampen, da han leverte flere gode redninger i situasjoner som 100% burde blitt scoring!
Med såvidt over seks minutter igjen av ordinær tid var en av hvittrøyene uheldig og satte ballen i eget mål til 12-1, og jeg innså at kampen jeg så på Setskog i mai nå var i fare for å miste statusen som årets mest målrike kamp. Joda, to minutter før sesongen var over kom 13-1, før også 14-1 kom ett minutt senere.
En helt sjuk kamp avsluttet dermed sesongen i femtedivisjon Vestfold 2025 som jeg endelig hadde fått komplettert i Futbology, og med 14-1 vil jeg tro karene fra Larvik bys nordflanke har med seg godt med motivasjon for ny satsing neste år!
Jeg hadde egentlig tenkt å ta fotballfri denne tirsdagskvelden, men da jeg innså at sesongen med stormskritt gikk mot slutten fikk jeg panikk og dro etter å ha spist et herlig måltid torsketunger ut i en regnfull østlandskveld. Kursen ble satt sørvestover, og etter å ha passert brua fra Tønsberg til Nøtterøy var jeg snart framme ved banen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Teies andrelag og det som i praksis er FK Eik Tønsbergs tredjelag.
Jeg hadde jo alt i 2021 besøkt anlegget her, men da var det kamp på den nordligste av de tre banene, nå i kveld var det den midterste som sto for tur. Futbology har ikke splittet alle tre, men den nordligste er separat, og så har man en felles registrering for de to andre, så jeg registrerte kampen inn her mens noen av bortelagets menn hilste på meg på vei mot garderoben, og sa de håpet å gjøre en bedre figur enn sist jeg var og så dem spille.
Det regnet som nevnt ganske heftig, men «the show must go on» også i breddefotballen, så et par minutter over åtte blåste kveldens dommer i gang kampen. Teie 2 fikk så ballen i mål etter 20 sekunder, men dette ble annullert for den første av en lang rekke offsideavgjørelser fra mannen i gult. Gjestene kom etter hvert litt mer med på notene, men det var fortsatt hjemmelaget som skapte klart mest, og også kom til noen virkelig store sjanser som det var en miks av flaks og gode reaksjoner fra fastlandsbeboernes keeper at ikke gikk inn.
Karene i hvitt slet for øvrig ikke bare defensivt, det oppbyggende spillet hadde også noen utfordringer. Jeg noterte meg at de vekslet en del mellom det å prøve å spille seg ut bakfra og det å slå langt, men når da det eneste du sliter mer med enn å spille seg ut bakfra er nettopp det å slå langt, så blir det ganske seigt. Det var derfor ingen stor overraskelse da det var hjemmelaget som ti minutter før pause tok ledelsen 1-0.
Foran rundt 15 tilskuere sto det fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg slo av en liten prat med noen jenter som hadde møtt opp for å støtte hjemmelaget og fortalte dem om groundhopping og viste fram bloggen min. Noen servering fantes ikke, men heldigvis hadde også regnet tatt en liten pause nå.
Da pausen ute på banen var over var også pausen i regnværet over, og det begynte igjen å bøtte ned. Eik hadde nå fått litt mer struktur på det de drev med, men det var likevel litt ut av ingenting de drøye sju minutter inn i omgangen utlignet til 1-1.
Bortelaget fortsatte nå å male på, og i det 61. spilleminutt utnyttet de nådeløst en totalkollaps i de bakre rekker hos vertskapet. Jeg er for øvrig litt usikker på om det skyldtes situasjonen som ga mål og 1-2 eller en smell i første omgang, men ca nå la jeg første gang merke til at Teies keeper haltet stygt, noe som neppe hjalp ham veldig i innsatsen mellom stengene.
Mens regnet fortsatte å pøse ned så det da vi gikk inn i overtiden ut til at de tre poengene skulle bli med over brua, noe som når sant skal sies ville være litt overraskende etter den totale dominansen blåtrøyene hadde stått for i første omgang. Da Teie 2 et drøyt minutt på overtid fikk et innkast endte det med at to mann i hvitt begge gikk opp etter ballen, og den gikk i en fin bue i eget mål til 2-2.
Som om det ikke var tungt nok å miste ledelsen på overtid på denne måten, noen minutter senere ble en Teie-spiller revet overende i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Tross mange forsøk på å psyke ut skytteren ble straffen satt i mål, og det sto 3-2!
De tilreisende la nå ned en intens innsats for å få utlignet igjen, men da kamplederen litt senere mente det var spilt lenge nok sto det fortsatt 3-2. Selv om dette kampen sett under ett absolutt ikke var et ufortjent resultat, så føltes det nok fryktelig fryktelig tungt for gjestene å måtte dra tomhendte hjem etter å ha snudd kampen, og ledet inn i overtiden.
Selv forserte jeg enorme mengder gjørme og fant veien tilbake til bilen, og kunne så kjøre hjemover igjen mens det stadig regnet like mye. Alt i alt var jeg uansett glad jeg hadde tatt turen nå som fotballsesongen ubønnhørlig går mot slutten.
Etter å ha startet søndagen med et besøk på Skånes vestligste punkt satte jeg kursen mot länets nest største by, Helsingborg. Her fant jeg meg en parkeringsplass hvor jeg så førsteomgangen av Grorud - Rana på stream, før jeg entret stadionet hvor det skulle være Superettan-kamp (Altså nivå to i det svenske fotballhierarkiet) mellom Helsingborg og Örebro.
Siden jeg uansett måtte ha noe mat denne dagen hadde jeg funnet ut at jeg like gjerne kunne slå til og kjøpe billett på VIP-en, så etter å ha blitt ønsket varmt velkommen fikk jeg tildelt et bord, og kunne forsyne meg med wallenbergare med passende tilbehør. Veldig veldig godt, og de var faktisk helt perfekt tilberedte!
Etter å ha spist var det tid for å innta tribuna, og jeg innså raskt at selv om jeg nå før kampstart satt i skyggen kom det ikke til å bli lenge før jeg ble plaget av en irriterende motsol, men til gjengjeld kom det kanskje til å bli litt varmere når sola kom. Det var for øvrig ganske glissent på stadionet (Som var det siste av de ti største i Sverige jeg ikke hadde besøkt), men likevel en ganske imponerende hjemmeklack i i den sørlige svingen, mens en kompakt gjeng fra Örebro var plassert på motsatt kortende.
Da bortesupporterne prøvde seg på litt synging ble de umiddelbart satt på plass med piping fra motsatt ende, mens trommingen fra bortefeltet nesten bidro til å bedre opplevelsen av synginga av HIFs klubbhymne før lagene kom inn på banen. (HIF-supporterne er visstnok nå den største supportergruppa i svensk fotball som ikke har tatt i bruk tromme på feltet)
Da kampen kom i gang skjønte jeg nesten med en gang at også gresset var påvirket av at høsten hadde kommet. I flere situasjoner hvor spillere lot til å ha full kontroll skled de plutselig så torvspruten sto rundt dem, og vi fikk også noen sklitaklinger av typen som etterlot grøfter man kunne satt potet i.
Det var egentlig ganske tydelig at hjemmelaget ikke hadde noe særlig å spille for med tanke på tabellplassering, mens gjestene kjemper en desperat kamp for å komme seg opp fra direkte nedrykk til kvalifiseringsplass. Det var derfor ganske fortjent da det var de hvitkledde fra Närke som i det 13. spilleminutt gikk opp i 0-1 etter et hjørnespark.
Örebro (som jeg for øvrig sist så da de rykket ned fra Allsvenskan) kom også til noen flere store muligheter, før også Helsingborg meldte seg på med en sjanse hvor den gamle Grorud-helten Oscar Aga var en av de som kom veldig veldig nær å sette ballen i mål. Bare et minutt eller så senere gikk faktisk ballen i mål, men nå hadde dommeren blåst frispark motsatt vei, noe hjemmefansen naturlig nok ikke satte særlig pris på.
Utover i omgangen syntes jeg fortsatt gjestene virket friskest, og tidvis var HIF-forsvaret nesten enda mer i oppløsning enn hva gressmatta var, men de slapp unna med skrekken fram til pause, og dermed sto det fortsatt 0-1 da jeg igjen kunne trekke inn i loungen, nå for å få meg en fika som var inkludert i billetten. Det som ventet var noen svært gode kanelboller, atttpåtil så nylig varmet at det fortsatt var litt lunk i dem.
Da jeg kom ut igjen fikk jeg med meg at hjemmelaget gjorde et bytte i pausen, og nå virket det som om de faktisk hadde bestemt seg for at de ikke skulle gi gjestene noe gratishjelp i kampen for tilværelsen. Örebros supportere fortvilte da de vel seks minutter inn i andre omgang så hjemmelaget utligne til 1-1, og igjen kom scoringen som resultat av en corner.
Tjue minutter inn i omgangen kom så neste mål, og dette var virkelig hjørnesparkenes lag. Det var igjen ÖSK som tok ledelsen, og også 1-2 kom altså i etterkant av en corner.
I det stadionuret og min stoppeklokke begge passerte 72 spilte minutter gikk så ballen i mål igjen. 2-2, og ingen premie til den som klarer å gjette hvilken type situasjon det var som startet det hele…
Foran et publikum som offisielt var på 5542 personer (Kapasiteten på stadion er ca 17000) ble det tidligere nevnte norske alibiet Aga byttet ut, og han fikk dermed ikke scoringen han hadde lovet å prøve å levere til meg da jeg fortalte ham at jeg skulle på kamp. Han hadde likevel gjort en solid innsats, men tross byttet sto det fortsatt uavgjort da vi gikk inn i det som ble meldt at skulle være minimum 7 minutter overtid.
Mens jeg var litt distrahert av en fyr som hadde bestemt seg for å gå tidlig, men først ville stå litt i veien for en gubbe som prøvde å kjefte på ham eksploderte så stadion i glede. Et drøyt minutt på overtid hadde Helsingborg satt inn 3-2, og plutselig så veien bort fra Ettan Norra i 2026 veldig lang ut for Örebro.
Som om det ikke var ille nok at det gikk mot tap i egen kamp, bunnlaget Umeå hadde vunnet sin kamp mot Landskrona! Skulle de tilsynelatende fortapte västerbotningene plutselig melde seg på i kampen om kvalikplassene også de?
Kampen endte 3-2, og mens de tilreisende gråt sine modige tårer ble det full feiring foran Södra stå!
Jeg evakuerte etterhvert stadion, fant tilbake til bilen, og kom meg på mystisk vis til slutt ut fra pareringa og gjennom trafikken mot E6, hvor en kveld med norsk fotball på radioen ventet meg etter en helt nydelig groundhoppinghelg i Skåne.
Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp fant jeg fram til parkeringsplassen utafor ishallen i Malmö-bydelen Limhamn. Her spiste jeg et roastbiffsmørbrød jeg hadde vært så smart å kjøpe tidligere på dagen, før jeg trasket de få meterne bort til kunstgressbanen hvor jeg skulle se enda en kamp på nivå 3, nå mellom BK Olympic og Oskarshamns AIK.
Tilfeldighetene ville ha det til at på min forrige tur til Skånes hovedstad så jeg også disse to lagene, men da ikke mot hverandre. Olympic spilte da på sin faste hjemmebane, mens Oskarshamn møtte Ariana (Som jeg jo hadde sett tidligere i dag) på gamle Malmö stadion.
Det hadde på ingen måte blitt noe særlig varmere i løpet av dagen, og her var det bare ei tribune. Det var derfor rimelig kjølig mens vi ventet på avspark. Speaker spilte noe musikk, som av og til ble avbrutt av litt teknisk trøbbel med mobiltelefonen som ble brukt som avspillingsenhet, men vi noenogfemti som hadde tatt turen hit var nok uansett mest frustrert over volumet på musikken. Da lagene stilte opp for hilseseremoni forsvant heldigvis musikken, og heretter var det bare når noen ringte speaker vi fikk lyder i høyttalerne.
Første omgang var i grove trekk et langt gjesp. Hjemmelaget hadde noen halvsjanser, mens gjestene så ganske tannløse ut. Om man kikket litt på tabellen i avdelinga hadde de grønnkledte lite å spille for, mens for gjestene fra Småland var det et være eller ikke være å få med seg minst ett, helst tre poeng i dag.
Det sto tross poengbehovet fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og speaker igjen fant musikk-knappen på mobiltelefonen sin. Til tonene av Live is life, Coco Jamboo og Macarena tok jeg meg en tur på do, og da jeg var tilbake på tribuna var det klart for nye 45 minutter med fotball, som jeg frykta skulle bli like intetsigende som de første hadde vært.
Heldigvis hadde tydeligvis også vertskapet innsett at det de hadde levert i første omgang hadde vært for dårlig, og det tok bare såvidt over to minutter før ballen lå i nettet bak Oskarshamn-keeperen. 1-0, og rekka med kamper med scoring i levde videre.
OAIK var som sagt i poengnød, og da de følte seg litt bortdømt etter først ikke å ha fått en straffe de mente seg berettiget til, før dommeren like etter blåste frispark motsatt vei for det som ikke så noe verre ut enn det han ikke blåste for like før ble det noe frustrasjon som bygde seg opp rundt omkring. Det utartet likevel aldri helt, og gjestene fortsatte å jakte den viktige utligningen. De måtte vente helt til klokka var passert 70 spilte minutter, men da kom 1-1 på denne måten.
Gleden over å ha utlignet fikk leve i ganske nøyaktig åtte og et halvt minutt, før Olympic igjen tok ledelsen. 2-1, og igjen så alt svært mørkt ut for smålendingene. De ga likevel ikke opp, og i det kampuret passerte 83 minutter kom en ikke ufortjent utligning til 2-2.
I sluttminuttene prøvde og prøvde og prøvde Oskarshamn å få målet som ville gitt dem alle tre poengene, men da dommeren blåste av hadde lagene tvøu mål hver, som speaker annonserte. Det ble dermed med det ene poenget, men i og med at Husqvarna tapte kampen jeg egentlig hadde tenkt å se denne ettermiddagen kan dette vise seg å være gull verdt når alt skal telles opp om noen uker.
Før jeg stakk hilste jeg kjapt på en hos gjestenes støtteapparat som også var Futbology-bruker, og også kjente Martin, før jeg satte kursen mot Ängelholm hvor jeg nok en gang skulle spise Skånes beste hamburgere! Er du i Skåne er det faktisk påbudt å dra hit og spise!
Etter å ha starta dagen med å vinne et hårbånd fra Lunds BK som jeg var og så i går kom jeg en drøy halvtime før avspark fram til lørdagens første kamparena. Jeg fant parkering i skyggen bak tribuna, og fikk etter en kjapp prat med han i billettluka utlevert en fotovest og en akkreditteringsbrikke til å henge rundt halsen og kunne så ta i nærmere øyensyn Malmö IP, hvor det var klart for kamp i Ettan södra mellom FC Rosengård og AFC Malmö (Fortsatt bedre kjent som Ariana FC.)
Jeg tok først plass i skyggen på den store hovedtribuna, men skjønte raskt hvorfor de fleste av de nærmere 200 frammøtte hadde plassert seg på de noe eldre tribunene på motsatt side. Det var bikkjekaldt der hvor sola ikke skinte! Det var derfor ikke lenge etter at myntkastet var tatt at jeg la ut på en ferd rundt banen.
Bortelaget stilte ikke bare med 11 spillere på banen, men også en solid gjeng med tromme, megafon og ivrige sangstemmer på tribuna.
Disse fikk nok å juble for i starten av kampen, da Ariana som både de og jeg fortsatt kaller klubben i rødt selv om de har vedtatt å skifte navn så klart sterkest ut. Det var derfor høyst fortjent da de i det 17. spilleminutt gikk opp i 0-1.
De rødes dominans fortsatte, og vi fikk etterhvert en rekke med hjørnespark etter hjørnespark etter hjørnespark. I ett av disse fikk vi en stygg hodesmell hvor en Ariana-spiller ble liggende nede, men heldigvis kom han seg på bena igjen, og til slutt fikk bortelaget uttelling for de mange cornerne. 0-2, og 31:15 på klokka.
Som nevnt var det solid support fra bortesupporterne, mens de som holdt med FC Rosengård var noe mer sedat anlagte. Litt applaus på sjanser var stort sett det vi hørte fra dem, og når sant skal sies var det ikke veldig ofte det ble anledning til å komme med dette heller. Det sto derfor fortsatt 0-2 da lagene etter vel fire minutters overtid fikk gå i garderoben for å omgruppere litt.
Jeg innså nå at med tilleggstid i begge omgangene kom jeg til å miste halve førsteomgangen av kampen jeg egentlig hadde tenkt å se etterpå, så jeg endret planer og fant meg en nærmere kamp. Da jeg var ferdig med å kjøpe billett til denne var det straks tid for at lagene igjen skulle komme inn på banen i det fantastiske høstværet.
Hjemmelaget hadde i pausen benyttet anledningen til å gjøre to bytter, og om det var dette som virket skal være usagt, men kampen virket de første minuttene av andre omgang mye jevnere enn den hadde vært i første omgang. Dette toppet seg så med at vi etter seks og et halvt minutt med fotball fikk en redusering til 1-2! Skulle vertskapet komme tilbake?
Jeg slo meg nå ned på det som så ut til å være den eldste tribuna litt, og tillot meg å nyte omgivelsene litt. Jeg har mange ganger påpekt stadionmangelen i Oslo, og en idrettsplass som denne hadde absolutt passet for noen av de litt mindre klubbene i den norske hovedstaden.
Etter at jeg igjen flyttet på meg for å få litt sol fikk jeg halvveis inn i andreomgangen se Ariana gå opp i 1-3 etter et flott angrep, og etter dette ble kampen aldri spennende. Rosengård prøvde og prøvde, men motstanderne hadde på ingen måte tenkt å la dem få med seg noe fra denne kampen, så da dommeren drøyt fem minutter på overtid blåste av var det fortsatt 1-3 som sto på scoringstavlene i hver ende av banen.
Jeg leverte kjapt fra meg vesten igjen, fant veien tilbake til bilen, og navigerte meg litt sørvestover i byen til nok en kamp.
Da jeg tidligere i uka oppdaget at kampen jeg hadde tenkt å se i Göteborg fredag kveld hadde blitt flyttet til søndag ble jeg umiddelbart ganske skuffet, spesielt siden det ikke lot til å være noen andre muligheter for å få sett fotball denne første kvelden av en svensk groundhoppinghelg jeg hadde sett meg ut. Det eneste håpet på en bane jeg manglet som lot seg kombinere med planene for lørdag og søndag var en kamp langt langt sør i Skåne, og med et planlagt møte på jobb som neppe var ferdig før i ett-to-tida i beste fall ville dette neppe gå. Stor var derfor gleden da møtet ble mye kortere enn planlagt, så jeg kunne avspasere resten av dagen, dra hjem og pakke i full fart, og så sette kursen sørover mot Svinesund. Etter å ha passert grensa og etterhvert blitt loset trygt forbi den verste køen i Göteborg av Google maps kom jeg med drøye tjue minutter til gode før kampstart fram til arenaen hvor det var klart for nivå 3-kamp mellom Lunds BK og Ängelholms FF.
Etter å ha inntatt arenaen foretok jeg raskt en høyst påkrevd inspeksjon av sanitærforholdene, før jeg fant plassen min på tribuna og fikk se aktørene gjøre seg klare for avspark. Det så et øyeblikk ut som om dette ville bli forsinket, da assistentdommeren gjorde oppmerksom på at bare ett av de fire hjørneflaggene var montert, men dommeren var fornøyd da han så at en mann la ut på runde for å få på plass de tre andre, og dermed ble vi ikke så veldig forsinka.
Selv om det var de for anledningen svartkledde fra litt lenger nord i Skåne som så kvassest ut innledningsvis haglet det ikke med store sjanser. Lenge var det mest spennende å se på de to harene (eller kaniner kanskje?) som løp rundt bak den tomme ståtribuna på motsatt langside.
Jeg må innrømme at tanken om at dette kanskje ville ende målløst streifet meg i løpet av omgangen, og det kan ellers nevnes at selv om det tabellmessig ikke var allverdens å spille om i dag, så var det et høyt tenningsnivå og omtrent halvveis i omgangen et tilløp til håndgemeng som medførte tre gule kort.
Da vi begynte å nærme oss pause innså jeg at det nok kom til å bli en del kø i kiosken, og jeg fant ut at ved å gå nå kunne jeg komme før denne. Jeg hadde bare akkurat kommet meg opp bak sittefeltet og stilt meg i kø da jeg hørte jubel bak meg. Joda, rett før klokka bikket 36 spilte minutter hadde gjestene tatt ledelsen 0-1, og det helt uten at jeg ante hva som hadde skjedd.
Jeg valgte likevel å forbli i køen, og fikk skaffa meg en deilig pølse av lokalt fabrikat, før jeg igjen tok plass på setet mitt. Pølsa var akkurat fortært da gjestene litt inn i overtiden fikk et hjørnespark, og jammen gikk ikke dette inn til 0-2!
Tomålsledelsen sto seg til pause, og jeg kunne bruke det kjølige kvarteret som ventet til å undre meg over hvordan svenskene har klart å la ordet «halvlek» gå fra å bety «omgang» til at det har blitt et begrep for pausen, altså tiden mellom de to «halvlekene».
Andre omgang ble ganske preget av at Ängelholm ledet med to mål, men så, i det 64. spilleminutt lyktes de gulsvarte med å få satt ballen i mål til 1-2.
Etter dette kviknet kampen noe til, og foran et publikum jeg talte meg fram til at var på ca 225 ble innsatsnivået for å få en utligning høyere og høyere. Ängelholm var selvsagt ikke spesielt interesserte i at dette skulle skje, og en av innbytterne deres klarte faktisk å kjefte på seg to kjappe gule kort så han måtte gå i garderoben alt før han hadde fått sjans til å komme inn på banen.
I sluttminuttene ble det enda en runde med knuffing og krangling, men da de fire tillagte minuttene var tilbakelagt sto det tross Lunds sluttspurt fortsatt 1-2, og gjestene kunne glise fra øre til øre mens de dro ut i den skånske natten med alle tre poengene i bagasjen.
Selv hadde jeg en liten kjøretur som ventet nå ettersom jeg hadde booket overnatting ut fra at jeg skulle se kamp i Göteborg denne kvelden, men heldigvis gikk både kjøreturen og innsjekkinga smertefritt, så jeg kunne slappe av litt før lørdagens eventyr.
